Brushane

art i snipefamilien

Brushane eller brusfugl (Calidris pugnax) er en monotypisk art av vadefugl som inngår i snipefamilien (Scolopacidae). Arten karakteriseres av lange styltelignende lemmer og et halvlangt, rett og spisst nebb. Hannene utviser dessuten ei karakteristisk brusende fjærdrakt (hode og halspryd) i paringstiden, noe som er opphavet til det norske navnet på arten, og arten hekker blant annet i Skandinavia, herunder fåtallig i Norge.

Brushane
To hanner i hekkedrakt
To hanner i hekkedrakt
Vitenskapelig(e)
navn
:
Calidris pugnax
(Linnaeus, 1758)
Philomachus pugnax
Tringa pugnax
Norsk(e) navn: brushane,
brusfugl
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Underrekke: Virveldyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måke- og alkefugler
Familie: Snipefamilien
Slekt: Calidris
IUCNs rødliste:
livskraftig
Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar[1]

Habitat: terrestrisk, fjell, fjæresone, kyst, semi-naturlig mark, våtmark
Utbredelse: se kart!
Utbredelseskart for brushane
     = hekking,        = overvintring,        = både hekking og overvintring

TaksonomiRediger

Arten var tidligere plassert i den monotypiske slekten Philomachus, men nyere studier indikerer at den tilhører i Calidris.[2]

BiologiRediger

Arten utviser ekstrem kjønnsdimorfisme, i det hanner blir mer praktfulle og ganske mye større enn hunner. Hannenes fjærdrakt er svært variert i utfarging, og han har en svært karakteristiske brusepryd på halsen og hodet når han er i hekkedrakt.[3] Hannen blir 26–32 cm lang, veier 130–254 g, og har et vingespenn54–58 cm.[4] Hunnen blir 20–25 cm lang, veier 70–170 g, og har et vingespenn på 48–52 cm.[4]

Brushanen er en trekkfugl. Arten hekker i Nordvest- og Nord-Europa østover gjennom Sibir til Tsjuktsjerhalvøya og Okhotskhavet. Fuglene overvintrer i Vest-Europa, Middelhavsområdet og Afrika sør for Sahara og videre østover til Det indiske subkontinent og Sørøst-Asia, inkludert De store Sundaøyer og Filippinene.[3]

De fleste fuglene overvintrer i Afrika, spesielt i deler av Sahel. Man regner med en totalbestand på mer enn 2 millioner fugler, hvorav den ene halvparten overvintrer i det vestre Afrika og den andre halvparten i det østre Afrika og videre østover mot Sørvest-Asia.[3] I Norge og Sverige regner man med en samlet bestand på cirka 60 000–95 000 hekkende par, med ytterligere 30 000–50 000 par i Finland.[3]

Arten er polygam, og i Nordvest-Europa legger normalt hunnen eggene tidlig i mai; i Sverige fra midten av mai og i Finnmark fra begynnelsen av juni. På hekkeplassene hekker fuglene i semi-kolonier, med en tetthet mellom redene på cirka 0,1–2,5 per hektar. Ofte kan redene ligger kun få meter fra hverandre. Eggene legger med et intervall på 30 timer, og teller ofte tre egg totalt. Inkubasjonstiden er 21,5 dager. Hunnen ruger eggene og passer ungene, som blir fygedygtige omkring 25–28 dager gamle, alene.[3]

InndelingRediger

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019).[5]

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av brushane Calidris pugnax for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/28746
  2. ^ Gibson, R. & Baker, A.J. (2012) Multiple gene sequences resolve phylogenetic relationships in the shorebird suborder Scolopaci (Aves: Charadriiformes). Mol. Phyl. & Evol. 64(1): 66–72.
  3. ^ a b c d e Van Gils, J., Wiersma, P. & Kirwan, G.M. (2019). Ruff (Calidris pugnax). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53943 on 10 November 2019).
  4. ^ a b Van Gils, J., P. Wiersma, and G. M. Kirwan (2020). Ruff (Calidris pugnax), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.ruff.01
  5. ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).

Eksterne lenkerRediger