Habiru

Habiru (Ha biru) eller Apiru eller pr.w (egyptisk) er det navn som ble til en gruppe nomader og røvere eller angripere som ble gitt av ulike sumeriske, egyptiske, akkadiske, hettittiske, mitanniske, og ugarittiske kilder i tiden mellom 1800 f.Kr. og 1100 f.Kr. Disse folkene levde i det området som kalles for Den fruktbare halvmåne, fra nordøstlige Mesopotamia og Iran og til grensene til oldtidens Egypt i Kanaan. Avhengig av kilde og epoke er dette habirufolket beskrevet som nomadisk eller seminomadisk, opprørere, fredløse, røvere, handelsmenn, og buemenn, tjenere, slaver, utenlandske arbeidere, og videre.

Moderne tolkning av en habiru

Navnene Habiru og Apiru er benyttet i akkadisk kileskrifter. De tilsvarende navnene (med kun konsonanter) i skiftene i Egypt synes å ha vært PR.W, konvensjonelt uttalt som Apiru (W var den egyptiske flertallsendelsen). I mesopotamiske nedtegnelser er de også identifisert av sumeriske logogrammet SA.GAZ med en uttalelse som er ukjent. Navnet Habiru ble også funnet i Amarnabrevene som igjen inkluderte mange navn på kanaanittiske folk skrevet på akkadisk. Disse brevene ble skrevet til egyptiske faraoer på 1300-tallet f.Kr. på den tid da det var uro og stridigheter i Kanaan som går tilbake til før slaget ved Kadesj og til tiden til farao Thutmosis I.

Habiru og de bibelske hebreere

Siden oppdagelsen av inskripsjonene fra 2000-tallet f.Kr. som nevner habiru har det vært mange teorier som har forsøkt å knytte disse til hebreere fra 1000-tallet f.Kr. som nevnt i Bibelen. Imidlertid er dagens forskerkonklusjon at dette er tvilsomt, skjønt ikke alle er like kategoriske som å si at «overfloden av forsøk på å knytte apiru (Habiru) til innbyggernavnet ibri er ingenting annet enn ønsketenkning.»

Kildene

Etter hvert som mer tekst er blitt avdekket via arkeologi i Midtøsten, desto klarere har bildet av habirufolket blitt. De er nevnt i sammenhenger som strekker seg fra løse jordbruksarbeidere og omflakkende landstrykere, til leiesoldater og ridende bueskytere. Sammenheng skiller seg avhengig av hvor referansen er funnet.

I artikkelen Bitter Lives: Israel in and out of Egypt skrev Carol Redmount at via funn over det meste av Den fruktbare halvmåne som «strekker seg fra flodområdet mellom elevene Eufrat og Tigris til kyststrøkene mot Middelhavet og ned via Nildalen i løpet av det andre millennium, det vesentlig område for historisk interesse er i deres tilknytning med Egypt».

Carol Redmount konkluderte med at begrepet «Habiru» hadde ingen felles etnisk tilhørighet, at de ikke snakket noe felles språk, og at de vanligvis førte et marginalt og tidvis lovløst eksistens i utkanten av de faste, bosatte samfunnene. Hun definerte de ulike Apiru/Habiru som «et løselig definert, mindreverdig sosial klasse bestående av foranderlige og upålitelige befolkningselementer uten sikre tilknytninger til bosatte samfunn» som er referert til «som lovløse, leiesoldater, og slaver» i oldtidens tekster. I den samme åren har en del forskere betraktet habirufolket, i den grad det er snakk om ett folk, å ha vært mer av en sosial betegnelse framfor en etnisk gruppe eller folkestamme.

Sumerisk nedtegnelser

De tidligste nedtegnelser av begrepet er datert til styret til kong Irkabtum av nordlige mesopotamiske (amorittiske) kongedømmet Yamkhad (ca 1740 f.Kr.), som hadde et år kalt «Året da kong Irkabtum gjorde fred med Semuma og habiruene». Dette har blitt forstått som at habiruene ledet av Semuma allerede utøvet slik innflytelse i nabolaget av Alalak at den lokale hersker følte seg tvunget til inngå en fredsavtale med dem.

Sumeriske dokumenter fra 1400-tallet beskrev deretter disse gruppene ved at de snakket ulike språk, og ennskjønt beskrevet som omvandrende hadde de betydelig innflytelse og militær organisering. Disse folkene er utpekt ved en kileskrift på to tegn eller et logogram hvor uttalelsen ikke kan bli bestemt, og som konvensjonelt er blitt transkribert som SA.GAZ og tilsvarer vestsemittiske hapiru og akkadiske habbatu som har meningen banditt, røver, eller angriper. Selv om logogrammet opptrer i sumersk litteratur har de to symbolene ingen adskilt mening på sumerisk.

Tidlig mesopotamiske kilder

Det sumeriske logogrammet SA.GAZ opptrer i tekster fra sørlige Mesopotamia, datert fra rundt 1850 f.Kr. hvor det henviser til små grupper av soldater, åpenbart leiesoldater i tjeneste hos de lokale bystatene og som ble betalt med mat eller sauer.

En av de tekstene benyttet akkadisk kileskrift for ordet hapiri framfor logogrammet; en annen beskrev dem som «soldater fra vest». Deres navn er overveiende akkadiske; en del er vestsemittiske, og noen er ukjente. Deres opprinnelse, når det er nedtegnet, er til lokale byer.

Et brev til en gammelassyrisk handelsmann som ba om hans støtte i å frigjøre eller skaffe løsepenger for en del hapiri, formelt rettet til det ikke identifiserte palasset Shalahshuwe, nå fanger hos lokale myndigheter.

Tikunaniprismet, en gjenstand i leire med akkadiske kileskrift som er datert til rundt 1550 f.Kr., lister navnene på 438 habirusoldater eller tjenere av kong Tunip-Tessup av Tikunani, en liten bystat i midtre Mesopotamia. Flertallet av disse navnene er typisk sett hurrittisk (nordøstlige Kaukasus), resten er semittiske, en av dem er kassittisk.

En annen tekst er fra omtrent samme periode og beskriver hapiruer som soldater eller arbeidere, organisert i grupper av ulik størrelse kommandert av SA.GAZ-ledere: en gruppe fra Tapduwa har 15 soldater, en annen fra Sarkuhe har 29, og ytterligere en fra Alalakh har hele 1 436.

Kanaanittiske kilder

Et antall av Amarnabrevene — sent til faraoene Amenhotep III, Akhnaton (Amenhotep IV) og kortvarig hans to etterfølgere, fra vasallkonger i Kanaan og Syria på 1300-tallet f.Kr. — nevner «habiru». Disse brevene, skrevet av kanaanittiske skriver kileskrift basert på akkadisk språk, klager over angrep fra bevæpnete grupper som var villig til å slåss og plyndre på hvilken som helst side i de lokale krigene i utbytte for utstyr, provisjoner og innkvartering.

Disse folkene er identifisert av det sumeriske logogrammet SA.GAZ i de fleste av brevene, og av det akkadiske navnet Hapiru i et få fra området Jerusalem. Dette folket eller folkene synes å være aktiv i et bredt område som inkluderer Syria (ved Upe i nærheten av Damaskus), Fønikia (Sumur, Batrun og Byblos), og sør så langt som til Jerusalem. Ingen av kongene i regionen, med den mulige unntagelsen av en Abdi-Ashirta, er benevnt som Habiru eller SA.GAZ.

Kildene diskuterer også en Labayu, som hadde vært en egyptisk vasall. For å angripe Megiddo samlet han en gruppe hapiruere som besto av både fordrevne lokale folk og angripere. Etter å ha erobret Megiddo for seg selv ga han Sikem (eller Shechem) til de som støttet ham.

Idrimi, en konge av Alalaka på 1400-tallet f.Kr., sønn av kongen av Aleppo, hevdet i sine krøniker at etter at hans familie var blitt tvunget til å flykte til Emar med hans mors folk, etterlot ham dem og slo seg sammen med «hapirufolket» i «Ammija i landet Kanaan», hvor hapiruene anerkjente ham som «sønn av deres overherre» og «samlet seg rundt ham». Etter å ha levd sammen med i syv år førte hans sine habirukrigere på et suksessfylt angrep fra sjøsiden mot Alalak hvor han ble konge.

Abdi-Heba, en egyptisk vasallkonge av Jerusalem i Amarnaperiden, midten av 1330-tallet f.Kr., skrev en rekke brev til den egyptiske farao hvor han klagde på aktivitetene til «habiru». Disse plyndret landområdene til denne underkongen. Abdi-Heba ønsket å vite hvorfor farao lot dem oppføre seg på denne måte; hvorfor han ikke sendte bueskyttere for å beskytte hans eiendommer. Om han ikke sendte militær hjelp ville hele landet bli erobret av habiruene.

Egyptiske kilder

Dette bildet er fra inskripsjonene som nedtegnet slaget ved Kadisj. Det viser buemenn til hest benyttet som speidere av egypterne.

Flere egyptiske kilder, både før og etter Amarnabrevene, nevner et folk kalt for 'PR.W (uten konsonanter) i et skrift hvor .W er flertallsmarkør. Uttalelsen av dette ordet har blitt rekonstruert som apiru. Fra likheter i konteksten og beskrivelsen er det antatt at egyptiske 'PR.W er ekvivalent med akkadiske Habiru/Hapiru.

To steler ved Memfis og Karnak skryter farao Amenhotep II over å ha tatt hele 89 600 fanger i sitt hærtokt i Kanaan en gang rundt 1420 f.Kr., inkludert 127 prinser og 179 adelige (?) fra Retjenu (det egyptiske navnet på Kanaan og Syria), 3 600 apiruer, 15 200 shasuer (egyptisk gjetende nomader), 36 600 hurritter, og videre.

En stele fra styret til farao Seti I fra en gang rundt 1300 f.Kr. forteller at farao sendte en ekspedisjon inn i Levanten som svar på angrep fra «apiruer fra Yarmutafjellet» ved en lokal by.

En liste av varer gitt til flere templer av farao Ramses III en gang rundt 1160 f.Kr. omfattet mange livegne, egyptiske og utenlandske: 86 486 til Teben (hvorav 2607 utlendinger), 12 364 til Heliopolis (2093 utlendinger), og 3079 til Menfis (205 utlendinger). De utenlandske slavene ble beskrevet som «maryanu (soldater), apiru, og folk allerede bosatt i tempeleiendommen».

Arbeidere som farao Ramses IV sendte til steinbruddet ved Wadi Hammamat i hans tredje år utgjorde 5 000 soldater, 2 000 menn tilknyttet templene til farao foruten 800 apiruer. Dette er den siste kjente referanse til apiru i egyptiske dokumenter.

Hettittiske kilder

SA.GAZ er nevnt i minst et dusin dokumenter fra det hettittiske kongedømmet som begynner rundt år 1500 f.Kr. eller tidligere. Flere av dokumentene inneholder frasen «troppene fra Hatti og SA.GAZ-tropper». Hatti var kjerneregionen i det hettittiske kongedømmet.

To eder påberopt fra tiden til Suppiluliuma (antagelig Suppiluliuma I som styrte fra rundt 1358 til 1323 f.Kr.) og Mursilis II (en gang rundt 1300 f.Kr.) lister foruten en mengde guddommer, også «Lulahhi-gudene (og) Hapiri-gudene, Ereshkigal, guder og gudinner fra Hatti-landet, gudene og gudinnene til Amurru-landet, ...»

En annen referanse skjer i en avtale mellom kongene Duppi-Teshub av Amurru og Tudhaliya av Karkemisj, meglet av den hettittiske kongen Mursili II. Den hettittiske monarken minnes hvordan han hadde gjeninnsatt kong Abiradda på tronen i Jaruwatta, en by landet Barga, som hadde vært erobret av hurritter og gitt til «bestefaren til Tette, en SA.GAZ».

En annen tekst nedtegner eksistensen av en habirubosetning et sted i nærheten av et hettittisk tempel; et fra Tahurpa som navngir to kvinnelige sangere fra SA.GAZ.

Mitannianske kilder

En inskripsjon på en statue er funnet i Alalakh i sørøstlige Anatolia, den mitannianske prinsen Idrimi of Aleppo (som levde en fra 1500 f.Kr. til 1450 f.Kr.) fortalte at etter at hans familie hadde blitt tvunget til Emar, han forlot dem og slo seg sammen med «hapirufolket» i «Ammija i landet Kanaan». Hapiruene anerkjente ham som «sønn av deres overherre» og «samlet seg rundt ham», de inkluderte også «innfødte fra Halab fra landet Mushki, fra landet Nihi, og også krigere fra landet Amae». Etter å ha levd blant dem i syv år førte han sine habirukrigere til suksessfylt angrep fra sjøsiden til bystaten Alalakh hvor han ble konge.

Flere detaljerte lister av SA.GAZ-tropper har blitt funnet på det samme stedet, åtti til sammen. Navnene er hovedsakelig hurrittisk; syv er kanskje semittiske. De kom fra flere bosetninger spredt rundt i regionen. En hadde vært en tyv, en annen en slave, to andre var prester; de fleste ble infanterister, en håndfull stridsvognførere, og en ble budbringer.

Som med SA.GAZ-soldatene fra de tidligere mesopotamiske bystatene mottok de betaling eller kanskje rasjoner i former av sauer. En generell opptelling av soldatene innenfor byen talte 1436 til sammen.

Ved Nuzi i Mesopotamia nedtegnet dokumenter fra husholdningen til en myndighetsperson kalt Tehiptilla et antall habirufrivillige som gikk inn langtidstjeneste i bytte for mat, klær og ly. Offentlige nedtegnelser fra samme by førte regnskap med utlevering av mat og klær til habiruene, den første til grupper, den siste til enkeltpersoner. En ble gitt føde for en hest, kanskje indikasjon på en militær rolle. Et annet dokument allokerte habiruarbeidere til ulike enkeltpersoner.

Den lokale befolkningen var hovedsakelig hurritter, hvor bortimot 2 tredjedeler av habirunavnene var semittiske; av disse var alle østsemittiske (akkadiske) og ingen vestsemittiske.

Ugarit

I havnebyen Ugarit i nordlige Syria var en tavle med kileskrift fortsatt i bakerovnen da byen ble ødelagt en gang rundt 1200 f.Kr. Den nevner PRM, som er antatt å referere til hapiru, -M er den ugarittiske flertallsendelsen. Skattelister fra byens opptegnelser nedtegner eksistensen av «Aleppo av PRM» (i ugarittisk) og «Aleppo av SAG.GAZ» (på akkadisk; logogrammet er noe modifisert fra det vanlige SA.GAZ).

Ved å bli funnet på lister hele fire Aleppoer som er ellers den samme, er disse ganske sikkert samme sted, men det er uklart hvorvidt de er adskilte bosetninger eller kvartaler innenfor den samme byen.

Litteratur

• Reinhold, Forrest (2000): Hurrian Hebrews; Ea as Yahweh; The Origins Of The Hebrews & "The Lord Iowa.
• Finkelstein, Israel; Silberman, Neil Asher (2003): The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of its Sacred Texts.
• Greenberg, Moshe (1955): The Hab/piru, American Oriental Society, New Haven.
• Oxford History of the Biblical World, side 72. ISBN 0-19-513937-2
• Salvini, Mirjo (1996): The Habiru prism of King Tunip-Te??up of Tikunani. Istituti Editoriali e Poligrafici Internazionali, Rome. ISBN 88-8147-093-4
• Mendenhall, George E. (2001): Ancient Israel's Faith and History: An Introduction to the Bible in Context, Westminster John Knox Press.
• Roux, George (1992): Ancient Iraq, 3. utg. ISBN 0-14-012523-X
• Snell, Daniel C. (1997): Life in the Ancient Near East, Yale. ISBN 0-300-06615-5
• Drews, Robert (1993): The End of the Bronze Age: Changes in Warfare and the Catastrophe CA. 1200 B.C., Princeton. ISBN 0-691-02591-6
• Drews, Robert (1988): The Coming of the Greeks: Indo-European Conquests in the Aegean and the Near East, Princeton. ISBN 0-691-03592-X
• Harrelson, Walter (Februar 1957): Wright, G E. red. «Part I. Shechem in Extra-Biblical References». Biblical Archaeologist (The American Schools of Oriental Research) 20 (1): 2–10. doi:10.2307/3209166.
• van der Steen, Eveline J. (2003): Tribes and Territories in Transition: The Central East Jordan Valley: A Study of the Sources , Peeters. ISBN 978-9042913851