Balders død
Balders død (norr. Dauði Baldrs) er blant de mest kjente mytene i norrøn mytologi.
Balder rediger
Ifølge Snorre i Den yngre Edda var Balder sønn av Odin og Frigg og den vakreste guden i Åsgard.
I Den eldre Edda er myten om Balders død bevart i bare tre strofer, selv om beretningen kun på ett punkt skiller seg vesentlig fra Snorres senere gjengivelse.
I Voluspå blir drapet forutsagt, men det skjer uten medvirkning fra Loke, og Balders blinde bror blir dermed stående som ansvarlig for drapet.[1]
Drapet rediger
Balder ble plaget av mareritt om fremtiden og skjebnen sin. Frigg fikk da alt levende og dødt i hele verden til å love at de aldri skulle skade Balder. Loke var imidlertid misunnelig på Balder, og ville hevne seg.
Slu som han var, oppsøkte han Frigg i kvinneskikkelse, og skaffet seg rede på at det var én ting i verden hun ikke hadde syntes det var nødvendig å ta i ed, nemlig den spe lille mistelteinen som vokste vestenfor Valhall. Den var for ung til at hun kunne kreve noen ed av den, mente hun.
Loke hentet en misteltein, og bad Balders blinde bror Hod om å skyte den mot Balder, for å hedre ham. Hod gjorde som Loke sa, Loke hjalp ham å sikte, og Hod traff. Balder falt død om. Mistelteinens særkjenne – at den vokser som snylter på andre trær – ser ut til å ha vært ukjent for både Snorre i Den yngre Edda og forfatteren av Den eldre Edda. Begge beskriver den som en plante som vokser i jord.[2] Odin reddet livet til Loke ved å si: «Her er spilt nok blod for en dag». Loke la skylden på Frigg, og sa at hun hadde lurt dem alle til å tro at Balder var trygg.
Frigg sørget over sønnen, og tryglet om at noen kunne ri til dødsriket for å hente ham tilbake. Kun Balders bror Hermod torde å ri dit. Han fikk låne Odins hest, Sleipner, og red i ni dager før han nådde frem. Hermod bad Hel om å la Balder komme tilbake, noe Hel etterhvert gikk med på «hvis alle ting i verden, levende som døde, ville gråte for Balder». Æsene sendte bud over hele verden og bad alle om å gråte Balder ut av Hel. Alt og alle gråt, unntatt jotunkvinnen Tokk, som satt i sin hule og på oppfordring erklærte at hun «ville gråte tørre tårer over Balders bålferd». Man mente at Tokk var Loke i forkledning, som slik fullbyrdet sin hevn.
Saxos versjon rediger
Saxos versjon avviker fra Eddaen. Balders banemann heter hos Saxo Hød (Hotherus), sønn av Hothbrodd. Her er han ikke blind, men en kjekk kongesønn og idrettsmann, bueskytte og harpespiller. Han og hans fosterfar Gevars datter Nanna elsker hverandre, men Odins sønn Balder er også betatt av henne og vil drepe sin rival Hød. Gevar forteller sin fostersønn at det eneste som kan skade Balder, er skogtrollet Mimings sverd. Det får Hød tak i, og nedkjemper Balder i et stort sjøslag selv om Odin og Tor deltok på Balders side. Hød kløvde skaftet på Tors hammer Mjølner, og selv gudene tok flukten. Hød giftet seg deretter med Nanna og ble konge i Sverige som han hadde arverett til. Striden med Balder fortsatte. Til sist fikk Hød skadet ham med sverdet sitt at Balder døde av skaden. Hød ble nå konge også i Dannmark. Odin ønsket hevn for drapet på Balder, og rådførte seg med finnen Rosstjov (Rostiphus) som svarte at Rind, den rutenske kongedatteren, skulle føde ham en sønn som kunne hevne sin bror Balder. I forkledning sørget Odin for å vinne den rutenske kongens tillit, og fridde til Rind. Kongen gav sitt samtykke, men Rind avviste frieren og sendte ham bort med en ørefik. Neste år kom Odin tilbake, forkledd som smed og skapte de herligste smykker av kobber og gull til kongedatteren. Men da han ba henne om et kyss, fikk han en ny ørefik. Hun ville ikke ha en så gammel mann. Tredje gang kom han som en prektig ridder, men frieriet fikk samme utfall. Endelig kom han for fjerde gang i pikeskikkelse og fikk plass blant Rinds terner. Han utga seg for å være flink i legekunst, og da Rind ble syk, ble «ternen» hentet. Han benyttet seg av situasjonen til å få sin vilje med henne på sykeleiet, og ble dermed sendt i eksil av de andre æsene, som samlet seg i Bysants og satte en mann ved navn Oller i Odins sted. Rind fødte en sønn som Saxo kaller Bue, tilsvarende Eddaens Våle. Om ham forteller Saxo bare at han gikk til krig mot Hød, at Hød falt i slaget, mens Bo selv ble dødelig såret og fikk en staselig gravferd av den rutenske hæren. Eddaen lar derimot Våle leve videre og overleve Ragnarok.[3]
Balders bålferd rediger
Æsene tok liket til Balder og flyttet det til sjøen. Skipet til Balder het «Ringhorne», og var fryktelig stort. Æsene ville sjøsette det og bruke det til Balders bålferd. Men de greide ikke å flytte det, og sendte bud til Jotunheimen etter ei gyger som het Hyrrokkin. Hun gikk til forstammen på skipet og dyttet det i vannet med et eneste skubb, så gnistene føk, og alle land skalv. Liket til Balder ble så båret ut på skipet. Da Balders hustru Nanna så ektemannen bli fraktet bort, brast hjertet hennes av sorg, slik at også hun ble lagt i gravskipet. Deretter ble skipet satt fyr på.
Tor stod ved bålet. Foran føttene hans sprang en dverg som het Lét. Tor sparket til ham så han landet i bålet og brant opp.
Til bålferden møtte det frem mange folkeslag. Odin kom med sin kone Frigg, valkyrjene og ravnene sine, Hugin og Munin. Frøy kom i vognen sin, trukket av galten(e) Slidrugtanne og Gullinbursti. Runene kalles også galter, eller råner; symbolene blir nøyere omhandlet i Skaldskaparmålet. Heimdall red på hesten Gulltopp, og Frøya kjørte med kattene sine. Det kom også store flokker med rimtusser og bergriser.
På bålet la Odin gullringen Draupne. Den har egenskapen at den hver niende natt drypper åtte nye gullringer, javngode med den selv. Balders hest(er) ble også lagt på bålet, med hvem æsene kunne dra over Bífróst til Urðarbrønn. Þorr spender bein på dvergen Litr som også havnet med på bålferden med Nanna og Balder til Héls haller.