Wikipedia

Vannhyasint

planteart
(Omdirigert fra «Eichhornia crassipes»)

Vannhyasint (Pontederia crassipes eller Eichhornia crassipes) er en plante i vannhyasintfamilien. Den har spredt seg til ferskvann i alle varme strøk der den påvirker menneskelige aktiviteter som båttrafikk og fiske og utgjør en stor fare for biologisk mangfold.

Vannhyasint
Nomenklatur
Pontederia crassipes
Mart.
Populærnavn
vannhyasint
Klassifikasjon
Rikeplanter
Gruppeblomsterplanter
Gruppeenfrøbladete planter
Gruppecommelinider
Ordendagblomordenen
Familievannhyasintfamilien
SlektPontederia
Økologi
Habitat: ferskvann
Utbredelse: hører hjemme i Sør-Amerika, innført til alle varme strøk

Beskrivelse

rediger

Den er en flyteplante som ikke er festet til bunnen, og kan stikke opptil én meter opp av vannet. Røttene danner en tett masse og er som regel 20–60 cm lange, men kan bli 300 cm. De er hvite på mørke steder, men er ofte purpurfargede, særlig når vannet ikke er næringsrikt.[1]

Stengelen er kort og har opptil ti blader som sitter spiralstilt med 3/8 rotasjon. Midten av bladskaftet er ofte oppsvulmet og 2–5 cm tykt. Bladet er rundt, egg- eller nyreformet og opptil 15 cm i diameter med hjerteformet basis. Et opptil 6 cm langt akselblad omslutter basis av bladskaftet. I bladhjørnene vokser det periodevis fram utløpere som blir 10–50 cm lange før de løsner og gir opphav til nye planter.[1][2]

Blomsterstanden er en klase med 7–15 spiralstilte blomster. Blomsterskaftet er 35–45 cm langt og har to støtteblad. Blomstene er sekstallige. Kronrøret er 1,5 cm langt med opptil 4 cm lange kronfliker. Kronbladene er purpurblå, men ett av dem er større og har en gul flekk omgitt av en mørkere purpurfarget ring. Kronfliken tvers ovenfor den store er litt mindre enn de fire på sidene.[1][2]

Blomstene er tristyle. De har seks pollenbærere og én griffel, som kan ha tre ulike lengder. Middels lang griffel er det vanligste typen i invaderende populasjoner. Kort griffel er bare kjent fra det opprinnelige utbredelsesområdet i Sør-Amerika, og lang griffel er vanligst i Sør-Amerika, men forekommer også i Sørøst-Asia og svært sjeldent i Afrika. I hjemlandet gjøres pollineringen av den langtungede bia Ancyloscelis gigas og broddløse bier i slekta Trigona. Sjølpollinering gir god frøproduksjon i motsetning til hva som er vanlig hos andre heterostyle planter. Frukten er en eggformet kapsel med mange små frø.[1][3]

Økologi

rediger
 
Invaderende vannhyasint på Filippinene

Vannhyasint vokser i ferskvann i tropiske og subtropiske elver og innsjøer, spesielt der vannet er rikt på næringsstoffer. Den kan også forekomme i rismarker. Optimal temperatur er 25–30 °C, og veksten stopper hvis temperaturen er høyere enn 40 °C eller lavere enn 10 °C. Planten tåler likevel korte perioder med frost. Optimal pH er mellom 6 og 8, og kalsiumkonsentrasjonen må være minst 5 mg/l for at veksten ikke skal stoppe. Vannhyasint tåler ikke saltvann og dør allerede ved en salinitet på en fjerdedel av sjøvann.[1]

Veksten er ekstremt rask, og økningen i biomasse kan være 400–700 tonn per hektar per dag. Bladene har de anatomiske trekkene til C3-planter, men fotosyntesen ligner litt på C4-fotosyntese og er svært effektiv ved høy solintensitet. Rask vekst er avhengig av at det er mye nitrogen og fosfor i vannet, men mangel på disse stoffene er ikke så kritisk som kalsiummangel. Optimale konsentrasjoner av nitrogen er 21 mg/l, fosfor 62 mg/l og jern 0,6 mg/l.[1][4]

Spredningen kan skje både med frø og vegetativt. Mennesker har flyttet vannhyasint til nye verdensdeler for å dyrke den i hagedammer på grunn av de vakre blomstene. Vind og strøm sprer planten, og plantedeler som stikker opp i lufta kan fungere som seil og transportere plantene motstrøms. Ufrivillig menneskelig spredning kan skje med kanoer, større båter, og i deler av Afrika med sekker av trekull som er lukket med plantestengler.[1]

Planten har også svært effektiv spredning med frø. Etter blomstring bøyer skaftet seg ned slik at kapselen kommer under vann og frøene slippes løs. Frøene kan spire med en gang, men kan også bevare spireevnen i mange år. Luft og skiftende temperatur stimulerer spiring. Hvis vannivået faller, kan store mengder av planten spire i det tørrlagte mudderet. Frø kan også spres med mudder som tørker på fugler og pattedyr.[1]

Utbredelse

rediger

Vannhyasint kommer opprinnelig fra Amazonasbekkenet i Brasil. Mot slutten av 1800-tallet var den etablert i Mellom-Amerika, Karibia og sørlige USA. I perioden 1890–1920 spredte den seg til Australia, Egypt, Sør-Afrika, Madagaskar, India, Sri Lanka, Japan, Kina og landene i Sørøst-Asia, og til Papua Ny-Guinea kom den i 1962.[1]

I tropisk Afrika skjedde det en rask spredning fra 1950. I denne verdensdelen er det flere eksempler på hvor rask spredningen er. I 1950-årene brukte den bare tre år på å spre seg langs en strekning på 1600 km langs Kongo. I Victoriasjøen ble den først funnet i 1989, men tidlig i 1990-årene var den vanlig i alle grunne, beskyttede bukter i hele innsjøen.[1]

I Europa er det bare på Den iberiske halvøy at det finnes store bestander med vannhyasint. Den ble antagelig forvillet i Portugal på 1930-tallet, og vokser nå i midtre og nedre deler av nedslagsfeltene til Sado og Tejo sentralt i landet. Det første dokumenterte funnet fra Spania var i 1989. Vannhyasint gjør mest skade i det midtre løpet til Guadiana sørvest på halvøya. Arten har hatt fordel av fjerning av kantvegetasjon som gir mer lys, intensivt jordbruk med mye bruk av kunstgjødsel, og vassdragsreguleringer som gir store variasjoner i vannføring og dermed gode forhold for spredning.[4]

Skadevirkninger

rediger

Vannhyasint vokser raskt, kan utkonkurrere andre vannplanter og har lett for å spre seg. I hjemlandet holdes bestandene i balanse på grunn av beiting av amerikamanat og mange insekter, men i andre verdensdeler er det ingen dyr som kan spille denne rollen. Vannhyasint danner store monotypiske bestander som påvirker menneskelig aktivitet og biodiversitet. Den er tatt med i Verdens naturvernunions liste over de 100 mest skadelige invaderende artene i verden. Holm et al. publiserte i 1977 en liste over ugrasarter der vannhyasint rangeres som det niende verste ugraset i verden.[4][5][6]

Planten er til hinder for båttrafikk i blant annet sørlige USA, Sør-Afrika, Sørøst-Asia, Australia, Kongo, Sudan, Panamakanalen og Victoriasjøen. I Nigeria er kostnadene til drivstoff og reparasjoner på båter tre ganger så høye som på steder der vannhyasint ikke forekommer. Planten er til skade til fiske, både ved å sperre adgang til områder og på grunn av fiskebestandene reduseres. Planten kan også skade vannkraftverk og bruer.[1]

De tette bestandene av vannhyasint fortrenger naturlig vegetasjon og ødelegger dermed leveområdene til virvelløse dyr, fisker og fugler. Temperatur, pH, biologisk oksygenforbruk og innhold av næringsstoffer reduseres. Av og til forsvinner alt tilgjengelig oksygen så en får massedød av fisk. Bestandene av mygg, snegler og andre smittebærere kan øke slik at det blir mer av sykdommer som malaria, bilharzia, hjernebetennelse, filariasis og kolera.[1][4]

Bekjempelse

rediger

Vannhyasint er i praksis umulig å utrydde når den først har etablert seg i et område, men det finnes ulike metoder for å redusere skadevirkningene. Et viktig første tiltak er å redusere tilførselen av næringsstoffer ved bedre behandling av avløpsvann. Driftsbarrierer kan hindre at planter flyter inn i kritiske områder. Bare små mengder kan fjernes manuelt, og fjerning i stor skala krever maskinelt utstyr. Mekaniske metoder innebærer som regel at planterestene legges på land ved hjelp av liner, skuffer eller transportbånd. På steder der planterester kan synke til bunns uten å skape oksygenmangel, kan man bruke båter med utstyr som knuser plantene. Plantevernmidler som 2,4-D og glyfosat blir mye brukt. Flere arter av snutebiller, mott, nattfly, bladteger, midd og sopp blir brukt til biologisk bekjempelse. Gresshoppen Cornops aquaticum ernærer seg utelukkende av planter i vannhyasintfamilien, og utsetting av den kan bli et effektivt tiltak.[1]

Nytte

rediger

Vannhyasint blir dyrket som prydplante på grunn av de vakre bladene og blomstene. Planten er også blitt brukt som fôr for griser og vannbøfler, og til grønngjødsel. Blad og bladskaft blir av og til spist av mennesker som en grønnsak.[1][2]

Rask vekst, stor biomasse og høy toleranse for mange typer forurensning gjør at vannhyasint er egnet til vannrensing. Den tåler høye konsentrasjoner av metaller som arsen, sølv, kadmium, krom, kobber, jern, nikkel, bly og sink, og organiske stoffer som naftalen, etion og fenol. Vannhyasint er blitt brukt til å rense spillvann fra bebyggelse og avløp fra papirfabrikker og meierier. Den kan også brukes til å fjerne tungmetaller i avrenning fra gruver og oljeraffinerier.[7]

Systematikk

rediger

Denne planten ble vitenskapelig beskrevet som Pontederia crassipes av C.F.P. von Martius i 1823. I 1843 opprettet C.S. Kunth slekta Eichhornia for arter med trekamret fruktknute og ga samtidig vannhyasint det vitenskapelige navnet Eichhornia speciosa. Andre kombinasjoner ble også brukt på 1800-tallet, men etter 1883 er Eichhornia crassipes blitt det vanlig brukte vitenskapelige navnet. En fylogenetisk studie fra 2018 viser at Eichhornia er en polyfyletisk gruppe, noe som ikke er ønsket i moderne systematikk. Det anbefales derfor å flytte arten tilbake til Pontederia.[1][8]

Galleri

rediger
  •  
    Blomster
  •  
    Snitt gjennom bladskaftet
  •  
    Vannhyasint i havna i Kisumu ved Victoriasjøen
  •  
    En maskin som fjerner vannhyasint og legger plantene på land
  •  
    Sikaden Megamelus scutellaris brukes i bekjempelsen

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o «Eichhornia crassipes (water hyacinth)». Invasive Species Compendium. Besøkt 19. juni 2023. 
  2. ^ a b c «Eichhornia crassipes». Flora of China. Besøkt 20. juni 2023. 
  3. ^ S.C.H. Barrett (1977). «Tristyly in Eichhornia crassipes (Mart.) Solms (Water Hyacinth)». Biotropica. 9 (4): 230–238. ISSN 1744-7429. JSTOR 2388140. doi:10.2307/2388140. 
  4. ^ a b c d T. Ruiz Téllez m.fl. (2008). «The Water Hyacinth, Eichhornia crassipes: an invasive plant in the Guadiana River Basin (Spain)». Aquatic Invasions. 3 (1): 42–53. doi:10.3391/ai.2008.3.1.8. 
  5. ^ S. Lowe, M. Browne, S. Boudjelas og M. De Poorter (2000). «100 of the World’s Worst Invasive Alien Species: a selection from the Global Invasive Species Database» (PDF). Published by The Invasive Species Specialist Group (ISSG) a specialist group of the Species Survival Commission (SSC) of the World Conservation Union (IUCN). Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2018. Besøkt 19. juni 2020. 
  6. ^ L.G. Holm m.fl. (1977). The world’s worst weeds: distribution and biology. East-West Center, University Press of Hawaii. ISBN 0-8248-0295-0. 
  7. ^ S. Das, S. Goswami og A. Das Talukdar (2016). «Physiological responses of water hyacinth, Eichhornia crassipes (Mart.) Solms, to cadmium and its phytoremediation potential». Turkish Journal of Biology. 40: 84–94. ISSN 1303-6092. doi:10.3906/biy-1411-86. 
  8. ^ M.O.O. Pellegrini, C.N. Horn og R.F. Almeida (2018). «Total evidence phylogeny of Pontederiaceae (Commelinales) sheds light on the necessity of its recircumscription and synopsis of Pontederia L.». PhytoKeys. 218: 25–83. ISSN 1314-2003. doi:10.3897/phytokeys.108.27652. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vannhyasint&oldid=24248967»