Wikipedia

Christopher Marlowe

engelsk dikter

Christopher «Kit» Marlowe (døpt 26. februar 1564, død 30. mai 1593) var en engelsk dramatiker, poet og oversetter fra elisabethansk tid. Han var den fremste elisabethanske tragedieforfatteren før William Shakespeare, og er kjent for sine fremragende blankvers, sine intense hovedpersoner, og sitt eget utidige dødsfall.

Christopher Marlowe
Et anonymt portrett i Corpus Christi College i Cambridge, som sannsynligvis er Christopher Marlowe.
Fødtca. 23. feb. 1564[1][2][3]Rediger på Wikidata
Canterbury[4]
Død30. mai 1593[5][6][7][1]Rediger på Wikidata (29 år)
Deptford[5][4]
BeskjeftigelseDramatiker, lyriker,[8] oversetter, skribent[9]
Akademisk gradMaster of Arts (1587) (deles ut av: University of Cambridge)
Utdannet vedCorpus Christi College
University of Cambridge
The King's School
NasjonalitetKongeriket England
SpråkEngelsk[10][11]
PeriodeOmkring 1586 – 1593
DebutDido, dronning av Karatgo
Debuterte1580-årene
Aktive år1580-årene–1593
Viktige verkEdvard den andre, Doktor Faustus, The Jew of Malta
PåvirketWilliam Shakespeare
IMDbIMDb
Signatur
Christopher Marlowes signatur
Christopher Marlowe på Commons

Marlowe var den yngste av de unge studenter, university wits, i London. Han hadde syv år med humanistiske studier i Cambridge bak seg, men hans litterære begavelse var åpenbar. Han hadde slipt sine ferdigheter med oversettelser fra klassisk diktning. Allerede Marlowes første drama, Tamburlaine den store, ble en stor suksess, og det synes som samtiden forsto at nytt var kommet til engelsk teater. Det er Tamburlaines veldige patos og lidenskapelige maktbegjær som er dramaets egentlige tema. Marlowes dristige billedspråk og effektfulle øyeblikk ga dramaet nerve, og hans blankvers hadde en fri og vekslende rytme som var innovativ. Marlowe staket ut en ny kurs for engelsk drama som hans tidlige død ikke selv ble mer enn torsoen av, men han overlot scenen til en verdig etterfølger i William Shakespeare, som selv anerkjente Marlowes innflytelse og forvaltet den store arven.[12]

En ordre for Marlowes arrestasjon ble utstedt den 18. mai 1593. Ingen grunn ble oppgitt, skjønt det er antatt å ha vært i forbindelse med beskyldninger om blasfemi — et manuskript antatt å ha vært skrevet av Marlowe skal etter sigende ha inneholdt «vile heretical conceipts». Han ble ført for det kongelige råd for utspørring den 20. mai, og etter dette ble han beordret å rapportere til dem daglig. Ti dager senere ble stukket i hjel av Ingram Frizer. Om drapet hadde forbindelse med hans arrest har aldri blitt påvist.[13]

Tidlig liv

rediger
 
Marlowe ble døpt i kirken St. Georges i Canterbury, hvor kun kirketårnet står igjen i dag.

Marlowe var sønn av en skomaker i Canterbury ved navn John Marlowe og dennes hustru Catherine.[14] Datoen for når han ble født er ukjent, men han ble døpt den 26. februar 1564, og det er sannsynlig at han ble født noen dager tidligere. Han var således kun to måneder eldre enn sin samtidige William Shakespeare, som ble døpt den 26. april 1564 i Stratford-upon-Avon.

Marlowe begynte på The King's School i Canterbury (hvor et hus er i dag oppkalt etter ham) og siden på Corpus Christi College ved University of Cambridge. Han mottok sin Bachelor of Arts i 1584.[15] I 1587 nølte skolen med å belønne ham med en mastergrad på grunn av et rykte om at han hadde konvertert til katolisismen og hadde til hensikt å gå på det engelske college i Reims i Frankrike for å forberede seg til å bli prest.

Imidlertid ble hans grad gitt som planlagt da det kongelige råd (Privy Council) blandet seg inn på Marlowes vegne, og ga ham anerkjennelse for hans «trofaste handlemåte» og «gode tjeneste» for dronningen.[16] Hva Marlowes tjeneste innebar ble ikke utdypet av rådet, men dets brev til myndighetene i Cambridge har ført til mange spekulasjoner, hovedsakelig teorien om at Marlowe fungerte som en spion som arbeidet for Francis Walsinghams såkalte hemmelige tjenester.[17] Det er dog ingen direkte bevis som støtter denne teorien, skjønt rådets brev i seg selv er bevis for at Marlowe hadde tjenestegjort for de engelske myndighetene i et eller annet forhold.

Litterær karriere

rediger
 
Tittelsiden til den tidligste publiserte teksten til Edvard den andre (1594)

Dido, dronning av Kartago var Marlowes første drama. Det var muligens skrevet i samarbeid med Thomas Nashe. Det korte dramaet ble første gang trykt i 1594 av bokselgeren Thomas Woodcock, og tittelsiden oppgir at det var skrevet av Marlowe og Nashe, foruten at det ble spilt av skuespillertroppen Children of the Chapel, opprinnelig bestående av gutteskuespillere. Disse sluttet å ha faste opptredener i 1584, men det synes som om de hadde sporadiske framføringer helt fram til begynnelsen av 1590-tallet. Det er derfor usikkert når Dido ble satt opp, men en gang mellom 1587 og 1593 er det sannsynlige tidsrommet.[18]

Tamburlaine var det første stykke av Marlowe som beviselig ble satt opp på en scene i London i 1587. Stykket er en milepæl i tidlig engelsk drama ved å være et vendepunkt fra klosset språkføring og løs fortellergang hos tidligere engelske dramatikere, og til et friskt og levende språk og intelligent kompleksitet. Det er også blant de aller første engelske skuespill som benyttet seg av blankvers.[19] Sammen med Thomas Kyds drama Den spanske tragedie er Tamburlaine betraktet som begynnelsen på den modne fase av elisabethansk teater. Tamburlaine var en suksess, og ble raskt fulgt opp med Tamburlaine Del II.

Jøden fra Malta, antagelig skrevet en gang mellom 1589 og 1590, om en maltesisk jødes barbariske hevn mot byens autoriteter, har en prolog avlevert av en figur som representerte Niccolò Machiavelli. Dens handling består av religiøs konflikt, intriger og hevn, fortalt mot et bakteppe av den politiske maktkampen mellom Spania og Det osmanske rike.

Edvard den andre var et stykke som opprinnelig hadde den lange tittelen The Troublesome Reign and Lamentable Death of Edward the Second, King of England, with the Tragical Fall of Proud Mortimer, og ble første gang satt opp i 1592 eller 1593. Dets handling er om avsettelsen av kong Edvard II av England av hans baroner og dronningen, som er fortørnet over innflytelsen som kongens favoritter hadde i hoffet og statens affærer. Det er et av de tidligste historiske skuespill i England, og således en nyvinning fra Marlowe. Historiske skuespill hadde inntil da vært krønikespill, og Shakespeares Henrik VI er et eksempel på den gamle typen hvor en konges navn i tittelen ikke var avgjørende for handlingen. Marlowe ga isteden en historisk karakterstudie, denne gangen av en svak og udugelig konge, dels av hans dronning som utvikler seg fra en tålmodig hustru til en hevngjerrig kvinne som tar sin manns fiende til sin elskede. «Det er antagelig også første gangen i engelsk dramatikk at en kvinnes karakterutvikling tegnes.»[20]

Massakren i Paris er et kort og enklere skuespill som synes å være gjort av Marlowe. Grunnen til tvilen er at den eneste bevarte tekstkopien av stykket synes å være en rekonstruksjon fra hukommelsen av den teksten som skuespillerne framførte,[21] og stykket ble satt opp ti ganger i tiden 21. juni til 27. september 1594. Stykket forteller om Bartolomeusnatten, en voldsom massakre natten til 24. august 1572 da mellom 1000 og 2000 hugenotter i Paris ble myrdet, og som av engelsk publikum ble oppfattet som et av de aller mørkeste eksemplene på katolsk forræderi. Den bevarte tekstkopien har mye vold og vitser om drap, men lite om de sosiale verdier som muligens var i stykket, unntatt i en lang monolog i begynnelsen av stykket. Stykket har en lydløs (uten replikker) «engelsk agent» som i påfølgende tradisjon har blitt identifisert som Marlowe selv og hans forbindelser til de hemmelige tjenester.[22] Sammen med Den tragiske historie om doktor Faustus er Massakren i Paris betraktet som Marlowes farligste skuespill, ettersom oppviglere og agitatorer i London kastet seg på stykkenes tema for å fremme mord på flyktninger fra Nederlandene, og faktisk blir dronningen advart om denne muligheten i stykkets siste scene.[23][24]

 
Plakat i silketrykk fra 1936 og 1941 for en oppsetning av Doktor Faustus ved Maxine Elliott Theatre i New York City

Doktor Faustus, basert på den anonyme tyske boken Historia von D. Johann Fausten, var den første dramatiserte utgaven av legenden om Faust. Marlowe følger opplegget til den tyske fortellingen i hvordan den lærde Faustus selger sin sjel til djevelen i bytte med kunnskap og «et liv i 24 år i vellyst». Mens andre versjoner av «djevelens pakt» kan bli sporet tilbake til 300-tallet, avviker Marlowe betydelig ved å la sin tittelfigur være ute i stand til å «brenne sine bøker» eller angre seg hos en barmhjertig Gud for å få sin kontrakt annullert mot slutten av stykket. Marlowes Faustus blir isteden slitt i stykker av demoner og blir dratt skrikende til helvete. Doktor Faustus er et tekstproblem for litteraturforskerne, da stykket er meget redigert (og muligens sensurert) og omskrevet etter Marlowes død. To versjoner av stykket eksisterer: en quarto fra 1604, også kjent som A-teksten, og en quarto fra 1616 eller B-teksten. A-teksten ble således første gang trykket elleve år etter Marlowes død og minst tolv år etter at det første gang ble satt opp. Mange forskere betrakter A-teksten som mest representativ for Marlowes opprinnelige tekst, ettersom det inneholder uregelmessige figurnavn og idiosynkratisk staving, kjennemerker for en tekst som benytter forfatterens håndskrevne manuskript, eller hva som på engelsk kalles «foul paper», som en hovedkilde. B-teksten utelater en del tekst og legger til en vesentlig tekstmengde.

Marlowes skuespill var enormt suksessfulle, uten tvil takket være den imponerende tilstedeværelse på scenen av skuespilleren Edward Alleyn. Han var uvanlig høy for sin tid, og de staute rollene som Tamburlaine, Faustus og Barabas ble antagelig skrevet spesielt for ham. Marlowes skuespill var fundamentet i repertoaret til Alleyns teaterselskap, Admiral's Men, gjennom hele 1590-tallet.

Marlowe skrev også det mytologiske diktet Hero and Leander (utgitt med en utvidelse av George Chapman i 1598), den populære og lyriske The Passionate Shepherd to His Love, og oversettelser av Ovids Amores og den første boken av Lucanus' Pharsalia. To deler av Tamburlaine ble utgitt i 1590. Alle andre verker av Marlowe ble utgitt etter hans død. I 1599 ble hans oversettelser av Ovid forbudt, og alle kopier ble offentlig brent som en del av erkebiskop John Whitgifts energiske inngrep i hva som ble bedømt som støtende skrifter.

Legenden

rediger

Som med andre forfattere fra tudortiden er det ikke mye som er kjent om Marlowe. Det lille som finnes av bevis, er funnet i rettslige nedtegnelser og andre offisielle dokumenter. Dette har ikke hindret senere forfattere og skribenter av ulik art i å spekulere om hans aktiviteter og karakter. Marlowe har blitt beskrevet som blant annet spion, bråkmaker, kjetter og homoseksuell, foruten også som «magiker», «duellant», «tobakksbruker», «forfalsker» og en «rakeshell» (historisk engelsk betegnelse for en hjerteløs kvinneforfører). J.A. Downie og Constance Kuriyama har argumentert mot de mer aggressive spekulasjonene,[25] men J.B. Steane[26] har bemerket at «det synes absurd å avvise alle elisabethanske rykter og anklager som ‘Marlowe-myten’».[27]

Spion

rediger
 
En side av Marlowes håndskrift fra Massakren i Paris. Shakespeare Library Ms.J.b.8. s.116)

Marlowe har ofte blitt framstilt som en spion for den engelske regjeringen. Park Honans biografi fra 2005 hadde til og med «spion» i tittelen.[28] og forfatteren Charles Nicholl har også spekulert i dette og foreslått at Marlowe ble rekruttert mens han ennå var på Cambridge. Bevarte nedtegnelser fra universitet fra perioden indikerer at Marlowe hadde en rekke fravær av uvanlig lengde i tiden 1584–1585, mye lengre enn hva som var tillatt i henhold til lærestedets regler. Bevarte opptegnelser for spiserom indikerte at han begynte å bruke penger med ødsel hånd på mat og drikke i løpet av de perioder han var til stede[29] – langt mer han kunne ha hatt råd til på inntekten fra sitt kjente stipendium.

Som nevnt ovenfor beordret kongens råd universitetet til å belønne Marlowe med hans MA i 1587, benektet ryktene om at han hadde til hensikt å begynne på det engelske katolske lærestedet i Reims, og sa isteden at han hadde blitt beskjeftiget med uspesifiserte «affærer» i «emner som berører fordelene til hans land». Dette er fra et dokument datert 29. juni 1587, fra Kontoret for offentlige opptegnelser – Acts of Privy Council.

Det har tidvis blitt teoretisert at Marlowe var den «Morley» som var lærer for Arbella Stuart i 1589.[30] Denne muligheten ble første gang fremmet i et brev av E. St John Brooks i 1937 til Notes and Queries, et litterært britisk magasin. John Baker har lagt til dette at bare Marlowe kunne ha vært Arbellas lærer grunnet fraværet av hvilken som helst annen kjent «Morley» med MA fra den aktuelle perioden og heller ikke på annen måte opptatt.[31] Om Marlowe var Arbellas lærer (og en del biografer mener at «Morley» faktisk kan ha vært en bror av musikeren Thomas Morley)[32] kan det indikere at han var en spion ettersom Arbella, niese av Maria Stuart, skottenes dronning, og fetter av Jakob VI av Skottland, den senere kong Jakob I av England, på den tiden var en sterk kandidat til å etterfølge den engelske trone etter den barnløse dronning Elisabeth I av England.[33]

I 1592 ble Marlowe arrestert i byen Vlissingen i Nederlandene for sin påståtte deltagelse i forfalskning av mynter, antagelig tilknyttet aktivitetene til opprørske katolikker. Han ble sendt til skattmesteren, baron Burghley, men det ble ikke fremmet anklager eller besluttet fengsling.[34] Denne arrestasjonen kan ha forstyrret et annet av Marlowes spionoppdrag: kanskje ved å gi myntpregingen til den katolske saken hadde sin årsak at han var sendt for å infiltrere tilhengerne av den aktive katolske konspiratøren William Stanley, og rapportere tilbake til Burghley.[35]

Arrestasjon og død

rediger
 
Marlowe ble gravlagt i en umerket grav på kirkegården til kirken St Nicholas i Deptford. Plaketten her er fra våre dager.

Tidlig i mai 1593 ble flere løpesedler postert i London som truet protestantiske flyktninger fra Frankrike og Nederlandene som hadde bosatt seg i byen. En av disse løpesedlene, «Nidskriftet om den hollandske kirke»,[36] skrevet på blankvers, inneholdt flere hentydninger til Marlowes skuespill og var signert «Tamburlaine». Den 11. mai beordret det kongelige råd arrestasjon av de ansvarlige for disse nidskriftene. Den neste dagen ble Marlowes kollega Thomas Kyd arrestert. Kyds hybel ble gjennomsøkt, og et fragment av en kjettersk traktat ble funnet. Kyd forsikret at den hadde tilhørt Marlowe, som han hadde skrevet sammen med «i et værelse» rundt to år tidligere.[37] På denne tiden hadde de arbeidet for en aristokratisk patron, antagelig Ferdinando Stanley, lord Strange.[38]

Marlowe ble beordret arrestert den 18. mai da kongens råd åpenbart kjente til at han kunne bli funnet boende hos Thomas Walsingham. Dennes far var fetter av den avdøde Francis Walsingham, lederen for dronning Elisabeth Is hemmelige tjenester, og dronningens fullmektige på 1580-tallet. Han var mer dypt involvert i spionasje enn noen annen i kongens råd.[39] Marlowe møtte pliktskyldig fram for kongens råd den 20. mai og ble instruert om å «gi sitt daglige fremmøte for deres herrer inntil han skal bli lisensiert til det motsatte». Onsdag den 30. mai ble Marlowe drept.

Ulike redegjørelser for Marlowes død kom i de neste årene. Francis Meres sier at Marlowe ble «stukket til døde av en sjofel tjenestemann, en rival av ham i hans utuktige kjærlighet» som straff for hans «epikurisme (nytelsessyke) og ateisme».[40] I 1917 skrev Sidney Lee i Dictionary of National Biography at Marlowe ble drept i et fylleslagsmål, og dette blir som regel fortsatt fremmet som fakta.

Den offisielle redegjørelsen dukket opp først så sent som i 1925 da forskeren Leslie Hotson oppdaget likskuemannens rapport om undersøkelsen av Marlowes død som ble holdt to dager senere, fredag den 1. juni 1593.[41] Marlowe hadde tilbrakt hele dagen i et hus i Deptford, eid av enken Eleanor Bull. Der hadde det også vært tre menn sammen med ham, Ingram Frizer, Nicholas Skeres og Robert Poley. Alle tre hadde vært ansatt av den ene eller andre av Walsinghamene. Skeres og Poley hadde bidratt til å snøre inn konspiratorene i Babingtonkomplottet, og Marlowe hadde en krangel med dem om en regning (i dag kjent som «Reckoning», «regnskapet»). De utvekslet «diverse ondskapsfulle ord» mens Frizer satt ved et bord mellom de andre to og Marlowe lå bak ham på en sofa. Marlowe hadde nappet til seg Frizers dolk og såret ham i hodet. I den påfølgende kampen, i henhold til likskuemannens rapport, ble Marlowe stukket over det høyre øyet, noe som drepte ham momentant. Juryen konkluderte med at Frizer hadde handlet i selvforsvar, og i løpet av en måned ble han benådet. Marlowe ble gravlagt i en umerket grav på kirkegård til St. Nicholas i Deptford rett etter det rettslige likskuet den 1. juni 1593.

 
William Cecil, dronning Elisabeth I og Francis Walsingham. Kobberstikk av William Faithorne, 1655

Marlowes død er blitt påstått å ha vært et mord av følgende grunner:

  1. Tre menn som var i det samme rommet da han døde var alle knyttet til Englands hemmelige tjenester og til Londons underverden.[42] Frizer og Skeres hadde også et langt rulleblad som lånehaier og svindlere, noe som er vist av rettsdokumenter. Eleanor Bulls hus hadde også «forbindelser til regjeringens spionnettverk».[43]
  2. Historien om at de var på en dags fornøyelsestur til Deptford er påstått å være usannsynlig. Faktisk tilbrakte de hele dagen sammen. Robert Poley bar også konfidensielle hastebrev til dronningen, som var i sin bolig Nonsuch Palace i Surrey, men istedenfor å avlevere dem tilbrakte han en dag med Marlowe og de andre to, og overleverte dem ikke før godt over en uke senere, den 8. juni.[44]
  3. Det synes for mye av en tilfeldighet at Marlowes død skjedde kun noen få dager etter at han ble arrestert, tilsynelatende for kjetteri.
  4. Det er hevdet at måten som Marlowe ble arrestert på, antyder noe mer floket enn en enkel anklage om kjetteri vil indikere. Han ble løslatt til tross for prima facie bevis, og selv om andre anklager mot ham ble mottatt i løpet av noen få dager, som beskrevet nedenfor, underforstått knyttet sir Walter Raleigh og jarlen av Northumberland med kjetteri. Således har det blitt hevdet at undersøkelsen var hovedsakelig ment som en advarsel til politikerne i «nattens skole» eller at den var knyttet til en maktkamp innenfor kongens råd i seg selv.[45]
  5. De ulike hendelsene som antyder at et forhold med kongens råd (se ovenfor) og av det faktum at hans patron var Thomas Walsingham, Francis Walsinghams fetter, som hadde vært aktivt involvert i hemmelige tjenester.

Av disse og andre grunner har Charles Nicholl i sin bok The Reckoning on Marlowe's Death argumentert at det var mer ved Marlowes død enn det som kom fram på likskuet. Det er forskjellige teorier om graden av sannsynlighet. Ettersom det er kun skrevne dokumenter å basere noen konklusjoner på, og ettersom det er sannsynlig at de mest kritiske informasjonene om hans død aldri ble skrevet ned i det hele tatt, er det usannsynlig at de fulle omstendighetene rundt Marlowes død vil noen gang bli kjent.

Ateisme

rediger
 
Marlowe ble påstått å ha tilhørt den ateistiske kretsen til blant annet sir Walter Raleigh.

Marlowe hadde et rykte for å være ateist i en tid hvor det var ille nok å være katolikk, og generelt farlig å ha avvikende religiøse oppfatninger, og således markere seg som en fiende av Gud.[46] En del moderne historikere har imidlertid betraktet hans erklærte ateisme, som med hans påståtte katolisisme, som ikke mer enn et gjennomført og forseggjort påskudd i hans rolle som en spion for regjeringen.[47] Samtidige bevis kommer fra en som anklaget ham i Vlissingen i Nederlandene, en angiver ved navn Richard Baines. Guvernøren i Vlissingen hadde rapportert at hver av mennene hadde «den onde hensikt» å anklage hverandre for å begå forfalskninger, og ville skifte side til fienden – katolikkene. En slik handling ville være «ateistisk» hos protestantene, som utgjorde den dominerende religiøse fraksjonen i England på denne tiden.

Etter at Marlowe var blitt arrestert i 1593, forela Baines overfor autoritetene et «notat som inneholdt meningen til en Christopher Marly angående hans forkastelige bedømmelse av religion, og forakt for Guds ord».[48] Baines tilskrev Marlowe totalt atten punkter som eksempelvis «Kristus var en horesønn og hans mor uærlig [ukysk]», «kvinnen fra Samaria og hennes søstre var horer og at Kristus kjente dem uærlig», og «Sankt Johannes døperen var sengekamerat med Kristus og lente seg alltid mot hans bryst» (sammenlign Johannesevangeliet 13:23-25), og «at han benyttet seg av ham som synderne i Sodom.» Han antydet også at Marlowe hadde katolske sympatier. Andre avsnitt vitnet mer om en skeptiker: «han overtalte menn til ateisme, ... at de ikke skulle være redde for busemenn og nisser».[49]

Tilsvarende eksempler på Marlowes utsagn ble gitt av Thomas Kyd etter at han var blitt fengslet og muligens torturert (se over);[50][51] både Kyd og Baines knyttet Marlowe til matematikeren Thomas Harriot og Walter Raleighs sirkler. Andre dokumenter[52] hevdet rundt den samme tiden at «en Marlowe var i stand til å vise mer fornuftige grunner til ateisme enn noen geistlige i England er i stand til å bevise guddommelighet, og at … han har lest ateistiske læresetninger for sir Walter Raleigh og andre».[27]

En del litteraturforskere mener at Marlowe søkte å utbre disse synspunktene i sine verker og at han identifiserte seg med sine opprørske og ikonoklastiske hovedfigurer.[53] Imidlertid måtte skuespill bli godkjent av instansen Master of the Revels før de kunne bli oppført, og sensuren av utgivelser var underlagt kontrollen til erkebiskopen av Canterbury. Tilsynelatende var det ingen av disse autoritetene som betraktet Marlowes verker som uakseptable, unntatt Amores.

Seksualitet

rediger
 
Tittelbladet til Doktor Faustus.

Som sin samtidige William Shakespeare ble Marlowe tidvis i dag beskrevet eller framstilt som homoseksuell. Spørsmålet om en elisabethansk person var gay (tidligere engelsk betydning «lystig»/«levemann», i dag «homse») eller homofil i moderne forståelse er anakronistisk; i elisabethansk tid ble det som i dag blir framstilt som homofilt eller bifilt forstått mer som en seksuell handling framfor utelukkende en seksuell orientering eller identitet.[54] Samtidig kunne den poetiske inderligheten som ble uttrykt mellom menn av eksempelvis Shakespeare eller andre, være heftige tillitserklæringer mellom menn som i dag ville bli feilaktig tolket som seksuelle uten at de nødvendigvis var ment som sådan i den tid de ble uttrykt. En del forskere har argumentert at bevisene for at Marlowe var homse er ikke tilstrekkelige og at hentydningene til hans seksualitet er ganske enkelt overdrevne rykter produsert etter hans død. Richard Baines rapporterte at Marlowe har sagt at «alle som ikke elsker tobakk og gutter er tåper». David Bevington og Eric Rasmussen beskriver Baines’ vitnemål som «upålitelig» og kommenterte at «Disse og andre vitnemål trenger å bli nedvurdert for sine overdrivelser og for at de ble produsert under rettslige omstendigheter som vi vil vurdere som en heksejakt.»[55] Andre forskere[56] har imidlertid pekt på hva som kan tolkes som homofile tendenser i Marlowes tekster, i den grad at de kan oppfattes som bevis på forfatterens egen legning: i Hero and Leander skrev Marlowe om den mannlige ynglingen Leander, «in his looks were all that men desire» («hans utseende var alt som menn ville ønske»)[57] og at da ynglingen svømte ut for å besøke Hero ved Sestos, ble havguden Neptun seksuelt opphisset, «imagining that Ganymede, displeas'd ... the lusty god embrac'd him, call'd him love ... and steal a kiss ... upon his breast, his thighs, and every limb ... [a]nd talk of love»,[58] mens gutten, naiv og uoppmerksom på antikkens greske kjærlighet, sier avvisende at «You are deceiv'd, I am no woman, I … Thereat smil'd Neptune.»[59]

Marlowes omdømme

rediger

Omdømme i samtiden

rediger

Uansett hvordan Marlowe blir bedømt av dagens litteraturforskere, biografer og andre forfattere, ble han av sine samtidige både beundret og var en betydelig inspirator. I løpet av uker etter hans død minnet George Peele ham som «Marley, musenes yngling»; Michael Drayton skrev at han «hadde i seg de stolte himmelske ting[60] / Det de første poeter hadde», og Ben Jonson skrev om «Morlowes mektige linje». Thomas Nashe skrev varmt om sin venn, «stakkars avdøde Kit Marlowe». Det samme gjorde utgiveren Edward Blount i dedikasjonen av Hero and Leander til sir Thomas Walsingham.

Blant de få samtidige dramatikere som uttrykte seg negativt om Marlowe var den anonyme forfatteren av stykket The Return From Parnassus (1598) fra University of Cambridge som skrev at «Pity it is that wit so ill should dwell, / Wit lent from heaven, but vices sent from hell.»

Marlowe og Shakespeare

rediger
 
Tittelsiden av første folio av Shakespeares stykker, 1623. Koppergravering av Shakespeare ved Martin Droeshout.

Den mest berømte hyllest til Marlowe ble vist av Shakespeare i Som dere vil ha det (As You Like It) hvor han ikke bare siterer en linje fra Hero and Leander (Dead Shepherd, now I find thy saw of might, «Who ever loved that loved not at first sight?»), men også gir klovnen Touchstone ordene «When a man's verses cannot be understood, nor a man's good wit seconded with the forward child, understanding, it strikes a man more dead than a great reckoning in a little room.» Dette synes å være en referanse til Marlowes mord som involverte en slåsskamp over en reckoning, regning, foruten også til en linje i Marlowes Jøden fra Malta; «Infinite riches in a little room».

Den nær jevnaldrende Shakespeare var meget påvirket av Marlowe i sine tekster, noe som kan bli sett i gjenbruken av Marlowes tema i Antonius og Kleopatra, Kjøpmannen i Venedig, Kong Richard II og Macbeth fra henholdsvis Dido, Jøden fra Malta, Edward den andre og Doktor Faustus. I Hamlet, etter møtet med de reisende skuespillerne, anmoder Hamlet skuespilleren om å framføre en tale om Trojakrigen som i 2.2.429-432 har et ekko av Marlowes Dido, dronningen av Kartago. I Kjært besvær forgjeves fører Shakespeare fram karakteren «Marcade» (tre stavelser) i en bevisst anerkjennelse av Marlowes figur «Mercury», også til stede i Kongen av Navarra i Massakren i Paris. Betydningen for de blant Shakespeares publikum som hadde lest Hero and Leander, var Marlowes identifikasjon av seg selv med guden Mercury (Merkur).[61]

I Richard III har Shakespeare framstilt kongen i mørke farger og gjort ham til nær et uhyre i overensstemmelse med tudortiden, men han har åpenbart lært av Marlowe ved å stille et amoralsk menneske i sentrum av dramaet. I Jøden fra Malta tegner Marlowe en sterk og patetisk figur i sentrum som kan ses som en forløper til Shakespeares «Shylock». I Marlowes siste drama, Edward den andre, bød han på en nyvinning i form av det historiske karakterdramaet. Engelsk historisk drama hadde inntil da vært krønikespill hvor kongen i stykkets tittel ikke hadde avgjørende betydning for handlingen. Hos Marlowe ble det isteden en historisk karakterstudie, noe Shakespeare lærte av, ikke minst i Richard III.

«Shakespeare» som Marlowes dekknavn

rediger
 
Tittelbladet til Jøden fra Malta.

Gitt de uklare omstendighetene rundt Marlowes død har det siden slutten av 1800-tallet vokst fram en ide om at Marlowe satte i scene sin egen død og fortsatte å leve og skrive under det påtatte navnet «William Shakespeare». Det er dog akademisk enighet om å avvise alternative kandidater til Shakespeares forfatterskap, inkludert det til Marlowe.[62]

Den marlovianske teori, som engelskmennene kaller den, innbefatter at 16 jurymedlemmer ved likskuet som erklærte ham død var med på svindelen. Det er et faktum at samtiden var overbevist om at Marlowe var død på det tidspunkt da han døde. Det finnes ingen direkte bevis for teorien om at Marlowe svindlet sin død, og den andre delen, at Shakespeare var Marlowes pseudonym, er heller ikke overbevisende, ettersom både Marlowes skrivestil og hele hans verdensbilde er altfor forskjellige fra Shakespeares til at det er mulig,[63] foruten at alle direkte bevis som peker på at Shakespeare er forfatteren av Shakespeare er overveldende.[64]

Den første som fremmet teorien om at Marlowe var forfatteren av Shakespeares verker var forfatteren Wilbur G. Zeigler, som presenterte sin sak i forordet til sin roman fra 1895: It was Marlowe: a story of the secret of three centuries («Det var Marlowe: en fortelling om tre århundres hemmelighet»)[65] Tidligere enn Zeigler hadde det faktisk vært hevdet at «Christopher Marlowe» var et pseudonym som Shakespeare benyttet da han først kom til London. Dette ble foreslått anonymt i en utgave av The Monthly Review i 1819, skribenten har siden blitt identifisert som en William Taylor fra Norwich.

Det første essay som ble skrevet utelukkende med dette for øye var av Archie Webster i 1923. Disse to ble utgitt før Leslie Hotsons oppdagelse i 1925 av likskuet ved Marlowes død. Siden den gang har det uansett vært flere andre bøker som har støttet denne ideen, og kanskje de to mest innflytelsesrike har vært ved Calvin Hoffman (1955) og Dolly Walker-Wraight (1994). Hoffmans hovedargument er sentrert rundt likhetene i skrivestilen til de to forfatterne, særlig i bruken av tilsvarende ideer, såkalte parallellismer. Walker-Wraight følger Webster, men går mer inn i hva som hun ser som den sanne meningen i Shakespeares sonetter.

Bibliografi

rediger

Dateringen av verkene er tilnærmet.

Skuespill

rediger

Skuespillet Lust's Dominion ble tilskrevet Marlowe i den første utgivelsen i 1657, men forskere og litteraturhistorikere har bortimot enstemmig avvist at Marlowe var forfatteren.

Poesi

rediger

Fiktive verker om Marlowe

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b NooSFere, oppført som Christopher MARLOWE, NooSFere author ID -46730, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Internet Speculative Fiction Database, ISFDB forfatter-ID 82613, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Movie Database, besøkt 25. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Kratkaja literaturnaja entsiklopedija[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Oxford Dictionary of National Biography[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0040450[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ filmportal.de, Filmportal-ID 514fa06e05e041178f309da657fe9f9e, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ poets.org, poets.org poet-ID christopher-marlowe, Wikidata Q24635963, https://www.poets.org 
  9. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  10. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 119146460, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  11. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 12863075, Wikidata Q16744133 
  12. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1, Gyldendal. ISBN 82-05-11663-6. Side 271.
  13. ^ Nicholl, Charles (2006): «By my onely meanes sett downe: The Texts of Marlow's Atheism» i: Kozuka, Takashi & Mulryne, J.R.: Shakespeare, Marlowe, Jonson: new directions in biography. Ashgate Publishing, s. 153.
  14. ^ Dette er minnet i navnet til byens hovedteater, Marlowe Theatre, og ved byens museer. Imidlertid ble kirken St. George's brent ned i brannen som følge av Baedeker Blitz under den andre verdenskrig og ble deretter revet i etterkrigstiden, kun kirketårnet står igjen i sørenden av Canterburys High Street.
  15. ^ «Marlowe, Christopher» Arkivert 13. oktober 2012 hos Wayback Machine. i: Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 bind, 1922–1958.
  16. ^ For en fullstendig avskrift, se Peter Fareys nettsted for Marlowe Arkivert 9. august 2011 hos Wayback Machine.
  17. ^ Hutchinson, Robert (2006): Elizabeth's Spy Master: Francis Walsingham and the secret war that saved England. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0 297 84613 2. s. 111.
  18. ^ Logan, Terence P., & Denzell S. Smith, red. (1973): The Predecessors of Shakespeare: A Survey and Bibliography of Recent Studies in English Renaissance Drama. Lincoln, NE, University of Nebraska Press. ss. 24-26.
  19. ^ The Sixteenth Century: Topics. Se særlig mellomseksjonen hvor forfatteren på dette nettstedet viser hvordan en annen tidligere student fra Cambridge, Thomas Preston, lot sin tittelfigur uttrykke sin kjærlighet i et populært stykke som ble skrevet rundt 1560 og sammenligner disse «klossete» tekstlinjer med Doktor Faustus som adresserer Helena av Troja
  20. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1, Gyldendal. ISBN 82-05-11663-6. Side 270.
  21. ^ Deats, Sarah Munson (2004): «'Dido Queen of Carthage' and 'The Massacre at Paris'» i: Cheney, Patrick: The Cambridge Companion to Christopher Marlowe. Cambridge, England: Cambridge University Press. ISBN 0-521-82034-0. s. 193.
  22. ^ Wilson, Richard (2004): «Tragedy, Patronage and Power» i: Cheney, Patrick, 2007, s. 207
  23. ^ Nicholl, Charles (1992): «Libels and Heresies» i: The Reckoning: The Murder of Christopher Marlowe. London: Jonathan Cape. ISBN 0224031007. s. 41.
  24. ^ Hoenselaars, A. J. (1992): «Englishmen abroad 1558-1603» i: Images of Englishmen and Foreigners in the Drama of Shakespeare and His Contemporaries. Madison, New Jersey: Fairleigh Dickinson University Press. ISBN 0838634311. ss. 78-79.
  25. ^ J. A. Downie i hans og J.T. Parnells Constructing Christopher Marlowe (2000), og Constance Kuriyama i hennes Christopher Marlowe: A Renaissance Life (2002).
  26. ^ J. B. Steane var student på Jesus College, Cambridge, hvor han studerte engelsk. Han er forfatteren av Marlowe: A Critical Study og han har redigert og skrevet en introduksjon til Penguin English Library-utgaven av Christopher Marlowe: The Complete Plays.
  27. ^ a b Steane, J.B. (1969): Introduction to Christopher Marlowe: The Complete Plays. Aylesbury, UK: Penguin. ISBN 0-14-043-037-7.
  28. ^ Honan, Park (2005): Christopher Marlowe: Poet and Spy.
  29. ^ Nicholl, Charles (1992): «12». The Reckoning: The Murder of Christopher Marlowe. London: Jonathan Cape. ISBN 0224031007.
  30. ^ Han ble beskrevet av Arbellas verge, grevinnen av Shrewsbury, som å ha håp for en livrente på rundt 40 pund fra Arbella, etter å ha blitt «so much damnified», det vil si i dette tilfellet, å ha mistet så mye, etter å ha forlatt universitet.: BL Lansdowne MS 71,f.3.og Nicholl, Charles (1992): The Reckoning, ss. 340-342.
  31. ^ John Baker, brev til Notes and Queries 44.3 (1997), ss. 367-368
  32. ^ Kuriyama, Constance (2002): Christopher Marlowe: A Renaissance Life, s. 89. Også i Handover's biography of Arbella, og Nicholl, The Reckoning, s. 342.
  33. ^ History in Focus: Elizabeth I and James VI and I
  34. ^ For en full avskrift, se Peter Fareys nettsted for Marlowe Arkivert 9. august 2011 hos Wayback Machine.
  35. ^ Nicholl (1992: 246-248)
  36. ^ «A Libell, fixte vpon the French Church Wall, in London». Arkivert fra originalen 7. august 2011. Besøkt 25. mars 2011. 
  37. ^ For en full avskrift, se Peter Fareys Marlowe-side Arkivert 7. august 2011 hos Wayback Machine..
  38. ^ Mulryne, J. H. "Thomas Kyd." Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press, 2004.
  39. ^ Haynes, Alan (2005): The Elizabethan Secret Service. London: Sutton.
  40. ^ Palladis Tamia. London, 1598: 286v-287r.
  41. ^ The Coroner's Inquisition Arkivert 30. januar 2010 hos Wayback Machine. (oversettelse)
  42. ^ Seaton, Ethel (1929): «Marlowe, Robert Poley, and the Tippings» i: Review of English Studies 5: 273.
  43. ^ Greenblatt, Stephen (2004): Will in the World. New York: W.W. Norton & Company, Inc., ss. 268.
  44. ^ Nicholl (1992: 32)
  45. ^ Gray, Austin (1928): «Some Observations on Christopher Marlowe, Government Agent». PMLA 43: ss. 692-694.
  46. ^ Stanley, Thomas (1687): The history of philosophy 1655–61. sitert i Oxford English Dictionary.
  47. ^ Riggs, David (2004): Cheney, Patrick. red. The Cambridge Companion to Christopher Marlowe. Cambridge, England: Cambridge University Press. ISBN 0521527341. s. 38.
  48. ^ «The 'Baines Note' (1)». Arkivert fra originalen 8. august 2011. Besøkt 25. mars 2011. 
  49. ^ These thinges, with many other shall by good & honest witnes be aproved to be his opinions and Comon Speeches, and that this Marlow doth not only hould them himself, but almost into every Company he Cometh he perswades men to Atheism willing them not to be afeard of bugbeares and hobgoblins, and vtterly scorning both god and his ministers as I Richard Baines will Justify & approue both by mine oth and the testimony of many honest men, and almost al men with whome he hath Conversed any time will testify the same, and as I think all men in Cristianity ought to indevor that the mouth of so dangerous a member may be stopped, he saith likewise that he hath quoted a number of Contrarieties oute of the Scripture which he hath giuen to some great men who in Convenient time shalbe named. When these thinges shalbe Called in question the witnes shalbe produced. «The 'Baines Note'» Arkivert 12. januar 2012 hos Wayback Machine.
  50. ^ «Kyd's Accusations». Arkivert fra originalen 9. august 2011. Besøkt 25. mars 2011. 
  51. ^ «Kyd's letter to Sir John Puckering». Arkivert fra originalen 7. august 2011. Besøkt 25. mars 2011. 
  52. ^ Det såkalte «Remembrances against Richard Cholmeley». For en fullstendig avskrift, se Peter Fareys nettsted for Marlowe Arkivert 4. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  53. ^ Waith, Eugene (1962): The Herculean Hero in Marlowe, Chapman, Shakespeare, and Dryden. London: Chatto and Windus. Denne oppfatningen er vanlig, men ikke akseptert av alle litteraturforskere.
  54. ^ Smith, Bruce R. (Mars 1995): Homosexual desire in Shakespeare's England. Chicago, Illinois: University of Chicago Press. ISBN 0-226-76366-8. s. 74.
  55. ^ Doctor Faustus and Other Plays, ss. viii – ix
  56. ^ White, Paul Whitfield, red. (1998): Marlowe, History and Sexuality: New Critical Essays on Christopher Marlowe. New York: AMS Press.
  57. ^ Hero and Leander, 88 (se Projekt Gutenberg).
  58. ^ Hero and Leander, 157-192.
  59. ^ Hero and Leander, 192-193.
  60. ^ Drayton benytter beskrivelsen «translunary» som kan oversettes til hinsides månen, det vil si himmelsk framfor jordlig, i overført mening til idealistisk, visjonær, ikke av denne verden, evig etc.
  61. ^ Wilson, Richard (2008): «Worthies away: the scene begins to cloud in Shakespeare's Navarre» i: Mayer, Jean-Christophe: Representing France and the French in early modern English drama. Newark, DE: University of Delaware Press. ISBN 0-87413-000-X. ss. 95–97.
  62. ^ Kathman, David (2003): «The Question of Authorship» i: Wells, Stanley; Orlin, Lena C.: Shakespeare: an Oxford Guide, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-924522-2. ss. 620–32
  63. ^ Se eksempelvis Gary Taylors «The Canon and Chronology of Shakespeare's Plays» i: Taylor, Gary & Wells, Stanley et al. (1983): A Textual Companion to their Oxford Complete Works, s. 83
  64. ^ Ytterligere argumenter for den ortodokse posisjon kan bli funnet kapitlene 3 og 4 i Bate, Jonathan (1997): The Genius of Shakespeare, ss. 65-132, og det siste kapitlet til Shapiro, James (2010): Contested Will, ss. 253-295.
  65. ^ Zeigler, Wilbur G. (1895): It was Marlowe: a story of the secret of three centuries, Google Book

Litteratur

rediger
  • Brooke, C. F. Tucker (1930): The Life of Marlowe and «The Tragedy of Dido, Queen of Carthage» London: Methuen, ss. 107, 114, 99, 98)
  • Bevington, David & Rasmussen, Eric (1998): Doctor Faustus and Other Plays, OUP; ISBN 0-19-283445-2
  • Burgess, Anthony (2003): A Dead Man in Deptford, Carroll & Graf. ISBN 0-7867-1152-3. En roman om Marlowe basert på versjonen av hendelsen i The Reckoning
  • Marlowe, Christopher (1994): Complete Works. Vol. 3: Edward II. Red. R. Rowland. Oxford: Clarendon Press. (ss. xxii-xxiii)
  • Downie, J.A. & Parnell, J.T. (red.) (2000): Constructing Christopher Marlowe, Cambridge. ISBN 0-521-57255-X
  • Honan, Park (2005): Christopher Marlowe Poet and Spy, Oxford University Press. ISBN 0-19-818695-9
  • Kuriyama, Constance (2002): Christopher Marlowe: A Renaissance Life. Cornell University Press. ISBN 0-8014-3978-7
  • Logan, Robert A. (2007): Shakespeare's Marlowe: The Influence of Christopher Marlowe on Shakespeare's Artistry. Aldershot, Hants: Ashgate. ISBN 978-0-7546-5763-7
  • Nicholl, Charles (2002): The Reckoning: The Murder of Christopher Marlowe, Vintage (rev. utg.) ISBN 0-09-943747-3
  • Parker, John (2007): The Aesthetics of Antichrist: From Christian Drama to Christopher Marlowe. Cornell University Press. ISBN 978-0-8014-4519-4
  • Riggs, David (2005): The World of Christopher Marlowe, Henry Holt and Co. ISBN 0-8050-8036-8
  • Shepard, Alan (2002): Marlowe's Soldiers: Rhetorics of Masculinity in the Age of the Armada, Ashgate. ISBN 0-7546-0229-X
  • Trow, M.J. (2002): Who Killed Kit Marlowe?, Sutton. ISBN 0-7509-2963-4
  • Ule, Louis (1996): Christopher Marlowe (1564–1607): A Biography, Carlton Press. ISBN 0-8062-5028-3
  • Welsh, Louise (2004): «Tamburlaine Must Die», kortroman basert på oppbyggingen av Marlowes død
  • Wraight, A.D. & Stern, Virginia F. (1965): In Search of Christopher Marlowe: A Pictorial Biography, Macdonald, London

Eksterne lenker

rediger

  Wikiquote: Christopher Marlowe – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Christopher_Marlowe&oldid=24733120»