Wikipedia

Kilikia

(Omdirigert fra «Cilicia»)

Kilikia (gresk: Κιλικία; tyrkisk: Kilikya; armensk: Կիլիկիա, middelpersisk: klkyʾy; partisk: kylkyʾ) var den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå, i dagens Adana, Osmaniye og Mersin. Landområdet eksisterte som en politisk enhet fra hettittisk tid og fram til bysantinsk tid. Kilikia strakte seg innlands fra sørøstkysten av dagens Tyrkia og rett nord og nordøst for øya Kypros. Kilikia ble okkupert av Den romerske republikk i 102 f.Kr. og ble romersk provins i 63 f.Kr.

Kart over Anatolia, inkludert anvisning av Kilikia
Provinsen Kilikia 125 e.Kr.

Geografi

rediger

Kilikia strakte seg langs kysten av Middelhavet fra Pamfylia til fjellkjeden Nur Dağları (eller Nurfjellene, i antikken kalt for Amanos) som skilte landområdet fra Syria. Nord og øst for Kilikia lå de ulendte Taurusfjellene som skilte landområdet fra det høyereliggende platået i Anatolia, og som er gjennomhullet av en smal kløft som i antikken ble kalt for «den kilikanske port».[1][2] Oldtidens Kilikia var naturlig delt i Kilikia Trakaea og Kilikia Pedias, skilt av Lamas Su. Byen på østkysten av Kypros, Salamis, var inkludert i dens administrative område. Grekerne oppfant for Kilikia en eponymisk gresk grunnlegger i den helt mytiske Kilix, men den historiske [3] grunnleggeren av kongeslekten som hersket over Kilikia Pedias var Mopsos,[3][4] identifisert i fønikiske kilder som Mpš,[5][6] grunnlegger av Mopsuestia,[6][7] som ga sitt navn til et orakel i nærheten.[6] Homer nevner folket til Mopsos, identifisert som kilikere, som fra Troas i den lengst nordvestlige delen av halvøya.[8]

Kilikia Trachea («kuperte Kilikia» — gresk: Κιλικία Τραχεία; assyrisk: Khilakku eller Khilikku, tidvis også transkribert som Hilakku eller Hilikku, klassisk Cilicia) [9][10][11] er et berglendt, kupert fjelldistrikt [12] utgjorde forgreninger av Taurusfjellene, som ofte endte i berglendt høydeområdene i fjellene med små avsidesliggende havner,[13] et trekk som i klassisk tid betydde at kysten var befengt med pirater og sjørøvere som herjet,[13][14] men som i middelalderen førte til at det ble okkupert av handelsfolk fra Genova og Venezia. Distriktet fikk vann fra elven Kalykadnos, i dag hetende Göksu [15] og ble dekket i antikk tid av skoger som ga tømmer til Fønikia og Egypt. Kilikia selv manglet større byer.

Kilikia Pedias («flate Kilikia» — gresk: Κιλικία Πεδιάς; assyrisk Kue) i øst omfattet de høye fjelltoppene av Taurusfjellene og et stort sletteområde langs kysten som hadde rik, leiret jordsmonn, kjente av grekerne som Xenophon, som passerte med sine 10 000 greske leiesoldater,[16] for dets overflod (euthemia),[17] fylt med sesam og hirse og oliven [18] og beiteland hvor hester ble alet opp og som ble importert av kong Salomo i israelittenes rike.[19] Flere av de høyereliggende stedene var besfestet. Sletten fikk vann fra tre store elver, Kydnos (Berdan Çayı eller Tarsus Çayı), Saros (Seyhan) og Pyramos (Ceyhan eller Jihun), hver av dem førte med seg mye silt fra de nedhogde skogene i innlandet og som førte til betydelige våtområder. Seyhanelven går i dag i havet bortimot rett sør for Tarsus, men det er klare indikasjoner på at i en periode gikk den sammen med Pyramus, og at de forente elvene gikk sjøen vest for Kara-tash. Gjennom de fruktbare slettene til Issus gikk den store handelsvegen som knyttet øst og vest sammen mellom byene Tarsus (Tarsa) ved Kydnos, Adana (Adanija) ved Saros, og Mopsuestia (Missis) ved Pyramus.

Tidlig historie

rediger
 
Avtale om rømte slaver mellom Idrimi av Alakakh (i dag Tell Atchana) og Pillia av Kizzuwatna (i dag Kilikia) fra rundt 1480 f.Kr., Ref: British-Museum 131447.

Kilikia var bosatt fra steinalderen (neolittisk tid) og framover.[20][21] Dateringen av oldtidens bosetninger i regionen fra neolittisk tid til bronsealderen er som følgende (i henhold til arkeologisk datering): Førkeramisk neolittisk A: 7000- og 6000-tallet f.Kr.; tidlig kobberalder (eller æneolitikum): 5800 f.Kr.; mellom-kobberalder (tilsvarer med Halaf- og Ubaid-utviklingene i øst [22]) ca. 5400-4500 f.Kr.; sen kobberalder: 4500- ca. 3400 f.Kr.; og tidlig bronsealder IA: 3400-3000 f.Kr.; tidlig bronsealder IB: 3000-2700 f.Kr.; tidlig bronsealder II: 2700-2400 f.Kr.; tidlig bronsealder III A-B: 2400-2000 f.Kr.[23]

Området har blitt kjent som Kizzuwatna i den tidlige hettittiske tid (1000-tallet f.Kr.). Regionen var delt i to deler. Uru Adaniya (Kilikia Pedias), vannrike sletteområdet, og Tarza (Kilikia Trachea) i de fjellrike vestlige delene.

Kilikianerne opptrer som Khilikku i assyriske inskripsjoner, og i den tidligste delen av 1000-tallet f.Kr. var de den ene av fire makter i vestlige Asia. Homer nevner sletten som «aleiansletten» (i dag Çukurova) hvor Bellerofon vandret,[24] men han forflyttet kilikianerne langt vest og nord og gjorde dem til allierte av Troja. Byene i Kilikia som var ukjente for Homer og bar allerede førgreske navn: Tarzu (Tarsus), Ingira (Anchiale), Danuna-Adana, som har beholdt sine oldtidsnavn, Pahri (kanskje dagens Misis), Kundu (Kyinda, deretter Anazarba) og Karatepe (Karatepe-Arslantaş).[25]

Det eksisterer bevis for at en gang rundt 1650 f.Kr. at begge de hettittiske kongene Hattusili I og Mursili I utøvde sterk kontroll over Kilikia i sine kriger med Syria. Etter at Mursili var død en gang rundt 1595 f.Kr., tok hurrittene kontrollen fra hettittene, og Kilikia var frie i to århundrer. Den første kongen av det uavhengige Kilikia, Isputahsu, sønn av Pariyawatri, var nedtegnet som en «stor konge» i både kileskrift og hettittiske hieroglyfer. En annen nedtegnelse av hettittisk opprinnelse, en avtale mellom Ishputahshu og Telepinu, konge av hettittene, er nedtegnet både på hettittisk og akkadisk.[26]

I det neste århundret sluttforhandlet kong Pilliya av Kilikia avtaler med både kong Zidanta II av hettittene og Idrimi av bystaten Alalakh, hvor Idrimi nevner at han har angrepet flere militære mål over hele østlige Kilikia. Niqmepa, som etterfulgte Idrimi som konge av Alalakh, dro så langt som å be om hjelp fra en hurrittisk rival, Shaushtatar av Mitanni, i håp om å få redusert Kilikias makt i regionen. Det ble dog åpenbart at den voksende hettittisk makten snart førte til at Niqmepas astrengelser var nytteløse da byen Kizzuwatna ble erobret av hettittene og de truet deretter Kilikia. Kong Sunassura II ble deretter tvunget til å akseptere underkastelse som vasall for hettittene, og ble den siste kongen av oldtidens Kilikia.[27]

På 1200-tallet f.Kr. skjedde det et betydelig befolkningsskifte ved at de såkalte havfolkene, kalt så av egypterne, overfalt og la Kilikia øde. Hurrittene som var der forlot området og flyttet nordøstover mot Taurusfjellene hvor de bosatte seg området Kappadokia.[28]

På 700-tallet f.Kr. ble regionen forent under styret til kongeslekten til Mukšuš, som grekerne kalte for Mopsos [4] og som er kreditert som grunnleggeren av Mopsuestia,[6] skjønt dets hovedstad var Adana. Dets multikulturelle karakter er reflektert i de tospråklige inskripsjonene fra 800- og 700-tallet f.Kr., begge skrevet i indoeuropeiske luviske hieroglyfer og med vestsemittisk fønikisk språk. På 800-tallet begynte Assyria å erobre regionen, og det ble en del av det assyriske riket fram til slutten av 600-tallet f.Kr.

Det persiske rike

rediger
 
Sølv stater med den persiske Pharnabazos II avbildet som satrap av Kilikia (379-374 f.Kr.). British Museum.

Under Persia ble Kilikia tilsynelatende styrt av skattskyldig, underordnete innfødte konger som hadde en hellenisert navn eller tittelen som «syennesis»; men landet var offisielt inkludert i det fjerde satrapi (persisk provins) av Dareios.[29] Den greske historikeren Xenofon fant en dronning med makten, og ingen opposisjon ble ført mot hærtokten til Kyros den yngre.

Den store handelsvegen fra vest eksisterte lenge før Kyros erobret Kilikia. Langs dens lange, barske nedstigning fra det anatoliske platået til Tarsus, gikk den gjennom en smal kløft mellom fjellene som ble kalt for «den kilikanske port». Etter å ha krysset de lave høydene øst for elven Pyramos gikk den gjennom en annen kilikanske port bygd av murstein, Demir Kapu, og kom deretter på slettet ved Issos. Fra her gikk en veg sørover gjennom en annen mursteinsport, her syrisk, og til byen Alexandretta, og derfra krysset den fjellet Amanos, en fjellrekke i sørlige Tyrkia som i dag er kjent som Nur Dağları («lysets fjell»),[30] ved en annen syriske port, Belenpasset, til sist til Antiokia og Syria; og en annen veg gikk nordover gjennom Den amanske port, også i murstein, sør for Toprak Kale, og krysset Amanos ved den armensk porten, Baghchepasset, til nordlige Syria og Eufrat. Det siste passet, som åpenbart var ukjent for Aleksander den store, krysset Dareios fjellene foregående for slaget ved Issos mot Aleksander. Begge passene er korte og lette og knyttet Kilikia Pedias geografisk og politisk med Syria framfor med Lilleasia.[klargjør]

Aleksander den store

rediger

Aleksander krysset elven Halys sommeren 333 f.Kr. og endte opp ved grensen av sørøstlige Frygia og Kilikia. Han kjente godt til skriftene til den før nevnte Xenofon, og hvordan den kilikanske porten hadde vært «ufremkommelig om hindret av fienden». Aleksander bestemte seg for at ved makt alene kunne han skremme forsvarerne og bryte igjennom. Han samlet sine menn og i dekke av natten angrep grekerne, skremte vaktene og sendte dem og deres satrap på full flukt og som satte grøden i brann mens de flyktet mot Tarsus. Hellet fulgte Aleksander og hans hær da de gikk uhindret gjennom porten og inn i Kilikia.[31]

Etter Aleksanders død, oppsto det langvarige stridigheter om Kilikia mellom de rivaliserende hellenistiske generalene og kongedømmene, og for en tid falt landet inn under Ptolemeerdynastiets Egypt, men til sist havnet de inn under en annen hellenistisk makt, Selevkideriket, men som aldri holdt landet effektivt mer enn den østlige halvdelen.

Romerske Kilikia

rediger
 
Lille-Armenia og dens naboland rundt 1200.
 
Lille-Armenia, en liten kristen enklave i Anatolia, og dens naboland rundt 1300.

Kilikia Trachea var hjemsøkt av pirater som beseirete av Pompeius i 67 f.Kr. etter et sjøslag ved Korakesion (dagens Alanya). Det var en hovedhendelse i hans forsøk på å renske området for sjørøvere etter flere mindre trefninger. Tarsus ble gjort til hovedstaden i den romerske provinsen Kilikia. Den andre delen, Kilikia Pedias, ble romersk område i 103 f.Kr. etter først ha blitt erobret av Marcus Antonius Orator (bestefar til den mer kjente Marcus Antonius) i hans hærtokt mot pirater i området, og hvor Lucius Sulla fungerende som den første guvernør, forpurret en invasjon av Mitridates II av Partia, og det hele ble organisert av Pompeius i 64 f.Kr. til en provins som, for en kortere tid, strakte seg til og omfattet en del av Frygia. Det ble omorganisert av Julius Cæsar i 47 f.Kr. og en gang rundt 27 f.Kr. ble det en del av provinsen Syria-Kilikia-Fønikia (Syria-Cilicia Phoenice). I begynnelsen var det vestlige distriktet etterlatt uavhengig under egne konger, eller prestekonger, og et lite kongedømme, under en Tarcondimotus ble etterlatt i øst, men disse delene ble til sist forent til provinsen av keiser Vespasian i år 72 e.Kr.[32] Det hadde blitt bedømt viktig nok til å bli styrt av prokonsol og inneholdt 47 kjente byer.[33]

Under keiser Diokletian tetrarkiet i tiden rundt 297 e.Kr. ble Kilikia styrt av en consularis; med Isauria og de syriske, mesopotamiske, egyptiske og libyske provinsene, som dannet Diocesis Orientis, det østlige bispedømme (i slutten av 300-tallet ble den afrikanske komponenten utskilt som bispedømmet Egypt), del av det pretorianske prefekturet som også ble kalt for Oriens («Øst»), hvilket også omfattet bispedømmene Dioecesis Asiana og Dioecesis Pontica, begge i Anatolia, og Dioecesis Thraciae på Balkan), den rike andelen av den østlige delen av Romerriket.

 
En romersk triumfbue ved Anazarbus, senere omgjort til byens sørport.

Kilikia hadde tallrike kristne samfunn, og etter at kristendommen ble den offisielle religionen i Romerriket på 300-tallet ble det inkludert i områdene til patriarkatet til Antiokia ved Orontes. Regionen ble delt i to kirkelige provinser: Kilikia Prima, med et metropolitisk bispedømme ved Tarsus og underbispedømmer ved Pompeiopolis, Sebaste, Augusta, Korykos, Adana, Mallos og Zephyrium; og Kilikia Secunda, med et metropolitisk bispedømme ved Anazarbus underbispedømmer ved Mopsuestia, Aegae, Epiphania, Irenopolis, Flavias, Castabala, Alexandria, Citidiopolis og Rhosus. Biskopene fra de ulike bispedømmene i Kilikia var godt representert i konsilet i Nikea i 325 og ved senere økumenisk møter.[34]

På 600-tallet ble Kilikia invadert av muslimske arabere. Araberne greide ikke endelig å fordrive bysantinerne før tidlig på 700-tallet og da ble Kilikia omformet til befestet grensesone (thughur) av kalifatet. Muslimene holdt landet helt det ble frigjort av den bysantinske keiseren Nikeforos II i 965.

Romerske Kilikia eksporterte klede gjort av geitehår som ble kalt for cilicium, og av disse ble det produsert telt. Tarsus var også fødestedet for den tidlige kristne misjonæren og skribenten Paulus i Det nye testamente.

Armenske kongedømme

rediger
 
Det armenske kongedømmet Kilikia, 1199-1375.

På tiden hvor korstogene skjedde, var området kontrollert av det armenske kongedømmet Kilikia. Seljuktyrkiske invasjoner av Armenia ble etterfulgt av etnisk rensning eller forvisning av armenere som utvandret til Det bysantinske rike, og i 1080 grunnla Ruben I av Armenia, en slektning av den siste kongen av Ani (en bystat i den som i dag er den tyrkiske provinsen Kars), i hjertet av kilikiske Taurus et lite fyrstedømme som gradvis ekspanderte til det armenske kongedømmet Kilikia. Denne kristne staten, omgitt av muslimske stater som var fiendtlig til dens blotte eksistens, en stridfylt historie i rundt 300 år, ga verdifull støtte til vestlige korsfarere, og hadde handel med de store kommersielle byene i Italia.

Gosdantin (1095–1100) ga støtte til korsfarerne på deres marsj til Antiokia, og ble gjort ridder og marki. Thoros I (1100–1123), i allianse med de kristne fyrstene i Syria, dro med hell i kriger mot både bysantinerne og seljuktyrkerne. Levond den store (styrte 1187-1219) utvidet riket til bortenfor Taurusfjellene og etablerte hovedstaden i Sis. Han støttet også korsfarerne, ble kronet til konge av erkebiskopen av Mainz, og giftet seg med en av huset Lusignan fra korsfarerkongedømmet Kypros.

Hetoum I (styrte 1226-1270) inngikk allianse med mongolene, sendte sin bror Sempad til det mongolske hoffet for å underkaste seg personlig.[35][36] Mongolene ga deretter sitt støtte til å beskytte Kilikia fra de muslimske mamelukkene i Egypt, inntil mongolene selv konverterte til islam. Da Levond V døde i 1342, Johannes av Lusignan kronet til konge som Gosdantin IV; men både han og hans etterfølgere støtte fra seg de innfødte armenerne ved å forsøke å få dem til å underkaste seg den romerske kirke, og istedenfor å bygge på intern enighet mot utenlandske fiender, falt riket fra hverandre på grunn av indre strid og kom til sist de egyptiske mamelukkene i 1375.

Kilikia Trachea ble erobret av osmanene på 1400-tallet, mens Kilikia Pedias forble uavhengig fram til 1515.

Det osmanske rike

rediger
 
Armenske flyktninger under beskyttelse av franske styrker.

På 1400-tallet falt Kilikia under dominansen til de muslimske osmanene og ble offisielt omgjort til den osmanske provinsen Adana Vilayet. Kilikia ble en av de viktigste regionene for armenerne innenfor Det osmanske rike. Høylandet i Kilikia var tett befolket av armenske bønder i små, men blomstrende byer og landsbyer som Hadjin og Zeitun, to fjellrike områder som klarte å beholde et visst selvstyre helt fram til 1800-tallet[37][38].

I byene på sletten ved Adana var handelen og industrien bortimot fullstendig på armenske hender og det forble slik grunnet tilstrømning av armenere fra høylandene. Deres befolkning fortsatte å øke i antall i Kilikia i motsetningen til andre deler av Det osmanske rike hvor det siden 1878 hadde gått tilbake grunnet undertrykkelse. Det skjedde til tross for at i 1909 skjedde Adanamassakeren (armensk: Ադանայի կոտորած), en brutal tyrkisk svar på armenske opprør i byen av samme navn (Adana) den 13. april 1909. Det er beregnet at mellom 15 000-30 000 armenere og omtrent 1 900 tyrkere[39] skal ha omkommet på grunn av disse hendelsene. Motsetningene i Det osmanske riket førte til at det noen år senere, i år 1915, kulminerte med en tvungen flytting av armenere hvor et omdiskutert antall armenere døde i det som også er kjent som Folkemordet på armenerne. Det totale antallet av de armenske drapene er generelt blitt vurdert til mellom 400.000 og 1,5 millioner mennesker,[40][41][42][43][44] [45][46][47][48].

I den samme tiden som tvangsflyttingen i 1915 hadde armenerne i Zeitun med hell organisert motstand mot de tyrkiske stormangrepene. For å endelig underkaste Zeitun hadde tyrkerne hengitt seg til svik ved å tvinge en armensk delegasjon fra Marash om å be armenerne i Zeitun om legge ned våpnene. Både den armenske delegasjonen og senere innbyggerne av Zeitun var i realiteten uten valg.[49]

Fra desember 1918 til oktober 1921, etter at Det osmanske rike ble beseiret i den første verdenskrigen, kontrollerte Frankrike Kilikia. I henhold til freden i Sèvres signert i 1920, skulle Kilikia bli en uavhengig armensk stat under fransk autoritet. Avtalen kom dog aldri i kraft grunnet den tyrkiske frigjøringskrigen. Det ble tatt grep for å befolke regionen på nytt med armenere. Mer enn 170 000 flyktninger, flertallet fra Kilikia, ble tatt fra deres hjem av franskmennene og britene [50]. Armenerne dannet «Armensk nasjonale forbund» som fungerte som en uoffisiell armensk regjering sammensatt av de fire største partiene og tre armenske, religiøse grupper.[51] Imidlertid førte rivalisering mellom franskmennene og britene samt angrep fra kemalistene, de tyrkiske tilhengerne av Mustafa Kemal Atatürk, knuste de armenske forhåpningene om et selvstyrt Kilikia. Den 21. oktober 1921 signerte Frankrike avtalen i Ankara med kemalistene og ga makten over Kilikia til den nye staten Tyrkia.[50]

Republikken Tyrkia

rediger

Etter den fransk-tyrkiske krig og de påfølgende slagene under den tyrkiske frigjøringskrigen, ble regionen Kilikia en del av republikken Tyrkia i 1921 i overensstemmelse med Lausannetraktaten. Kilikia-området utgjøres idag av de tyrkiske provinsene Mersin, Adana, og Osmaniye.

Referanser

rediger
  1. ^ Ramsay, William Mitchell (1908): The cities of St. Paul their influence on his life and thought: The cities of eastern Asia Minor A.C. Armstrong, New York, s. 112, OCLC 353134
  2. ^ Baly, Denis & Tushingham, A. D. (1971): Atlas of the Biblical world, World Publishing Company, New York, s. 148, OCLC 189385
  3. ^ a b Edwards, I. E. S. (red.) (2006): The Cambridge ancient history, bind 2, del 2, History of the Middle East and the Aegean Region c. 1380 - 1000 B.C. (3. utg.) Cambridge University Press, Cambridge, England, s. 680, ISBN 0-521-08691-4
  4. ^ a b Fox, Robin Lane (2009): Travelling Heroes: In the Epic Age of Homer, Alfred A. Knopf, , New York, s. 211-224, ISBN 978-0-679-44431-2
  5. ^ Fox, Robin Lane (2009): Travelling Heroes: In the Epic Age of Homer, Alfred A. Knopf, , New York, s. 216, ISBN 978-0-679-44431-2
  6. ^ a b c d Edwards, I. E. S. (red.) (2006): The Cambridge ancient history, bind 2, del 2, History of the Middle East and the Aegean Region c. 1380 - 1000 B.C. (3. utg.) Cambridge University Press, Cambridge, England, s. 364, ISBN 0-521-08691-4
  7. ^ Smith, William (1891): A classical dictionary of biography, mythology, and geography based on the larger dictionaries (21. utg.) J. Murry, London, s. 456, OCLC 7105620
  8. ^ Grant, Michael (1997): A Guide to the Ancient World. New York: Barnes & Noble, Inc. s. 168. ISBN 0-7607-4134-4.
  9. ^ Sayce, A. H. (Oktober 1922): «The Decipherment of the Hittite Hieroglyphic Texts» i: The Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland 4: ss. 537-572, s. 554
  10. ^ Edwards, I. E. S. (red.) (2006): The Cambridge ancient history, bind 2, del 2, History of the Middle East and the Aegean Region c. 1380 - 1000 B.C. (3. utg.) Cambridge University Press, Cambridge, England, s. 422, ISBN 0-521-08691-4
  11. ^ Toynbee, Arnold Joseph & Myers, Edward DeLos (1961): A study of history, Volume 7 Oxford University Press, Oxford, England, s. 668, OCLC 6561573
  12. ^ Generelt se: Bean, George Ewart & Mitford, Terence Bruce (1970): Journeys in Rough Cilicia, 1964-1968 (bind 102 av Österreichische Akademie der Wissenschaften, Philosophisch-Historische Klasse. Denkschriften) Böhlau in Komm., Wien, ISBN 3-205-04279-4
  13. ^ a b Rife, Joseph L. (2002): «Officials of the Roman Provinces in Xenophon's ‘Ephesiaca’» Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik 138: ss. 93-108 , s. 96
  14. ^ Se også historien til Side (Σίδη).
  15. ^ Wainwright, G. A. (April 1956): «Caphtor - Cappadocia», Vetus Testamentum 6(2): ss. 199-210, s. 205-206
  16. ^ Xenophon: Anabasis 1.2.22, bekjente sesam og hirse.
  17. ^ Bemerket av Fox, Robin Lane (2008): Travelling Heroes in the Epic Age of Homer, s. 73 og de påfølgende sidene.
  18. ^ Dagens område har også marker med bomull og dyrker også appelsiner.
  19. ^ Første Kongebok10:28[død lenke], merket av Fox (2008), s. 75, note 15.
  20. ^ Akpinar, E. (2004): Hellenistic and Roman Settlement Patterns in the Plain of Issus and the Westerly Slopes of the Amanus Range. Ankara: Bilkent University.
  21. ^ «Mesopotamia. Land between two rivers» Arkivert 27. juni 2013 hos Wayback Machine. (PDF), forelesning
  22. ^ Mellink, M.J. (1991): Anatolian Contacts with Chalcolithic Cyprus, s. 168-170
  23. ^ Iliaden 6.201.
  24. ^ Fox (2008), s. 75 anmerker disse bynavnene.
  25. ^ Hallo, William W. (1971): The Ancient Near East: A History. New York: Harcourt Brace Jovanovich. s. 111–112.
  26. ^ Hallo (1971), s. 112.
  27. ^ Hallo (1971), s. 119-120.
  28. ^ Grant, Michael (1997): A Guide to the Ancient World. New York: Barnes & Noble, Inc. ISBN 0-7607-4134-4. s. 168.
  29. ^ Amanus Mountains, Livius.Org, 2009
  30. ^ Fox, Robin Lane (1974): Alexander the Great. The Dial Press. s. 154–155.
  31. ^ Bunson, Matthew (1995): A dictionary of the Roman Empire, Oxford University Press. ISBN 0-19-510233-9. s. 90.
  32. ^ For en full liste av de gamle byene, se Asia Minor Coins - Killikia Arkivert 4. november 2012 hos Wayback Machine.
  33. ^ Le Quien: Oriens Christianus, ii. 869–908
  34. ^ Jackson, Peter: Mongols and the West, s. 74. "«King Het'um of Lesser Armenia, who had reflected profoundly upon the deliverance afforded by the Mongols from his neighbours and enemies in Rum, sent his brother, the Constable Smbat (Sempad) to Guyug's court to offer his submission.»
  35. ^ Stewart, Angus Donal: Logic of Conquest, s. 8. «The Armenian king saw alliance with the Mongols – or, more accurately, swift and peaceful subjection to them – as the best course of action.»
  36. ^ Bournoutian, Ani Atamian (1997): «Cilician Armenia» i: The Armenian People From Ancient to Modern Times, Volume I: The Dynastic Periods: From Antiquity to the Fourteenth Century. Red. Richard G. Hovannisian. New York: St. Martin's Press, ISBN 1-4039-6421-1. s. 283-290.
  37. ^ Bryce, Viscount (2008): The Treatment of Armenians in the Ottoman Empire. Tyskland: Textor Verlag. ISBN 3-938402-15-6. s. 465–467.
  38. ^ Crime of Numbers: The Role of Statistics in the Armenian Question (1878–1918), Fuat Dündar, page 144, 2010
  39. ^ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/35323/Armenian-massacres
  40. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Frankrike-forbyr--benekte-folkemord-6726784.html
  41. ^ Carl Bialik, «Killings From 90 Years Ago Haunt Turkey in its EU Bid Arkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine.», The Wall Street Journal, 16. mai 2005
  42. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. april 2015. Besøkt 4. september 2012. 
  43. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1291578.ece
  44. ^ Totten, Samuel, Paul Robert Bartrop, Steven L. Jacobs (red.) (2008): Dictionary of Genocide. Greenwood Publishing Group, ISBN 0-313-34642-9. s. 19.
  45. ^ Noël, Lise (1994): Intolerance: A General Survey. Arnold Bennett, ISBN 0-7735-1187-3, s. 101.
  46. ^ Schaefer, T (red.) (2008): Encyclopedia of Race, Ethnicity, and Society. Los Angeles: SAGE Publications, s. 90.
  47. ^ Marashlian, Levon (1991): Politics and Demography: Armenians, Turks, and Kurds in the Ottoman Empire, Cambridge, Massachusetts, USA: Zoryan Institute.
  48. ^ Jernazian, Ephraim K. (1990): Judgment Unto Truth: Witnessing the Armenian Genocide. New Jersey: Transaction Publishers. ISBN 0-88738-823-X. s. 53–55.
  49. ^ a b Moumdjian, Garabed K.: «Introduction and the French Administration» i: Cilicia Under French Mandate, 1918-1921. Armenian-history.com.
  50. ^ Moumdjian, Garabed K.: «Social and Political Life» i: Cilicia Under French Mandate, 1918-1921, Armenian-history.com.

Litteratur

rediger
  • Bulletin of the American Schools of Oriental Research, No. 282/283, Symposium: Chalcolithic Cyprus. s. 167–175.
  • Engels, David (2008): «Cicéron comme proconsul en Cilicie et la guerre contre les Parthes» i: Revue Belge de Philologie et d'Histoire 86, s. 23–45.
  • Pilhofer, Susanne (2006): «Romanisierung in Kilikien? Das Zeugnis der Inschriften» i: Quellen und Forschungen zur Antiken Welt 46. München: Herbert Utz Verlag.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kilikia&oldid=23848827»