Wikipedia

Dido av Kartago

(Omdirigert fra «Dido, dronning av Kartago»)

Dido var, i henhold til antikkens greske og romerske kilder, grunnleggeren og den første dronning av Kartago (i dagens Tunisia). Hun er best kjent fra fortellingen som er skrevet av den romerske poeten Vergil i hans epos Æneiden. I en del kilder er hun også kjent som Alyssa (gresk: Ἔλισσα).[6] Det er ført argumentasjon for Dido/Alyssa er en faktisk historisk figur, men de fleste fortellinger om henne tilhører litterære legender.

Dido av Kartago
FødtTyr
BeskjeftigelseHersker Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleSychaeus[2]
Acerbas[3]
Partner(e)Aineias[4]
FarMattan I
Belus[4]
Agenor[2]
SøskenAnna
Pygmalion of Tyre[5][2]
NasjonalitetFønikia
Kartago
Dido av Kartago på Commons

Navn rediger

Mange av navnene i legenden om Dido er av kartagisk opprinnelse, noe som antyder at de første greske forfatterne som omtaler denne fortellingen antagelig hadde fønikiske kilder. Et forslag er at Dido er kun et epitet fra det samme semittiske rotordet som David, som stammer mest sannsynlig fra det hebraiske ordet dod (דָּוִד) som betyr «avholdt, elsket».[7] Et annet forslag er at Didô har betydningen «vandreren».[8][9]

I henhold til Marie-Pierre Noël er «Elishat/Elisha» et navn som jevnlig bevitnet på kartagiske votivgaver. Det er sammensatt av det kartagiske refleks av *ʾil-, «gud», som i den fjerne fønikiske skaperguden El, også et navn for Gud i jødedommen, og ‐issa, som kan enten være ʾiš (𐤀𐤎) i betydningen «ild»,[10] eller et annet ord for «kvinne».[11] Annen forskning hevder at det er den kvinnelige formen av El.[12] På gresk opptrer det som Theiossô, noen som oversettes som Élissa: el ble theos.[13]

Tidlige fortellinger rediger

 
Didos selvmord, relieff, Museo Bardini, Italia

Personen Alyssa kan bli sporet via referanser gitt av romerske historikere til nå tapte skrifter av Timaios fra Tauromenion på Sicilia (ca 356–260 f.Kr.).

Historikerne har gitt forskjellige datoer, både for opprettelsen av Kartago og for grunnleggelsen av Roma. Appian (Appianos av Alexandria) har i begynnelsen av sitt verk Punerkrigene hevdet at Kartago ble grunnlagt av en viss Zorus og Karkhēdón (Carchedon), men Zorus synes å være en alternativ translitterasjon av byen Tyr i Fønikia og Karkhēdón er bare den greske formen for Kartago. Timaios gjorde Karkhēdóns hustru Alyssa til søster av kong Pygmalion av Tyr. Arkeologiske bevis for bosetningen på stedet til Kartago for tiden før den siste fjerdedelen av 700-tallet f.Kr. har ennå ikke blitt avdekket. Knappheten på arkeologisk materiale fra denne perioden kan bli forklart ved forkastning av teorien om den greske mørke tidsalder.[14] At denne byen ble døpt Kartago, Qart-hadasht, det vil si «Nybyen», innebærer at det var en fønikisk koloni.

Den eneste bevarte redegjørelse før Vergils litterære behandling er fra Vergils samtidige, Gnaeus Pompeius Trogus, i dennes Philippic histories som er lagt fram som en forkortet utgave eller sammendrag av Junianus Justinus på 200-tallet f.Kr.

 
Dido ofrer, illustrasjon til Æneiden, 400-tallet e.Kr.

Justinus siterer eller gjør en parafrase av Trogus hevder (18.4–6) at en konge av Tyr som Justinus ikke nevner ved navn gjorde sin meget vakre datter Alyssa og sin sønn Pygmalion til sine felles arvinger. Ved sin død tok folket Pygmalion alene som deres hersker til tross for at Pygmalion ennå var kun en gutt. Alyssa giftet seg med Acerbas (Sicharbas, Zacherbas),[15] som også var hennes onkel, og som var prest av Herkules, og som tilsvarte den fønikiske guden Melqart. Acerbas var også nest i makt etter kong Pygmalion. Acerbas kan bli likestilt med Zikarbaal, konge av Byblos som er nevnt i den egyptiske Fortellingen om Wenamon. Ryktene fortalte at Acerbas hadde skjult store rikdommer, og kong Pygmalion fikk ham drept i håpet om å skaffe seg disse. Alyssa ønsket å unnslippe Tyr, uttrykte et ønske å flytte til Pygmalions palass, men deretter beordret hun de tjenere, som Pygmalion hadde sendt for å hjelpe til med flyttingen, å kaste Acerbas' gullkister på havet som et offer til hans ånd. I virkeligheten inneholdt disse kistene kun sand. Deretter overtalte hun tjenerne om å flykte sammen med henne til et annet land framfor å bli igjen og møte Pygmalions raseri når oppdaget hva som hadde skjedd med Acerbas' rikdommer. En del av adelen ble med på flukten.

Gruppen ankom Kypros hvor prestene for Jupiter ble med på utferden. De landflyktige grep også åtti unge kvinner som prostituerte seg selv ved kysten slik at de fikk hustruer for de unge mennene i gruppen.

Til sist ankom Alyssa og hennes følgesvenner til kysten av Nord-Afrika hvor Alyssa spurte berberkongen Iarbas[16] [17] for et stykke land og de fikk så mye land som kunne bli dekket av en oksehud. Alyssa kuttet oksehuden til tynne striper til hun greide å ringe inn en hel åskam. Denne ble siden kalt for Byrsa «huden». Denne hendelsen er minnet i moderne matematikk. Den isoperimetrisk forskjell (også kalt for Dido-problem i varsjonsberegning) er geometrisk ulikhet som omfatter kvadratet til omkretsen av en lukket kurve i planet og arealet til et planområde som kurven lukker. Isoperimetrisk betyr «å ha samme buelengde».

Dette ble deres nye hjem. Mange av de lokale berberne slo seg sammen med bosetningen, og både berberne og utsendinger fra den nærliggende fønikiske byen Utica oppmuntret dem om å bygge en by. Da de gravde i bakken fant de et oksehode, noe som ble tolket som at byen ville bli rik, men underlagt en herre. Tilsvarende ble det gravd fram et hestehode et annet sted på åskammen, noe som ble tolket som at byen ville bli mektig i krig.

Etter at den nye byen Kartago ble etablert og ble framgangsrik, krevde berberkongen Iarbas at Alyssa underkastet seg som hans hustru, eller så ville Kartago bli angrepet. Alyssas sendebud som fryktet Iarbas, fortalte henne kun at Iarbas' krav for fred var at noen fra Kartago måtte bo fast hos ham for at han skulle lære fønikisk levevis. De la til at ingen føniker ville bo fast hos slike barbarer. Alyssa fordømte enhver som måtte mene noe slikt da de burde gi sitt liv om nødvendig for byens velvære. Utsendingene fortalte da at Iarbas hadde krevd Alyssa som hustru. Hun var da fanget av sine ord, men foretrakk å bli trofast til sin første ektemann og etter å ha opprettet en seremonielt gravbål og ofret mange til den avdøde ektemannens ånd som siste forberedelse for å kunne gifte seg med Iarbas, steg hun opp mot bålet og erklærte hun at ville gå til sin ektemann før hun stakk seg med sverdet. Etter dette selvofferet ble Alyssa guddommeliggjort og dyrket så lenge som Kartago varte. I denne fortellingen ble Kartago grunnlagt 72 år før Roma ble grunnlagt.

Historisk korrekthet og datering rediger

 
«Dido og Aineias», maleri Giovanni Battista Tiepolo, 1700-tallet.
 
«Didos død», maleri Giovan Francesco Barbier, 1625.
 
«Didos død», maleri Heinrich Friedrich Füger, 1792.

Fortellingen om oksehuden som forklarer navnet på åsryggen må være av gresk opprinnelse ettersom Byrsa betyr «oksehud» på gresk, ikke fønikisk (punisk). Navnet på åskammen var antagelig en avledning fra semittiske brt, «befestet sted». Men det forhindrer ikke andre detaljer i fortellingen fra å være av kartagisk tradisjon, skjønt ikke nødvendigvis historisk av den grunn. Michael Grant har i boken Roman Myths (1973) hevdet: «Det er å si, Dido-Elissa var opprinnelig en gudinne.»

Det har blitt antatt at hun først ble omformet fra en gudinne til en menneskelig dronning i greske tekster en gang på slutten av 400-tallet f.Kr. Den motsatte teorien at hun faktisk var en historisk skikkelse som beskrevet i følgende redegjørelser. Det er ikke kjent hvem som først kombinerte fortellingen om Elissa med tradisjonen som forbant trojaneren Aineias enten med Roma eller med tidligere bosetninger som Roma sporet sin opprinnelse til. Et fragment av et episk dikt av Gnaeus Naevius, som døde i Utica i 201 f.Kr., omfatter et avsnitt som kan eller ikke kan være en del av samtale mellom Aineias og Dido. Servius i hans kommentar (4.682; 5.4) siterer Varro, «den mest lærde av alle romere», for en versjon hvor Didos søster Anna drepte seg selv grunnet sin kjærlighet til Aineias.

Bevis for Didos historiske korrekthet (som er et spørsmål uavhengig om hun noen gang møtte eller ikke møtte Aineias) kan bli knyttet til bevis for andre i hennes familie, slike som hennes bror Pygmalion og deres bestefar Balazeros. Begge disse kongene er nevnt, som også Dido er det, i en liste over monarker i byen Tyr i Menandros av Efesos som er sitert av den jødisk-romerske historikeren Josefus i hans verk Pros Apiona (Mot Apion), i.18. Josefus avslutter sin sitering av Menandros med setningen «Nå, i det syvende år av hans Pygmalions styre, flyktet hans søster fra ham og bygde byen Kartago i Libya.» [18]

Norasteinen, funnet på Sardinia, har blitt tolket av Frank Moore Cross ved at den navngir Pygmalion som konge av den hærføreren som benyttet seg av steinen for å nedtegne sin seier over den lokale befolkningen.[19] På paleografiske grunner har steinen blitt datert til 800-tallet f.Kr. Om Cross' oversettelse er korrekt, presenterer denne inskripsjonen et bevis som bekrefter eksistensen av konge i Tyr som på gresk ble kalt for Pygmalion på 800-tallet f.Kr.

Flere forskere har identifisert Baa‘li-maanzer, konge av Tyr som ga tributt til Salmanassar III av Assyria i 841 f.Kr. med Ba‘al-‘azor som det fønikiske formen av det førstnevnte navnet, eller med Baal-Eser/Balazeros, den greske formen av navnet, som Didos bestefar.[20] [21] [22][23] Det fører til troverdigheten i fortellingen til Menandros som er gjengitt av Josefus om at navnene til kongene av Tyr fra Abibaal og Hiram I og ned til tiden med Pygmalion og Dido.

En annen mulig referanse til Balazeros er funnet i Æneiden. Det var en felles gammel praksis å benytte seg av hypokorisme,[24] eller forkortning av et navn som omfattet et guddommelig element som Baal), slik at «Belus» som Vergil navngir som far av Dido i Æneiden kan være en referanse til hennes bestefar Baal-Eser II/Balazeros.

 
Dido og Aineias, fra et romersk freskomaleri, pompeiisk tredje stil (10 f.Kr. - 45 e.Kr.), Pompeii, Italia.

Viktigere enn inskripsjoner og litterære referanser er kronologiske betraktninger som gir en matematisk demonstrasjon av påliteligheten for hovedtrekkene i fortellingen om Pygmalion/Dido, det vil si Didos flukt fra Tyr i Pygmalions syvende år som hersker, og hennes eventuelle grunnleggelse av byen Kartago. Antikkens forfattere oppgir to datoer for Kartagos grunnleggelse. Den første er fra Pompeius Trogus, som nevnt over, som sier at dette skjedde 72 år før grunnleggelsen av Roma. Minst så tidlig som det første århundret f.Kr. og deretter senere, var den mest vanlige datoen oppgitt av romerske forfattere, året 753 f.Kr.[25]

Det plasserer Didos flukt i 753 + 72 = 825 f.Kr. En annen tradisjon ved den greske historikeren Timaios fra Tauromenion (ca 345–260 f.Kr.) oppgir datoen 814 f.Kr. for grunnleggelsen av Kartago. Tradisjonelt har moderne forskere foretrukket 814. Imidlertid nevner en inskripsjon fra assyriske Salmanassar III en tributt fra Baal-Eser II av Tyr i 841 f.Kr., noe som krevde en ny vurdering av dette spørsmålet ettersom de beste tekster fra Menandros/Josefus tillater kun 22 år fra tiltredelsen til Baal-Eser/Balazeros og til det syvende året til Pygmalion, og måling tilbake fra 814 f.Kr. vil ikke tillate overlappingen av Balazeros med tributten til Assyria med 814 f.Kr. Ytterligere bevis som støtter datoen 825 f.Kr. er funnet i utsagnet til Menandros, gjentatt av Josefus som støttes av nedtegnelser fra hoffet i Tyr,[26] at Didos flukt (eller grunnleggelsen av Kartago) skjedde 143 år og åtte måneder etter Hiram av Tyr sendte støtte til Salomo av Israel for byggingen av tempelet i Jerusalem. Ved å benytte datoen 825 f.Kr., ville denne nedtegnelsen fra Tyr da datere begynnelsen på byggingen av tempelet i Jerusalem i 969 eller 968 f.Kr. i enighet med utsagnene i Første Kongebok 6:1 [27] i den hebraiske Bibelen at byggingen skjedde i Salomos fjerde år som regent. Salomos fjerde år kan bli beregnet til å ha begynt høsten 968 f.Kr. ved å benytte den aksepterte datoen 931/930 f.Kr. for delingen av kongedømmet Israel i et nordlig og et sørlig rike ved Salomos død. Disse kronologiske betraktningene støtter derfor datoen 825 f.Kr. framfor 814 f.Kr. for Didos avreise fra Tyr. Enigheten om denne datoen med tidspunktet for den assyriske tributten og året for byggingen av tempelet i Jerusalem, gir bevis for den vesentlige historiske korrektheten for minst eksistensen av Pygmalion og Dido som deres oppgjør i 825 som til sist førte til grunnleggelsen av Kartago.

I henhold til forskeren J. M. Peñuela,[21] forskjellen i de to datoene for Kartagos grunnleggelse har en forklaring om vi forstår hvorfor Dido flyktet fra Tyr i 825 f.Kr., men 11 år før hun fikk tillatelse av de opprinnelige befolkningen til å bygge en by på fastlandet, årene var markert ved en konflikt hvor de bygde en liten by på en øy i havnen.[28] Om de kronologiske betraktningene således bidrar til å støtte den grunnleggende historiske nøyaktigheten i figuren Dido, tjener de også til å gjendrive ideen at hun skulle ha hatt noen form for erotisk forhold med Aineias. Han kjempet i Trojakrigen som tradisjonelt er datert fra 1300- til 1100-tallet f.Kr., altfor lenge siden til at Aineias kan ha levd på samme tid som Dido. Selv om man tar hensyn til datoen 864 f.Kr. som historierevisjonisten David Rohl har oppgitt for slutten av Trojakrigen,[29] ville Aineias ha vært rundt 77 år da Dido flyktet fra Tyr i 825 f.Kr. og 88 år da hun begynte å bygge Kartago i 814 (ved å følge Peñuelas rekonstruksjon), neppe i overensstemmelse med de romantiske intrigene mellom Dido og Aineias som Vergil tenkte ut i Æneiden.

Vergils Æneiden rediger

 
Dido, tilskrevet Christophe Cochet, (Louvre)

Vergils referanse til Dido i Æneiden er generelt i overensstemmelse med hva Justinus' sammendrag av Pompeius Trogus' nedtegnelse. Vergil navngir Belus som Didos far. Denne Belus blir tidvis kalt for Belus II av senere kommentarer for å skille ham fra Belus (Belos), en sønn av Poseidon og prinsesse Libya i tidligere gresk mytologi. Om fortellingen om Elissa/Dido har et faktisk grunnlag og er synkronisert tilsvarende med historien, da tilsvarer denne Belus den historiske figuren Mattan I, far av den historiske Pygmalion.

 
«Dido bygger Kartago», ved J.M.W. Turner, 1815.
 
Dido ofrer til Juno, ved Jean-Bernard Restout, ca 1772–1774

Vergil [30] la til at ekteskapet mellom Dido/Elissa og Sychaeus, som Vergil kaller Didos ektemann, skjedde mens hennes far fortsatt var i live. Pygmalion drepte Sychaeus i all hemmelighet og Sychaeus opptrer for Dido i en drøm hvor han fortalte henne sannheten om sin død. Han anmodet henne om å flykte fra landet og avslørte for henne hvor han hadde skjult gullet sitt. Ingen av disse detaljene motsier Justinus' sammendrag, men Vergil endrer mange av detaljene i fortellingen da han førte inn Aineias og hans trojanske følge til Kartago.

Dido og Aineias blir forelsket i hverandre ved innblanding av Juno og Venus,[31] som samarbeider med hverandre, men av ulike grunner.[32] Da ryktet om deres kjærlighetsaffære nådde til kong Iarbas, "en sønn av Jupiter Ammon med en voldtatt nymfe", ber Iarbas til sin far, klandret Dido som har beskjemmet ekteskapet med ham, men nå tar Aineias inn i landet som sin herre.[33] Jupiter sendte Merkur for å få Aineias av sted, og den fromme Aineias adlyder. Merkur forteller Aineias om de lovende italienske landområdene og beordrer Aineias om klargjøre sin flåte.[34]

Dido orket ikke lenger å leve.[35] Hun fikk sin søster Anna til å bygge et gravbål under påskuddet av å brenne alt som minner henne om Aineias, inkludert våpen og klær som Aineias har etterlatt seg og (hva hun kaller) deres bryllupsseng (men ifølge Aineias var de aldri blitt gift).[36] Da Dido ser Aineias' flåte forlater havnen forbanner hun ham og hans trojanere og erklærer evig hat mellom Kartago og etterkommerne av Troja, således bebuder Punerkrigene.[37] Dido steg opp på bålet, la seg igjen på den seng hun hadde delt med Aineias, og deretter falt på sverdet som Aineias hadde gitt henne.[38] De som så på skrek ut; Anna sprang til og omfavnet sin døende søster; Juno sendte Iris fra himmelen for å frigjøre Didos ånd fra hennes legeme.[39] Fra skipene kan Aineias og mannskapet se gløden fra Didos brennende gravbål og kan kun gjette på hva som har skjedd. Under sin reise til underverden,[40] møtte Aineias Dido på nytt og forsøkte å unnskylde seg, men Dido nedlater seg ikke til å se på ham. Isteden snur hun seg vekk og går til en lund hvor hennes tidligere ektemann Sychaeus venter henne.

Minst to forskere har argumentert at elementet med gravbålet som en del av Didos selvmord — ellers ikke bevitnet i antikkens epos eller tragedie — hentyder til det selvoppofrelse som tok livet av Kartagos siste dronning i 146 f.Kr.[41] Vergil har inkludert det meste av motivene fra originalen: Iarbas som begjærer Dido mot hennes vilje, en bedragersk forklaring for byggingen av gravbålet, og Didos endelige selvmord. I begge versjoner er Elissa/Dido lojal til sin første ektemann til sist. Men hvor den tidligere Elissa alltid forble trofast til sin ektemanns minne, lar Vergil Dido dø som en plaget og angerfull kvinne som har falt fra sin lojalitet.

Senere romersk tradisjon rediger

 
Dido, bronseskulptur av Christine Jongen, 2007-2008.
 
Dido, tenkt framstilling av Léonard Limousin, ca 1540

Brev 7 av Ovids Heroides er et oppdiktet brev fra Dido til Aineias skrevet rett før hun steg opp i gravbålet. Situasjonen er som i Vergils Æneiden. I Ovids Fasti [42] introduserer forfatteren en form for oppfølger som involverer Aineias og Didos søster Anna. Se Anna Perenna.

Barkidene, familien til Hannibal, hevdet å nedstamme fra en yngre bror av Dido, i henhold til Silius Italicus i hans verk Punica.[43]

I Historia Augusta, et biografisk verk om de romerske keiserne, hevdes det at Zenobia, dronning av Palmyra på slutten av 200-tallet e.Kr. nedstammet fra tre kjente kvinner: Dido, Semiramis og Kleopatra.[44]

Den fortsatte tradisjonen rediger

I Dantes Den guddommelige komedie ser tekstens talerør skyggen av Dido i Helvetes andre sirkel hvor hun er fordømt på grunnlag av hennes ødeleggende lyst for å bli forbannet i evighet i voldsom storm.

Fortellingen om Dido og Aineias forble populær i tiden etter renessanse og var grunnlaget for mange operaer, blant annet:

Legenden inspirerte også det tidlige engelske renessansedramaet Dido, dronningen av Kartago av Christopher Marlowe.

I Tyskland skrev Charlotte von Stein i 1794 hennes eget drama kalt Dido med et selvbiografisk element, da hun hadde blitt forlatt av sin egen elsker, den kjente Goethe, på et vis som hun mente var en parallell til Aineias.

Selv i dag opptrer Dido som figur i Sid Meiers strategispill Civilization II og Civilization V som den kvinnelige lederen av den kartagiske stamme.

Minnet om fortellingen med oksehuden og grunnleggelsen av Kartago er bevart i matematikken i forbindelse med det isoperimetrisk forskjell, også kalt for Dido-problem (og tilsvarende er det isoperimetrisk teorem tidvis kalt for Didos teorem).

Kartago var den romerske republikkens største rival, og Vergils Dido symboliserer delvis dette. Selv om Roma ikke eksisterte på hennes tid, lar Vergil Dido forbanne de framtidige etterkommerne av trojanerne. I Italia under fascistregimet ble hennes figur demonisert, kanskje ikke utelukkende som en antiromersk figur, men ettersom hun representerte til sammen minst tre andre ikkefascistiske kvaliteter: kvinnelig dyd, semittisk etnisk opprinnelse, og afrikansk sivilisasjon. Som et ubetydelig eksempel: da Mussolinis styre døpte gater i ny kvartaler i Roma med navn fra Vergils Æneiden var Dido det eneste navnet som ikke ble benyttet. Den britiske marine benyttet til gjengjeld krigsskip i Dido-klassen av lette kryssere i krigen mot fascistiske Italia under den andre verdenskrig.[45]

Referanser rediger

  1. ^ onlinelibrary.wiley.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c RSKD / Dido[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ biography.wikireading.ru[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Æneiden[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Q24481564[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Elissa - Dido Legend of Carthage», Phoenician.org
  7. ^ Barton, George A. (1934): Semitic and Hamitic Origins: Social and religious, H. Milford, Oxford university press, s. 305.
  8. ^ Noël, Marie‐Pierre (2014): Élissa, la Didon grecque, dans la mythologie et dans l’histoire (PDF), Université de Montpellier, s. 5. Arkivert fra originalen Arkivert 11. oktober 2016 hos Wayback Machine. (PDF) den 11. oktober 2016
  9. ^ Aubet, María Eugenia (1994): Tiro and the Phoenician colonies of the West, 2. utg., Bellaterra, s. 217
  10. ^ «ʾiš-», Wikitionary
  11. ^ Noël, Marie‐Pierre (2014), s. 3
  12. ^ Smith, R. Bosworth (1878, 1902): Carthage and the Carthaginians, Longmans, Green, and Co, s. 13.
  13. ^ Noël, Marie‐Pierre (2014), s. 5
  14. ^ Rohl, David (2007): The Lords of Avaris. London, Arrow Books.
  15. ^ Servius i hans kommentarer på Vergils Æneiden oppgir Sicharbas som navnet på Alyssas ektemann i den tidlige tradisjonen.
  16. ^ Temehu, Brief History & Prehistory of Libya
  17. ^ Temporini, Hildegard; Haase, Wolfgang (1981): Aufstieg und Niedergang der römischen Welt: Geschichte und Kultur Roms im Spiegel der neueren Forschung, Walter de Gruyter, s. 879
  18. ^ Flavius Josephus (1854): The works of Flavius Josephus: comprising the Antiquities of the Jews, a History of the Jewish wars, and Life of Flavius Josephus, written by himself, bind 2, Jas. B. Smith & Co., s. 413
  19. ^ Cross, F. M. (desember 1972): «An Interpretation of the Nora Stone» i: Bulletin of the American Schools of Oriental Research 208, s. 13–19.
  20. ^ Liver, J. (1953): «The Chronology of Tyre at the Beginning of the First Millennium B.C.» i: Israel Exploration Journal 3, s. 119–120.
  21. ^ a b Peñuela, J. M. (1953): «La Inscripción Asiria IM 55644 y la Cronología de los Reyes de Tiro» i: Sefarad 13, første del, s. 219-228.
  22. ^ Cross, «Nora Stone», 17, n. 11.
  23. ^ Barnes, William H. (1991): Studies in the Chronology of the Divided Monarchy of Israel, Atlanta: Scholars Press, s. 29–55.
  24. ^ Hypokorisme henviser til et tilnavn som opprettes ved avledning av det offisielle navnet, jf. «hypocorism», Wiktionary
  25. ^ Finegan, Jack (1998): Handbook of Biblical Chronology (rev. red.: Peabody, MA: Hendrickson, s. 99.
  26. ^ Flavius Josefus: Pros Apiona (Mot Apion), i.17,18.
  27. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 6:1
  28. ^ Peñuela, J. M. (1954): «La Inscripción Asiria» i: Sefarad 14, del 2, s. 29, note 167.
  29. ^ Rohl, David (2007): The Lords of Avaris, London: Century, s. 474.
  30. ^ Vergil, 1.746f
  31. ^ Vergil, 1.657f
  32. ^ Vergil, 4.198f
  33. ^ Vergil, 4.222f
  34. ^ Vergil, 4.450f
  35. ^ Vergil, 4.474
  36. ^ Vergil, 4.584f
  37. ^ Vergil, 4.642
  38. ^ Vergil, 4.666
  39. ^ Vergil, 5.1
  40. ^ Vergil, 6.450f
  41. ^ Se Edgeworth (1977): «The Death of Dido», s. 129–133.
  42. ^ Ovids Fasti, 3.545f
  43. ^ Silius Italicus: Punica, 1.71–7
  44. ^ Historia Augusta, «Tyrrani Triginta» 27, 30
  45. ^ «HMS Dido War Record». Arkivert fra originalen 6. mars 2016. Besøkt 28. oktober 2012. 

Litteratur rediger

Primære kilder
  • Vergil: Aeneis i.338–368
  • Justinus: Epitome Historiarum philippicarum Pompei Trogi xviii.4.1–6, 8
Sekundær litteratur
  • Khan, H. Akbar (2002): «Doctissima Dido»: Etymology, Hospitality and the Construction of a Civilized Identity
  • Atwood, Elmer Bagby (1938): Two Alterations of Virgil in Chaucer’s Dido.
  • Conway, R. S. (1920): The Place of Dido in History.
  • Corte, F. Della (1983): La Iuno-Astarte virgiliana.
  • Edgeworth, R.J. (1977): «The Death of Dido» i: The Classical Journal 72.2.s. 129-33.
  • Foucher, L. (1978): Les Phéniciens à Carthage ou la geste d'Elissa.
  • Grant, Michael (1973): Roman Myths.
  • Kailuweit, T. (2005): Dido – Didon – Didone. Eine kommentierte Bibliographie zum Dido-Mythos in Literatur und Musik
  • Ketterer, R.C. (1992): The perils of Dido: sorcery and melodrama in Virgil’s Aeneid IV and Purcell's Dido and Aeneas
  • Lees, F.N. (1964): Dido Queen of Carthage and The Tempest
  • Maleuvre, J.-Y. (2003): Contre-Enquête sur la mort de Didon
  • Maleuvre, J.-Y. (1003): La mort de Virgile d’après Horace et Ovide
  • McLane, P.E. (1954): The Death of a Queen: Spencer's Dido as Elizabeth
  • Monti, R.C. (1981): The Dido Episode and the Aeneid: Roman Social and Political Values in the Epic
  • Parry, A. (1963): The Two Voices of Virgil's Aeneid

Eksterne lenker rediger

Kommentarer
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dido_av_Kartago&oldid=22819949»