Wikipedia

Curtiss JN-4

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Ufullstendige referanser

Curtiss JN-4, populært kalt Jenny, var ett av en serie med JN todekkere bygget av Curtiss Aeroplane Company i Hammondsport, New York, senere Curtiss Aeroplane and Motor Company. Selv om Curtiss JN opprinnelig var bygget som skolefly for US Army kom «Jenny» etter Første verdenskrig til å bli brukt som sivilt fly og ryggraden i det amerikanske postvesens nattpost.[2] Tusenvis av Jenny-fly fra hærens overskuddslagre ble solgt til spottpris til private i årene etter krigen og ble sentrale i barnstormingstiden. Det fikk den amerikanske befolkning til å få øynene opp for sivil luftfart på 1920-tallet.[3]

Curtiss JN-4
Curtiss JN-3, forløperen til JN-4, brukt i Mexico, ca. 1916[1]
Informasjon
RolleTreningsfly
ProdusentCurtiss
Designet avBenjamin D. Thomas
Første flyvning1915
Introdusert1915
Utfaset1927
StatusPensjonert
Brukt avUnited States Army Air Service
Royal Flying Corps
Produsert1915-1926
Antall produsert5 465
Enhetspris$5 465
Utviklet fraCurtiss JN-3
Videreutviklet tilCurtiss JN-5H

Konstruksjon og utvikling rediger

Curtiss kombinerte de beste egenskaper i modell J og modell N skoleflyet bygget for United States Army og United States Navy og begynte å bygge JN eller «Jenny» (navnet var en sammenfatning av J og N) i 1915.[4] Curtiss bygde bare et begrenset antall av JN-1 og JN-2. Størsteparten som ble bygget var JN-3 og JN-4, noen ble bygget av Sopwith Aviation Company.[5]

JN-2 var en dobbeltekker med like lange vinger. Balanseroret ble kontrollert av en stikke, betjent fra bakre sittebrønn i førerkabinen[6] Den hadde dårlige klatreegenskaper på grunn av sin høye vekt. Den forbedrede JN-3 hadde ulik lengde på vingeparene med balanseror bare på øverste vingepar, kontrollert av en stikke. I tillegg pedaler for kontroll av rorene.[7] De første åtte JN-2 gikk i juli 1915 til U.S. Signal Corps stasjoner i San Diego. Skvadronen ble overført til Fort Sill. Oklahoma i august for å samarbeide med Field Artillery School. Her havarerte en JN-2 som resulterte i dødsfall.[8] Flygerne i skvadronen beklaget seg over JN-2 som de mente var usikker på grunn av lav motorytelse, tvilsom konstruksjon, dårlig stabilitet og altfor sensitive ror. De overordnede var uenig inntil det andre JN-2 havarerte tidlig i september, noe som førte til at de andre seks JN-2 ble satt på bakken frem til midten av oktober. Da to nye JN-3 ankom, ble de andre oppgradert i henhold til den nye design. I mars 1916 ble disse åtte JN-3 sendt til Mexico som observasjonsfly for å bistå opprørsgeneralen Pancho Villa under den meksikanske revolusjonen i 1916–1917.[1]

Eitter vellykket bruk av JN-3 bygde Curtiss en forbedret utgave, kjent som JN-4. Det resulterte I en ordre både fra både US Army Air Force og US Navy samt Royal Flying Corps for et skolefly for Canada i desember 1918. Den canadiske versjon var JN-4 (Canadian), også kjent som "Canuck", den hadde mindre avvik fra den amerikanske versjonen, inklusive et lettere skrog, balanseror på begge vinger, større og mer avrundet ror og anneledes utformede vinger og høyderor .[9]

Operasjonell historie rediger

 
Curtiss JN-4 iCamp Taliaferro, Texas, ca 1918

Curtiss JN-4 er muligens USAs mest berømte fly fra Første verdenskrig. Det var i utstrakt bruk under Første verdenskrig som skolefly. Det er antatt at 95 % av alle piloter har fløyet en JN-4.[10] Den amerikanske versjonen ble kalt "Jenny", avledet av den offisielle betegnelsen (JN). Det var en to-seter (eleven i front og instruktør i bakre cockpit), dobbeltdekker med dobbelt kontroll. Den var ideell som piloters første fly med 90 hp (67 kW) Curtiss OX-5 V8-motor og topphastighet på 75 mph (121 km/t) og en marsjhøyde på 6 500 ft (2 000 m).[7][11] Britene brukte JN-4 (Canadian), samme med Avro 504, som deres primære skolefly.[12] Mange Royal Flying Corps piloter fikk «vingen» etter opplæring på JN-4, både i Ontario og senere under vinterlige forhold i Camp Taliaferro, Texas.[13]

Primært skolefly rediger

Selv om det primært var bygget som skolefly, ble Jenny i stor grad modifisert for andre roller. På grunn av sin robuste konstruksjon kunne det lett påmonteres ski-understell. Den canadiske Jenny ble brukt året rundt, selv under vanskelige værforhold.[14] Det flyttbare turtle-deck bak cockpitene ga muligheter for plass til en båre eller plass for ytterligere utstyr. Jenny ble dermed det første ambulansefly. Det forble i denne rolle under krigen og i årene etter.[15] De fleste av de 6 813 Jenny som ble bygget var uten bevæpning, noen få hadde Maskingevær eller kunne frakte bomber. Med plassering begrenset til amerikanske baser, kom ingen i kamp under Første verdenskrig.

Curtissfabriken i Buffalo New York var den største av sitt slag i verden, men på grunn av stor etterspørsel fra november 1917 til januar 1919, ble seks andre fabrikker involvert i produksjon av den siste modellen, JN-4D.[10] Bygging av fly fra reservedeler fortsatte sporadisk frem til 1927, og de fleste av de siste orderne var for det sivile markedet i Canada og USA.[16]

Som JN-4H varianten av den mest-produserte JN-4 ble de siste bygde JN-6 utstyrt med en Wright Aeronautical lisensbyget 150 H/k Hispano-Suiza 8 V-8 motor, først bestilt i 1918 for the US Navy. En sjøflyversjon ble byget for Marinen. Denne fikk betegnelsen N-9. Jenny forble i tjeneste hos US Army frem til 1927.[10]

Etterkrigsbruk rediger

Etter krigen be tusenvis solgt på det sivile marked, inkluvise en til Charles Lindbergh i mai 1923. Han fløy sin første solo med denne.[17][18] Overskudds US Army ble solgt, noen enda i uåpnede kasser for så lite som 50 dollar. Markedet «fløy over».[10] Både privat og kommersiell flyving i USA var ikke regulert og piloter fant at Jennys lave hastighet og stabilitet gjorde den ideell for stuntflyving og Luftskrobatikk på flystevner i barnstormingstiden i Mellomkrigstiden sammen med den nesten identiske Standard J, ofte brukt samtidig. Noen var fortsatt i bruk inn i 1930-tallet.[16] JN-4 skrog ble brukt til å bygge de første Weaver Aircraft Companys Waco fly, slike som Waco 6.[16]

Notable førsteflyvninger rediger

  • Mellom 1917 og 1919, ble JN-4 brukt til flere signifikante førsteflyvninger mens de var i bruk ved US Army Signal Corps og United States Marine Corps (USMC) inklsive første US Air Mail i mai 1918.
  • I en serie med tester gjennomført ved U.S. Armys Langley Field i Hampton. Virginia i juli og august 1917, ble verdens første «fly-til-fly» og «bakke-til-fly» og vice versa kommunikasjon med radiotelefoni (ikke radiotelegrafi som var utviklet tidligere) gjennomført med en modifisert US JN4
  • Tidlig i 1919 ble en United States Marine Corps (USMC) JN-4 kreditert for hva som antas å ha vært den første vellykkede stupbombing angrep under USAs okkupasjon av Haiti. USMC pilot Lt. Lawson H. Sanderson monterte en maskingevær foran vindskjermen på sin JN-4 (tidligere et skolefly som hadde fått et maskingevær montert i bakre cockpit) som et improvisert bombesikte, lastet en bombe i en postsekk som var festet til skroget og gjennomførte et raid i tretopphøyde for å redde en USMC enhet som var blitt fanget av haitiske rebeller.[19] Angrepet var effektivt og førte til at løytnant Sanderson i 1920 utviklet teknikken med stup-bombing slik at marinepiloter kunne utføre tett luftstøtte til infanteriet.[20]

I populærkulturen rediger

Det Omvendte Jenny frimerke rediger

Hovedartikkel:«Opp-ned» Jenny

 
"Opp-ned Jenny" (C-3a P57). Denne Jenny fra 1917 flyr fremdeles ved spesielle anledninger. Er ellers å finne i Call Memorial Museum i Wichita Falls, Texas

Det «Omvente Jenny» er et 24-cent luftpostfrimerke fra 1918. På grunn av en trykkfeil ble den blå vignetten i midten som viser et US Army Curtiss JN-4HM #38262, landets første luftpostfly snudd opp-ned på et enkelt ark med 100 frimerker på grunn av en feil fra boktrykkerens side da han opererte en hånd-dreven trykkpresse . Han trykte den blå vignetten opp ned etter at den røde rammen var blitt trykket på arket.[21] Da denne trykkfeil forekommer på kun et ark, representerer den det mest sjeldne og mest verdifulle frimerke til alle tider. Et enkelt frimerke (ark posisjon 57) ble solgt på auksjon i 2007 for nesten en million dollar[22]

Notable opptredener i media rediger

  • I 1921 lagde Lee De Forest en kortfilm Flying Jenny Airplane med sin Phonofilm lyd-på-film prosess. Filmen viser JN-4 i luften og likeså lydopptak av en Jenny. Denne korte dokumentar var De Forest Phonofilm company første film..[23]
  • Blant mange senere filmer fra barnstormingstiden da Jenny var enehersker og spilte sin rolle i en film var The Spirit of St. Louis (1957) og The Great Waldo Pepper (1974).[24] I The Court Martial of Billy Mitchell (1955), en autentisk OX-5 film, ble flere Jenny vist som United States Army Air Service skolefly.[25]
  • I et TV-program i april 1987 sendte PBS for National Geographic et spesialprogram "Treasures from the Past" som viste restaureringen og første flyvning som Ken Hyde foretok med JN-4D hvor han vant "Lindy Award" ved EAA AirVenture Oshkosh '87.[26]
  • Musikeren Al Stewart refererer til Jenny i sin sang "The Immelman Turn" (2005) hvor en barnstormer akrobat faller til sin død fra en Curtiss Jeatten der et airshow i 1923
  • På et TV show: The Unit i 1: episode "Switchblade", spiller en ny skikkelse; Joss Morgan fra Morgan Aviation Company som eier en Curtis Jenny fra 1917. Hun ødelegger et stempel og ender opp med å vise The Units første forretninger innen luftfart og ser etter hjelp for å fikse stempelet. Hun møter sin fremtidige mann, Charles «Carlito» Grey over stempelet. Han byr henne en drink og forteller henne hvilket fly stempelet kommer fra. Han bytter det skadde stempel med et nytt fra National Air Museum.

Specifications (JN-4D) rediger

 
Curtiss JN-4B Jenny
Tekniske data
Mannskap 2
Lengde 8,33 m
Vingespenn 13,30 m
Høyde 3,01 m
Vingeareal 32,70 m²
Vekt (uten last) 630 kg
Vekt (maksimalt) 871 kg
Motor 1 × Curtiss OX-5
(1 × 67 kW)
Ytelser
Maksimal hastighet 121 km/t
Marsjfart 97 km/t
Utholdenhet 2 t
Marsjhøyde 1 980 m

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b House 2003 p. 168.
  2. ^ Auliard 2009, p. 44.
  3. ^ Rumerman, Judy
  4. ^ Roseberry 1972, p. 477.
  5. ^ Angelucci 1973, p. 41.
  6. ^ Bowers 1966, p. 7.
  7. ^ a b Donald 1997, pp. 279–280.
  8. ^ Larson 2004, pp. 19–20.
  9. ^ Molson and Taylor 1982, p. 219.
  10. ^ a b c d Winchester 2004, p. 88.
  11. ^ "The Engine that Saved Aviation: OX-5."
  12. ^ Molson and Taylor 1982, p. 225.
  13. ^ Chajkowsky 1979, p. 55.
  14. ^ "Royal Flying Corps Starts Training in Toronto." abheritage.ca.
  15. ^ Hurd and Jernigan 2002, p. 7.
  16. ^ a b c Winchester 2004, p. 89.
  17. ^ Lindbergh 1927, pp. 39–43.
  18. ^ "Charles Lindbergh's First Solo Flight & First Plane."
  19. ^ "Debunking dive bomber myths."
  20. ^ Nowarra 1982, p. 8.
  21. ^ The 1918 24¢ Inverted “Jenny” (Siegel Auction catalogue, Sale 1010A, June 18, 2011), p. 8
  22. ^ «"Robert A. Siegel Auction #946a."». Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 12. september 2015. 
  23. ^ "Flying Jenny Airplane" (1921).
  24. ^ Harwick and Schnepf 1989, pp. 57, 60.
  25. ^ Harwick and Schnepf 1989, p. 55.
  26. ^ Chase, Gene.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Curtiss_JN-4&oldid=23836076»