Lockheed Martin F-35 Lightning II

kampfly
(Omdirigert fra «F-35»)

Lockheed Martin F-35 Lightning II er et femtegenerasjons kampfly med stealth egenskaper, utviklet av USA med mindre deltakelse fra en rekke partnerland. Flyet finnes i tre varianter; én variant for vanlig takeoff og landing, én STOVL-variant, og én variant tilpasset bruk fra hangarskip. De første flyene ble levert til U.S. Air Force 14. juli 2011. Flyet ble første gang benyttet i strid i mai 2018 av Israels flyvåpen.[6]

F-35 Lightning II
Informasjon
RolleKampfly
ProdusentLockheed Martin Aeronautics
Pratt&Whitney
Første flyvning15. desember 2006
IntrodusertF-35A: 2. august 2016 (USAF)[1]

F-35B: 31 juli 2015 (United States Marine Corps)[2]

F-35C: 2. august 2016 (USAF)[3]
StatusI operativ tjeneste og i produksjon
Brukt avUnited States Air Force
United States Navy
United States Marine Corps
Royal Air Force
Royal Navy
Luftforsvaret
Produsert2009
Antall produsert1000+[4]
EnhetsprisF-35A: 77,9 millioner USD[5]

F-35B: 101,3 millioner USD

F-35C: 94,4 millioner USD
Utviklet fraX-35

JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Dette medførte at flere forskjellige flytyper skal byttes ut, og store kvanta av JSF produseres. Det er per høsten 2009 blitt skissert bestillinger på 3 206 maskiner; USA vil ha ca. 2 443 av disse. Man håper imidlertid å selge til flere land etter hvert, slik det skjedde med F-16-programmet. Dersom dette oppnås kan rundt 5 000 fly bli produsert.

Flyet er én-seters, én-motors og har stealth-egenskaper. Det var planlagt å la to separate flymotorprodusenter utvikle motorer til flyet, men i 2011 ble det besluttet å kun bruke Pratt & Whitneys F135-motor for å kutte kostnader (ombygget Pratt & Whitney F119 fra F-22 Raptor).

En ny motor er under utvikling, og konstruksjon er forventet å være klar ca. 2020. Denne motoren har hovedfokus på å forbedre drivstoffbruken og høyere topphastighet.[7]

I begynnelsen av januar 2015 hadde testversjonene og de første produksjonsversjonene av flyet vært i luften over 25 000 timer. Maksimalhastigheten til flyet med full intern våpenlast er mach 1,6 og den ble oppnådd for første gang 25. oktober 2011.[8] I juli 2015 kunngjorde Lockheed Martin at F-35B-versjonen er stridsklar og[9] den 2. august 2016 ble F-35A erklært stridsklar. I april 2019 anvendte flyet våpen mot IS.[10] F-35C ble erklært stridsklart i 2019.[11]

Varianter rediger

F-35 kommer i tre forskjellige hovedvarianter, opprinnelig for USAF, USMC, og USN, og eksportland. Spesialvarianten F-35I er en tungt modifisert F-35A for det israelske flyvåpenet.

F-35A
Vanlig CTOL-variant (Conventional Take Off and Landing). Basert på rollen F-16 har i dag. Den eneste varianten med innebygget 25 mm gatling. Dette er varianten som Luftforsvaret opererer. Anbefalt rullebanelengde er 2440 m,[12] men det er mulig å ta av og lande på kortere rullebaner dersom flyet bærer mindre drivstoff og nyttelast. Det norske luftforsvaret og enkelte andre land har tatt i bruk bremseskjermer for landing på korte baner med is.[13][14]
F-35B
STOVL-variant (Short Take Off, Vertical Landing) som brukes på blant annet amfibiekrigsskip/små hangarskip hvor det tas av fra svært kort rullebane. I tillegg kan F-35B lande vertikalt. Basert på rollen Harrier-flyene har i dag. Denne versjonen har dreibar dyse, en styredyse i hver vinge, og en løftevifte bak cockpit.
F-35C
Hangarskipoperert CATOBAR-variant. Basert på rollen F-18 har i dag. Denne versjonen har blant annet større vingeoverflate som gjør at den kan ta av og lande ved lavere hastigheter på hangarskip. Sammen med økt drivstoffkapasitet gir dette vesentlig større rekkevidde. Understellet og skroget er forsterket for å tåle belastningene ved å operere fra hangarskipdekket. F-35C har som alle andre CATOBAR-fly en krok i underkant av halen, som hekter i vaiere for å bremse flyet ved landing.
F-35I
F-35A med israelske modifikasjoner. En senior i det israelske luftforsvaret uttalte offisielt «at flyene vil bli kalt F-35I da det vil være unike israelske funksjoner installert i dem».[15] USA vil ikke tillate integrering av Israels egne elektroniske krigføringssystemer i flyets innebygde elektronisk system, men en «plug and play»-funksjon til hovedsystemet vil tillate bruk av israelsk teknologi i tillegg til basisfunksjonaliteten.[15] Israel vil kunne plassere egen, ekstern jammingpod og planlegger å installere egne luft-til-luft-raketter og bomber i F-35s interne våpenlagre.[15]
Versjon Vinge-
spenn
Lengde Høyde Vinge-
areal
Tørr-
vekt
Intern driv-
stoffkapasitet
Nytte-
last
Strids-
radius
F-35A 10 668 mm 15 667 mm 4 389 mm 42,7 m² 9 088 kg 8382 kg 8165 kg 1094 km
F-35B 10 668 mm 15 606 mm 4 359 mm 42,7 m² 14 588 kg 6352 kg 6804 kg 837 km
F-35C 13 106 mm 15 697 mm 4 481 mm 64,0 m² 14 548 kg 9108 kg 8165 kg 1110 km

Partnerland og utviklingskostnad rediger

 
F-35 med flaggene fra alle de ni partnerlandene. Bildet viser AA-1, som fløy for første gang i 2006. Flyet var en testmodell som skiller fra de senere produksjonsmodellene på flere områder

Utviklingskostnadene alene er beregnet til 40 milliarder amerikanske dollar. Den desidert største delen av dette vil bli betalt av USA, som både skal ha og produsere flest fly. De åtte partnerne i JSF-programmet er; (utviklingsdonasjon i parentes – alle tall i amerikanske dollar)

  • Hovedutvikler: USA
  • Nivå 1 partner: Storbritannia (2 milliarder dollar)
  • Nivå 2 partner: Italia (1 milliard dollar) og Nederland (800 millioner dollar)
  • Nivå 3 partner: Tyrkia (175 millioner dollar), Australia (144 millioner dollar), Norge (130 millioner dollar), Danmark (110 millioner dollar) og Canada (100 millioner dollar)

I tillegg er Israel og Singapore med som Security Cooperative Participants.

Tyrkia ble utestengt fra F-35-programmet i 2019.[16]

Utskiftninger rediger

 
Et F-35B under en vertikal landing ombord på USS Wasp
 
I Israels flyvåpen skal F-35 blant annet avløse F-16.

Mange forskjellige fly i de åtte nasjonene var planlagt skiftet ut da man startet prosjektet. Enkelte av flytypene nevnt her kan bli / har blitt vraket allerede før de mottar sine F-35.

USA
Storbritannia
  • Opprinnelig var det planlagt å anskaffe F-35B til Royal Air Force (RAF) for å bytte ut Harrier GR7/9 og til Royal Navy (RN) for å erstatte Sea Harrier. Det britiske forsvarsdepartementet hadde kortvarig planer om å utstyre det kommende hangarskipet med katapulter og bremsewire, og ville derfor anskaffe F-35C. Da det ville fordyre bygningen av Queen Elizabeth-klassen, ble resultatet til slutt F-35B .[18]

Italia

Nederland

  • F-35A for å skifte ut deres F-16.

Tyrkia

  • F-35A for å skifte ut deres F-16.

Australia

  • F-35A for å skifte ut F-18 og F-111.
 
Den første norske F-35 ble testet 10. november 2015 i Arizona.

Norge

  • F-35A for å skifte ut F-16.

Danmark

  • F-35A for å skifte ut F-16AM.

Canada

  • CF-35A for CF-18.[19] Uttalte imidlertid at de var mest i prosjektet av hensyn til egen flyindustri og at flyene deres kunne holdt en stund til.

Polen

Tyskland

  • Tysklands forbundskansler Olaf Scholz kunngjorde 27. februar 2022 at landet søkte en etterfølger for Panavia Tornado. F-35 kunne da komme i betraktning for å gjøre det mulig for Tysklands forsvar å bruke atomvåpen.[21]
  • Den 14. mars opplyste Tysklands forsvarsdepartement at det ønsket å kjøpe inn F-35. Det var aktuelt å kjøpe til sammen 35 maskiner av typen F-35A, i tillegg til 15 Eurofighter av typen ECR.[22]

Planlagte innkjøp rediger

 
Den første F-35 levert til US Air Force på vei til Eglin Air Force Base i Florida 14. juli 2011.
Land F-35A F-35B F-35C Antall fly Leveres fra
  Australia 100[23] 100 2013
  Belgia 34[24][25] 34 2023
  Canada 88[26] 88 2026
  Danmark 27[27][28] 27 2022
  Finland 64[29] 64 2026
  Israel 50[30] 50 2013
  Italia 60[31] 30[31] 90 2013
  Japan[32] 105[33] 42[33] 147 2016
  Nederland 52[34] 52 2011
  Norge 52[13] 52 2016
  Polen 32[35] 32 2026
  Storbritannia[18] 138[36] 138 2011
  Sør-Korea 40[37] 40 2018
  Tyrkia 100 100 2014
 Tyskland 35[38] 35 2026
 Singapore 35[39] 35 2027
 Sveits 36[40] 36 2026
  USA 1763[41] 353[41] 340[17][41] 2443 2010 / 2012
Totalt 2538 598 340 3476

* Se eget punkt vedrørende Norges antall.

Potensielle kjøpere rediger

  • Hellas sendte i juni 2022 en offisiell bestilling på 20 F-35.[42][43]
  • Tsjekkia sendte i januar 2024 en bestilling på 24 F-35.[44][45]

Utestengt rediger

USA har utestengt Tyrkia fra F-35-programmet etter at Erdogan kjøpte luftvernmissilet S-400 fra Russland.[46]

Norske forhold rediger

Utdypende artikkel: Kampflyprogrammet

Den konvensjonelle F-35A-varianten er valgt til å erstatte Norges F-16-fly[47]. Regjeringen foreslo opprinnelig å kjøpe 48 fly, men dette tallet er nå 52 fordi USA ikke kommer til å ha kapasitet til å låne/leie bort treningsfly til Norge.[48] 48 av disse skal være operative, mens fire skal bli brukt utelukkende til trening og utdannelse.

Fra 10. november 2015[49] til 29. juni 2017[50] ble Luftforsvarets første syv fly levert til Luke Air Force Base i Arizona for opplæring og trening av norske piloter.
10. november 2017 foregikk den offisielle overleveringen av de tre første flyene levert direkte til Norge. Disse flyene landet på Ørland hovedflystasjon 3. november 2017 rett før kl. 16.00 (norsk tid) mens det fremdeles var dagslys. De tok av i mørke fra Fort Worth i Texas kl. 06.35 (norsk tid, kl. 23.35 lokal tid dagen før), (9 timer og 24 minutter flytid, 7569 km i direkte luftlinje, gjennomsnittsfart: 815 km/t) og fløy non-stop med flere lufttankinger underveis. Flyene hadde amerikanske merker og ble fløyet av amerikanske piloter. De tre flyene var nummer 5148, 5149 og 5150.[51]

Evenes flystasjon er tre eller fire F-35 fly til enhver tid på Quick Reaction Alert for å identifisere, og eventuelt avskjære, ukjente luftfartøy som nærmer seg norsk luftrom[52].

Priser og kostnader rediger

Priser og kostnader er ofte ikke sammenlignbare mellom flytyper og også mellom forskjellige land som kjøper F-35, i tillegg kan beregninger av kostnader endre seg over tid. Det er flere grunner til dette, det viktigste er at det ikke finnes en standard måte å beregne kostnader på, selv mellom land som kjøper samme flytype. I USA beregner de forskjellige våpengrenene (Flyvåpenet, Marinen og Marinekorpset), kostnader på forskjellige måter. En annen viktig faktor er bruk av nåverdi og reelle valutaer som da inneholder inflasjon.

Variable og faste kostnader rediger

I Norge opererer Forsvaret med to forskjellige driftskostnader, en variabel og en fast kostnad driftskostnad[53], som til sammen blir dette de samlede driftskostnadene. Få andre land oppgir de variable kostnadene, selv om det sier mye om de faktiske driftskostnadene for F-35. Norge byttet også beregningsmåte av kostander i 2011 fra nåverdi til reelle kroner, som betyr at tallene som oppgis etter 2011 er svært mye høyere enn før 2011, selv om verdien er den samme. Det vil si at fra 2008 til 2011 kunne kostnadene ved kjøp av F-35 sammenlignes med andre nåverdikostnader, som for eksempel forsvarsbudsjettet eller kjøp av nye ubåter. Etter 2011 er dette ikke lenger mulig, men på den annen side vil bruk av reelle kroner gi en sammenligning i utviklingen av kostnadsbildet over tid. Dette påvirkes i store grad av faktorer som kursendring mot dollar, høy inflasjon, prosjektoverskridelser eller endring i oljeprisene. For Norge inneholder de reelle kostnadene inflasjon fra siste forsvarsbudsjett og 30 år fremover i tid når siste fly blir levert til Norge.

Utviklingskostnader rediger

F-35 ble utviklet av USA i et prosjekt som startet i 2001 der Joint Program Office (JPO)[1] ledet prosjektet på vegne av det amerikanske forsvaret og partnerlandene, og det ble avsluttet i 2018. Hovedleverandørene var LM og P&W, og opprinnelig skulle prosjektet kostet 26 milliarder dollar, men i 2010 ble det fastslått at prosjektet sprakk både på tid og kostnader, prosjektet fra i 2011 godkjent ny tidsplan og nytt budsjett av US Senate Defence Commitee. Endelige kostnader for hele prosjektet ble til slutt 55,9 milliarder dollar. Norge og de andre partnerlandene bare betalte en mindre og fast del av kostnadene, med unntak av Storbritannia som betalte noe mer for prosjektet.

Anskaffelseskostnader for Norge rediger

Beregnet kostnad for innkjøp av selve kampflyene for Norge er på cirka 40 milliarder kroner for 52 fly, der 40 fly er levert til nå. Innkjøpskostnad per fly er beregnet til cirka 91 millioner dollar per fly med en gjennomsnittlig dollarkurs på 8.50. Siden anskaffelsen ikke er helt ferdig, kan prisen per fly fortsatt endre seg noe.

En annen stor anskaffelseskostnad er våpen til flyene. Norge har foreløpig anskaffet/bestilt tre forskjellige typer våpen i fire leveranser, AMRAAM C7 (2017)[54], AMRAAM C-8/D (2022)[55], Small Diameter Bomb II (2023)[56] og JSM (2021)[57]. De amerikanske våpnene har en noe ukjent pris da Defense Security Cooperation Agency (DSCA) kun oppgir en maksimalpris og at det virkelige prisen ofte er en god del lavere. Innkjøpsprisen av JSM er cirka 4 milliarder kroner og utviklingskostnaden av JSM er oppgitt til 8,2 milliarder norske kroner. Andre kostnader er nye og oppgradert bygningsmasse på Ørland og Evenes, nye shelter, opplæring og konvertering av flyvere fra f-16 til f-35, samt en del andre kostnader. Noen våpen for f-16 kan videreføres og brukes på f-35.

60.489 millioner (2022 kroner)[58] er hittil betalt for anskaffelsen, resterende anskaffelseskostnader er ukjent da Forsvaret oppgir disse i reelle kroner og ikke i nåverdi, men reelle kronene er oppgitt til 29.740 millioner som omregnet i nåverdi er en del lavere. Anskaffelseskostnadene for flyene utgjør mindre enn halvparten av hele anskaffelsen. Norge har investert mye i infrastrukturen på Ørland som måtte oppgraderes uavhengig av hvilket kampfly som ble anskaffet.

Pris rediger

Prisen for flyene varierer fra år til år, da Joint Program Office (JPO) forhandler med leverandørene Lockheed Martin og Pratt & Whitney hvert år på vegne av alle kjøpere. JPO lager da en oversikt over antall fly som skal kjøpes og forhandler deretter med leverandørene om prisen. Partnerlandene kan selv bestemme hvor mange fly de ønsker å kjøpe det året, men Foreign Military Sales(FMS) kunder har en allerede en oppsatt plan som de må følge. Antall fly for hver av partnerlandene må bestemmes 3 år i forveien, slik at JPO kan forhandle om "Long lead" avtaler og også ha tid til å forhandle med leverandørene i god tid før flyene blir produsert. Det vil si at alle nasjonene som kjø per fly det samme året får den samme prisen. Foreign Military Sales (FMS) kunder, som Japan, Belgia og Finland, må betale et prosentvist tillegg, mens partnernasjonene slipper dette tillegget og betaler derfor noe mindre.

Dette innebærer også at når nasjoner som Canada(partnerland), Belgia(FMS) og Finland(FMS) forhandler frem en ny kontrakt med JPO så er ikke pris en del av forhandlingene da dette blir endelig forhandlet vært år. Den vil da variere fra år til år og når prisen for nye F-35 blir lagt frem for hvert enkelt parlament i respektive land så vi de ikke få en fast pris for F-35, men kun et anslag. Unntaket er Sveits som har en mer fast pris på sin kontrakt, men det vil fortsatt variere med inflasjon og endringer i dollarkurs.

I tillegg kommer også prisene på vedlikehold av flyene og delene til flyene. Dette er også i utgangspunktet faste per fly, men hvert land bestemme hvor mye av vedlikeholdet de selv skal utføre, samt hvor stor lagerbeholdning av deler hvert land skal ha lokalt. Norge vil foreta alt vedlikeholdet på brukernivå selv på Ørland flystasjon og bygger nå også opp et depot for medium vedlikehold på Rygge flystasjon[59][60]. Begge disse vil bemannes med norsk personell, selv om Forsvaret for en stund vil leie inn personell fra LM og P&W i en periode til flere norske teknikere er ansatt. Tungt vedlikehold vil foregå i Italia[60].

Prisen for norske F-35 fly startet på 111,6 millioner dollar(ikke justert for inflasjon) for de to første flyene som ble levert i 2017, prisen har sunket til i underkant av 80 millioner dollar når de siste flyene leveres. Den gjennomsnittlige prisen for norske fly blir da cirka 91 millioner dollar og prisene ligger da under de prisene som Forsvarsministeren la frem for det norske Storting i 2011 når det ble vedtatt å kjøpe inn nye kampfly; juster for inflasjon og endrede dollarkurser.

Operative kostnader rediger

Operative kostnader vil ofte variere sterkt fra land til land, selv om noen av kostnadene vil være ganske sammenlignbare. Norge skiller ofte mellom variable kostnader og faste kostnader[53]. Variable kostnader kan være drivstoff og vedlikehold, mens faste kostnader kan være oppgradering av fly, drift av skvadronene, simulatorer, materiellslitasje, våpen og personellkostnader. Når Norge mottok de først flyene var driftskostnadene til sammen beregnet til 2.3 milliarder kroner per år, og med utgangspunkt i 9.100 flytimer. Den variable kostnaden for F-35 blir da cirka 1 milliard i året, og cirka 110.000 kroner per flytime (variable kostnader), som er cirka 20% høyere enn for F-16. De variable kostnadene har sunket noe i etterkant da Forsvaret vil bruker simulatorer noe mer og fly noe mindre, samtidig varierer kostandene med oljeprisen og endret dollarkurs.

De beregnede variable kostnadene for Norge, Finland og Belgia er ganske like selv om landene har forskjellig antall fly, dette kommer av at de tre landene vil fly omtrent like mye selv om antall fly er forskjellige. Norge vil ha 52 fly og fly cirka 9.100 timer, Belgia vil ha 34 fly og fly 9.150 timer og Finland vil ha 64 fly og fly 9.050 timer. Alle timene er beregnet ut fra behov til det enkelte land og det gjenstår å se om hvor mye det disse landene flyr når alle F-35 er levert.

Spesifikasjoner rediger

Generelle egenskaper F-35A rediger

Lengde                                                   
15,7 m
            
Høyde 4,38 m
Vingespenn 10,7 m
Vingeareal 42,74 m² (460,0 ft²)
Tom vekt 13 290 kg (29 300 lb)
Intern drivstoffkapasitet 8 390 kg (18 500 lb)
Maks våpenlast 8 160 kg (17 990 lb)
Full innvendig våpenlast 25 mm GAU-22/A maskinkanon
2 AIM-120C/D luft til luft-missiler
2 1000 kilo GBU-31 JDAM bomber
eller 2 AIM-120C/D luft til luft-missiler
8 GBU-53/B StormBreaker
eller 4/6 AIM-120C/D luft til luft-missiler
Motor F135-PW-100
Lavtrykk turbovifte med etterbrenner
191 kN (43,000 lb) maks
125 kN (28,000 lb) mil power
Hastighet Mach 1.6 (~1975 km/t)
(med full intern våpenlast)
Maks startvekt 31 752 kg (70 000 lb)
Kampradius (internt drivstoff) > 760 nmi (1 408 km) (USAF profil)
Rekkevidde
> 1 200 nmi (2 222 km)
(USAF profil)
Maks flyhøyde > 15 240 m (50 000 ft)
Max G-Rating +9.0
Kraft/vekt forhold (uten drivstoff) 1.47
Besetning 1


Bevæpning rediger

Maskinkanon                                          1 x 25 mm GAU-22/A             
4-løps roterende maskinkanon, 180 skudd
Våpenstasjoner 11 Totalt
4 innvendig i våpenrom
6 utvendig under vinger
1 senter utvendig
Luft til luft-missiler AIM-120 AMRAAM
AIM-9X Sidewinder
AIM-132 ASRAAM
MBDA Meteor (Block 4 for F-35B)
Luft til bakke-missiler AGM-88G AARGM-ER (Block 4)
AGM-158 JASSM
SPEAR 4
Joint Air-to-Ground Mssile (JAGM)
Luft til overflate(anti skip) missiler JSM (Joint Strike Missile)
AGM-158C LRASM
Bomber Joint Direct Attack Munition (JDAM) serier
Paveway serier, laserstyrte bomber
Presisjonsstyrte bomber AGM-154 JSOW
GBU-39 Small Diameter Bomb (SDB)
GBU-53/B StormBreaker (SDB II)
Atombomber B61 mod 12

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Insinna, Valerie (2. august 2016). «Air Force Declares F-35A Ready for Combat». Defense News (engelsk). Besøkt 10. november 2023. 
  2. ^ Drew2015-07-31T19:09:51+01:00, James. «First operational F-35 squadron declared ready for combat». Flight Global (engelsk). Besøkt 10. november 2023. 
  3. ^ «Navy Declares Initial Operational Capability for F-35C Joint Strike Fighter». 
  4. ^ Rogoway, Tyler. «The 1,000th F-35 Has Been Built». The Drive. Arkivert fra originalen . 
  5. ^ Mike Stone (29. oktober 2019). «Pentagon announces F-35 jet prices for next three years» (engelsk). Reuters. Besøkt 25. desember 2023. 
  6. ^ bbc.com
  7. ^ «U.S. kills GE/Rolls Royce engine for F-35 fighter». Arkivert fra originalen 29. mai 2011. Besøkt 15. mai 2011. 
  8. ^ Lockheed Martin F-35 Flight Test Progress Report Arkivert 16. november 2011 hos Wayback Machine. Besøkt 5. november 2011
  9. ^ F-35-flyene er stridsklare[død lenke]
  10. ^ airforcemag.com
  11. ^ «F-35C achieves Initial Operational Capability». U.S. Pacific Fleet (engelsk). Besøkt 2. februar 2024. 
  12. ^ Projecting Power With the F-35 | RealClearDefense
  13. ^ a b «Norway». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  14. ^ «How it Works: The F-35A Drag Chute System». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 1. desember 2022. 
  15. ^ a b c «Israeli Air Force Receives two additional F-35I Aircraft» (engelsk). The UK Defence Journal. 24. september 2019. Besøkt 2. februar 2024. «a senior Israeli air force official stated, “the aircraft will be designated F-35I, as there will be unique Israeli features installed in them.”» 
  16. ^ forsvaretsforum.no
  17. ^ a b Marine Corps To Fly F-35Cs From Carriers[død lenke] 5. april 2011
  18. ^ a b MOD announces change of Joint Strike Fighter jet Ministry of Defence 12. mai 2012
  19. ^ Defense Industry Daily: Canada Preparing to Replace its CF-18 Hornets
  20. ^ Adamowski, Jaroslaw (31. januar 2020). «Poland inks $4.6 billion contract for F-35 fighter jets». Defense News (engelsk). Besøkt 25. april 2020. 
  21. ^ «So reagiert Scholz auf den Ukraine-Krieg | Rede im Bundestag». www.zdf.de (tysk). Besøkt 15. mars 2022. 
  22. ^ «F-35: Nachfolger für den Tornado». www.bmvg.de (tysk). Besøkt 15. mars 2022. 
  23. ^ «Australia». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  24. ^ F-35 officially wins Belgian fighter contest DefenseNews, 25. oktober 2018
  25. ^ «Belgium». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  26. ^ «Canada». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  27. ^ Hordaland: Danmark vil kjøpe F35 Arkivert 18. september 2016 hos Wayback Machine.
  28. ^ «Denmark». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  29. ^ «Finland». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  30. ^ «Israel». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  31. ^ a b «Italy». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  32. ^ «JASDF's Next Generation Fighter.». 
  33. ^ a b «Japan». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  34. ^ «Netherlands». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  35. ^ «Poland». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  36. ^ «United Kingdom». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  37. ^ «Republic of Korea». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  38. ^ «Germany». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  39. ^ «Singapore». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  40. ^ «Switzerland». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  41. ^ a b c «United States». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  42. ^ «Greece». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  43. ^ «Greece proceeds with purchase of F-35». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. 22. juli 2022. Besøkt 6. februar 2024. 
  44. ^ «Czech Republic». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. Besøkt 6. februar 2024. 
  45. ^ «The Czech Republic Joins the F-35 Lightning II Global Team». www.f35.com (engelsk). Lockheed Martin. 29. januar 2024. Besøkt 6. februar 2024. 
  46. ^ «USA bekrefter at de har utestengt NATO-allierte Tyrkia fra F-35-programmet etter at landet kjøpte rakettsystemet S-400 fra Russland.». 
  47. ^ Går inn for Joint Strike Fighter
  48. ^ Erlend Larsen (2009). F-35 Lightning II - Fremtidens jagerfly. e-forlag. s. 141. ISBN 978-82-997486-6-7. 
  49. ^ https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/forste-norske-f-35-er-landet-pa-luke-air-force-base/id2460906/ Første norske F-35 er landet på Luke Air Force Base Regjeringen.no 11. november 2015
  50. ^ https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norge-mottar-vart-syvende-f-35-kampfly/id2563808/ Norge mottok sitt syvende F-35-kampfly Regjeringen.no 30. juni 2017
  51. ^ NRK. «Norges nye kampfly». NRK (norsk). Besøkt 3. november 2017. 
  52. ^ «Dette er QRA – Quick Reaction Alert». Forsvaret. Besøkt 5. oktober 2022. 
  53. ^ a b «Kort sagt, mandag 26. april». www.aftenposten.no. 25. april 2021. Besøkt 7. november 2023. 
  54. ^ Sobel, Jeffrey (1. desember 2015). «AIM-120 Advanced Medium Range Air-to-Air Missile (AMRAAM)». Defense Technical Information Center. Besøkt 9. november 2023. 
  55. ^ «Norway – AIM-120 C-8 or D Advanced Medium-Range Air-to-Air Missiles | Defense Security Cooperation Agency». www.dsca.mil. Besøkt 9. november 2023. 
  56. ^ «Norway – Small Diameter Bomb II | Defense Security Cooperation Agency». www.dsca.mil. Besøkt 9. november 2023. 
  57. ^ «Kjøper norske missiler til F-35». Norsk (norsk). Besøkt 9. november 2023. 
  58. ^ Forsvarsdepartementet (12. oktober 2021). «Prop. 1 S (2021–2022)». Regjeringen.no. Besøkt 9. november 2023. 
  59. ^ NTB (26. juni 2023). «Kongsberg skal bygge depot for vedlikehold av F-35 på Rygge». www.forsvaretsforum.no. Besøkt 9. november 2023. 
  60. ^ a b «KONGSBERG bygger nytt depot for vedlikehold av F-35 i Norge». www.kongsberg.com (norsk). Besøkt 9. november 2023. 

Eksterne lenker rediger