Åpne hovedmenyen
John J. Pershing
«Black Jack»
General John Joseph Pershing head on shoulders.jpg
Født13. september 1860[1][2][3][4]
Laclede
Død15. juli 1948[1][2][3][4] (87 år)
Washington D.C.[5]
Gravlagt Æresgravlunden i Arlington (1948)
Barn Warren Pershing
Utdannet ved United States Military Academy, US Army War College, University of Nebraska–Lincoln, Truman State University
Beskjeftigelse Offiser, advokat
Nasjonalitet USA
Utmerkelser Distinguished Service Cross
Distinguished Service Medal
Silver Star
Order of the Bath
Æreslegionen
TroskapUSA US Army
VåpenartUnited States Army
Tjenestetid18861924
Militær gradGeneral of the Armies
Kommandoer8. Brigade
American Expeditionary Force
Hærsjef
StillingChief of Staff of the United States Army
Deltok iIndianerkrigene
Den spansk-amerikanske krigen
Den filippinsk-amerikanske krig
Første verdenskrig
IMDbIMDbRedigere på wikidata
Signatur
John J. Pershings signatur

John Joseph «Black Jack» Pershing (født 13. september 1860 nær Laclede i Missouri i USA, død 15. juli 1948 Washington, DC) var en offiser i United States Army.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

John J. Pershings foreldre var forretningsmannen John Fletcher Pershing og Ann Elizabeth Thompson, husmor. Pershings tippoldefar, Frederick Pershing, som opprinnelig het Pfersching, hadde innvandret fra Elsass med skipet «Jacob» fra Amsterdam med ankomst i Philadelphia 2. oktober 1749.[trenger referanse] Pershings mor var av engelsk slektsbakgrunn. John var den eldste av en søskenflokk på seks barn. Da borgerkrigen begynte støttet faren Unionen og var marketenter for 18th Missouri Volunteer Infantry.

Pershing fikk sin første skoleutdannelse i Laclede på en skole for lovende barn av prominente borgere. Etter high school i 1878 ble han lærer for afroamerikanske barn. Samtidig med lærergjerningen studerte han ved lærerskolen i Kirksville og tok i 1880 en bachelor of science-grad i didaktikk.[6][7]

Selv om han opprinnelig ikke hadde tanker om noen militær løpebane,[trenger referanse] gikk han fra 1882 til 1886 på United States Military Academy i West Point nord for New York.

Militær karriereRediger

Etter utdannelsen på West Point ble han sendt til New Mexico og tildelt 6. kavaleriregiment, som blant annet deltok i indianerkrigene. Fra 1891 til 1895 underviste Pershing i militærteknikk ved University of Nebraska i Lincoln. Deretter kom han til 10. kavaleriregiment, der han ledet svarte soldater. Det er fra denne tiden han fikk tilnavnet «Black Jack».[trenger referanse]

I 1897 ble Pershing militærtaktikkinstruktør ved West Point, der han ble heller dårlig likt av kadettene for sine strenge metoder.[trenger referanse] Under den spansk-amerikanske krig tjenestegjorde han på Cuba.

I 1899 ble han satt inn mot forskjellige motstandsgrupper på Filippinene.

I 1905 ble han USAs militærattaché i Tokyo. Etter at han hadde vært observatør under den russisk-japanske krig, vendte han i 1909 tilbake til Filippinene der han ble guvernør for Moro Province sør i øygruppen. Her var han i fire år.

I desember 1913 fikk han i oppdrag å overta ledelsen av 8. US-infanteribrigade i Presidio i San Francisco. I 1916 fikk han kommandoen over straffeekspedisjonen som ble sendt for å gå fatt i den meksikanske revolusjonære Pancho Villa, som tidligere samme år angrep med 1500 meksikanere over den amerikanske grense i protest mot at USA hadde anerkjent Venustiano Carranzas nydannede regjering. Mens han var i Mexico omkom hans kone og tre døtre i en husbrann; sønnen Warren overlevde den.

Den 7. mai 1917, 52 dager etter USAs krigserklæring mot Det tyske keiserrike, ble Pershing kalt til Washington. President Woodrow Wilson hadde utnevnt ham til leder for de amerikanske styrkene som ble sendt til Europa, American Expeditionary Force, under første verdenskrig.

Da han ankom Frankrike, fant han ut at Ententen hadde til hensikt å sende de amerikanske styrkene til fronten med det samme. Pershing gikk ikke med på det. Han ville først stille opp med en godt forberedt enhet som hadde egenstendig ansvarsområde og ledelse.[trenger referanse] Han kunne så i 1918 sette inn 500.000 soldater i de første større operasjoner på de vesteuropeiske slagmarkene, og etterhvert ble styrkene forsterket. Pershings soldater fikk sine første erfaringer med større kamphandlinger ved Cantigny, Château-Thierry, Bois Belleau og Soissons. Pershing ledet offensiver ved Saint-Mihiel og i Argonnene, som bidra til at tyskerne i løpet av sommeren ble drevet tilbake fra områdene de hadde erobret siden våren.

Kort etter krigen ble Pershing utsatt for kritikk for at han på krigens siste dag hadde tillatt et planlagt angrep på de tyske stillinger, selv om det allerede var avtalt at våpenstillstand skulle inntre kl. 11 den 11. november 1918.[trenger referanse] Det var dermed ingen gevinst i dette angrepet, og de erobrede områder ble senere gikk tilbake til tyskerne. Han måtte svare for sin beslutning for en undersøkelseskommisjon av høyere offiserer. Under utspørringen bemerket en offiser: «De var som barn som hadde gått leketøy å leke med, og som visste at de en dag måtte gi dem fra seg igjen. Altså lekte de med dem helt til aller siste dag.»[trenger referanse] Men ettersom Pershing var omgitt av en viss heltemytos, fikk ikke denne undersøkelsen noen egentlige konsekvenser for ham.[8]

Pershing var stasjonert i Trier i Tyskland frem til de amerikanske styrkene ble avløst av franske ut i 1919.

Pershing ble sett på som en læremester og forbilde for neste generasjon av generaler som ledet den amerikanske hæren i Europa under andre verdenskrig. Denne neste generasjon besto blant annet av George C. Marshall, Dwight D. Eisenhower, Omar Bradley, Lesley J. McNair, George S. Patton og Douglas MacArthur.[9][10]

Etter verdenskrigen ble han nevnt som en mulig republikansk presidentkandidat ved presidentvalget i 1920.[trenger referanse] Ettersom han ikke hadde noen sterk lyst til dette vervet, og han uansett av flere innflytelsesrike partimedlemmer ble ansett for å stå demokratene for nær,[trenger referanse] ble til slutt Warren G. Harding nominert. Pershing fortsatte på sin militære karriere.

General Pershing, som da var firestjerners general, ble den 3. september 1919 den eneste offiser som «i levende live» som noensinne (2019) ble forfremmet til den høyeste mulige grad i United States ArmyGeneral of the Armies.[11] Det er kun én annen offiser i USAs historie som har hatt samme grad, George Washington. I 1921 ble han Chief of Staff of the Army etter Peyton C. March. Han forble i tjeneste til 1924.

I 1931 publiserte han boken My Experience on the World War, som i 1932 gav ham «Pulitzerprisen for historie». Den 7. august 1946 mottok han Kongressens gullmedalje.

Pershing døde 15. juli 1948 av koronar hjertesykdom[trenger referanse] i Walter Reed Army Medical Center i Washington, D.C. Han ble begravet på æresgravlunden i Arlington.

EttermæleRediger

General Pershings kjente sitat «Time will not dim the glory of their deeds» er å finne på en av veggene i det nye besøkssenteret på den amerikanske kirkegården ved Omaha Beach i Normandie.[12]

Både de ballistiske missilene i MGM-31 Pershing-serien og den tunge stridsvognen M26 Pershing er oppkalt etter ham.[13]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 14. okt. 2015, 12035506X
  2. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, John J. Pershing, 00000000560
  3. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, John Joseph Pershing, 806
  4. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, John J. Pershing, w6jq109f
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  6. ^ Russell, Thomas Herbert (1919). America's War for Humanity: Pictorial History of the World War for Liberty. New York, NY: L.H. Walter. s. 497. Arkivert fra originalen 13. januar 2018. 
  7. ^ Muench, James; Miller, John E. (2006). Five Stars: Missouri's Most Famous Generals. Columbia, MO: University of Missouri Press. s. 82. ISBN 978-0-8262-1656-4. Arkivert fra originalen 13. januar 2018. 
  8. ^ The History Channel Spezial – Der letzte Tag des ersten Weltkrieges; Dokumentation; Produktionsjahr: 2004
  9. ^ Tucker, Spencer C. (2014). World War I: The Definitive Encyclopedia and Document Collection. 1. Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. s. 1238. ISBN 978-1-85109-964-1. Arkivert fra originalen 30. april 2016. 
  10. ^ Keane, Michael (2012). George S. Patton: Blood, Guts, and Prayer. Washington, DC: Regnery History. s. 73. ISBN 978-1-59698-326-7. Arkivert fra originalen 30. april 2016. 
  11. ^ «Taber Museum to host ‘Gen. Pershing’ | News, Sports, Jobs - The Express». www.lockhaven.com (engelsk). Besøkt 13. juni 2018. 
  12. ^ «100 years after death of Attica man in WWI, Attica historical society president places a wreath at his grave in France». The Daily News. Besøkt 13. juni 2018. 
  13. ^ «Pershing I Nose Cone». afspacemuseum.org (engelsk). Besøkt 13. juni 2018.