Freden i Sèvres
Freden i Sèvres var fredsavtalen etter første verdenskrig mellom Det osmanske riket og de allierte 10. august 1920.
Bakgrunn
redigerDe viktigste endringen denne avtalen medførte, var blant annet:
- Opprettelse av kongedømmet Hijaz. Dette ble senere annektert og en del av Saudi-Arabia i 1932
- Godkjennelse av Den demokratiske republikken Armenia. Senere invadert av Den røde armé og en del av Transkaukasiske SFSR fra 1923
- Opprettelse av et internasjonalt styre rundt Dardanellene og Bosporos.[1]
- Opprettelse av Syria og Libanon som mandater under fransk herredømme.
- Gresk administrasjon av Smyrna og nærliggende områder. Området var formelt tyrkisk, men administrert av Hellas. Etter to år ville området ha rett til å søke om opptak i Hellas. I tillegg fikk Hellas overta Trakia fram til Catalca-linjen i utkanten av dagens Istanbul.[2]
- Italiensk innflytelsesområde over Dodekanesene og store deler av det sørlige og vest/sentrale Anatolia, herunder havnebyen Antalya og den historiske seldsjukkiske hovedstaden Konya.
- Enighet om autonomi for Kurdistan. En folkeavstemning for å avgjøre dets fremtid skulle avvikles, men uenighet om avgrensingen av området torpederte dette. Lausannetraktaten i 1923 fastslo dagens grenser
- Irak og Palestina ble opprettet som mandater under Storbritannia.[3]
Sevres-traktaten sørget for en oppsplitting av Det osmanske riket som nå bare satt igjen med mindre områder i det sentrale Anatolia. Økonomien var under full alliert kontroll, og tyrkerne ble ilagt store begrensninger i det militære. Etter Den tyrkiske frigjøringskrigen fram til 1923 ble dagens grenser trukket gjennom Lausannetraktaten av 24. juli 1923, og denne annullerte Sèvres-avtalens bestemmelser om oppdeling av Anatolia.
Underskrivere
rediger
Representantene underskrev avtalen i Sèvres i Frankrike.[4] For Det osmanske riket var det fire underskrivere: Rıza Tevfik, storvesiren Damat Ferid Pasha, ambassadør Hadi Pasha og undervisningsminister Reşid Halis som var godkjent av Sultan Mehmed VI. Avtalen ble aldri sendt til det osmanske parlamentet for ratifikasjon. Det ble oppløst av britene da de besatte Istanbul den 18. mars 1920. Traktaten ble derfor aldri ratifisert av Det osmanske riket.
Av de viktigste allierte deltok ikke USA. Det gjorde heller ikke Russland, fordi de hadde forhandlet Brest-Litovsk-avtalen med Det osmanske riket i 1917. I denne traktaten insisterte storvesir Vizier Talat Pasha at Det osmanske riket gjenvant de områdene som Russland erobret i den Russisk-tyrkiske Krigen (1877–1878), spesielt Ardahan, Kars og Batumi.[5][6]
Sir George Dixon Grahame underskrev for Storbritannia, Alexandre Millerand for Frankrike og grev Lelio Bonin Longare for Italia.
Blant de andre allierte ville ikke Hellas akseptere de nye grensene og underskrev derfor ikke avtalen.[7]
Avetis Aharonian, formann for Delegasjon fra den Demokratiske Armenske Republikk, som også underskrev Batum-avtalen den 4. juni 1918, var også underskriver av denne avtalen.
Reaksjoner
redigerI Storbritannia ble Sevres-traktaten sett på som streng, men rettferdig. De fleste mente at tyrkerne hadde gjort seg fortjent til straffen de fikk, men selv blant de mest positive var det stor bekymring for om de allierte ville være i stand til å gjennomføre traktatens bestemmelser. De fleste var enige om at traktaten utgjorde en stor seier for grekerne.
I Italia ble traktaten sett på som en stor seier for Storbritannia. Pressens raseri rettet seg mot Frankrike som man mente hadde gitt etter for Storbritannias krav i altfor stor grad. Til tross for misnøyen, var italienerne fornøyde med den økonomiske innflytelsen de hadde fått i Tyrkia.
Franskmennene delte i stor grad italienernes syn på saken. Entusiasmen var lav, og de fleste så traktaten som en byttehandel med Storbritannia for å sikre Frankrikes interesser i Vest-Europa.
I Tyrkia ble traktaten møtt med sjokk og raseri. Den ble sett på som et dødsstøt og regjeringen i Istanbul var fullt klar over at de ikke ville klare å få befolkningen med seg. Den tyrkiske nasjonalistlederen, Mustafa Kemal, ga ordre om å gjøre motstand, og oppslutningen om nasjonalistbevegelsen vokste sterkt i ukene som fulgte.[8]
Etterspill
redigerFredsoppgjøret i Midtøsten har hatt stor betydning for situasjonen i området i dag, men selve Sevrès-traktaten fikk kort levetid. Avtalen ble undertegnet av osmanene, men aldri ratifisert på grunn av motstand fra den tyrkiske nasjonalistbevegelsen i Anatolia.
En kort krig ble utkjempet fra 1921 til 1923 mellom de tyrkiske nasjonalistene og de utenlandske maktene i Tyrkia, hovedsakelig Hellas. Sevrès-traktaten ble til slutt erstattet av Lausannetraktaten fra 1923, som markerte slutten på den tyrkiske uavhengighetskrigen. I denne traktaten ble dagens grenser for Tyrkia gjeldende. Som en konsekvens opphørte Det osmanske riket å eksistere, mens republikken Tyrkia ble opprettet.
Referanser
rediger- ^ Paul C., Helmreich (1974). «12». From Paris to Sèvres: The Partition of the Ottoman Empire at the Peace Conference of 1919-1920. Columbus: Ohio State University Press. s. 244–246. ISBN 0-8142-0170-9.
- ^ Ibid. s. 265–269.
- ^ Fromkin, David (1989). «42». A Peace to End All Peace: The Fall of the Ottoman Empire and the Creation of the Modern Middle East. New York: Henry Hold Company. s. 410–411. ISBN 0-8050-8809-01 Sjekk
|isbn=-verdien: length (hjelp). - ^ Peace Treaty of Sèvres. WWI Document Archive, Brigham Young University Library
- ^ Sunga, Lyal S. (1992-01-01). Individual Responsibility in International Law for Serious Human Rights Violations. Martinus Nijhoff Publishers. ISBN 0-7923-1453-0.
- ^ Bernhardsson, Magnus (2005-12-20). Reclaiming a Plundered Past: archaeology and nation building in modern Iraq. University of Texas Press. ISBN 0-292-70947-1.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. juni 2007. Besøkt 16. mai 2007.
- ^ Helmreich, Paul C. (1974). «14». From Paris To Sèvres: The partition of the Ottoman Empire at the Peace Conference og 1919-1920. Columbus: Ohio State University Press. s. 313–315. ISBN 0-8142-0170-9.