Langtåsnipe
Langtåsnipe (Calidris subminuta) er en monotypisk trekkende vadefugl i snipefamilien. Arten hekker i spredte populasjoner, fra taigaen i Sørvest-Sibir til den sørlige tundraen i Korjakfjellene og på Kamtsjatkahalvøya, inkludert på Kommandørøyene og de nordlige Kurilene. Fuglene har normalt vinterkvarterene i Sør- og Sørøst-Asia. Ett gjestende eksemplar av arten ble fotografert ved Kjerkevågen i Lindesnes (Vest-Agder) den 30. mai 2016, noe som kan være første gang den har besøkt Norge.[1] Den har også blitt registrert i blant annet Sverige og Finland.
| Langtåsnipe | |||
|---|---|---|---|
 Langtåsnipe i vinterdrakt
| |||
| Nomenklatur | |||
| Calidris subminuta Middendorff, 1853 | |||
| Synonymi | |||
| Erolia subminuta, Ereunetes subminuta | |||
| Populærnavn | |||
| langtåsnipe | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Underrekke | Virveldyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Vade-, måke- og alkefugler | ||
| Familie | Snipefamilien | ||
| Slekt | Calidris | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | subarktiske og boreale åpne habitat, ofte i myr eller på fjelltundra i taigasonen | ||
| Utbredelse: | spredte populasjoner i deler av Sibir | ||
Taksonomi rediger
Langtåsnipe var tidligere plassert i slekten Erolia, og den har også blitt inkludert i slekten Ereunetes. Tidligere ble den dessuten ansett som konspesifikk med pygmesnipe (C. minutilla).[2]
Biologi rediger
Langtåsnipa blir omkring 13–16 cm lang og veier cirka 20–37 g. Vingespennet utgjør cirka 26–35 cm. Arten er slank og har relativt lang nakke, undere ekstremiteter og tær. Hunnen blir i snitt noe større enn hannen.[2]
Arten er mindre kompakt enn pygmesnipa, og tærne strekker seg forbi stjerten under flukt. Nebbet er ganske kort og nærmest sort. Krona og øredekkerne er rustrøde med mørke tegninger, og øynene er mørke. Det rustrøde går igjen som innslag over ryggen når hannene er i hekkedrakt. Fjærdrakten er ellers spettet og mørk på oversiden og nærmest hvit med små spetter på framhalsen og brystet, mens den går over til helhvit i buken og undergumpen. De undere ekstremitetene og føttene er lysegule.[2]
Langtåsnipa er trolig monogam og hekker spredt i solitære par, om enn parvis ofte ganske nært hverandre. Eggene legges i juni–juli. Selve redet er ikke mer enn ei grunn grop i bakken, fylt med løv, men typisk godt gjemt. Hunnen legger normalt fire, av og til tre, egg. Begge foreldrene ruger, men bare hannen tar seg av avkommet.[2]
Inndeling rediger
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019),[3] som i hovedsak følger studien av Gibson & Baker (2012)[4] og klassifiseringen til Banks (2012)[5].
- Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Chionidi, slirenebbfugler
- Charadrii, lofugler
- Scolopaci (Limicoli), snipefugler
- Pedionomidae, slettevandrerfamilien
- Thinocoridae, rypesnipefamilien
- Rostratulidae, riksesnipefamilien
- Jacanidae, bladhønsfamilien
- Scolopacidae, snipefamilien
- Numeniinae,
- Limosinae,
- Calidrinae,
- Arenariini,
- Calidrini,
- Calidris
- C. tenuirostris, sibirsnipe
- C. canutus, polarsnipe (islandssneppe)
- C. virgata, brottsnipe
- C. pugnax, brushane
- C. falcinellus, fjellmyrløper (brednebbsnipe)
- C. acuminata, spisshalesnipe
- C. himantopus, styltesnipe
- C. ferruginea, tundrasnipe (krumnebbsnipe)
- C. temminckii, temmincksnipe (temminksnipe)
- C. subminuta, langtåsnipe (monotypisk)
- C. pygmaea, skjesnipe
- C. ruficollis, rødstrupesnipe (ruststrupesnipe)
- C. alba, sandløper (polarløper, strandløper)
- C. alpina, myrsnipe
- C. ptilocnemis, klippesnipe
- C. maritima, fjæreplytt (fjærepist, fjæremus)
- C. bairdii, gulbrystsnipe
- C. minuta, dvergsnipe, (monotypisk)
- C. minutilla, pygmesnipe (pygmésnipe)
- C. fuscicollis, bonapartesnipe
- C. subruficollis, rustsnipe
- C. melanotos, alaskasnipe
- C. pusilla, sandsnipe
- C. mauri, berigsnipe (beringsnipe)
- Prosobonia, (polynesiasniper)
- Calidris
- Scolopacinae,
- Tringinae,
- Turnici, springvaktelfugler
- Lari, måkefugler
Referanser rediger
- ^ Tor Olsen (2016) Sjeldne fugler i Norge i 2016. Fugleåret 2016. Rapport fra Norsk sjeldenhetskomité for fugl (NSKF). Besøkt 2019-11-25
- ^ a b c d Van Gils, J., Wiersma, P. & Kirwan, G.M. (2019). Long-toed Stint (Calidris subminuta). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53929 on 25 November 2019).
- ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).
- ^ Gibson, R. & Baker, A.J. (2012) Multiple gene sequences resolve phylogenetic relationships in the shorebird suborder Scolopaci (Aves: Charadriiformes). Mol. Phyl. & Evol. 64(1): 66–72.
- ^ Banks, R.C. (2012) Classification and nomenclature of the sandpipers (Aves: Arenariinae). Zootaxa 3513: 86–88.
Eksterne lenker rediger
- (en) Langtåsnipe – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Langtåsnipe i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Langtåsnipe hos Artsdatabanken
- (sv) Langtåsnipe hos Dyntaxa
- (en) Langtåsnipe hos Fauna Europaea
- (en) Langtåsnipe hos ITIS
- (en) Langtåsnipe hos NCBI
- (en) Kategori:Calidris subminuta – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Calidris subminuta – detaljert informasjon på Wikispecies
