Alcide De Gasperi
Alcide Amedeo Francesco De Gasperi (1881–1954) var en italiensk politiker. Han var sitt lands statsminister og utenriksminister, og en av stifterne av både Partito Popolare Italiano og Democrazia Cristiana. De Gasperi regnes blant grunnleggerne av EU.
| Alcide De Gasperi Alcide Amedeo Francesco De Gasperi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Alcide Amedeo Francesco Degasperi 3. apr. 1881[1][2][3][4]  Pieve Tesino (Gefürstete Grafschaft Tirol, Østerrike-Ungarn) | ||
| Død | 19. aug. 1954[1][2][3][4] (73 år) Borgo Valsugana | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, diplomat og politiker | ||
| Akademisk grad | Laurea[5] | ||
| Utdannet ved | Liceo classico Giovanni Prati Universitetet i Wien | ||
| Ektefelle | Francesca Romani | ||
| Barn | Paola De Gasperi Maria Romana Catti de Gasperi | ||
| Parti | Democrazia Cristiana | ||
| Nasjonalitet | Østerrike-Ungarn (–1919) Kongedømmet Italia (1919–1946) Italia (1946–1954) | ||
| Gravlagt | San Lorenzo fuori le Mura[6] | ||
| Utmerkelser | Karlsprisen (1952)[7] Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Æresdoktor ved University of Ottawa San Marinos orden (1948) | ||
| 30. Italias statsminister | |||
| 10. desember 1945 - 17. august 1953 | |||
| Forgjenger | Ferruccio Parri | ||
| Etterfølger | Giuseppe Pella | ||
| Utenriksminister | |||
| 12. desember 1944 – 18. oktober 1946 | |||
| Regjering | Ivanoe Bonomi Ferruccio Parri Egen | ||
| Forgjenger | Ivanoe Bonomi | ||
| Etterfølger | Pietro Nenni | ||
| 26. juli 1951 – 17. august 1953 | |||
| Regjering | Egen | ||
| Forgjenger | Carlo Sforza | ||
| Etterfølger | Giuseppe Pella | ||
| Innenriksminister | |||
| 13. juli 1946 – 2. februar 1947 | |||
| Regjering | Egen | ||
| Forgjenger | Giuseppe Romita | ||
| Etterfølger | Mario Scelba | ||
| 2. President for Europaparlamentet | |||
| 1. januar 1954 – 19. august 1954 (død) | |||
| Forgjenger | Paul-Henri Spaak | ||
| Etterfølger | Giuseppe Pella | ||
| Signatur | |||
 | |||
Bakgrunn
redigerDe Gasperi ble født i byen Pieve Tesino i Trentino, som den gang var en del av Østerrike-Ungarn, i dag en del av Den autonome provinsen Trento i Italia. Faren var en lokal politimann, uten særlige økonomiske midler. Han var den eldste av foreldrene Maria Morandini og Amedeo De Gasperis fire barn, hvor blant annet broren Mario ble prest.[8]
Fra 1896 ble han aktiv i den kristeligdemokratiske bevegelsen. i 1900 begynte han å studere i Wien hvor han satte sitt preg på studentpolitikken. Han var særlig inspirert av den pavelige encyklikaen Rerum Novarum (om «Kapitalens og arbeidets rettigheter og forpliktelser»), utstedt av pave Leo XIII i 1891. Encyklikaen omhandlet forbedringen av «Den misære og elendighet som så urettferdig hjemsøker størstedelen av den arbeidende klasse», og støttet arbeideres rett til å opprette fagforeninger. Den forkastet både kommunisme («ateistisk sosialisme») så vel som utøylet kapitalisme, og holdt prinsipielt fast på den private eiendomsrett.
I 1904 var han aktiv i demonstrasjonene for å få et italienskspråklig universitet, og satt fengslet da et italienskspråklig institutt ble åpnet i Innsbruck, og ble løslatt etter 20 dager. I 1905 tok han en akademisk grad innen filologi.
Han begynte deretter å arbeide som redaktør for den katolske avisen La Voce Cattolica,[8] men gikk i september 1906 over til avisen Il Trentino, og ble etter kort tid redaktør i denne. Her ble han en talsmann for kulturell autonomi for Trentino og en forsvarer for den italienske kulturen i Trentino, og motsatte seg slik de tyske radikale planene om germanisering av Tirol. Imidlertid bestred han aldri den østerriksk-ungarske overhøyheten over Trentino, og antok at i tilfelle av en folkeavstemning ville et stort flertall velge den populære keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn framfor deres italienske moderland.
Politikk
redigerHan var medlem av parlamentet i Wien (Reichsrat) fra 1911 til 1918 for Unione Politica Popolare del Trentino – UPPT, et parti han hadde medvirket til å stifte.[9] Han tilbrakte hele første verdenskrig i Østerrike, hvor han var politisk nøytral, men støttet Karl I og pave Benedikt XVs forgjeves forsøk med å stoppe krigen. da hans hjemregion ble overført til Italia etter første verdenskrig, tok han imot italiensk statsborgerskap.
Antifascist
redigerI 1919 stiftet han sammen med Luigi Sturzo partiet Partito Popolare Italiano, PPI («det italienske folkeparti») som var et kristeligdemokratisk parti. Ved valget i 1921 ble han valgt inn i deputertkammeret, i en periode da den italienske fascismen var i sterk framgang. Enkelte deler av PPI gikk inn i Benito Mussolinis regjering etter at han ble statsminister i 1922, men De Gasperi motsatte seg dette og var en del av partiets antifascistiske fløy. PPI ble forbudt etter den fascistiske erklæringen om diktatur i 1925, og året etter ble De Gasperi ble arrestert for å være antifascist.[9] og dømt til fire års fengsel. Han satt 1 ½ år i fengsel før han slapp ut etter at Vatikanet hadde forhandlet om hans løslatelse. Med ødelagt helse ble han løslatt i juli 1928, men var arbeidsløs og i store økonomiske vanskeligheter, fram til han ble ansatt i Vatikanbiblioteket[10] året etter, hvor han var de neste 14 årene, fram til fascismens fall i juli 1943.
I regjering
redigerUnder krigen, og fortsatt under fascistenes styre, var han med på å organiseringen av etableringen av et nytt kristeligdemokratisk parti, Democrazia Cristiana som bygde på store deler av PPIs ideologiske ståsted. I januar 1943 kunngjorde han det nye partiets partiprogram, og han etter fascismens fall kunne han bli partiets første generalsekretær. Han vært deretter partiets ubestridte leder i de neste tiårene.
Etter frigjøringen av Roma i juni 1944 var han ført minister uten portefølje, og ble deretter utenriksminister. 10. desember 1945 ble han statsminister, en post han satt i fram til 17. august 1953, i tilsammen åtte etterfølgende regjeringer. Den første regjeringen av en samlingsregjering, med deltakelse både fra det italienske kommunistpartiet og sosialistpartiet, med kommunistlederen Palmiro Togliatti som visestatsminister.
Disse sammenhengene åtte årene som statsminister både var, og også siden har vært uvanlig stabilt i italiensk politikk. mens han var statsminister, avskaffet Italia kongedømmet, og ble republikk (1946), inngikk en fredsavtale med de allierte etter krigen (1947), ble medlem av NATO (1949) og en alliert med USA, noe som medførte at den italienske økonomien fikk et oppsving gjennom Marshallplanen. I samme periode ble Italia med i Det europeiske kull- og stålfellesskap, som De Gasperi var sentral i å få etablert.
Europapolitiker
redigerHan blir ansett for å være en av grunnleggerne av Den europeiske union. Tidlig i den europeiske integrasjonen deltok De Gasperi, sammen med Robert Schuman og Konrad Adenauer i regelmessige møter.[11] Han bisto i å organisere Europarådet og støttet Schuman-planen som i 1951 førte til etableringen av Det europeiske kull- og stålfellesskap, forløperen til dagens EU. Han ble president i kull- og stålfellesskapet i 1954.
Selv om prosjektet om et felles forsvarssamarbeid i Europa strandet, var De Gasperi sentral i utarbeidelsen av dette.[12]
I 1952 mottok han Karlsprisen [13] og studieåret 1954–1955 Europa-colleget var var oppkalt etter han som en æresbevisning. EU regner ham som en av sine grunnleggere.[14]
Helligkåring
redigerI 1993 ble det åpnet helligkåringsprosess[8] og han er erklært Guds tjener.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Alcide de Gasperi, Proleksis enciklopedija-ID 17002[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0021773[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb[Hentet fra Wikidata]
- ^ storia.camera.it, Chamber of Deputies of Italy storia ID alcide-de-gasperi-18810403, besøkt 29. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Da Berlinguer ad Almirante fino a Pannella:quei funerali capaci di riempire le piazze», publisert i Corriere della Sera, utgitt 21. mai 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Der Karlspreisträger 1952 Alcide de Gasperi», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk tysk, arkivert hos Wayback Machine, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c (it) Servo di Dio Alcide De Gasperi, Santi beati, 3. juni 2005, besøkt 12. januar 2014
- ^ a b «Deirdre Pirro i The Florentine 2007». Arkivert fra originalen 12. juni 2012. Besøkt 5. november 2012.
- ^ Alcide De Gasperi på Store norske leksikon
- ^ Alcide De Gasperi's humanist and European message Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine., European People's Party
- ^ In the beginning was De Gasperi Arkivert 12. juni 2012 hos Wayback Machine., The Florentine, 4. oktober 2007
- ^ «Preisträger». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 28. oktober 2015.
- ^ «Grundlæggerne af EU - Europæiske Union - European Commission» (på engelsk). EU. 16. juni 2016. Arkivert fra originalen 25. desember 2018. Besøkt 6. juni 2018.
Eksterne lenker
rediger- Biografi Internationaler Karlspreis zu Achen (engelsk)