Avskjæringsfly
Et avskjæringsfly, engelsk interceptor, er en type jagerfly utviklet spesielt for å hindre at fiendtlige fly skal kunne gjennomføre vellykkede oppdrag, spesielt bombefly og rekognoseringsfly. Det er to generelle klasser av avskjæringsfly: de relativt lette fly som er bygget for høy ytelse, og de tyngre luftfartøy som er konstruert for å fly om natten eller i dårlig vær og operere over lengre avstander.
På dagtid fyller konvensjonelle jagerfly normalt rollen, så vel som mange andre oppdrag. Avskjæringsfly om dagen er blitt brukt i en forsvarsrolle siden første verdenskrig, men er kanskje best kjent fra flere store operasjoner under andre verdenskrig, blant annet slaget om Storbritannia hvor Supermarine Spitfire og Hawker Hurricane fikk et godt omdømme. Noen fly kan bli vurdert som «dedikerte» dagtid-avskjæringsfly. Unntakene er Messerschmitt Me 163B, det eneste rakettdrevne bemannede militære fly i kamp — og en mindre konstruksjon som MiG-15 som hadde tung bevæpning, spesielt beregnet for oppdrag mot bombefly.
Nattjagerfly og bombefly er, per definisjon avskjæringsfly av den tunge typen, selv om de i utgangspunktet sjelden ble referert til som sådan. I begynnelsen av den kalde krigen var en kombinasjon av jetdrevet bombefly og kjernefysiske våpen etterspurt. Det er i denne perioden at begrepet kanskje ble mest anerkjent og brukt. Eksempler på klassiske avskjæringsfy fra denne epoken er Convair F-106 Delta Dart, Sukhoj Su-15 og English Electric Lightning.
Gjennom 1960- og 1970-tallet førte de raske forbedringene i konstruksjon til at de fleste overlegne jagerfly og multirolle-jagerfly, for eksempel F-14 Tomcat og F-15 Eagle, etter sin ytelse fikk avskjæringsrolle, og den strategiske trussel ble flyttet fra bombefly til interkontinentale ballistiske missiler (ICBM). Dedikerte avskjæringsfly etter 1960-tallet var Tornado F3, MiG-25 «Foxbat», MiG-31 «Foxhound», og Shenyang J-8 «Finback».
Historie rediger
Den første dedikerte avskjæringsskvadronen ble dannet under første verdenskrig for å forsvare London mot angrep fra luftskip, og senere mot langtrekkende bombefly. Tidlige enheter som vanligvis ble brukt var fly trukket tilbake fra frontlinjen, spesielt Sopwith Pup. De fikk fortalt om sine mål før take-off fra en sentralisert kommandoenhet i Horse Guards-bygningen. Pup viste seg å ha for lav ytelse til å fange opp Gotha G. IV bombefly enn Sopwith Camel som fortrengte dem.
Før andre verdenskrig begynte hadde bombeflyenes hastighet forbedret seg så mye at det viste seg at avskjæringsflyene oppgave i realiteten var umulig. De visuelle og akustiske målingene hadde så kort rekkevidde som et par mil, og ville ikke gi avskjæringsflyet nok tid til å klatre til bombeflyenes høyde før bombeflyene allerede var over sine mål. Dette kunne løses ved en rekke fly i luften samtidig, men bare på enorme kostnader. Konklusjonen ble da at «de bombeflyene vil alltid komme gjennom» Med radar forsvant dette. Radar var i stand til å oppdage fly på lang avstand, på over 160 km med de tidlige systemer, en avstand som tok en typisk bomber på den tiden 20 minutter til å krysse Den engelske kanal. Dette ga nok tid for et jagerfly til å starte opp, klatre til høyden og avskjære bombeflyet. Jobben var ikke ikke enkel uten konstant informasjon fra bakken før bombeflyene ble synlig for jagerpilotene, og denne oppgaven var vanskelig nok til å få et landsdekkende nettverk før Dowdingsystemet.
Innføring av jetmotorer økte hastigheter fra kanskje 320 km/t 970 km/t i et enkelt sprang, og omtrent doblet den operative høyden. Selv om radar også fikk bedret ytelse, var gapet mellom angrep og forsvar blitt dramatisk redusert. Store angrep kunne også forvirre forsvarets evne til å formidle informasjon til pilotene etter den klassiske metoden for manuell bakkekontrollert avskjæring ble i økende grad sett på som utilstrekkelig i USA. Introduksjon av de første nyttige bakke-til-luft-raketter på 1950-tallet tydeliggjorde behovet for rask reaksjon fra avskjæringsflyet, da missilet kunne starte nesten umiddelbart.
