SkaldskaparmálSkaldediktningens språk – er den midterste og største delen av Den yngre Edda av Snorre Sturlason. Skaldskaparmál består av rundt 50 000 ord. De to øvrige delene er Gylvaginning (Gylves synskverving) og Háttatal (Oppregning av versemålene) begge på rundt 20 000 ord.

I nærheten av en skog hviler gudinnen Siv hodet på en stubbe mens Loke lurer bak for å klippe håret hensyn, i henhold til en myte som er gjengitt i Skáldskaparmál. Tegning A. Chase, 1894
Samme myte som viser Loke kutter det lange håret til Siv. Tegning av Willy Pogany, 1920

Skaldskaparmál består av en dialog mellom Æge, den guddommelige personifiseringen av havet, og Brage, skaldenes gud, der både norrøn mytologi og diskurs om poesiens natur er flettet sammen. Opprinnelsen til en rekke kjenninger er gitt; så leverer Brage en systematisk liste over kjenninger for ulike personer, steder og gjenstander. Deretter diskuterer han poetisk språk i noen detalj, spesielt heiti, sammenhengen til poetiske ord som er ikke omskrivende (som ganger for hest), og systematiserer disse igjen. Dette danner på en måte en tidlig form for poetisk tesaurus.

Bakgrunn rediger

Snorre Sturlason var to ganger i Norge, første gang 1218–1220, og andre gang 1237–1239. Det er mulig at han hadde påbegynt Den yngre Edda (også kalt Snorre-Edda for å unngå forveksling med Den eldre Edda), men han fullførte den etter at han var tilbake på Island. Tiden rundt 1220 er antagelig da hans Edda ble skrevet.[1]

I Norge hadde Snorre møtt andre livsformer og nye moter som var kommet som impulser fra Europa. De hadde blant annet begynt å danse til visesang, og det virker som en del av Snorres inspirasjon var at han fryktet at den gamle kunnskapen skulle gå tapt,[2] kunnskapen om skaldene, han kjente til 200 navngitt skalder,[3] og kvadene som forelå i strengt regelbundet verseform som gjorde dem unike som historiske referanser og kildeverdi til 400 år med norsk historie. Som han selv skrev i forordet til Heimskringla (sagaene om Norges konger): «...ingen vågde å fortelle ham om slike gjerninger av ham som alle tilstedeværende, og han selv med, visste var løgn og løs tale; det ville være spott og ikke ros.»[4] Men for å forstå kvadene trengte leserne kunnskap om gudesagnene i norrøn mytologi, som han utgreide i Gylvaginning. I Skaldskaparmál (dikterspråket) viser han til de mange omskrivninger og kunstord som skaldene benyttet i diktningen sin, med forklaringer av den mytologiske og sagnhistoriske bakgrunnen deres.[5] Eksempelvis lister han opp alle tilnavnene til Loke som var nødvendig tå vite for å forstå hvilken myte tilnavnet pekte på: Fårbaute, Lauvøy, Byleists, Helbinders bror, Hel, Nare, Åle og videre.[6]

For moderne lesere er det innblikk i en tapt tid og andre tenkemåter, men for Snorre var det risikabelt å skrive om hedenske guder i en streng kristen tid. Han verger seg mot mulige kristne beskyldninger ved å slå fast at de norrøne gudene ikke var «virkelige» guder, men en ætt som kom fra Troja.[1] Snorres målsetning var både å forklare og bevare den gamle skaldediktningen, til tross for og på grunn av at den tilhørte en svunnen tid.[7]

Om Skaldskaparmál rediger

Skaldskaparmál er utformet som en gjennomgang av de mange omskrivninger – kjenninger og heitir – som skaldekvadene benytter. I forhold til Gylfaginning er Skaldskaparmál noe løsere i komposisjonen. Innledningsvis er teksten preget av dialoger: En mann ved navn Æge eller Hler drar til Åsgard, får benk ved siden av gudene og kommer i samtale med skaldeguden Brage om skaldespråket. Opprinnelsen til et antall kjenninger blir gitt, og Brage oppgir en systematisk liste av kjenninger for ulike folk, steder og gjenstander. Brage går deretter over til å diskutere det poetiske språket i detalj, spesielt heiti, sammenhengen med poetiske ord som ikke er omskrivninger, eksempelvis ganger istedenfor hest, og igjen systematiserer han disse. På denne måten beskriver Snorre en poetikk, en tidlig form for poetisk ordliste.

Lengre ut i fortellingen oppgir Snorre samtaleformen, tar ordet selv og forteller generelt om gudene som for eksempel Tors kamp mot Rungne og strevsomme ferd til jotnen Geirrød. Især har gull mange navn og for å forklare dem må det fortelles tilsvarende mange historier. Gudinnen Sivs hår er av gull, og grunnen er at Loke klippet håret av henne og hun fikk hår av gull som erstatning. Grunnen til at gull også heter «Frodes mel» blir gjengitt i Grottesangen, kvadet om den gullgale kongen som kom galt av sted da han ikke fikk nok. For å forklare bakgrunnen for kjenningen «Rolf Krakes såkorn» fortelles historien om da Rolf Krake flyktet for den svenske kongen Adils og strødde gull etter seg som såkorn for at svenskekongen og mennenes hans skulle stoppe opp, og slik slapp Rolf Krake unna forfølgernes sine.

Referanser rediger

  1. ^ a b Magerøy, Hallvard (2002): «Innleiing», i: Edda, Det Norske Samlaget, s. 266
  2. ^ Dale (1972), s. 28-29
  3. ^ Beyer (1978), s. 422
  4. ^ Beyer (1978), s. 43
  5. ^ Magerøy (2002), s. 265
  6. ^ Holtsmark (1990), s. 146
  7. ^ Togeby, Knud (1971), s. 438

Litteratur rediger

  • Beyer, Harald og Edvard (1978): Norges litteraturhistorie, 4. utg., H. Aschehoug & Co, ISBN 82-03-09106-7
  • Dale, Johs. A. (1972): Norges litteraturhistorie, J.W. Cappelens forlag, ISBN 82-02-00050-5
  • Edda (den eldre og den yngre Edda), 2002, til nynorsk ved Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen, Det Norske Samlaget, ISBN82-521-5961-3
  • Holtsmark, Anne (1990): Norrøn mytologi, 2. oppl., Det Norske Samlaget, ISBN 82-521-3344-4
  • Togeby, Knud (1971): «Norge og Island. Norrøn renessanse», i: Beyer, Edvard et al Verdens litteraturhistorie, bind 2, Middelalderen, J.W. Cappelens forlag

Eksterne lenker rediger