Wikipedia

Qinghaihøne

fugleart

Qinghaihøne (Alectoris magna) inngår i slekten steinhøns som er en gruppe i fasanfamilien. Arten har tradisjonelt blitt regnet som monotypisk, men noen regner med to underarter.[2][3] Qinghaihøna er utbredt i Qinghai, Ningxia og Sørøst-Gansu i Kina.

Qinghaihøne
Nomenklatur
Alectoris magna
(Przhevalsky, 1876)
Synonymi
Caccabis magna
C. hwanghoensis
Populærnavn
qinghaihøne
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassefugler
Ordenhønsefugler
Familiefasanfamilien
Slektsteinhøns
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: terrestrisk, steinete of fjellrike områder og semi-tørre vegeterte skråninger
Utbredelse: Qinghai og Sørøst-Gansu i Kina

Taksonomi rediger

Qinghaihøne kan være søsterarten til svartstrupehøne (A. philbyi), og dermed også nærmest beslektet med denne arten.[4] Validiteten til den beskrevne underarten lanzhouensis støttes av en molekylær studie publisert i 2007, der man fant to distinkte klader.[2] Dette støttes blant annet av IOC World Bird List.[3]

Biologi rediger

Qinghaihøne blir cirka 36–38 cm lang; hannen veier 445–710 g, hunnen 442–615 g. Bortsett fra at hannen blir litt større er kjønnene nærmest identiske, men hunnen har dusere tegninger i hodet og mangler hannens stumpe spore.[5]

Fjærdrakten ligner andre steinhøns, men mønsteret på kragen er unikt. Det er veldig smalt, for det meste rustbrunt og med en indre kant som er mørkebrun til svart; det mørke båndet som går fra pannen til øyet er svart og strekker seg også rundt nebbroten og til gapet.[5]

Qinghaihøna lever i steinete åssider og daler dekket med gress og små busker, fra 1 300 moh opp til 4 000 moh. Den kan også forekomme rundt gårdsbruk og landsbyer om vinteren.[5] Høydemigrasjon har blitt rapportert å forekomme på det østre Qinghai-Tibetplatået i spesielt i kaldt vintervær, men ikke på løssplatået.[5]

Voksne fugler spiser frø, jordstengler, løker, frøplanter og skudd; også noen små virvelløse dyr, hovedsakelig edderkopper, gresshopper og biller. Unge fugler spiser for det meste insekter og grønne blader. Fuglene leter også etter mat rundt på gårder og i landsbyer om vinteren, der de plukker nedfallskorn i innhegninger for husdyr og lignende.[5]

Pardannelser skjer i tidsrommet fra mars til midt i april, mens eggleggingen skjer i mai–juli. Redet plasseres i skjul på solrike, bratte plasser, av og til også på klipper av gule jordraviner. Det er en enkel fordypning fôret med gress, lauv og fjær som begge kjønn bidrar ganske likeverdig til. Det rapporteres at hunnen gjerne legger 7–20 (i snitt 12,3) blekgule egg som er dekket av mørkere rødbrune spetter. Inkubasjonen, som hunnen står for alene, tar 22–24 dager når eggene klekkes kunstig. Begge foreldrene steller for kyllingene når de klekker, og familien holder sammen til neste hekkesesong.[5]

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[6] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[7][8][9]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ BirdLife International. 2016. Alectoris magna. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22678703A92784709. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22678703A92784709.en. Accessed on 30 May 2022.
  2. ^ a b c Huang Zu-hao, Liu Nai-fa, Luo Shui-xiang and Long Jin (2007). Phylogeography of rusty-necklaced partridge (Alectoris magna) in northwestern China. Mol. Phylogenet. Evol. 43(2): 379–385. doi:https://doi.org/10.1016/j.ympev.2007.01.005
  3. ^ a b Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2022. IOC World Bird List (v12.1). doi : 10.14344/IOC.ML.12.1.
  4. ^ Randi, E. (1996). A mitochondrial cytochrome B phylogeny of the Alectoris partridges. Mol. Phyl. & Evol.. 6(2): 214–227.
  5. ^ a b c d e f McGowan, P. J. K., G. M. Kirwan, and P. F. D. Boesman (2020). Przevalski's Partridge (Alectoris magna), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.przpar1.01
  6. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
  7. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  8. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  9. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Qinghaihøne&oldid=24389245»