Zenobia

Zenobia (gresk Ζηνοβία; arameisk Znwbya bat Zabbai, kjent som Xenobia eller Septimia Zenobia etter giftermålet med Septimius Odaenathus; født ca. 240, død ca. 275) var en dronning av det palmyrenske riket med hovedstad i Palmyra i nåværende Syria. Hun var Odaenathus' andre hustru og ble enehersker ved hans død i 267. Ved 269 hadde Zenobia utvidet riket, erobret i 270 Egypt og tatt den romerske prefekt til fange og antagelig henrettet ham. Hun var dronning av Egypt fram til 271 da hun etter et mislykket forsøk på å erobre Anatolia ble beseiret og tatt med til Roma i 272-273 som seierstrofe og gissel av keiser Aurelianus. Hun døde sannsynligvis en tid etter.

Zenobia Dronning av Det palmyrenske riket
«Zenobia ser utover Palmyra for siste gang», maleri av Herbert Schmalz
Født		בת זבי ca 240 Palmyra
Død		ca. 275 Roma
Beskjeftigelse		Hersker
Embete		Keiserinne Palmyrene emperor
Ektefelle		Septimius Odaenathus
Barn		Vaballathus
Nasjonalitet		Det palmyrenske riket Romerriket
Annet navn		Iulia Aurelia Zenobia
Regjeringstid		267-272
Signatur
Zenobia på Commons

Hun var en ekstraordinær kvinne på mange vis. Hun var velutdannet og snakket syrisk, gresk, egyptisk og latin. Hun interesserte seg for historie og leste Homer, Platon og andre greske forfattere. Hennes forbilde sies å være den egyptiske dronning Kleopatra. Hennes liv og hybris ved å utfordre den største militærmakten i hennes tid har inspirert til flere operaer og kunstverk.

Liv og virke

Bakgrunn

Inskripsjon av Julius Aurelius Zenobius ved Palmyra.

Zenobia ble født og vokste opp i Palmyra i romersk Syria. Hennes romerske navn var Julia Aurelia Zenobia, og latinske og greske skribenter refererte til henne som Zenobia (gresk: ἡ Ζηνοβία) eller som Septimia Zenobia. Etter at hun giftet seg med Udaynath, men som er bedre kjent under hans romerske navn Septimus Odenathus, som hans andre hustru, ble hun hetende Septimia. Hun benyttet den arameisk formen Bat-Zabbai (hebraisk: בת זבי‎) for å signere sitt navn. Arabiske skribenter omtaler henne som al-Zabba (arabisk: الزباء‎).

Hun tilhørte en familie med arameisk navn. Hun hevdet selv å nedstamme fra det kongelige selevkidedynastiets linje av Kleopatraer og ptolemeere. Den kristne Athanasius av Alexandria har hevdet at hun var «en jødinne som var tilhenger av [kristne] Paulus fra Samosata», noe som i så fall vil forklare hennes anstrengte forhold til jødiske rabbinere.

Senere arabiske kilder har forsøkt å etablere ikke helt tillitvekkende indikasjoner på hennes arabiske avstamming og argumentert at hennes opprinnelige navn var Zaynab. Al-Tabari har eksempelvis skrevet at hun tilhørte til den samme stammen som hennes framtidige ektemann, ʻamlaqiene, som antagelig tilhørte en av de fire opprinnelige stammene i Palmyra. I henhold til ham var Zenobias far en ‘Amr ibn al-Ẓarib, en sjeik av ʻamlaqiene. Etter at medlemmene av den rivaliserende tanukhidene, en arabisk stammesammenslutning, drepte ham ble Zenobia selv leder av ʻamlaqiene, hevnet sin far, og ledet dem siden i deres nomadiske levevis til sommer- og vinterbeitene. Det finnes ikke et spor av denne romantiske varianten i greske og romerske kilder.

Navnet på Zenobias far er ikke kjent, men hun ble tiltalt som Bit-Zabbai («datter av Zabbai») i inskripsjoner i Palmyra. I en særskilt inskripsjon i Palmyra er Zenobia kalt for datter av Antiokos, men denne «Antiokos» er imidlertid ikke bekreftet i noen annen inskripsjon. Hans slekt eller posisjon er således ikke kjent og det er mer sannsynlig at han Antiokos ikke var hennes far, men en av hennes forfedre. I henhold det ikke særlig tillitvekkende romerske verket Historia Augusta var navnet på hennes far Akillevs og hans usurpator (tronraner) var Antiokos. Navnet «Julius Aurelius Zenobius» opptrer i en inskripsjon i Palmyra og basert utelukkende på likhetene i navnet er denne Zenobius forslått som navnet på faren. Zenobius var romersk guvernør av Palmyra i 229.

Zenobia hevdet også å nedstamme fra Dido, dronning av Kartago, og av ptolemeisk dronning Kleopatra av Egypt. Selv om det er ingen konkrete bevis for dette, særlig ikke for Dido, hadde hun kunnskap i oldtidens egyptiske språk, viste et anlegg og hengivenhet for egyptisk kultur, og kan ha vært delvis egyptisk via sin mors slekt. I henhold til Historia Augusta ble en keiserlig erklæring fra henne sendt i 269 til borgerne i den egyptiske byen Alexandria som beskrev byen som «min forfedres by». Denne erklæringen passer bare på Vaballathus, Zenobias sønn. Historikeren og sofisten Kallinikos av Petra dedikerte sin historie om Alexandria i ti bokruller til en «Kleopatra», og denne henvisningen kan kun være i overført betydning av Zenobia. Kallinikos var en av de mange som aksepterte Zenobias beskyttelse og flyttet til hennes hoff i Palmyra.

Zenobia, utsnitt av maleri av Edward Poynter (1878).

Summen av ettertidens kunnskap om Zenobias opphav er meget tynn og forvirrende. Det er sannsynlig at hun var minst delvis av arabisk opphav, som mange andre i Palmyra, og hun var bortimot sikkert av en familie som tilhørte den urbane delen av byen og antagelig fra den rike handelsstanden. I status og rikdom var hun en passende hustru for den mann som hadde tilrevet seg kongeverdigheten over Palmyra.

Greske, romerske og arabiske kilder presenterer Zenobia som en kraftfull og karismatisk figur, som utmerket seg som kvinne, hun var både vakker og intelligent, men var heller ikke underlegen menn, hun red hester, jaktet, kjempet som en soldat og drakk tidvis sammen med sine militære offiserer, men, forsikret Historia Augusta, uten selv å bli full. Et av de mer kjente avsnitt i Edward Gibbons Romerrikets nedgang og fall (slutten av 1700-tallet) er vel så preget av romantiske superlativer i sin beskrivelse av Zenobia:

Om vi aksepterer de tvilsomme prestasjonene til Semiramis, er Zenobia kanskje den eneste kvinne hvis overlegne geni brøt gjennom den servile makelighet som ble pålagt hennes kjønn av Asias klima og holdninger. Hun hevdet sin avstamning fra de makedonske kongene i Egypt, likestilt i skjønnhet med hennes stammor Kleopatra, og overgikk denne prinsessen i kyskhet og tapperhet. Zenobia hadde mørk hudfarge. Hennes tenner var perlemorshvite, og hennes store svarte øyne gnistret av uvanlig ild, og glødet med den mest attraktive søthet. Hennes stemme var sterk og harmonisk. Hennes mandige forståelse var styrket og smykket med studier. Hun var ikke uvitende med latin, men eide en like perfeksjon i gresk, syrisk, og egyptisk. Hun hadde for eget bruk fått gjort sammendrag av orientalsk historie og kunne sammenligne det vakre hos Homer og Platon under rettledningen til den sublime Longinus.

Edward Gibbon

Gibbons støttet seg ukritisk på den notorisk upålitelige Historia Augusta, men i dette tilfellet er Historia Augusta rimelig på linje med andre kilder om Zenobia. Denne beskrivelsen går igjen som fakta i moderne omtaler av Zenobia, men det er en tekst preget av en puritansk mannlig tankegang. At hun berømmes for å være særlig kysk er først og fremst i kontrast til Kleopatra som hadde forhold til to store menn, Julius Cæsar og Marcus Antonius. Historia Augusta formidlet en beskrivelse av henne hvor hun forlangte å ha samleie med sin ektemann kun en gang i måneden og da utelukkende i hensikten i å frambringe en arving. Det er antagelig et ekko av arabisk tradisjon hvor det fortelles at hun blottet sine kjønnshår for sin fars morder for å vise at han aldri ville få henne. At hun var språksterk er ikke en urimelig antagelse for en som vokste opp i det flerkulturelle Palmyra, et dynamisk knutepunkt mellom øst og vest. At hun skulle nedstamme fra både Dido av Kartago og den egyptiske Kleopatra kan avvises som fiksjon, selv om Gibbon aksepterte det. Derimot er det sannsynlig at Zenobia hadde Kleopatra som sitt forbilde og den målestokk hun ønsket å etterligne: hennes «mentor over århundrene». Av den grunn forsøkte hun skape en kulturell ramme om sitt hoff i Palmyra, og omga seg med diktere og filosofer. En av dem som hun lokket til seg var hellenistiske filosofen Cassius Longinus (ca 213 – 273). Gibbon kaller ham «sublim», hvilket er spøkefull henvisning til en berømt filosofisk avhandling som ble tilskrevet ham, Om det sublime, men som han ikke skrev. Derimot skrev han en rekke andre lærde avhandlinger og kommentarer, både på Homer og Platon, skjønt ingen av hans verker har overlevd.

Arven etter Odaenathus

Byste av Odaenathus.

Zenobia ble den andre hustruen til Septimius Odaenathus, konge av Palmyra, ved 258. Han var en framstående borger av Palmyra og hans arabiske navn var Udaynath. Både han selv og hans sønn fra første ekteskap, Septimus Herodianus (Herodes), eller Hairanes (Hairan), oppnådde rang som romersk senator i 251. Begge ble gitt den greske tittelen «exarhos av Palmyrenes», og den palmyriske tittelen RŠ TDMWR, «leder av Tadmor». Om Odaenathus ble født rundt 220 var hans sønn kun en gutt da han ble senator, men det er uklart hva de øvrige titlene innebar; exarhos kan være en religiøs tittel, og RŠ kan rett og slett bety «ledende borger».

Odaenathus løftet Palmyra opp fra å være et regionalt senter underkastet Romerriket til selvrådende makt i Syria. Det var keiser Valerianus' nederlag og ydmykende fangeskap av det persiske Sasanideriket og dets kong Sjafur etter slaget ved Edessa i 260. I mangelen av romersk militært nærvær tok Odaenathus på seg oppgaven å motsette seg videre persisk avansement mot vest og således også true Palmyra. Han ledet sin hær og angrep perserne før de kunne krysset Eufrat og påførte dem et betydelige nederlag. Han stilte seg deretter på Gallienus' side, Valerianus' sønn, som måtte kjempe mot usurpatorer, hvorav en i Syria. Odaenathus angrep og slo ned opprøret mot keiseren, og ble belønnet med framstående titler som formaliserte hans posisjon i øst. En i rekke kampanjer gjenvant Odaenathus byene Carrhae og Nisibis for Romerriket. Ved 263 hadde han kontroll over Mesopotamia og den østlige delen av Anatolia. I mangelen av romersk autoritet i øst var hans posisjon «noe mellom en mektig undersått, uavhengig vasallkonge og rivaliserende keiser.»

I 266 invaderte han perserne på nytt, men måtte bryte av og dro nordover til Bithynia for å slå tilbake gotiske angripere. Mens han oppholdt seg i Anatolia i 267 ble han myrdet sammen med sin sønn Hairanes under uklare omstendigheter. Han ble etterfulgt av sin andre, mindreårige sønn som han hadde fått med sin andre hustru Zenobia.

Den kongelige enke Zenobia ble den faktiske hersker av Palmyra og dets områder. Som dronning av Palmyra ble hun verge for sønn og styrte i hans navn. Han het Wahballath («Gaven til [gudinnen] Allat»), men romerne kalte ham Vaballathus, latin fra arameisk, והב אלת. Han var kun et barn da hans far og eldre halvbror ble drept, og hennes installering av sønnen på Palmyras trone som sin fars formelle arving synes å ha bli akseptert av folket. Det ble hennes rolle som verge og regent i hans navn. Vaballathus ble aldri annet enn en skygge historie, kun kjent gjennom de oppblåste titlene moren ga ham, og da hennes tid var over, så ble også hans. Han var kun et navn uten substans, og det er mulig at det var nettopp hva Zenobia ønsket. At overgangen mellom Odaenathus' styre og hennes eget gikk så knirkefritt, må antagelig krediteres hennes styrke og autoritet. Hun hadde allerede skaffet seg en formidabel omdømme over hele Syria som en stor jeger og en kriger som hadde fulgt sin ektemann på hans militære ekspedisjoner og demonstrert kvaliteter som utholdenhet og mot.

Palmyra hadde en sterk hær, både et dyktig kavaleri og bueskyttere som var beryktet. Som handelsby trengte Palmyra beskyttelse, og dens hær beskyttet ikke bare byen og dens økonomi, men utvidet Palmyras autoritet langt utenfor bymurene og beskyttet handelsrutene i ørkenen. Palmyra ble beskrevet som "Sparta blant byene i Orienten", selv deres guder ble avbildet i militær rustning. Soldater ble rekurttert fra byen og fra dets områder, fra utkanten av Homs til Eufratdalen, men også utenlandske leiesoldater ble rekruttert; en nabatisk kavalerist er nedtegnet i 132 for å ha tjenestegjort i en militær enhet fra Palmyra stasjonert i Anah. Hæren hadde antagelig også en rekke arabiske allierte fra ulike ørkenstammer. I 272 ledet Zenobia en hær på formidable 70 000 soldater.

Forholdet til Roma

Det palmyriske rike med dets formelle område på det meste.

Da Odaenathus i mangelen av romersk autoritet selv gikk mot perserne klarte han, mot alle odds å gå seirende ut av striden. Han vant tilbake de østlige provinsene, ikke for seg selv, men for Roma. Da nyheten om hans seirer nådde Roma må Gallienus ha vært mer enn fornøyd, og han feiret seieren som sin egen med en triumf i Roma i 263. Store æresbevisninger ble gitt til Odaenathus, i henhold til en kilde ble han gjort til dux Orientis, «kommandant av Østen». Som historikeren Alaric Watson kommenterte: «Ved å gjøre seg selv til en uunnværlig alliert av Roma samtidig som han kjempet for Palmyras interesser i regionen, utnyttet Odaenathus på dyktig vis situasjonen til egen fordel.»

I begynnelsen fulgte Zenobia sin avdøde ektemanns politikk. Hun gjorde ingenting som provoserte den romerske herskeren. Roma hadde for øvrig nok med seg selv og den vestlige delen av riket. I 268 ble Gallienus myrdet av en gruppe av sine egne offiserer mens han beleiret Milano. Usurpatoren Aureolus befestet seg der med sine tilhengere. Den myrdede keiseren ble erstattet av en annen av sine offiserer, Marcus Aurelius Claudius som fikk fjernet Aureolus og fikk støtte fra det romerske senatet for sitt krav som keiser. Hans presserende oppgave ble å slå tilbake en gotisk invasjon på Balkan som endte med en overbevisende seier ved Naissus i Moesia ved nedre Donau (dagens Serbia). For denne seieren tok han epitetet «Gothicus». Imidlertid levde ikke Claudius lenge nok til å kunne oppfylle sin målsetning om forene alle de tapte territoriene av Romerriket. Sent i 269 ble han syk og i januar 270. Hans etterfølger ble broren Quintillus, men som så mange andre keisere under krisen i det tredje århundret ble han myrdet i april 270. Den neste keiseren ble Aurelianus, som hadde steget gjennom de militære rangordninger til han endte opp som keiser.

Med de indre stridighetene og de stadige barbariske invasjonene i Vesten, sto Zenobia fri til å følge sine egen ambisjoner og militære aktiviteter i Østen. Så lenge hennes aktiviteter ikke kom i konflikt med hennes profesjonelle lojalitet med keiseren, hvem det nå måtte være til enhver tid, var hun heller ingen trussel for Roma. Ingen av de titler tok for seg selv og sin sønn var i uoverensstemmelse med hennes status, som hun hadde arvet fra Odaenathus, underlagt Roma og beskytter av Romas interesser i Østen. Det skulle snart endre seg.

De første årene

De første rundt tre årene av Zenobias styre passerte i all fredsommelighet. Hun synes å benytte tiden til å konsolidere sin autoritet i de områdene som hennes ektemann hadde underlagt seg, hvilket omfattet det meste av Syria og den nordvestlige delen av Mesopotamia. Samtidig forsterket hun Palmyras forsvar imot framtidige angrep fra Sasanideriket, som i øyeblikket var mindre truende. Sjafurs styre gikk mot slutten. Den aldrende kongen var mer opptatt av å sikre stabiliteten i Persia og sikre sin etterfølger. Zenobia forsterket forsvarsverkene i utposter i grenseområdene, og økte uten tvil også egne militære ressurser, enten direkte ved rekruttering fra arabiske stammer eller ed allianser. En mer reell trussel kom fra fiendtlige arabiske grupper som stammealliansen Tanukh.

Den første perioden var også preget av aktiviteter av mer fredelig art, i særdeleshet å øke Palmyras kulturelle status. Byen hadde vært rik og framgangsrik. Dens elite var framstående, men ikke kulturelt sofistikert, fjernt beliggende fra de store gresk-romersk sentrene som eksempelvis Alexandria i Egypt og Antiokia ved Syrias kyst. Hun synes ikke å interessere seg for byggvirksomhet. Ingen av de betydelige offentlige bygningene i Palmyra synes å stamme fra hennes tid. Hun synes å ønske, slik Kleopatra hadde gjort før henne, å være fokus for et kulturelt og litterært hoff, preget av filosofer, poeter og retorikere. Hun fikk en av de fremste greske filosofiene på denne tiden, Cassius Longinus, å komme til hennes hoff. Han var født i Syria, antagelig i Emesa, men lærte filosofi i Athen. Han klagde på Palmyra manglet bøker, men selv var han «et vandrende bibliotek og et gående museum.»

Dronningen ønsket ikke bare en velkjent filosof til å smykke hennes litterære hoff, men også å være en intellektuell og filosofisk mentor for henne selv og hennes sønn. Hans råd skulle «katalysere hennes ambisjoner og streben, ved å gi en ideologisk rettferdiggjøring for dem, og ved å gi råd om hvordan de best kunne virkeliggjøres.» Platon hadde før ham forsøkt seg som rådgiver for en opplyst fyrste, og feilet. I hvilken grad Longinus klarte å prege dronningen, kom han uansett til å betale prisen for sin tilstedeværelse.

Krigføring

Zenobia som augusta på en av sine mynter.

Antagelig våren 270 begynte Zenobia sitt militære ekspansjonsprogram vestover. Innledningsvis gikk hennes hær inn i den romerske provinsen Arabia, og bortenfor i regionen Arabia Felix, hvilket besto av Den arabiske halvøy. Romerne hadde en del innflytelse her, men ikke kontroll. Hensikten var sannsynlig å angripe arabiske stammer i nordøstlige Arabia som truet Palmyras handelsaktiviteter. Selv her kunne Zenobia hevde at hun forsvarte den romerske keiserens interesser mens han var opptatt med større problemer i den vestlige delen av Romerriket. Reelt sett søkte hun å etablere kontroll over et område som ga hennes hær tilgang til Rødehavet og Nildeltaet. Deretter lå hennes neste mål rett foran henne, Egypt, og det endret hennes posisjon i Roma fullstendig. Egypt var en romersk provins, Aegyptus, og viktigere enn besittelse var at Roma var avhengig av kornforsendelsene fra Egypt. En invasjon i Egypt var å erklære krig mot Romerriket, men hun var antagelig godt informert om de politiske forviklingene og urolighetene i Vesten.

En gang i den andre halvdelen av 270 beordret hun sin general Zabdas om å marsjere inn Egypt med en styrke på antatt 70 000 menn. Zabdas ble møtt av et forsvar på rundt 50 000 romerske og egyptiske soldater. De kjempet standhaftig og påførte Pamyras hær to nederlag, og en tilbaketrekning før Palmyras hær til sist trengte igjennom og tok Egypt i besittelse. Den romerske guvernøren var Tenagino Profus og ble tatt til fange. Enten ble han henrettet eller han tok sitt eget liv for å forhindre det. Deretter reiste Zenobia triumferende inn i Egypt og erklærte seg som dronning av landet. Hun tok besittelse av landets historie, dets store rikdommer, og kanskje viktig for Palmyra, det lukrative handelen via Rødehavet. Uten tvil benyttet Zenobia seg av sin påståtte forbindelse med Kleopatra som ga en personlig dimensjon til hennes tilstedeværelse i Egypt. Hun plasserte seg på tronen til hennes store forbilde og rollemodell. Hennes styre av Nilens land var preget av opplysningens ånd; «det ville fostre et ekte, liberal kosmopolitisk miljø med tradisjonene til alle elementer som befolkningen respekterte og bevarte i en blanding av arabisk, arameisk, gresk, romersk og innfødte skikker og livsstil og idealer.»

Zenobia hadde sannsynligvis kalkulerte at romernes egne problemer ville gi henne tid til å konsolidere sin posisjon i Egypt. Å plassere seg som likestilt med Kleopatra var provoserende for Roma. Den tidligere egyptiske dronningen hadde vært en romersk fiende. Zenobias var å forsøke å forhandle fram en diplomatisk løsning hvor hun med sin erobring av Midtøsten og Egypt hadde demonstrert seg selv som en verdig til en bredere rolle innenfor den romerske verden. Som dronning av Egypt ville hun ha forsterket sin forhandlingsposisjon hvem det nå enn måtte være som var keiser for øyeblikket.

Det var Aurelianus, og så snart Zenobia hørte utnevnelsen må hun ha sendt sendebud til Roma med sine vilkår for en avtale. Hun betraktet seg som likestilt med ham i navnet på sin sønn. Det er reflektert i papyrusdokumenter i Palmyra hvor Aurelianus er uttrykkelig anerkjent som keiser, men etter navnet til Vaballathus som fulgt av titler som konge, konsul, imperator, og strategos. Hva hun trengte var Aurelianus' anerkjennelse av henne og hennes sønn, og deling av Romerriket i en vestlig og østlige del, styrt mellom Aurelianus i vest og Zenobia for sin sønn i øst. Forslaget var ikke hinsides, en slik ordning hadde vært benyttet tidligere, sist mellom Valerianus og hans sønn Gallienus. Det ble uansett avvist av Aurelianus. Zenobia hadde erobret Egypt, Romas brødkurv, og det var utilgivelig. Etter at han hadde ryddet opp i vest, begynte han marsjen med en stor hær østover i slutten av 271 for å gjøre opp med Zenobia og det palmyrenske riket. På den tiden hadde Zenobia allerede planlagt nye erobringer. Hun dro fra Egypt i løpet av året og til Syria for å forberede neste militære foretagende, en invasjon og erobring av Anatolia. Samtidig opphører Aurelianus' navn å opptre mynter utstedt av Zenobia og Vaballathus.

Invasjon av Anatolia og forsvar av Syria

Byste av Zenobia avbildet på en mynt, med hennes tittel Augusta. Hun vises med et diadem og en kappe på en halvmåne. På den andre (høyre) siden ses en stående avbildning av Ivno Regina, Juno, som holder en patera i høyre hånden, en stav i den venstre, en påfugl ved hennes føtter og en strålende stjerne til venstre.

Zenobia og hennes general Zabdas gikk inn i Anatolia med en stor hær. Det er ingen informasjon om hva som fikk henne til å gjøre dette vågestykket, men det viste seg å bli for stort. Fjellene i Anatolia er høye, terrenget vanskelig og hun nådde antagelig fram til Ankara før Palmyras ressurser var strukket til det ytterste. Hun oppnådde ingenting annet enn å få befolkningen fiendtlig innstilt. Hun beordret tilbaketrekning. Det var antagelig påskyndet at hun fikk alarmerende nyheter om at Aurelianus hadde avvist hennes diplomatiske tilnærmelser og nå marsjerte øst i spissen for en stor hær. Ved april 272 hadde krysset Bosporos og fortsatte inn i Anatolia. Overalt åpnet byene sin porter for ham, unntatt Tyana i sørøst. Samtidig ble Egypt gjenerobret ved Aurelianus' general Probus, som senere ble romersk keiser. Han møtte antagelig liten motstand da Zenobia hadde trukket ut det meste av hæren for å forsvare Syria.

Marmorstatue av Zenobia, Harriet Hosmer, ca 1859.

Aurelianus marsjerte direkte mot Antiokia hvor Zenobia oppholdt seg. I nærheten av byen, på et sted rett øst kalt Immae, møttes de to hærene for første gang. I begynnelsen synes den palmyriske hæren å ha kommet best ut, men til sist ble den utmanøvrert og nedkjempet. Den erfarne general Aurelianus benyttet en taktikk hvor han beordret sin tropper om å late som de flyktet, og det tungt pansrete palmyriske kavaleriet forfulgte dem, for deretter å snu og nedkjempe fienden når heten og trettheten tok dem. De falne på Palmyras side var store, mange trappet i hjel av sine hester, og med nærstående nederlag besluttet Zabdas å oppgi videre kamp og trekke seg tilbake.

Zenobia var fortsatt i Antiokia med sin sønn, og Zabdas fikk lurt henne ut om natten, og dro med restene av hæren mot Emesa. Aurelianus fulgte etter. I henhold til Zosimus hadde hun samlet en hær på rundt 70 000 menn for et andre forsøk mot romerne. Antallet på den romerske hæren er ukjent, men antagelig av tilsvarende størrelse. Aurelianus forsøkte samme taktikk på nytt, men denne gangen lot ikke Palmyras kavaleri seg lokke etter, men angrep isteden direkte mot romerhæren og drepte dem i stort antall. Det kunne ha ført til seier om ikke resten av Palmyras hæren lot seg spre utover og angripe enkeltvis. Aurelianus så straks muligheten og lot sitt infanteri angripe og spre fienden. De som ikke ble drept flyktet i stort antall. Zenobia var innenfor Emesa murer, men tok i sjansen på byborgernes lojalitet og flyktet mot Palmyra. De penger hun hadde med seg måtte hun dumpe fra seg, og som ble plukket opp av romerne. Aurelianus forfulgte henne tilbake til hennes by hvor hun befestet seg. og ble beleiret.

Zenobia håpet på hjelp fra perserne, men tiden var ikke på hennes side. Uten forsyninger ville byen falle. Historia Augusta hevder at det var brevveksling mellom dronning og keiseren hvor han lovte at hvis hun overga seg ville hennes liv sammen med hennes sønn bli spart. Hun forsto at byen ville falle, og med noen få tilhengere snek hun seg ut om natten og på en kamel red hun raskt mot Eufrat i håp om kaste seg på nåde for den persiske kongen av Sasanideriket. Aurelianus fikk vite om den desperate flukten og sendte en avdeling etter henne, og i henhold til Zosimus de tok henne til fange da hun var i ferd med å krysse grenseelven. Hun ble fraktet tilbake til Aurelianus. Historia Augusta hevder, antagelig en fiksjon, men minneverdig uansett, at hun svarte på spørsmålet hvordan hun våget å vise uforskammethet for keiseren: «Jeg vet at du er en keiser for du vinner seirer, men Gallienus og Aureolus og de andre har jeg aldri ansett som keisere.»

Straks Zenobia ble fanget overga Palmyra seg, og Aurelianus viste nåde. Fra Palmyra vendte keiseren tilbake til Emesa. Her sviktet Zenobias mot. Da hun ble stilt for retten vendte hun seg mot anklagerne og hevdet at hun var kun en enkel kvinne, forledet av dårlige menn, blant dem Longius. For å ha tjent dronning lojalt ble filosofen henrettet sammen med andre. Zenobia ble fraktet til Roma for å bli vist fram i keiserens triumftog.

Etterspill

Lady Hester Stanhope (1776–1839).

Hva skjedde med Zenobia er et åpent spørsmål, og kildene gir mange og motstridende forklaringer. Om hun ble vist fram i triumftoget i 274. Flere kilder nevner triumftoget, blant dem Historia Augusta. Zosimus forteller derimot at hun døde på vei til Roma, enten av en sykdom eller at hun sulktet seg til døde. Også hennes tilhengere, inkludert sønnen Vaballathus, døde, druknet mens de krysset Bosporos. De fleste kilder hevder at hun nådde fram til Roma og beæret keiserens triumftog ved å bli vist fram i lenker. I henhold til Johannes Malalas ble hun henrettet rett etterpå da hun ikke lenger hadde noen verdi. Andre kilder, åpenbart mer spekulative hevder at hun levde videre, at Aurelianus ga henne et fint hus i Tivoli, Lazio. En annen kilde hevder at hennes påståtte datter ble gift med keiseren selv, og en annen at hun selv ble gift med en romersk senator, og i henhold til den senere kristne skribenten Hieronymus (400-tallet) levde hennes etterkommere fortsatt i Roma.

Historien om Zenobia fikk et merkelig etterspill. Den 20. mars 1813 forlot lady Hester Stanhope (1776-1839) Damaskus, kledd i eksotiske orientalske klær og med retning for Palmyra etter å ha lest Edward Gibbon. Hun var datter av en eksentrisk jarl og niese av William Pitt den yngre som styrte England som statsminister i 22 år siden han var 25 år gammel. Da Pitt døde i 1806 ble hun belønnet med en pensjon på 1200 pund i året og fri for å gjøre som hun ville. 4 år etter forlot hun England og kom aldri tilbake. Hun reiste alene rundt i Midtøsten, lærte å kjenne lokale skikker, og overlevde pest og beduinangrep. Å reise til Palmyra var å reise en uke og rundt 95 km gjennom ørkenen som okkupert av arabiske røverbander. Hun ble den første vestlige kvinne som satte foten i Palmyra. Hundrevis eskorterte henne, unge kvinner danset for henne, unge gutter spilte på musikkinstrumenter, for den store Zenobia hadde kommet tilbake til sin fødeby, gjenfødt som lady Hester Stanhope. Kleopatra hadde vært Zenobias rollemodell og Zenobia var lady Hesters. «Jeg har blitt kronet som dronning av ørkenen», skrev lady Hester. «Jeg har ingenting å frykte... Jeg er solen, stjernene, perlen, løven, himmelens lys.» Den nye Zenobia. I det minste for øyeblikket.

Zenobia i kunsten

«Zenobia i lenker», maleri av Nicolas Colombel, 1700-tallet

Operaer

• Zenobia (1694) av Tomaso Albinoni
• Zenobia in Palmira (1725) av Leonardo Leo
• Zenobia (1761) av Johann Adolph Hasse
• Zenobia in Palmira (1789) av Pasquale Anfossi
• Zenobia in Palmira (1790) av Giovanni Paisiello
• Aureliano in Palmira (1813) av Gioacchino Rossini
• Zenobia (2007) av Mansour Rahbani

Musikk

• Zenobia (1977) av Fairuz, skrevet og komponert av Rahbani-brødrene

Litteratur

• Geoffrey Chaucer (1300-tallet) forteller en fortettet fortelling om Zenobias liv i en av en rekke tragiske historier i «Munkens fortelling» i Canterbury-fortellingene
• La gran Cenobia (1625) av Pedro Calderón de la Barca
• The Living Wood (1947) av Louis de Wohl inneholder mange referanser til Zenobia.
• The Queen of the East (1956) av Alexander Baron

Skulptur

• Zenobia, Queen of Palmyra (1857) av Harriet Hosmer, Art Institute of Chicago
• Zenobia in Chains (1859) av Harriet Hosmer, Saint Louis Art Museum

Maleri

• «Queen Zenobia addressing her soldiers» (1725–1730) av Giovanni Battista Tiepolo, NGA Washington D.C.

Litteratur

• Ball, Warwick (2001): Rome in the East: The Transformation of an Empire. Routledge. ISBN 9780415243575.
• Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria. A Three Thousand Year History, Oxford University Press, ISBN 978-019-964667-8
• Choueiri, Youssef M. (2000): Arab Nationalism - a History: Nation and State in the Arab World. Wiley-Blackwell. ISBN 9780631217299.
• Meryon, Charles Lewis (2012): Travels of Lady Hester Stanhope: Forming the Completion of Her Memoirs, Cambridge University Press
• Stoneman, Richard (1995): Palmyra and its Empire: Zenobia's Revolt against Rome. University of Michigan Press. ISBN 0472083155.
• Wilden, Anthony (1987): Man and Woman, War and Peace: the Strategist's Companion. Routledge. ISBN 9780710098672.

Eksterne lenker

• (en) Zenobia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Zenobia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Zenobia, ulike historiske tekster hos Wikisource
• Zenobia and Longinus
• Vaballathus and Zenobia av Jacqueline F. Long, De Imperatoribus Romanis
• Zenobia: empress of Palmyra (267–272) Arkivert 23. mai 2008 hos Wayback Machine.
• Zenobia as a third-century queen of Palmyra Arkivert 22. april 2021 hos Wayback Machine.