Wikipedia

Havfolkene

oldtiden

Havfolkene er betegnelsen på hva som hevdes å være et sjøfarende forbund eller allianse mellom ulike grupper som angrep oldtidens Egypt og andre regioner i den østlige delen av Middelhavet før og under bronsealderens sammenbrudd.[1][2] Som følge av opprettelsen av konseptet «havfolkene» på 1800-tallet, har det blitt et av de mest kjente kapitlene i egyptisk historie, gitt dets forbindelse med, i ordene til Wilhelm Max Müller: «de aller viktigste spørsmål om etnografi og den primitive historien til oldtidens nasjoner.»[3][4] Deres opprinnelse er usikker. Det har blitt foreslått at ulike havfolkene har oppstått fra steder som vestlige Anatolia, Egeerhavet, øyer i Middelhavet, og sørlige Europa.[5] Selv om de arkeologiske inskripsjonene ikke omfatter referanser til en migrasjon,[2] er det formodet at havfolkene seilte rundt i den østlige delen av Middelhavet og invaderte Anatolia, Syria, Fønikia, Kanaan, Kypros, og Egypt mot slutten av bronsealderen.[6]

Denne berømte scenen fra nordveggen av tempelet til Ramses III ved Medinet Habu viser hva som har kommet til å bli kjent som kampen på Nildeltaet hvor farao Ramses III slo tilbake en invasjon fra havet av de såkalte havfolkene. Mens de medfølgende hieroglyfer ikke navngir Egypts fiender, beskrevet kun som folk fra «nordlige land», har tidlige historikere merket seg likhet i hårfrisyrer og utstyr til de kjempende med andre relieffer hvor slik grupper er navngitt.

Den franske egyptologen Emmanuel de Rougé var den første som benyttet betegnelsen peuples de la mer, «folkene fra havet», i 1855 i en beskrivelse av relieffer på andre pylon ved Medinet Habu som dokumenterte år 8 av farao Ramses III.[7][8] Gaston Maspero, etterfølger av de Rougé ved Collège de France, var den som populariserte begrepet «havfolkene» — og en tilknyttet teori migrasjon — på slutten av 1800-tallet.[9] Siden tidlig på 1990-tallet har teorien blitt kritisert og utfordret av en rekke forskere.[1][2][10][11]

Havfolkene har forblitt uidentifiserte i vurderingen til de fleste moderne forskere og hypoteser om opprinnelsen til de ulike gruppene er kilde til mange spekulasjoner.[12][13] Eksisterende teorier har ulikt forslått at deres opphav kommer fra ulike stammer rundt Egeerhavet, pirater fra Sentral-Europa, spredte soldater eller leiesoldater som henga seg til piratvirksomhet eller som hadde blitt flyktninger, og knyttet til naturkatastrofer som jordskjelv og klimatiske endringer.[1][14]

Bakgrunn: Havfolkenes angrep

rediger
 
Et folk eller gruppe innen havfolkene, sherdere i sjøslag, fra et veggrelieff ved tempelet ved Medinet Habu, ca. 1185-1152 f.Kr., under styret til farao Rameses III.
 
Pelesetere (filistere) som egyptiske fanger, fra et veggrelieff ved tempelet ved Medinet Habu.

Fra 1200- til midten av 1100-tallet f.Kr., på den tiden dra Troja VI og VIIa ble ødelagt, ble Egypt angrepet fra mange retninger. Den første trusselen kom fra land i vest av libyere, ledet av deres konge Meryry, som bevege seg østover, med seg var hele familier, flokker med tamdyr og deres verdisaker, drevet av sult. Med seg hadde de sine nordafrikanske allierte, Meshwasj, og med utenlandske leiesoldater.. De kom til utkanten av det rikeste landet ved Middelhavet, og aktet å tvinge seg inn med makt. Det kunne ikke farao Mernepath godta, og i april 1220 ble det utkjempet et stort slag. Angriperne ble gjennomgående beseiret, libyere flyktet tilbake, og Mernepath hevdet å ha drept 6 000 libyere og minst halvparten av dette antallet av deres allierte.[15]

Dette var likevel bare begynnelsen på en rekke av invasjoner, som var like mye angrep som det var innvandringer. Sjøfolkene, som de fremmede ble kalt i moderne tid, «var kun et element i langt bredere og større folkevandring hvor langvarige immigranter var langt flere enn opportunistiske leiesoldater, og hvor det var langt flere landfolk enn det var havfolk.»[16] Blant disse fremmede har egyptiske inskripsjoner listet følgende Lukka, Peleset, Tjeker, Shekelesj, Denyen og Weshesj, Sherden og Teresj. Mernepath var sikker på at han skaffet varig fred.[16] Men i løpet av tretti år, i 1182 f.Kr. sto farao Ramses III overfor en ny invasjon fra vest, denne gangen også libyere, men i større antall. Igjen vant egypterne en stor seier, men freden ble kortvarig. Folk i nord mobiliserte, og i henhold til en lengre inskripsjon ved tempelet i Medunet Habu var uroen ikke bare ved Egypts middelhavskyst, men over en langt større region: «... utenlandske land sammensverget seg på deres øyer. Alle land var samtidig i bevegelse, spredt ut i krig. Intet land kunne stå imot deres våpen. Hatti (hettittene), Kode (Kilikia, sør i Anatolia), Karkemisj (ved Eufrat), Arzawa (vest for hettittene) og Alasiya (Kypros) ble kappet av...»[17][18] De store statsmaktene på denne tiden, hettittene, de mykenske bystatene, kanaanittene, kyprioter, og andre falt. Alle ble overfalt og ødelagt. En del av slo seg sammen med angriperne, andre flyktet for livet. Landområder ble til ørken, og fra Syria og Kanaan dro de fremmede mot selve Egypt. I år 1177 f.Kr. i det åttende året av styret til farao Ramses III kom fremmede angripere over både land og via sjøveien, både ved kysten til Nildeltaet og over den østlige grensen. Angriperne var alle forent i en felles front: Peleset, Tjeker, Shekelesj, Denyen og Weshesj. Angrepet over land kom med hestestridsvogner slik som hettittene, mange hester, men også med oksekjerrer som fraktet kvinner og barn.[17]

I henhold til oldtidens egypterne hadde de ingen felles uniform; noen hadde fjær som hodekledning, andre hjelm med horn mens andre igjen var barhodet; noen hadde spisst skjegg og i korte lendekleder, andre uten skjegg og kledd i lengre kjortler. Disse angriperne, som moderne tid har omtalt som sjøfolkene besto av flere ulike grupper. Sjøfolkene etterlot ingen inskripsjoner selv. Alt som er kjent om dem er utelukkende fra egyptiske inskripsjoner.[19]

Informasjonen slik den er gjengitt i de egyptiske inskripsjonene er meget farget av egyptiske briller. Havfolkene var antagelig kun en samlet og forent hær i øynene på egypterne som krediterte seg selv for å beseire dem. Karkemisj viser ingen tegn på ødeleggelse fra havfolkene eller andre i denne perioden, og den syrisk-hettittiske staten ved Karkemisj viser tegn på kontinuitet i fortsettelse av hettittiske tradisjoner.[20] Dog ble Hattusa ødelagt i denne perioden, en gang rundt 1200 f.Kr., men det er ingen bevis på at det ble gjort av havfolkene, men antagelig heller av et uklart folk kalt kaškaere, som tidligere hadde vært i krig med hettitterne.[20]

 
Tegning av fanger avbildet på fundamentet av Den befestede østporten, også gitt av Champollion på samme reise. Selv om Champollion ikke satte betegnelser på dem, ble hieroglyfene noen tiår senere gitt betegnelsene 4 til 8 (venstre) oversatt som Peleset, Tjeker, Shekelesj, Denyen og Weshesj, og hieroglyfene ved siden av fangene 4 og 6 (høyre) oversatt som Sherden og Teresj.[21]

Havfolkene har fått skylden for det meste av samfunnsmessige problemer i denne tiden, men istedenfor at de var hovedårsaken for sammenbruddet av den gamle orden i Levanten, var det allerede eksisterende sosioøkonomiske problemer innenfor hver enkelt stat. Det var ulike tegn på interne problemer i det hettittiske riket, som opposisjon fra adelen, minsket kongelig autoritet, og økt ulydig fra vasallherskere. I Midtøsten hadde lenge vært plaget av angrep, men piratvirksomheten langs kysten økte antagelig i denne perioden. Ulike folk i Midtøsten tok ansettelse som leiesoldater, blant for libyerne i deres angrep mot Egypt, og Egypt selv ansatte slike, blant annet pelesetere, som ble plassert i egyptiske garnisoner i Kanaan hvor de ble kjent som filistere, etter at Egypts makt minsket og de brøt ut i uavhengige samfunn som rivaler til blant annet israelittene.[20]

For moderne forskning har det vært et paradigmeskifte angående havfolkene etter at de ble etablert av tidlige forskere på 1800-tallet, slike som Gaston Maspero, som baserte sine teorier utelukkende på epigrafiske bevis og tolkninger, og ikke understøttet av arkeologi.[22] Dagens forståelse er at havfolkene kan ha vært ansvarlig for en del av ødeleggelsene som skjedde i perioden, men det mest sannsynlige er en sammenhengende kjede av hendelser, både menneskelige og naturlige, inkludert klimatiske endringer og tørke, seismiske katastrofer som jordskjelv, interne opprør og systemsammenbrudd; noe som til sammen førte til mange riker mot sammenbruddet og over.[22] I denne konteksten kan havfolkene forstås som ulike, opportunistiske enkeltgrupper som utnyttet de ulike situasjonene ved flere samfunn i Levanten, men en del av dem var ikke angrep, men folkevandringer og ny etablering og bosetning i andre land.[22]

Konseptets historie

rediger
 
En delvis beskrivelse av den hieroglyfiske teksten ved Medinet Habu på det høyre tårnet av andre pylon. Det er framstilt av Jean-François Champollion på hans reiser i tiden 1828–1829 til Egypt og utgitt posthumt.[23]

Konseptet med havfolkene ble først beskrevet av Emmanuel de Rougé i 1855, den gang kurator ved Louvre i Paris i hans verk Notice de Quelques Textes Hiéroglyphiques, som beskrev kampene til Ramses III som var omtalt på Andre pylon ved Medinet Habu, og basert på nyere fotografier av tempelet av John Beasley Greene.[24][25][26]

De Rougé merket seg at «i fjærbusken på de erobrete folkene i Sherden og Teresj bærer angivelsen peuples de la mer», i en referanse til fangene som var avbildet ved fundamentet av Den befestede østporten.[8] I 1867 publiserte de Rougé verket Extraits d'un mémoire sur les attaques dirigées contre l'Egypte par les peuples de la Méditerranée om angrepene som var rettet mot Egypt av folkene ved Middelhavet på 1300-tallet f.Kr., og som fokuserte hovedsakelig på kampene til Ramses II og Merneptah. Han forslo også oversettelser for mange av de geografiske navnene som var inkludert i de hieroglyfiske inskripsjonene.[27][28] De Rougé ble senere leder av egyptologi ved Collège de France, og ble etterfulgt av Gaston Maspero, som bygde videre på de Rougés verk og utga The Struggle of the Nations (engelsk utgave, 1896)[29] hvor han beskrev teorien om migrasjoner sjøveien i detalj for et bredere publikum på en tid da tanken om folkevandringer var relativt kjent for folk flest.[30]

Teorien ble tatt opp av andre forskere, som blant annet Eduard Meyer, og den ble en generelt akseptert teori blant egyptologer og orientalister.[9] Siden tidlig på 1990-tallet har det imidlertid teorien blitt betvilt av en rekke forskere.[1][2][10][11] Den historiske fortelling er hovedsakelig dannet fra sju egyptiske kilder fra oldtiden,[31] og selv i disse inskripsjonene opptrer ikke betegnelse «av havet» ikke i relasjon til alle disse folkene.[1][11] Begrepet «havfolkene» er vanligvis benyttet for å referere til de følgende folkene, i alfabetisk orden:[32][33]

Egyptisk navn Opprinnelig identifikasjon Andre teorier
Folk Translitterasjon Forbindelse til havet År Forfatter Teori
Denyen d3jnjw «i deres øyer»[34] 1872 Chabas[35] Grekere (danaoi[36])[37] Den israelittiske Dans stamme[37]
Ekwesj jḳ3w3š3 «av landene fra havet»[38] 1867 de Rougé[35] Grekere (arkaiere)[37][39][40]
Lukka rkw 1867 de Rougé[35] Lykere[39][40]
Peleset prwsṯ 1846 William Osborn Jr. og Edward Hincks[41][42] Filistere
1872 Chabas[43][44] Pelasgere
Shekelesj š3krš3 «av landene fra havet»[45] (omstridt)[38] 1867 de Rougé[35] Sikelere[39][40] Kykladere[46]
Sherden š3rdn «av havet»[47][45] (omstridt)[38] 1867 de Rougé[35] Sardinere[39][40][48][49] Sporadere[46]
Teresj twrš3 «av havet»[47] 1867 de Rougé[35] Tyrsenere[39][40][50] Troia[51]
Tjekere ṯ3k3r 1867, 1872 Lauth, Chabas[35] Troas[52] Zakros, Kreta[53]
Weshesj w3š3š3 «av havet»[34] 1872 Chabas[35] Grekere (akhaiere)[35][37][39][40] Den israelittiske stammen til Asjer.[54][55] Betraktet av andre til å ha forblitt uidentifisert.[43]

Hypoteser om sjøfolkenes identitet

rediger

Det har vært fremmet en rekke hypoteser om sjøfolkenes identitet og motiver. Det er ikke nødvendigvis alternativer eller motstridende hypoteser om sjøfolkene; alle kan være hovedsakelig eller delvis sanne.

Regional migrasjon

rediger

Linear B-tavler fra Pylos på det greske fastlandet fra sen bronsealder viser en økende jakt på slaver og spredning av leiesoldater og folkevandring og deres påfølgende nye bosetninger. Til tross for dette har den faktiske identiteten til sjøfolkene forblitt gåtefullt og moderne forskere har kun spredte nedtegnelser om oldtidens sivilisasjoner og arkeologiske analyser til å informere dem. Bevis viser at identiteten og motivene til disse folkene var kjente for egypterne. Faktisk hadde mange av dem søk arbeid og ansettelse hos egypterne, eller var i et diplomatisk forhold med dem noen århundrer før bronsealderens sammenbrudd. Eksempelvis var enkelte grupper, eller medlemmer av grupper av sjøfolkene, slike som Sherden, ble benyttet som leiesoldater av egyptiske faraoer som blant annet Ramses II.

Før den tredje mellomepoke i Egypt fra 1400-tallet f.Kr. opptrer nomadiske folk med semittiske navn fra Levanten som drev kvegdrift. De erstattet tidligere egyptisk bekymring med hurrittiske ’prw (’Apiru eller Habiru). Disse ble kalt for š3sw (Shasu), i betydningen «de som beveger seg til fots», eller Shasu av Yhw, og som en del forskere har knyttet til israelitter.[56][57] En analog betegnelse er «landfolket». Samtidige assyriske nedtegnelser refererer til dem som Ahhlamu, «vandere». De var ikke en del av den egyptiske listen av sjøfolkene og ble senere referert til som arameere. En del folk, som de fra Lukka, ble inkludert i begge kategorier, både sjøfolk og landfolk.

Den filistiske hypotese

rediger
 
Filistisk tofarget keramikk, teoretisert til være framstilt av havfolkene.

Arkeologiske spor fra den sørlige kysten av oldtidens Palestina, kalt for Filistia i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente), indikerer et sammenbrudd[58] av den kanaanittiske kulturen som eksisterte under sen bronsealder og dens erstatning (med en del integrasjon) av en kultur av muligens utenlandsk opprinnelse (hovedsakelig egeisk kultur). Det omfatter særskilt keramikk som først tilhørte den mykenske IIIC-tradisjonen, men framstilt lokalt, og gradvis omformes til unik filistisk keramikk. I henhold til Mazar:[59] «... i Filistia, produsentene av mykensk IIIC-keramikk må bli identifisert med filisterne. Den logiske konklusjoner er derfor at filisterne var en gruppe mykenske grekere som utvandre til øst... Innenfor flere tiår... en ny [keramisk] tofarget stil, kjent som «filistisk» dukket opp i Filistia...»

Sandars deler derimot ikke denne vurderingen, men sier:[60] «... det vil være villedende å kalle denne «filistiske keramikk» for «sjøfolkenes keramikk» eller «utenlandsk keramikk» uten tilsagn til noen særskilt gruppe.

Kulturgjenstander fra filistiske kulturen er avdekket på tallrike steder, i særdeleshet i utgravningene ved fem hovedsteder, filistinske pentapolis: Ashkelon, Ashdod, Ekron, Gat, og Gaza. En del forskere (som S. Sherratt, Drews, etc) har utfordret teorien at den filistiske kulturen er en innvandrerkultur, hevder isteden at de er utvikling in situ fra den kanaanistiske kulturen, men andre argumenterer immigranthypotesen (som T. Dothan og Barako).

Trude og Moshe Dothan, foreslår at de senere filistiske bosetningene i Levanten var ubesatt for borti mot 30 år mellom deres ødeleggelse og ny bosetning av filisterne, hvis mykensk IIIC-keramikk også viser egyptisk innflytelse.[61]

Den minoiske hypotese

rediger

To av de folkene som bosatte seg i Levanten hadde tradisjoner som kan forbinde dem med Kreta: Tjekere og pelesetere. Tjekere kan ha forlatt Kreta for å bosette seg i Anatolia og dratt videre til å bosette seg i det området som nå kalles Tel Dor i nordlige Israel. I henhold til Den hebraiske Bibelen[62] den israelittiske gud Jahve førte filisterne ut av Kaftor.

Hovedstrømningene innen bibelsk og oldtidsforskning aksepterer Kaftor som et navn for Kreta, men enkelte forskere har fremmet andre teorier. Kreta var i sin tid befolket av folk som snakket flere språk, blant disse var mykensk gresk og etokretisk, etterkommere av språket til minoisk kultur. Det er mulig, men absolutt ikke sikkert at disse folkene, tjekere og pelesetere, snakket etokretisk.

Nyere undersøkelser av utbruddet fra vulkanen på Santorini har beregnet at det skjedde mellom 1660 og 1613 f.Kr., det vil si flere århundrer før den første tilsynekomst av havfolkene i Egypt. Vulkanutbruddet er således lite trolig årsaken for ankomsten av havfolkene.[63]

Den greske migrasjonshypotesen

rediger
 
Rekonstruksjon av et mykensk skip.

Identifiseringen av navn som Denyen med greske danaanere (arkaiere) og Ekwesj med greske arkaiere har lenge vært en del av bronsealderforskningen, om grekere eller hettittene var de som bodde «i øyene». Å identifisere grekere med Ekwesj er betraktet som særlig problematisk da denne gruppen var åpenbart beskrevet som omskjæret av egypterne, og i henhold til Manuel Robbins: «Knapt noen tror at grekerne i bronsealderen var omskåret...»[64] Michael Wood beskrev den hypotetiske rollen til grekerne (som allerede har blitt forslått som identiteten til filisterne over):[65] «... var havfolkene ... til dels bestående av mykenske grekere – rotløse utvandrere, krigerbander og condottiere på vandring...? Helt opplagt synes det å være megetsigende paralleller mellom krigsutstyret og hjelmene til grekerne... og de til havfolkene...»

Wood inkluderte også Sherden og Shekelesj, og pekte på at «det var utvandring av gresktalende folk til det samme sted [Sardinia og Sicilia] på denne tiden.» Han er omsorgsfull i å understreke at grekerne ville bare ha vært et element blant mange som utgjorde havfolkene. I tillegg ville adel grekere antagelig ha vært relativ liten. Hans fremste hypotese[65] er den trojanske krig ble utkjempet mot Troja VI og at Troja VIIa, kandidaten til Carl Blegen, og at Troja ble herjet av de som nå er identifisert som greske havfolkene. Han foreslår at Odyssevs tok identiteten til en vandrende kreter som kom hjem fra Trojakrigen, som kjempet i Egypt og tjenestegjorde der etter å ha blitt tatt som fange,[66] «husker» de militære kampanjene fra år 8 til Ramses III, beskrevet over. Han utpeker også at sedene som ble ødelagt på Kypros på denne tiden (som Kition) ble gjenoppbygd av en ny gresktalende befolkning.

Den trojanske hypotese

rediger
 
Aineias flykter fra Troja.

Muligheten at Teresj var forbundet på den ene siden med tyrsenere,[67] antatt å være en etruskisk-beslektet kultur, og på den annen side med Taruisa, et hettittisk navn som muligens refererer til Troja, noe som antikkens romere vurderte. Den romerske poet Vergil refererte til denne oppfatningen da han framstilte den trojanske helten Aineias rømme fra Trojas fall ved å komme til Latium hvor hans slekt ledet fram til Romulus, den første konge av Roma. Ettersom de anatoliske forbindelsene har blitt identifisert med andre av havfolkene, som tjekere og de fra Lukka, satte Eberhard Zangger sammen en anatolisk hypotese hvor Troja og dets allierte faktisk var de aggressive, og den litterære tradisjonen kan isteden reflektere den greske anstrengelsen til å slå tilbake disse angrepene.[68]

Hypotesen om mykensk krigføring

rediger

Denne teorien foreslår at sjøfolkene var befolkninger fra bystatene i den greske mykenske sivilisasjon som ødela hverandre i en katastrofal rekke av konflikter som varte i flere tiår. Det ville ha vært få eller ingen eksterne invasjoner, og kun noen få utflukter utenfor den gresktalende delen av den egeisk kulturen.

Arkeologiske spor indikerer at mange av de befestede stedene på det greske fastlandet ble ødelagt på slutten av 1200- og tidlig på 1100-tallet f.Kr., noe som ble forstått i moderne tid, på midten av 1900-tallet, som å ha skjedd samtidig eller borti mot samtidig. Hendelsen ble tilskrevet den doriske invasjon som ble fremmet av Carl Blegen fra Universitetet i Cincinnati. Han mente at mykenske Pylos ble brent under et amfibisk angrep av krigere fra nord (dorere).

Følgende kritiske analyser har fokusert på det faktum at ødeleggelsene ikke var samtidige og alle bevis på dorere kommer fra senere tid. John Chadwick har fremmet en hypotese om sjøfolkene[69] som hevder at ettersom folket i Pylos hadde trukket seg tilbake mot nordøst må angrepet ha kommet fra sørvest, og at sjøfolkene, ikke dorere, var således de mest sannsynlige kandidatene. Disse sjøfolkene var basert i Anatolia og gir derfor ikke en gresk identitet til alle sjøfolkene.

I betraktning av uroen og striden mellom og innenfor de store familiene i de mykenske bystatene i gresk mytologi, har det vært en langvarig hypotese at mykenerne ødela hverandre,[70] og finner støtte hos den antikke greske historikeren Thukydides som teoretiserte: «I de tidlige tider var grekerne og barbarene ved kysten og på øyene... fristet til å drive med piratvirksomhet under ledelse av deres mektigste menn... De ville angripe en by som var ubeskyttet av murer... og ville plyndre den... ingen vanære har ennå blitt knyttet til slik en gjerning, men isteden som ære.»[71]

Selv de som fremmer en filistisk eller gresk migrasjonshypotese, identifiserer de alle sjøfolkene som etnisk greske, men John Chadwick (grunnlegger sammen Michael Ventris, av Linear B-studier), har isteden fremmet et flerkulturelt opprinnelse.

Hypotese om italiske folk

rediger
 
Modell av nuragisk skip fra Bultei, Museo archeologico nazionale (Cagliari).

Det har lenge vært fremmet teorier om en mulig forbindelse mellom Sherden og Sardinia, Shekelesj til Sicilia, og Teresj til tyrsenere, noe som er basert på onomastiske likheter, det vil si likheter i navn.[72] Nurgerisk keramikk for innenlandsk bruk har blitt funnet ved Pyla Kokkinokremos, en befestet bosetning på Kypros, i løpet av utgravningen mellom 2010 og 2017.[73][74][75] Stedet er datert til perioden mellom 1200- og 1100-tallet f.Kr., innenfor invasjonene til sjøfolkene. Dette funnet har ledet arkeologen Vassos Karageorghis til å identifisere nurgeriske sardinere med Sherden, et av sjøfolkene. I henhold til ham dro Sherden først til Kreta og derfra sammen med kretere østover for å angripe Kypros.[76] En del arkeologer mener det er mulig å identifisere Sherden med nurgeriske sardinere.[49][77]

Det finnes nurgeriske bronsestatuetter, en stor samling av nurgeriske skulpturer, inkludert mange krigere med hjelmer med horn, med runde skjold og som bærer et lendeklede tilsvarende de som egypterne avbildet som Sherden. Selv om disse lenge har blitt datert til mellom 900- og 800-tallet f.Kr., har nyere oppdagelser antydet at framstillingen av disse er langt eldre, til rundt 1200-tallet f.Kr. Sverd identiske med til Sherden har blitt funnet på Sardinia, datert tilbake til 1650 f.Kr.

Etruskernes navn på seg selv, Rasna, peker ikke i seg selv på en tyrsensk opprinnelse, skjønt det har vært foreslått at det kan være avledet fra en eldre form T'Rasna. Den etruskiske sivilisasjon har blitt studert og språket er delvis dechiffrert. Det har varianter og representanter i egeiske inskripsjoner (som Lemnos-stelen),[78] men disse kan like gjerne ha kommet fra reisende eller etruskiske kolonister i løpet av deres sjøfarende periode før romerne knekte deres makt.[79]

Det finnes ikke avgjørende arkeologiske bevis. Hva som er sikkert at mykensk IIIC-keramikk ble spredt rundt Middelhavet i områder som er assosiert med havfolkene, og det introduksjon ved ulike steder er ofte knyttet til kulturutvekling, med makt eller gradvis.

En gammel teori er at Sherden og Shekelesj brakte disse navnene med seg til Sardinia og Sicilia, «kanskje ikke opererte fra disse store øynene, men bevegde seg mot dem.»[80] Det er fortsatt akseptert av Eric Cline[81] og av Trevor Bryce[82] som forklarer at en del av havfolkene oppsto ved sammenbruddet til det hettittiske riket. Giovanni Ugas heller til den motsatte oppfatningen, at Sherden hadde sin opprinnelse i Sardinia.[77]

Den anatolisk sulthypotese

rediger

Et berømt avsnitt fra Herodotos[83] framstiller årsaken til lydiernes folkevandring og migrering fra Anatolia grunnet sult og hunger:

«I dagene til Atys, sønn av Manes, var det en stor knapphet over hele Lydia... Så kongen bestemte å dele nasjonen i to halvdeler... den ene skulle bli værende, den andre måtte forlate landet. ...emigrantene skulle ha hans sønn Tyrrhenos som deres leder... de dro ned til Smyrna og bygget seg skip... etter å ha seilt forbi mange land kom de til Umbria... og kalte seg selv for... tyrsenere.»

Tavle RS 18.38 fra Ugaritomtaler også korn til hettittene, noe som antyder en lang periode med hungersnød, noe som knytter, i henhold til teorien, til tørke.[84] Barry Weiss,[85] som benyttet Palmers tørkeindeks for 35 værstasjoner i Hellas, Tyrkia og Midtøsten, viste at en tørke av denne form som varte fra januar 1972 kunne ha berørt alle stedene knyttet til bronsealderens sammenbrudd. Tørke kunne lett ha påskyndet eller påskyndet sosioøkonomiske problemer og ført til kriger. Brian Fagan har vist hvordan midtvinterstormer fra Atlanterhavet ble avledet til å dra nord for Pyreneene og Alpene, noe som førte til våtere forhold i Sentral-Europa, men tørke til områdene i østlige Middelhavet.[86] Nyere paleoklimatologisk forskning har også vist hvordan klimatisk sammenbrudd og økende regnfattighet i østlige Middelhavet, assosiert med den nordatlantisk oscillasjon på denne tiden.

Invasjonshypotesen

rediger

Begrepet «invasjon» er generelt brukt i litteraturen om perioden for dokumenterte angrep, antyder at angriperne kom utenfra det østlige middelhavsområdet, skjønt antatt fra den bredere egeisk verden. En opprinnelse utenfor den egeiske verden har også blitt foreslått, eksempelvis slik Michael Grant formulerte det: «Det var enorm rekke av med folkevandringer som strakte seg hele veien fra elvedalene til Donau til slettene i Kina.»[87]

Slike omfattende folkevandringer er assosiert til mer enn et folk eller kultur, men mengder av ulike folk på vandring, og må forståes som en «forstyrrelse», i henhold til M.I. Finley[88] «En storstilt forflyttelse av mennesker er indikert... det opprinnelse senteret for forstyrrelsen var i regionen Karpatene-Donau av Europa. (…) Det synes… å ha vært… presset i ulike retninger ved ulike tider.» Om ulike tider skjedde langs Donau, var de nevnte angriperne ikke egeiske: «alle disse ødeleggelsene må være datert til den samme perioden rundt 1200 f.Kr.»[88]

Folkevandringene til den hypotetiske doriske invasjonen, angrepene til havfolkene, opprettelsen av de filistiske byrikene i Levanten, og sammenbruddet til det hettittiske riket ble knyttet sammen av Finley til rundt 1200 f.Kr. Robert Drews har presentert et kart som viser ødelagte områder ved 47 befestede større bosetninger som han betegner som «Betydelige steder ødelagt i katastrofen».[89] De er konsentrert i Levanten, med en del i Hellas og i Anatolia.

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e Killebrew (2013), s. 2. Sitat: «First coined in 1881 by the French Egyptologist G. Maspero (1896), the somewhat misleading term "Sea Peoples" encompasses the ethnonyms Lukka, Sherden, Shekelesh, Teresh, Eqwesh, Denyen, Sikil / Tjekker, Weshesh, and Peleset (Philistines). [Footnote: The modern term "Sea Peoples" refers to peoples that appear in several New Kingdom Egyptian texts as originating from "islands" (tables 1–2; Adams and Cohen, this volume; see, e.g., Drews 1993, 57 for a summary). The use of quotation marks in association with the term "Sea Peoples" in our title is intended to draw attention to the problematic nature of this commonly used term. It is noteworthy that the designation "of the sea" appears only in relation to the Sherden, Shekelesh, and Eqwesh. Subsequently, this term was applied somewhat indiscriminately to several additional ethnonyms, including the Philistines, who are portrayed in their earliest appearance as invaders from the north during the reigns of Merenptah and Ramesses Ill (see, e.g., Sandars 1978; Redford 1992, 243, n. 14; for a recent review of the primary and secondary literature, see Woudhuizen 2006). Hencefore the term Sea Peoples will appear without quotation marks.]»
  2. ^ a b c d Drews (1995), s. 48–61. Sitat: «The thesis that a great "migration of the Sea Peoples" occurred ca. 1200 B.C. is supposedly based on Egyptian inscriptions, one from the reign of Merneptah and another from the reign of Ramesses III. Yet in the inscriptions themselves such a migration nowhere appears. After reviewing what the Egyptian texts have to say about 'the sea peoples', one Egyptologist (Wolfgang Helck) recently remarked that although some things are unclear, "eins ist aber sicher: Nach den ägyptischen Texten haben wir es nicht mit einer 'Völkerwanderung' zu tun." Thus the migration hypothesis is based not on the inscriptions themselves but on their interpretation.»
  3. ^ Müller (1888), s. 147. Sitat: «In Egyptian history there is hardly any incident of so great an interest as the invasion of Egypt by the Mediterranean peoples, the facts of which are connected with the most important questions of ethnography and the primitive history of classic nations.»
  4. ^ Hall (1922).
  5. ^ «Syria: Early history», Encyclopædia Britannica.
  6. ^ «Sea People», Encyclopædia Britannica
  7. ^ Silberman (1998), s. 269.
  8. ^ a b de Rougé (1855), s. 14.
  9. ^ a b Drews (1992). Sitat: «In fact, this migration of the Sea Peoples is not to be found in Egyptian inscriptions, but was launched by Gaston Maspero in 1873 [footnote: In the Revue Critique d'Histoire et de Littérature 1873, pp. 85–6]. Although Maspero's proposal initially seemed unlikely, it gained credibility with the publication of the Lemnos stele. In 1895, in his popular Histoire ancienne des peuples de l'orient classique [footnote; Vol. II (Paris:1895), translated into English as The Struggle of the Nations (ed. A. H. Sayce, tr. M. L. McClure, New York: 1896)], Maspero fully elaborated his scenario of "the migration of the Sea Peoples". Adopted by Eduard Meyer for the second edition of his Geschichted es Altertums, the theory won general acceptance among Egyptologists and orientalists.»
  10. ^ a b Silberman (1998), s. 272. Sitat: «As E.S. Sherratt has pointed out in an enlightening study of the interplay of ideology and literary strata in the formation of the Homeric epics (1990), phases of active narrative or descriptive invention closely correspond to periods of rapid social and political change. Sherratt notes that one of the characteristic manifestations of this process - in which emerging elites seek to legitimate their power - is "the transformation of an existing oral epic tradition in order to dress it in more recognizably modern garb" (l990: 821). Can we not see in the history of the archaeology of the Sea Peoples a similar process of literary reformulation, in which old components are reinterpreted and reassembled to tell a new tale? Narrative presupposes that both storyteller and audience share a single perspective, and therein may lie the connection between the intellectual and ideological dimensions of archaeology. To generalize beyond specific, highly localized data, archaeologists must utilize familiar conceptual frameworks and it is from the political and social ideologies of every generation that larger speculations about the historical role of the Sea Peoples have always been drawn. As many papers in this conference have suggested, traditional interpretive structures are in the process of reconsideration and renovation. That is why I believe it essential that we reflect on our current Sea Peoples stories - and see if we cannot detect the subtle yet lingering impact upon them of some timeworn Victorian narratives.»
  11. ^ a b c Vandersleyen (1985), s. 53. Sitat: «However, of the nine peoples concerned by these wars, only four were actually defined as coming "from w3d-wr" or "from p3 ym". Furthermore, these expressions seem to be linked more often to vegetation and sweet water than to sea water, and it seems clear that the term "Sea Peoples" has to be abandoned. Some will object to this, basing themselves on the expression ‘’iww hryw-ib w3d-wr’’, usually translated by "islands situated in the middle of the sea", where some of the Sea Peoples are said to have come from. Indeed. it is this expression which supported the persistent idea that the "Sea Peoples" came from the Aegean islands or at least from an East-Mediterranean island. Now, these terms are misleading, not only because w3d-wr and p3 ym, quite likely, do not designate "the sea" here, but also because the term iw itself does not always mean "island"; it can also be used to indicate other kinds of territories not necessarily maritime ones. The argument based on these alleged "sea islands" is thus groundless... To conclude. the Philistines came neither from Crete nor from the Aegean islands or coasts, but probably from the southern coast of Asia Minor or from Syria.»
  12. ^ Mark, Joshua J.: «Sea Peoples», Ancient.eu. Sitat: «Their origin and identity has been suggested (and debated) to be Etruscan/Trojan to Italian, Philistine, Mycenae and even Minoan but, as no accounts discovered thus far shed any more light on the question than what is presently known, any such claims must remain mere conjecture.»
  13. ^ Cline, Eric: «Ask a Near East Professional: Who are the Sea Peoples and what role did they play in the devastation of civilizations?» Arkivert 5. august 2018 hos Wayback Machine., Asorblog.org. American Schools of Oriental Research. Sitat: «The simple answer is that there is no simple answer. It remains an archaeological mystery that is the subject of much debate even today, more than 150 years after the discussions first began.»
  14. ^ Zangger, Eberhard (mai-juni 1995): «Who Were the Sea People?», Saudi Aramco World, s. 20–31. Sitat: «very few—if any—archeologists would consider the Sea People to have been identified.»
  15. ^ Abulafia, David (2011): The Great Sea, Allen Lane, s. 48-49
  16. ^ a b Abulafia, David (2011): The Great Sea, s. 49
  17. ^ a b Abulafia, David (2011): The Great Sea, s. 50
  18. ^ Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, Penguin Books, s. 57
  19. ^ Cline, Erich, H. (2014): 1177 B.C.: The Year Civilization Collapsed, s. 1-3
  20. ^ a b c Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, Penguin Books, s. 58
  21. ^ Sammenlign med hieroglyfene gitt i Woudhuizen [2006), s. 36.
  22. ^ a b c Cline, Erich, H. (2014): 1177 B.C.: The Year Civilization Collapsed, s 11.
  23. ^ Se også andre skisser gitt senere i Champollion, Monuments: fra venstre side av Andre pylon: Plate CCVIII, og fra fundamentet på høyre side av Den befestede østporten, Plate CCIII.
  24. ^ de Rougé (1855), s. 1.
  25. ^ Greene (1855), s. 4
  26. ^ Greenes dokumentasjonsfoto er oppbevart ved Musee d'Orsay, for example: Médinet-Habou, Temple funéraire de Ramsès III, muraille du nord (5); beholdningsnummer: PHO 1986 131 40.
  27. ^ de Rougé (1867)
  28. ^ Vandersleyen (1985), s. 41, n.10.
  29. ^ Maspero (1896), s. 461-470.
  30. ^ Silberman (1998), s. 270. Sitat: «The English translation of Maspero's résumé of ethnic movement entitled The Struggle of the Nations (Maspero 1896) must surely have evoked meaningful associations at a time when competition for territory and economic advantage among European Powers was at a fever pitch (Hobsbawm 1987).»
  31. ^ Killebrew (2013), s. 2–5.
  32. ^ Killebrew (2013), s. 2a.
  33. ^ En passende tabell over havfolkene i hieroglyfer, translitterasjon og på engelsk er gitt i Woudhuizen (2006), som utviklet den fra arbeidene til Kitchen sitert der.
  34. ^ a b Breasted (1906), Vol IV, §403 / s. 201: «in their isles» og «of the sea»
  35. ^ a b c d e f g h i Woudhuizen 2006, s. 35
  36. ^ Et av Homers navn på arkaierne, benyttet 138 ganger i Iliaden
  37. ^ a b c d Kelder (2010), s. 126.
  38. ^ a b c Breasted (1906), Vol III, §588 / s. 248 og §601 / s. 255. Sitat: «of the countries of the sea». Breasted skrev i en fotnote angående denne: «It is noticeable that this designation, both here and in the Athribis Stela (1. 13), is inserted only after the Ekwesh. In the Athribis Stela Ekwesh is cut off by a numeral from the preceding, showing that the designation there belongs only to them.»
  39. ^ a b c d e f Drews (1995), s. 54. Sitat: «Already in the 1840s Egyptologists had debated the identity of the "northerners, coming from all lands", who assisted the Libyan King Meryre in his attack upon Merneptah. Some scholars believed that Meryre's auxiliaries were merely his neighbors on the Libyan coast, while others identified them as Indo-Europeans from north of the Caucasus. It was one of Maspero's most illustrious predecessors, Emmanuel de Rougé, who proposed that the names reflected the lands of the northern Mediterranean: the Lukka, Ekwesh, Tursha, Shekelesh, and Shardana were men from Lydia, Achaea, Tyrsenia (western Italy), Sicily, and Sardinia." De Rougé and others regarded Meryre's auxiliaries-these "peoples de la mer Méditerranée"- as mercenary bands, since the Sardinians, at least, were known to have served as mercenaries already in the early years of Ramesses the Great. Thus the only "migration" that the Karnak Inscription seemed to suggest was an attempted encroachment by Libyans upon neighboring territory.»
  40. ^ a b c d e f Drews (1995), s. 49
  41. ^ Hincks, Edward (1846): «An Attempt to Ascertain the Number, Names, and Powers, of the Letters of the Hieroglyphic, or Ancient Egyptian Alphabet; Grounded on the Establishment of a New Principle in the Use of Phonetic Characters», i: The Transactions of the Royal Irish Academy (21), s. 176. JSTOR 30079013.... og ...Osburn, William (1846): Ancient Egypt, Her Testimony to the Truth of the Bible. Samuel Bagster and sons. s. 107. Vandersleyen (1985), s. 40–41 n.9. Sitat: «À ma connaissance, les plus anciens savants qui ont proposé explicitement l' identification des Pourousta avec les Philistins sont William Osburn Jr., Ancient Egypt, Her Testimony to the Truth of the Bible..., Londres 1846. s. 99. 107. 137. et Edward Hincks, An Attempt to Ascertain the Number, Names, and Powers, of the Letters of the Hieroglyphic or Ancient Egyptian Alphabet, Dublin, 1847, s. 47» [Oversettelse]: «Så vidt jeg vet, de tidligste forskere som uttrykkelig foreslo identifikasjon av Pourousta med filistere William Osburn Jr., Ancient Egypt, Her Testimony to the Truth of the Bible ..., London, 1846. s. 99. 107. 137. og Edward Hincks, An Attempt to Ascertain the Number, Names, and Powers, of the Letters of the Alphabet Egyptian Hieroglyphic gold Ancient, Dublin, 1847, s. 47»
  42. ^ Vandersleyen (1985), s. 39–41. Sitat: «Quand Champollion visita Médinet Habou en juin 1829, il vit ces scénes, lut le nom des Pourosato, sans y reconnaître les Philistins; plus tard, dans son Dictionnaire égyptien et dans sa Grammaire égyptienne, il transcrivit le même nom Polosté ou Pholosté, mais contrairement à ce qu’affirmait Brugsch en 1858 et tous les auteurs postérieurs, Champollion n’a nulle part écrit que ces Pholosté étaient les Philistins de la Bible.»
    [Oversettelse]: «Da Champollion besøkte Medinet Habu i juni 1829, erfarte han disse scenene, leste navnet Pourosato, uten å gjenkjenne filistere; senere i hans Dictionnaire égyptien og dets Grammaire égyptienne, transkriberte han navnet Polosté eller Pholosté, men motsatt til påstanden til Brugsch i 1858 og påfølgende forfattere, har Champollion ingen steder skrevet at disse Pholosté var filistere i Bibelen.»
    Dothan og Dothan skrev om den innledende identifikasjon (Dothan 1992, s. 22–23): «It was not, however, until the spring of 1829, almost a year after they had arrived in Egypt, that Champollion and his entourage were finally ready to tackle the antiquities of Thebes… The chaotic tangle of ships and sailors, which Denon assumed was a panicked flight into the Indus, was actually a detailed portrayal of a battle at the mouth of the Nile. Because the events of the reign of Ramesses III were unknown from other, the context of this particular war remained a mystery. On his return to Paris, Champollion puzzled over the identity of the various enemies shown in the scene. Since each of them had been carefully labeled with a hieroglyphic inscription, he hoped to match the names with those of ancient tribes and peoples mentioned in Greek and Hebrew texts. Unfortunately, Champollion died in 1832 before he could complete the work, but he did have success with one of the names. [……] proved to be none other than the biblical Philistines.» Dothan og Dothans beskrivelse var ukorrekt i å hevde at scenen med sjøslaget (Champollion, Monuments, Plate CCXXII) «omsorgsfullt var merket med en hieroglyfisk inskripsjon» på hver av de stridende, og Champollions posthumt utgitt manuskripts noter inneholder kun et kort avsnitt om sjøslagscenen med kun «Fekkaro» (tjeker) og «Schaïratana» (Sherden) identifisert (Champollion, Monuments, s. 368). Dothan og Dothans følgende avsnitt "Dr. Greene's Unexpected Discovery" feilaktig forvekslet John Beasley Greene med John Baker Stafford Greene. Champollion gjorde ikke en forbindelse til filisterne i sitt utgitt verk, og Greene refererte ikke til en slik forbindelse i sitt verk fra 1855 som er kommentert hos Champollion (Greene (1855), s. 4)
  43. ^ a b O'Connor & Cline 2003, s. 116.
  44. ^ Ganor, Nissim Raphael (2009): Who Were the Phoenicians?, (also The Philistines and the Sea Peoples not the same Entity (PDF)), s. 111, Sitat: «Today it is generally accepted (in accordance with the theory of Maspero) that we are dealing here with different nations which migrated from the region of Crete or Asia Minor, and tried to infiltrate into Egypt. Repulsed by the Egyptians, the Philistines (P. R. S. T.) settled in the coastal area of Canaan, while the Tyrsenes, Sardanes, and others migrated to Italy, Sardinia and other places. In 1747 Fourmont tried to prove that the name "Philistine" was an erroneous form of the Greek "Pelasgi". His theory was accepted by Chabas, Hitzig and others who enlarged upon it. Maspero stated in this context: "The name 'Plishti' by itself suggests a foreign origin or long migrations and recalls that of the Pelasgi." The equation Plishti–Pelasgi is based solely on a supposedly phonetic similarity.»
  45. ^ a b Gardiner (1947), s. 196 (bind 1) i hans kommentar på Onomasticon of Amenope, No. 268, «Srdn», skrev:
    «The records of Meneptah are much more explicit: the great Karnak inscription described how the Ekwesh, Tursha, Lukki, Sherden and Sheklesh (L.1) had been incited against Egypt by the prince of the Libu (Libyans); in L.52 the Sherden, Sheklesh and Ekwesh are collectively described as
    N35
    G1    		 N25
    t Z2ss
    (var.
    N35
    G1    		 N25
    X1 Z4    		 G1
    )
    N35
    G40    		 M17M17Aa15
    D36    		 N35AN36
    N21

    'the foreign lands (var. 'foreigners') of the sea'"

    Merk: Gardiners referanse til den alternative («var.») skrivingen 'utlendinger' referert til Gustave Lefebvres Stèle de l’an V de Méneptah Arkivert 6. februar 2017 hos Wayback Machine., ASAE 27, 1927, s. 23, linje 13, beskrivende av Athribis-stelen.
  46. ^ a b «Chronology and Terminology» Arkivert 29. desember 2006 hos Wayback Machine. fra The Prehistoric Archaeology of the Aegean Arkivert 1. januar 2009 hos Wayback Machine.
  47. ^ a b Breasted (1906), Vol IV, §129 / s. 75: «of the sea»
    «av landene fra havet»
  48. ^ O'Connor & Cline (2003), s. 112-113.
  49. ^ a b Bar, S.; Kahn, D.; Shirley, J.J. (9. juni 2011): Egypt, Canaan and Israel: History, Imperialism, Ideology and Literature: Proceedings of a Conference at the University of Haifa, 3-7 May 2009. BRILL. ISBN 90-04-19493-2, s. 350–.
  50. ^ O'Connor & Cline (2003), s. 113.
  51. ^ Korfmann, Manfred O. (2007): Troy: From Homer's Iliad to Hollywood Epic. Oxford, England: Blackwell Publishing Limited. ISBN 1-4051-3183-7, s. 25. Sitat: «Troy or Ilios (or Wilios) is most probably identical with Wilusa or Truwisa ... mentioned in the Hittite sources»
  52. ^ O'Connor & Cline (2003), s. 114.
  53. ^ Omtalt i Baikie, James (1913): The Sea-Kings of Crete, 2. utg., Adam and Charles Black, London, s. 166, 187
  54. ^ Yadin, Yigael (1968): «And Dan, Why Did He Remain in Ships» (PDF), Australian Journal of Biblical Archaeology 1.1, s. 9-23.
  55. ^ Sandars, N. K. (1978): The Sea Peoples. Warriors of the ancient Mediterranean, 1250-1150 BC. Thames & Hudson,
  56. ^ Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan and Israel In Ancient Times. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-00086-7, s. 272–273, 275.
  57. ^ Rainey, Anson (November 2008): «'Shasu or Habiru. Who Were the Early Israelites?» Biblical Archeology Review. Biblical Archaeology Society. 34
  58. ^ Reford (1992), s. 292
  59. ^ Mazar, Amihai (1992): Archaeology of the Land of the Bible, kapittel 8, underseksjon «The Initial Settlement of the Sea Peoples
  60. ^ Sandars, N.K. (1987): The Sea Peoples: Warriors of the ancient Mediterranean, kapitel 7
  61. ^ Dothan, Trude & Moshe (1992): People of the Sea
  62. ^ Amos 9,7; argumentet diskutert av Sandars, N.K. (1987): The Sea Peoples, kapittel 7.
  63. ^ «New Evidence Suggests The Need To Rewrite Bronze Age History», Sciencedaily.com. 29. april 2006
  64. ^ Robbins, Manuel (2001): Collapse of the Bronze Age : the story of Greece, Troy, Israel, Egypt, and the peoples of the sea. San Jose Calif: Authors Choice Press, ISBN 0-595-13664-8, s. 158.
  65. ^ a b Wood, Michael (1987): In Search of the Trojan War, kapittel 7, «The Peoples of the Sea»
  66. ^ Odyssen, XIV, 191–298.
  67. ^ Sandars, N.K. (1987): The Sea Peoples, kapittel 5
  68. ^ Zangger, Eberhard (1995): «Who Were the Sea People?»
  69. ^ Chadwick, John (1976): The Mycenaean World, s. 178.
  70. ^ Se «Mycenaean Society and Its Collapse» (PDF), Exploring the European Past av Jack Martin Balcer og John Matthew Stockhausen ved Custom.thomsonlearning.com.
  71. ^ Thukydides: The History of the Peloponnesian War, kapittel I, seksjon 5.
  72. ^ Vagnetti, (2000), s. 319. Sitat: «Furthermore, if we examine the main (or only) connection of the Sherden (Srdn), Shekelesh (Sirs), and Tursha (Trs) with the Central Mediterranean, namely the similarity of those names with Sardinia, Sicily and Tyrrhenian area, we find further difficulties. First, that Greek sources are agreed that the original name of the island was Ichnussa (RE, IA.2: 2482-84 [1920] s.v. Sardinia; Nicosia 1981:423-26). From other sources we learn that the "Sikeloi" were not the original inhabitants of Sicily, but migrated there from peninsular Italy (RE, IIA.2:2482-91 [1920] s.v. Sikelia), while the Etruscans called themselves "Rasenna" (RE, IA.1:253-54 [1914], s.v. Rasennas). Thus the combination of the archaeological evidence with the traditions of the place-name makes it difficult to conclude that Sherden, Shekelesh and Tursha, were of western origin.»
  73. ^ Sabatini, Serena (2016): Revisiting Late Bronze Age oxhide ingots: Meanings, questions and perspectives, Göteborgs universitet.
  74. ^ Bretschneider, Joachim (2017): Pyla-Kokkinokremos: Short report of the 2017 campaign, Academia.edu
  75. ^ Karageorghis, V.; Karageorghis, J. (2013): «L'Isola di Afrodite», Archeologia Viva, 159, s. 40-53
  76. ^ Schiavo, Fulvia Lo: Interconnessioni Fra Mediterraneo E Atlantico Nell’età Del Bronzo: Il Punto Di Vista Della Sardegna (PDF), ISMA-CNR.
  77. ^ a b Ugas, Giovanni (2016): Shardana e Sardegna. I popoli del mare, gli alleati del Nordafrica e la fine dei Grandi Regni. Cagliari: Edizioni Della Torre.
  78. ^ Kaya, Polat (1997): Reading of the Lemnos Island Inscription
  79. ^ Drews (1995), s. 59
  80. ^ Vermeule (1972), s. 271.
  81. ^ Cline, Erich, H. (2014): 1177 B.C.: The Year Civilization Collapsed, s 183.
  82. ^ Bryce, Trevor (2005): The Kingdom of the Hittites, s. 348
  83. ^ Herodotos: The Histories 1.94
  84. ^ Wood, Michael (1987): In Search of the Trojan War, s. 221 oppsummerer at en generell klimatologisk krise i Svartehavet og regionene langs Donau, avdekket via pollenanalyser og dendrokronologi, eksisterte rundt 1200 f.Kr. og kunne ha ført til folkevandring fra nord.
  85. ^ Weiss, Barry (1982): "The decline of Late Bronze Age civilization as a possible response to climatic change". Climatic Change. 4 (2), s. 173–198. doi:10.1007/bf00140587. ISSN 0165-0009.
  86. ^ Fagan, Brian M. (2003): The Long Summer: How Climate Changed Civilization, Basic Books
  87. ^ Grant, Michael (1969): The Ancient Mediterranean, s. 79.
  88. ^ a b Finley, M.I. (1981): Early Greece, s. 58.
  89. ^ Drews, Robert (1995): The End of the Bronze Age, s. 8-9.

Litteratur

rediger
Tidlige publikasjoner, opprettelse av teorien
Moderne forskning
  • Abulafia, David (2011): The Great Sea, Allen Lane
  • Beckerath, Jürgen von (1997): Chronologie des Pharaonischen Ägypten. Mainz. Mainz.
  • Beckman, Gary (2000): «Hittite Chronology», Akkadica, 119/120.
  • Breasted, J.H. (1906): Ancient Records of Egypt: historical documents from the earliest times to the Persian conquest. Chicago: The University of Chicago Press. Bind II om det 19. egyptiske dynasti er tilgjengelig for nedlasting hos Google bøker.
  • Bryce, Trevor (2005): The Kingdom of the Hittites. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-927908-1.
  • Chadwick, John (1976): The Mycenaean World. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-21077-1.
  • Cline, Erich, H. (2014): 1177 B.C.: The Year Civilization Collapsed. Princeton, NJ: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-14089-6.
  • D'Amato R., Salimbeti A. (2015): The Sea Peoples of the Mediterranean Bronze Age 1450–1100 BC. London: Osprey.
  • Dothan, Trude & Moshe (1992): People of the Sea: The search for the Philistines. New York: Scribner.
  • Dothan, Trude K. (1982): The Philistines and Their Material Culture. Jerusalem: Israel Exploration Society.
  • Drews, Robert (1995): The End of the Bronze Age: Changes in Warfare and the Catastrophe of ca. 1200 B.C. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 0-691-04811-8.
  • Drews, Robert (1992), «Herodotus 1.94, the Drought ca. 1200 B.C., and the Origin of the Etruscans», Zeitschrift für Alte Geschichte, Franz Steiner Verlag, 41, s. 14–39, JSTOR 4436222.
  • Finley, M.I. (1981): Early Greece:The Bronze and Archaic Ages:New and Revised Edition. New York, London: W.W. Norton & Co. ISBN 0-393-01569-6.
  • Gardiner, Alan H. (1947): Ancient Egyptian Onomastica. London: Oxford University Press. 3 vols.
  • Grant, Michael (1969): The Ancient Mediterranean. New York: Charles Scribner's Sons.
  • Grimal, Nicolas (1992): A History of Ancient Egypt. Oxford: Blackwell.
  • Hasel, Michael G. (1998): Domination and Resistance: Egyptian Military Activity in the Southern Levant, ca. 1300–1185 B.C. Brill Academic Publishers. ISBN 90-04-10041-5.
  • Hall, Henry R. (1922): «The Peoples of the Sea. A chapter of the history of Egyptology», Recueil d'études égyptologiques dédiées à la mémoire de Jean-François Champollion, s. 297–329.
  • Killebrew, Ann E. (2013): «The Philistines and Other 'Sea Peoples' in Text and Archaeology», Society of Biblical Literature Archaeology and biblical studies, Society of Biblical Lit, '15, ISBN 978-1-58983-721-8.
  • Kelder, Jorrit M. (2010): «The Egyptian Interest in Mycenaean Greece». Jaarbericht "Ex Oriente Lux" (JEOL). s. 125–140.
  • Kitchen, K.A. (2003): On the Reliability of the Old Testament. William B. Eerdsman Publishing Co.
  • Manassa, Colleen (2003): The Great Karnak Inscription of Merneptah: Grand Strategy in the Thirteenth Century BC. New Haven: Yale Egyptological Seminar, Department of Near Eastern Languages and Civilizations, Yale University. ISBN 0-9740025-0-X.
  • Mazar, Amihai (1992): Archaeology of the Land of the Bible: 10,000–586 B.C.E. Doubleday. ISBN 0-385-42590-2.
  • Nibbi, Alessandra (1972): The Sea Peoples: A Re-examination of the Egyptian Sources. Church Army Press and Supplies.
  • O'Connor, David B.; Cline, Eric H. (2003): «The Mystery of the 'Sea Peoples'», i: O'Connor, David B.; Quirke, Stephen: Mysterious Lands. Routledge. s. 107–138. ISBN 978-1-84472-004-0.
  • Oren, Eliezer D. (2000): The Sea Peoples and Their World: A Reassessment. University of Pennsylvania Press. ISBN 1-934536-43-1.
  • Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, Penguin Books
  • Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 0-691-03606-3.
  • Sandars, N.K. (1987): The Sea Peoples: Warriors of the ancient Mediterranean, revidert utg., London: Thames and Hudson. ISBN 0-500-27387-1.
  • Sherratt, Susan (1998): «'Sea Peoples' and the economic structure of the late second millennium in the eastern Mediterranean», i: Gitin, Seymour; Mazar, Amichai; Stern, Ephraim, red.: Mediterranean Peoples in Transition: Essays in Honor of Trude Dothan, Israel Exploration Society, s. 292–313
  • Silberman, Neil A. (1998): «The Sea Peoples, the Victorians, and Us», i: Gitin, Seymour; Mazar, Amichai; Stern, Ephraim, red.: Mediterranean Peoples in Transition: Essays in Honor of Trude Dothan, Israel Exploration Society, s. 268–275
  • Vandersleyen, Claude (1985): «Le dossier egyptien des Philistins», i: Lipiński, Edward: The Land of Israel: Cross-roads of Civilizations : Proceedings of the Conference Held in Brussels from the 3th to the 5th of December 1984 to Mark the Twenty-fifth Anniversary of the Institute of Archaeology Queen Elisabeth of Belgium at the Hebrew University of Jerusalem : in Memory of Prof. Y. Yadin and Prof. Ch. Perelman. Peeters Publishers. pp. 39–54. ISBN 978-90-6831-031-3.
  • Vermeule, Emily (1964): Greece in the Bronze Age. Chicago and London: The University of Chicago Press.
  • Wood, Michael (1987): In Search of the Trojan War. New American Library. ISBN 0-452-25960-6.
  • Woudhuizen, Frederik Christiaan (1992): The Language of the Sea Peoples. Amsterdam: Najade Press. ISBN 90-73835-02-X.
  • Woudhuizen, Frederik Christiaan (2006): The Ethnicity of the Sea Peoples (Ph.D.). Erasmus Universiteit Rotterdam, Faculteit der Wijsbegeerte.
  • Zangger, Eberhard (2001). The Future of the Past: Archaeology in the 21st Century. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-297-64389-4.

Eksterne lenker

rediger

(en) Sea Peoples – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Havfolkene&oldid=23862480»