Wikipedia

Berghøne

fugleart

Berghøne (Alectoris chukar) inngår i slekten steinhøns som er en gruppe i fasanfamilien. Denne arten har størst utbredelse blant alle steinhøns og er utbredt fra Bulgaria og Hellas i vest østover gjennom det sentrale Asia til kysten av Gulehavet i Kina. Hele 14 underarter blir i øyeblikket akseptert, men ennå flere har blitt beskrevet. Disse har imidlertid blitt synonymiserte med én av de 14 aksepterte underartene.

Berghøne
Berghøne i Israel
Nomenklatur
Alectoris chukar
(Gray, 1830)
Synonymi
Perdix chukar
Populærnavn
berghøne[1]
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassefugler
Ordenhønsefugler
Familiefasanfamilien
Slektsteinhøns
Miljøvern
Norsk rødliste:
Fremmed art (NK)
Fremmedartslista:[2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

LO — Lav risiko 2023

Økologi
Habitat: terrestrisk, tørt og åpent landskap
Utbredelse: Eurasia
Berghøne vises som grønn

Berghøna er Pakistans nasjonalfugl.

Taksonomi rediger

 
Berghøner i Pakistan
 
Berghøne i Iran

Berghøne er nærmest beslektet med steinhøne, svartstrupehøne og qinghaihøne, og alle fire har tidligere blitt regnet som konspesifikke.[3]

Den seneste inndelingen av berghøna er fra 1965 og teller 14 underarter.[4] Mange flere underarter har imidlertid blitt beskrevet, men disse har blitt synonymiserte med én av de 14 nevnte. I så måte er caucasica synonymisert med kleini; scotti med cypriotes; daghestanica og armenica med kurdestanica; farsiana med werae; laptevi og dementievi med shestoperovi; obscurata med dzungarica; ordoscensis med pubescens; og senest asoica som er klassifisert som en mellomform mellom werae og kurdestanica.[3]

Navnet falki erstatter kakelik, som regnes som et mellomstadia.[3]

Biologi rediger

 
Egg etter berghøne

Berghøne blir 34–38 cm lang og veier 550–675 g.[3] Kjønnene er ganske like, men hunnen har litt svakere tegninger i hodet og mangler spore. Hannen blir dessuten litt større enn henne.[3]

Fjærdrakten varierer med utbredelsen. De ulike underartene skiller seg imidlertid hovedsakelig gjennom nyanser i fargene, i det fugler i mer fuktige områder blir mørkere og mer olivenfargen på oversiden, rikere rustfarget undersiden; og fugler i tørre områder blir blekere og gråere på oversiden, blekere gule undersiden.[3]

Arten er utbredt fra Bulgaria og Hellas østover til Liaoning, Hebei og Shandong områdene rundt Bohaibukten ved kysten av Gulehavet i Kina. Den har også blitt introdusert mange steder, og er blant annet etablert med populasjoner i USA og Canada, samt på New Zealand og Hawaii. I Storbritannia er det vanlig med hybrider mellom denne arten og rødhøne, som også er introdusert der.

Arten trives i steinete skråninger med kort gress, tynt dekket med korte busker, men mikrohabitattrekk varierer mellom ulike underpopulasjoner, selv de som ligger relativt nært. Dette er vanligvis halvtørre og tørre områder, fra lavereliggende sletter ned mot havnivå og opp til 3 000 moh., lokalt til 4 500 moh., og opp til og med 5 000 moh. i Vest-Himalaya.[3]

Berghøna er bakkekjær fugl som spiser mens han går og løper og hopper fremfor å fly. I fjellskråninger løper den vanligvis oppoverbakke og kan effektivt distanse en person til fots. Fuglene hopper fra stein til stein eller fra stein til bakke til stein, når de krysser ulendt terreng.[3] Når fuglene er i fjellskråninger og tar til vingene skjer det gjennom intense vingeslag for å vinne høyde, før de svever nedover. Like før de lander vender de seg oppover mot skråningene og lander. Det normale er en flukt på mellom 46 og 365 m, men av og til kan man observere fugler som flyr opp mot 800 m når de krysser mellom dalsider. Fugler som er svært oppjagde kan imidlertid fly lenger enda.[3]

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[6][7][8]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 26. september 2023. Besøkt 26. september 2023. 
  2. ^ Solvang R, Gjershaug JO og Stokke BG (11. august 2023). «Fugler. Vurdering av økologisk risiko for berghøne Alectoris chukar som LO (NR i 2018) for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 26. september 2023. 
  3. ^ a b c d e f g h i Christensen, G. C. (2020). Chukar (Alectoris chukar), version 1.0. In Birds of the World (A. F. Poole and F. B. Gill, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.chukar.01
  4. ^ Vaurie, C. (1965). The Birds of the Palearctic Fauna, Volume 2: Non-passeriformes. H. F. & G. Witherby, London, UK.
  5. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
  6. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  7. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  8. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Berghøne&oldid=23852449»