Afroamerikansk litteratur

Afroamerikansk litteratur er den litteratur som er skapt i USA av forfattere av afroamerikansk bakgrunn. Tradisjonen, ikke en sjanger, sporer sin opprinnelse tilbake til litterære verker som sent 1700-tall med Phillis Wheatley og Olaudah Equiano, nådde sitt tidlige høydepunkt med slavefortellinger og den såkalte Harlemrenessansen, og fortsetter i dag med forfattere som Toni Morrison, Nobelprisvinner i litteratur, og den prisbelønte Walter Mosley, som begge er rangert blant de fremste forfattere i USA. Blant de temaer og emner som er fremmet innenfor den afroamerikanske tradisjonen er afroamerikansk kultur, rasisme, slaveri, og like rettigheter. Afroamerikansk forfatterskap har tendert til å ta i bruk muntlige former som eksempelvis Spirituals, kristne prekener, gospelmusikk, blues og rap.

Toni Morrison, 2008

Walter Mosley, 2007

Da afroamerikaneres plass i det amerikanske samfunnet har endret seg i århundrenes løp, har også fokuset på afroamerikansk litteratur endret seg. Før den amerikanske borgerkrigen var litteraturen hovedsakelig fokusert på slaveris plager og uretteferdighet, slik som det er indikert ved sjangeren slavefortellinger. Ved århundreskiftet til 1900-tallet har bøker av forfattere som W. E. B. DuBois og Booker T. Washington diskutert hvorvidt rasisme og rasistiske holdninger skal konfronteres eller forsones. Under borgerrettsbevegelsen skrev forfattere som Richard Wright og Gwendolyn Brooks om emner som rasistisk segregering og svart nasjonalisme. Særlig på 1960-tallet markerte svart politisk protest seg, markert på ulikt vis med tekster og taler av Martin Luther King jr., selvbiografien til Malcolm X og Eldridge Cleavers ideologiske Sjel på is. I dag har den afroamerikanske litteraturen blitt akseptert som en integrert del av amerikansk litteratur med blant bøker som Røtter (1977) av Alex Haley, Purpurfargen (1982) av Alice Walker og Elskede (1987) av Toni Morrison, som alle har fått stor utbredelse og innflytelse både i USA og i oversettelser.

Karakteristikker og temaer

Martin Luther King jr. holder sin tale «I Have a Dream» i 1963

I et bredt perspektiv kan afroamerikansk litteratur bli definert som litteratur skrevet av mennesker med en sort, afroamerikansk opprinnelse som lever i USA. Afroamerikansk litteratur har generelt fokusert på den afroamerikanske rolle eller posisjon innenfor det bredere amerikanske samfunn og diskutert hva det betyr å være amerikaner. Som professor Albert J. Raboteau ved Princeton University har uttalt, all afroamerikansk studier «taler til den dypere mening av den afroamerikanske tilstedeværelsen i denne nasjonen. Denne tilstedeværelsen har alltid vært en prøvesak for nasjonens påstander om frihet, demokrati, likhet og at alle blir inkludert». Afroamerikansk litteratur undersøker emner som frihet og likhet som lenge ble nektet svarte mennesker i USA, sammen med øvrige emner som afroamerikansk kultur, rasisme, religion, slaveri, og en følelse av hjem og tilhørighet, og mer.

Afroamerikansk litteratur er både påvirket av den store afrikanske diasporiske arv, og formet i mange land. Den har blitt skapt innenfor den større verden av den postkoloniale litteratur, skjønt litteraturforskere skiller mellom de to og sier at «afroamerikansk litteratur skiller seg fra det meste av den postkoloniale litteraturen i at den er skrevet av medlemmer fra et mindretall i samfunnet som lever på siden av nasjonen i form av innflytelse og økonomisk situasjon».

Afroamerikansk muntlig litteratur er rik på poesi, inkludert spirituals, gospelmusikk, blues og rap. Denne muntlige poesien opptrer også innenfor den afroamerikanske tradisjonen med kristne prekener, som blant annet gjør bevisst bruk av gjentagelse, rytme og bokstavrim. Afroamerikansk litteratur — særlig skriftlig poesi, men også prosa — har en sterk tradisjon i sammenfatte alle de muntlige formene til en kraftfull helhet. Den berømte talen til Martin Luther King jr. i Washington i 1963, «I Have a Dream», er et utmerket eksempel i så måte:

Let us not wallow in the valley of despair, I say to you today, my friends.

And so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream. It is a dream deeply rooted in the American dream.

I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed:

«We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal».

Disse karaktertrekkene skjer ikke innenfor alle verker i tradisjonen. En del forskere har også verget seg mot å benytte seg av vestlig litteraturteori for å analysere afroamerikansk litteratur. Henry Louis Gates, Jr. ved Harvard har uttalt at «Min anmodning har vært å tillate den svarte tradisjonen å snakke for seg selv om sitt vesen og dens ulike funksjoner framfor å bli lese den eller analysere den i henhold til litterære teorier lånt i sin helhet fra andre tradisjoner, bestemt utenfra.» Ikke desto mindre har afroamerikanske forfattere blitt vurdert på tradisjonelt vis og blant annet vunnet Nobelprisen i litteratur.

Historie

Tidlig afroamerikansk litteratur

Phillis Wheatley, portrettert av Scipio Moorhead på forsatsen av hennes bok Dikt om ulik emner, 1773

Afroamerikansk historie strekker seg lengre tilbake enn dannelsen av staten USA som et uavhengig land, og afroamerikansk litteratur har tilsvarende dype røtter.

Lucy Terry (ca. 1730–1821) er forfatteren av den eldste kjente stykke afroamerikansk litteratur, «Bars Fight», som ble skrevet i 1746, men diktet ble ikke trykket før i 1855 da det ble inkludert i Josiah Hollands History of Western Massachusetts.

Poeten Phillis Wheatley (1753–1784) utga sin bok Poems on Various Subjects i 1773, tre år før den amerikanske uavhengigheten. Wheatley var født i Senegal, tatt til fange og solgt som slave syv år gammel. Hun ble fraktet til Nord-Amerika som eiendommen til en handelsmann i Boston. Da hun var 16 år hadde hun mestret sitt nye språk engelsk. Hennes poesi er rost av mange de ledende figurer fra den amerikanske revolusjon, blant annet George Washington som takket henne for et dikt skrevet til hans ære. Mange hvite fant det vanskelig å forstå at en svart kvinne kunne forfatte dikt av slik opphøyd kvalitet og Wheatley måtte forsvare seg i en rettssak for bevise at hun faktisk hadde skrevet sine egne dikt. En del litteraturforskere har sitert Wheatleys suksessfulle forsvar som den første anerkjennelsen av afroamerikansk litteratur. Hun var særlig svak for å skrive i elegisk poesi foruten epyllion (korte episke dikt), og beundringen for hennes poesi førte til at hun bli satt fri og at hun kunne leve av sine inntekter som forfatter.

En annen tidlig afroamerikansk forfatter var Jupiter Hammon (1711–1806?). Han er betraktet til å ha vært den første svarte som utga en bok i USA, således før Wheatley (som utga sine første dikt i England), med sitt dikt «An Evening Thought: Salvation by Christ with Penitential Cries» som et stort flyveblad så tidlig som 1761. I 1778 skrev han en ode til Phillis Wheatley hvor han diskuterte deres felles menneskelighet og bånd. Etter et liv i slaveri holdt han en tale, Adressering til negrene i staten New York (1806) da han var 76 år og uttalte at «Om vi noen gang kommer til Himmelen vil vi ikke finne noen som vil klandre oss for være svarte eller for å være slaver.» Det er antatt at Hammon var slave til han døde. Hans ovennevnte tale ble senere opptrykket av flere abolisjonistgrupper.

William Wells Brown.

William Wells Brown (1814–1884) og Victor Séjour (1817–1874) produserte de tidligste skjønnlitterære prosaverkene av afroamerikanske forfattere. Séjour var født fri i New Orleans og flyttet til Frankrike da han var 19 år. Der utga han sin novelle «Le Mulâtre» («Mulatten») i 1837. Det er det første kjente skjønnlitterære prosastykket av en afroafrikaner, selv om det var skrevet på fransk og trykket i et fransk magasin. Séjour vendte aldri tilbake til afroamerikanske emner i hans senere tekster. Brown, på den annen side, var en framtredende abolisjonist, foreleser, historiker, og forfatter av romaner og skuespill. Han var født som fange i sørstatene, men flyktet nordover hvor han arbeidet for abolisjonistsaken og ble en profilert forfatter. Han skrev Clotel; or, The President's Daughter (1853), betraktet som den første roman skrevet av en afroamerikaner, selv om romanen ble først utgitt i England. Den var basert på et vedvarende rykte om at president Thomas Jefferson hadde blitt far til en datter med sin slave Sally Hemings.

Den første afroamerikanske roman som ble utgitt i USA var Harriet E. Wilsons Our Nig (1859). Den uttrykte vanskelighetene som frie svarte hadde med å leve i nordstatene. Boken var selvbiografisk, ble raskt glemt etter utgivelsen, muligens for at dens innhold om at selv frie svarte var ikke virkelige frie, var ikke i overensstemmelse med de faste temaene i slavefortellingene. Da romanen ble gjenoppdaget av Henry Louis Gates, Jr. i 1982 fikk den derimot nasjonal oppmerksomhet.

Slavefortellinger

• Se hovedartikkel, Slavefortellinger

«Slaver venter på å bli solgt», Richmond, Virginia, maleri av Eyre Crowe 1861, basert på skisser fra 1853.

En vesentlig, men ikke eksklusiv undersjanger til afroamerikansk litteratur er slavefortellinger. Disse redegjørelsene, vitnemålene og selvbiografiske fortellingene om livet som slave i sørstatene utviklet seg fra midten av 1800-tallet. På denne tiden førte kontroversen over slaveriet til følelsesladdet litteratur på begge sider av saken. Romaner som særlig Onkel Toms hytte (1852) av Harriet Beecher Stowe representerte abolisjonistsiden og motstanden mot slaveriet som et ondskapsfullt system. I kontrast ble det skrevet «Anti-Tom»-romaner av hvite sørstatsforfattere til støtte for slaveriet som en naturgitt rettighet, og for å bevare sørstatssamfunnet. Disse romanene ble også kalt for plantasjeromaner da de beskrev livet på plantasjene som idyllisk.

Slavefortellinger ble en integrert del av afroamerikansk litteratur. Rundt 6000 slaver fra Nord-Amerika og Karibia skrev eller vitnet om sine liv som slaver, og rundt 150 av disse ble utgitt som bøker eller pamfletter. De kan løselig skilles i tre kategorier: fortellinger om religiøs forsoning; fortellinger som inspirerte abolisjonistkampen; og fortellinger om framskritt. De agiterende skriftene som inspirerte abolisjonistkampen er de mest kjente da de tenderte til å ha sterke selvbiografiske motiver. Mange av dem er i dag anerkjent som de mest litterære tekstene på 1800-tallet skrevet av afroafrikanske forfattere, og hvor to av de best kjente er Frederick Douglass' selvbiografi og Harriet Jacobs’ Hendelsene i livet til en slavepike (Incidents in the Life of a Slave Girl, 1861).

Frederick Douglass

Skisse av Frederick Douglass fra hans selvbiografi fra 1845

Frederick Douglass (ca. 1818–1895) ble først ble kjent for offentligheten som en kraftfull og elegant taler og som forfatteren av sin selvbiografiske slavefortelling, og til sist som den mest framtredende afroamerikaneren i sin tid, og en framstående foreleser og skribent.

Douglass var født som slave i Maryland, men rømte og arbeidet siden for en rekke abolisjonistsaker. Han redigerte også et antall aviser, blant dem The North Star. Douglass’ best kjente verk er hans selvbiografi, Fortellingen om livet til Frederick Douglass, en amerikansk slave (Narrative of the Life of Frederick Douglass, an American Slave, 1845). Da boken kom ut ble den angrepet av en del kritikere som ikke kunne tro at en svart mann kunne skrive en såpass elegant og veltalende tekst. En av de fremste kritikerne var en nabo av Douglass’ tidligere slaveeier som hevdet at den slave som han kjente var «en ulærd og ganske ordinær neger.» Douglass selv hevdet at hans lidelser som slave ikke var representativt for amerikanske slaver generelt da slaver sør for Maryland hadde et langt verre liv. «Jeg har hatt lidelser, men det er ingenting i sammenligning med tusenvis av andre.»

Hans selvbiografi ble en bestselger, både i USA som i Storbritannia, og Douglass reviderte og utvidet senere teksten og ble gjenutgitt som Min trelldom og min frihet (My Bondage and My Freedom, 1855). I tillegg til å tjene en rekke politiske posisjoner i løpet av sitt liv skrev han en rekke innflytelsesrike artikler og essayer. «Jeg ser fortsatt for meg et liv av slit og prøvelser..., men rettferdig må skje, sannheten må bli fortalt... jeg vil ikke være stille.»

Etter opphevelsen av slaveriet

W. E. B. Du Bois, 1918

Booker T. Washington, 1905

Abraham Lincolns Emansipasjonproklamasjonen den 22. september 1862 erklærte at målet for den amerikanske borgerkrigen var frigjøring av slavene. I takt med at unionshærene erobret sørstatene ble der daglig befridd tusenvis av slaver inntil nesten alle (ca. 4 millioner ifølge folketellingen i 1860 var befridd i juli 1865. I tiden etter at slaveriet var opphevet fortsatte en rekke afroamerikanske forfattere å skrive sakprosa om forholdene til svarte i det amerikanske samfunnet. Blant de fremste var W. E. B. Du Bois (1868–1963), en av de opprinnelige stifterne av Nasjonalforbundet for de fargas interesser (National Association for the Advancement of Colored People, NAACP), og som utga en meget innflytelsesrik samling av essayer kalt Sjelene til svarte folk (The Souls of Black Folk, 1903). Bokens essayer var banebrytende og trakk veksler på Du Bois’ egne erfaringer for å beskrive hvordan afroamerikanere levde i det amerikanske samfunnet. I en av tekstene hevdet Du Bois at «Problemet til 1900-tallet er problemet med fargelinjen» Du Bois var overbevist om at afroafrikanere burde, grunnet deres felles interesser, arbeide sammen for å bekjempe fordommer og urettferdighet.

De siste kapitlene i boken er mer skjønnlitterære fortellinger om enkeltindivider. Et kapittel forteller historien om Du Bois’ egen sønn, den førstefødte, og hans altfor tidlige død. Et kapittel om livet til Alexander Crummell, en svart prest i den episkopale kirke, og en fiktiv fortelling om en gutt fra Georgia reiser ut for å gå på gymnas og når han kommer tilbake blir han avvist av både sitt svarte samfunn og av de hvite patrisiere i byen. Siste kapittel er om svart musikk.

En annen prominent forfatter i samme tidsperiode var Booker T. Washington (1856–1915), som på mange vis representerte det motsatte syn fra Du Bois. Washington var en lærer og grunnlegger av Tuskegee Institute, et svart gymnast i Alabama. Blant hans utgivelser var Up From Slavery (1901), The Future of the American Negro (1899), Tuskegee and Its People (1905), og My Larger Education (1911). I kontrast til Du Bois, som hadde en mer konfronterende holdning for å avslutte rasestriden i Amerika, mente Washington at svarte selv matte løfte seg opp og vise seg like overfor hvite før rasismen ville forsvinne. Mens dette var populært hos mange, både svarte som hvite, kom Washingtons politiske linje med tiden til å bli mindre dominerende etter hvert som årene gikk og rasistiske holdninger vedvarte.

En tredje forfatter som fikk oppmerksom i samme periode, skjønt ikke amerikansk borger, var jamaicaner Marcus Garvey (1887–1940), journalist, aviseier og korsfarer for panafrikanisme gjennom sin organisasjon Universal Negro Improvement Association and African Communities League (UNIA). Han oppmuntret folk av afrikansk slekt å søke tilbake til sine afrikanske røtter: «Vårt forbund må ikke vite av noen himmelstrøk, grenser eller nasjonalitet... la oss holde sammen under alle himmelstrøk og i hvert eneste land...»

Charles W. Chesnutt, 1898

Han skrev en rekke essayer som ble trykket som ledere i UNIAs husorgan, avisen Negro World. En del av hans forelesninger og andre skrifter ble samlet i sakprosabøker av hans andre kone Amy Jacques Garvey som Philosophy and Opinions of Marcus Garvey Or, Africa for the Africans (1924) og More Philosophy and Opinions of Marcus Garvey (1977). Rastafarianerne kom senere til å se på Garvey som sin profet.

Paul Laurence Dunbar (1872–1906), som ofte skrev i samtidens muntlige, fargerike, svarte dialekt og med en dyktig retorisk struktur, fikk nasjonal oppmerksomhet for sitt dikt «Ode to Ethiopia» (1896) fra samlingen Lyrics of Lowly Life. Hans første bok med poesi, Oak and Ivy, ble utgitt i 1893. Mye av Dunbars verker, som eksempelvis When Malindy Sings (1906), som dessuten var illustrert med fotografier tatt av kameraklubben ved Hampton Institute, og Joggin' Erlong (1906), viste avslørende glimt fra afroafrikanere på landsbygda. Selv om Dunbar døde altfor ung grunnet sviktende helse ved tuberkulose, var han en profilert poet, essayist, og forfatter av noveller og romaner, blant dem The Uncalled (1898) og The Fanatics (1901).

Selv om Du Bois, Washington, og Garvey var de ledende afroafrikanske intellektuelle i sin tid, var det også andre framstående afroamerikanere som steg fram, blant dem er Charles W. Chesnutt (1858–1932), en velkjent forfatter av noveller og essayer, foruten politisk aktivist. Som mange i årene etter borgerkrigen var Chesnutt mulatt, og kunne med letthet ha gått for å være «hvit», skjønt han valgte aldri å være det. Dette ble delvis reflektert i hans skjønnlitterære fortellinger som var mer kompleks enn mange av hans samtidige. Han skrev om figurer som måtte forholde seg til vanskelig emner som blandet rase eller bakgrunn, «passing», uekte fødsel, raseidentitet og sosial tilhørighet gjennom hele sin karriere. To av hans bøker ble tilpasset som stumfilmer i 1926 og 1927 av regissøren og filmprodusenten Oscar Micheaux.

Harlemrenessansen

• Se hovedartikkel, Harlemrenessansen

Langston Hughes, 1936

Claude McKay, før 1948

Zora Neale Hurston, mellom 1935 og 1943

Wallace Thurman, 1928

Harlemrenessansen fra 1920 til 1940 ga ny oppmerksomhet til afroamerikansk litteratur. Mens Harlemrenessansen, som var basert i det afroamerikanske samfunnet i Harlem i New York, eksisterte det en større blomstring av sosiale tanker og kultur — med tallrike svarte kunstnere, musikere, sangere og andre som produserte verker innenfor jazz til teater — renessansen er kanskje best kjent for den litteratur som kom ut av den.

Blant de mest kjente forfatterne fra renessansen er poeten Langston Hughes (1902–1967) som først fikk oppmerksomhet ved en poesiantologi som kom ut i 1922, The Book of American Negro Poetry. Antologien var redigert av James Weldon Johnson og den samlet periodens mest talentfulle poeter, inkludert blant annet Claude McKay (1889–1948) som også hadde skrevet tre romaner, Home to Harlem (1928), Banjo (1929) og Banana Bottom (1933), foruten en novellesamling. I 1926 hadde Hughes utgitt en samling med poesi, The Weary Blues, og i 1930 romanen Not Without Laughter. Hughes kanskje mest kjente dikt var «The Negro Speaks of Rivers», som han skrev mens han ennå var i tenårene, og som skildrer en afroamerikaner som anerkjenner og forsterker sin tilknytning til Afrika og benytter sin afrikanske arv som en kilde til stolthet. Hans enkeltstående, mest anerkjennende figur er Jesse B. Simple, en enkel, oppriktig, og pragmatisk fyr fra Harlem hvis komiske observasjoner ble jevnlig fortalt om i Hughes' faste spalte i avisene Chicago Defender og New York Post. Simple Speaks His Mind (1950) er kanskje den best kjente samlingen med Jesse B. Simple som er utgitt i bokform. Fram til sin død i 1967 utga Hughes hele ni bind med poesi, åtte med noveller, to romaner og en rekke skuespill, barnebøker og oversettelser.

En annen representant fra renessansen var den mangfoldige Zora Neale Hurston (1891–1960), som var folkeminnegransker, antropolog, og romanforfatter. Hennes roman Their Eyes Were Watching God (1937) hadde handling fra Florida tidlig på 1900-tallet. Hovedpersonen, en afroamerikansk kvinne tidlig i førtiårene, forteller om sitt liv og sin reise via omfattende tilbakeblikk til sin beste venninne slik at hun kan formidle hennes historie til det nysgjerrig nabosamfunnet på hennes vegne. Hennes liv har tre hovedperioder som sammenfaller med hennes ekteskap til tre svært ulike menn. Boken har i ettertid blitt fremmet både som en av de fremst afroamerikanske romaner som tilsvarende fremste kvinneromaner som er kommet ut i USA. Til sammen skrev Hurston fjorten bøker som strakte seg fra antropologi til noveller og romaner. På grunn av hennes kjønn og at hennes litterære verker ikke ble vurdert som sosialt eller politisk relevant havnet hennes forfatterskap i mørke og var stort sett glemt i flere tiår inntil hun ble gjenoppdaget i et berømt essay på 1970-tallet av Alice Walker som fant i Huston en rollemodell for alle kvinnelige afroamerikanske forfattere.

Mens Hurston og Hughes er i dag to av de mest innflytelsesrike forfatterne som kom fra Harlemrenessansen var det også en rekke andre forfattere som markerte seg. Blant disse var Jean Toomer (1894–1967) som skrev Cane (1923), hans første bok som besto av fortellinger, dikt og skisser om afroamerikanere på landsbygda og i byene. En annen var Dorothy West (1907–1998), forfatter av romanen The Living is Easy (1948) som undersøkte livet til en sort overklassefamilie. En tredje var Countee Cullen (1903–1946) som beskrev hverdagslivet til afroamerikanere i sine dikt, som en reise han gjorde til Baltimore, men som ødelagt ved rasistiske fornærmelser. Cullens bøker omfattet poesisamlingene Color (1925), Copper Sun (1927), og The Ballad of the Brown Girl (1927). Fra diktet «Yet Do I Marvel» (1925) forsikrer han at han ikke tviler på Gud, dog er det mye han ikke forstår, men Gud vet å få en svart mann til å synge sin poesi:

With petty cares to slightly understand

What awful brains compels His awful hand.

Yet do I marvel at this curious thing:

To make a poet black, and bid him sing!

Frank Marshall Davis (1905–1987) var journalist, poet og aktivist i den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Hans poesisamlinger Black Man's Verse (1935) og I am the American Negro (1937), utgitt av Black Cat Press, ga ham kritikernes anerkjennelse. Som i politikken var Davis også radikal i poesien. Han fortalte at han ble tidlig fengslet av «den nye revolusjonære stilen kalt frivers. Sonetter og faktisk alt med rim var av liten interesse». Han hevdet at hans «største enkeltstående innflytelse» var poesien til Carl Sandburg «på grunn av hans harde, muskulære poesi.» Nevnes skal også Wallace Thurman (1902–1934) som skapte inntrykk med sin sinte roman The Blacker the Berry: A Novel of Negro Life (1929) som fokuserte på fordommer og urettferdigheter som eksisterte hos afroamerikanere mellom de som var lysere hud enn de som var mørkere. Thurman døde kun 32 år gammel av tuberkulose, noe som antagelig ble framskyndet av hans langvarige alkoholisme. Langston Hughes har fortalt om Thurman at han var «...en merkelig, briljant svart gutt som hadde lest alt og hvis kritiske sinn kunne finne noe galt med alt han leste.»

Gløden og den fruktbare utløpet fra Harlemrenessansen var et vendepunkt for afroamerikansk litteratur. Før denne tiden var bøker av afroamerikanere hovedsakelig lest av andre svarte mennesker. Med renessansen begynte afroamerikansk litteratur — som med svart kunst og underholdning — å bli absorbert inn i den generelle amerikanske kulturen.

Borgerrettsbevegelsen

Richard Wright, 1939

Ralph Ellison, 1961

Nikki Giovanni, 2008

Amiri Baraka, 2007

Under den første verdenskrig begynte en folkevandring av afroamerikanere som nådde sitt høydepunkt under den andre verdenskrig. Den store migrering besto av rundt 2 millioner sorte som flyttet ut av sørstatene og til det nordvestlige, midtvesten og vestlige delene av USA. De søkte å unnslippe sørstatsrasismen, men også å søke jobber i industribyene som Chicago.

Denne utflytningen skapte en ny følelse av uavhengighet i det svarte samfunnet og bidro til den vibrerende svarte bykulturen som Harlemrenessansen var en del av. Migreringen førte også til at den voksende borgerrettsbevegelsen fikk fornyet kraft og som gjorde et mektig inntrykk på afroamerikanske forfattere i tiden mellom 1940- og 1960-tallet. Akkurat som svarte aktivister presset for å få en slutt på segregering og rasisme og skapte en ny følelse for svart nasjonalisme, på samme vis forsøkte svarte forfattere å adressere disse emnene i sine tekster.

En av de første skribenter som så gjorde var James Baldwin (1924–1987) som adressert emner som rase og seksualitet. Baldwin, som er best kjent for sin roman Rop det fra berget (Go Tell It on the Mountain, 1953) som mot en selvbiografisk bakgrunn fortalte dypt personlig om en halvvoksen gutts religiøse omvendelse, dels framkalt av den skinnhellige faren, og dels pubertetsårenes seksuelle besværligheter. I andre fortellinger, også personlige, og essayer undersøkte han det å være svart og homofil, begge deler ikke akseptert i det hvite samfunnet. I årene 1948-1957 bodde han i Europa hvor han kom «på talefot med sin avstamning». I Giovannis rom (1956) angrep han minoritetsproblemet fra den homofiles synsvinkel, og samtidig uttrykte han et vedvarende problem i amerikansk litteratur: «Amerikanere burde aldri reise til Europa. For det betyr at de aldri kan bli lykkelige igjen.» Tydeligere er han i Ilden neste gang (Fore Next Time, 1963): man må akseptere livet som det er og menneskene som de er, men aldri akseptere urettferdigheten. Likevel må hatets onde sirkel en gang brytes. Han advarte også de hvite: «Neste gang kommer ilden istedenfor regn». I alt skrev Baldwin bortimot 20 bøker, et mektig nedslag i afroamerikansk litteratur.

Baldwins forbilde og venn var forfatteren Richard Wright, som Baldwin en gang kalt for «den største svarte forfatter i verden for meg!» Wright er best kjent for sin roman Native Son (1940), som fortalte historien om Bigger Thomas, en svart mann som kjempet for å bli akseptert i Chicago og som av angst og opparbeidet aggresjon dreper en ung, hvit kvinne. Baldwin var så imponert over romanen at han titulerte en av sine essaysamlinger for Notes of a Native Son (1955), som referanse til Wrights roman. Imidlertid sprakk vennskapet grunnet et av bokens essayer, «Everybody's Protest Novel», som kritiserte Native Son for å mangle troverdige figurer og psykologisk kompleksitet. Blant Wrights andre bøker var den selvbiografiske romanen Black Boy (1945), The Outsider (1953), og White Man, Listen! (1957).

En annen stor romanforfatter fra denne perioden var Ralph Ellison (1914–1994), best kjent for sin roman Usynlig mann (Invisible Man, 1952) som var Den nasjonale bokpris i 1953, og kombinerte en nærmest sosiologisk betraktning med en høyt oppdrevet fortellerteknikk og stilistisk følsomhet.Selv om Ellison ikke fullførte noen annen roman i løpet av sin karriere var Usynlig mann i seg selv så banebrytende at den sikret hans plass i litteraturhistorien. Etter hans død i 1994 ble en andre roman satt sammen, Juneteenth (1999), fra et manuskript på 2000 sider som han hadde skrevet på de siste 40 årene. En mer fyldig versjon fra det samme manuskriptet ble utgitt under tittelen Three Days Before the Shooting (2010).

Borgerrettsperioden så også framveksten av kvinnelige svarte poeter, mest kjent er Gwendolyn Brooks (1917–2000), den første afroamerikaner som vant Pulitzerprisen da den ble gitt til henne for hennes poesibok fra 1949, Annie Allen. Sammen med Brooks sto også andre kvinnelige poeter fram som ble kjent i løpet av 1950- og 1960-tallet, blant annet Nikki Giovanni (født 1943) og Sonia Sanchez (født 1934). Begges forfatterskap har reflekterte militante svart stemmer, særlig på 1960-tallet, og begge har siden også hatt en framtredende akademisk karriere.

I den samme epoken fikk en rekke dramatikere oppmerksomhet, særlig Lorraine Hansberry (1930–1965) som med sitt stykke A Raisin in the Sun fokuserte på en fattig svart familie i Chicago. Stykket vant i 1959 New Yorks dramakritikeres Sirkelpris. En annen skuespillerforfatter som markerte seg var Amiri Baraka (tidligere kjent som LeRoi Jones, født 1934) som skrev kontroversielle skuespill som ble satt opp off-Broadway. I de senere år har Baraka blitt kjent for sin poesi og musikkanmeldelser.

Det er også verd å nevne at et antall viktige essayer og bøker om menneskerettigheter ble skrevet av ledere fra borgerrettsbevegelsen. En av de ledende eksemplene fra disse er Letter from Birmingham Jail (1963) av Martin Luther King jr.

Nyere historie

Colson Whitehead, 2009

Fra 1970-tallet nådde afroamerikansk litteratur hovedstrømning i det amerikanske kulturlivet hvor bøker av svarte forfattere jevnlig havnet på avisenes bestselgerlister og oppnådde priser ved sin kvalitet alene. Det var også på denne tiden at verker av afroamerikanske forfattere begynte å bli akseptert i akademiske miljøene som en legitim tradisjon (ikke sjanger) av amerikansk litteratur.

Som en del av den større «Black Arts Movement», den svarte kunstbevegelse, som var blitt inspirert av borgerrettighetsbevegelsen og den politiske bevegelsen Black Power, begynte afroamerikansk litteratur å bli definert og analysert. En antall forskere og skribenter er kreditert for å ha bidratt til å fremme og definere afroamerikansk litteratur som en særegen litteraturtradisjon i løpet av denne tiden, inkludert forfatterne Toni Morrison og Alice Walker og poeten James Emanuel.

James Emanuel hadde tatt et avgjørende skritt mot å definere av afroamerikansk litteratur da han redigerte (sammen med Theodore Gross) antologien Dark Symphony: Negro Literature in America (1968), en samling med afroamerikansk litteratur utgitt av betydelige forlag. Denne antologien og Emanuels arbeid som lærer ved City College of New York (hvor han introduserte studiet av afroamerikansk poesi) hadde betydelig innvirkning. En annen antologi av betydning var Black Fire: An Anthology of Afro-American Writing, redigert av LeRoi Jones (i dag kjent som Amiri Baraka) og Larry Neal i 1968.

Toni Morrison hadde i mellomtiden bidratt til å promotere svart litteratur og forfattere da hun arbeidet som redaktør for forlaget Random House på 1960- og 1970-tallet hvor hun var fødselshjelper for forfattere som Toni Cade Bambara og Gayl Jones. Morrison selv sto fram som en av de mest betydningsfulle afroamerikanske forfattere på 1900-tallet. Hennes første roman, De blåeste øyne (The Bluest Eye), ble utgitt i 1970. Blant hennes mest berømte romaner er Elskede (Beloved, 1987) som skaffet henne Pulitzerprisen for fiksjonslitteratur i 1988. Denne fortellingen beskrev en slave som fant sin frihet, men som drepte sin baby for å redde henne fra et liv i slaveri. En annen betydningsfull roman er Sangen om Salomon (Song of Solomon, 1977), en fortelling om materialisme, ugjengjeldt kjærlighet og brorskap. Morrison er den første afroamerikaner som fikk Nobelprisen i litteratur, noe som skjedde i 1993.

På 1970-tallet skrev romanforfatteren og poeten Alice Walker et berømt essay som førte Zora Neale Hurston og hennes klassiske roman Their Eyes Were Watching God tilbake til den litterære verden etter å ha vært glemt i flere tiår. I 1982 vant Walker både Pulitzerprisen og den amerikanske bokprisen for romanen Purpurfargen. Sistnevnte var en roman i brevform som fortalte historien om Celie, en ung kvinne som ble seksuelt mishandlet av sin stefar og deretter tvunget til å gifte seg med en mann som fysisk mishandlet henne. Romanen ble filmatisert under samme tittel, Purpurfargen, av Steven Spielberg.

På 1970-tallet havnet afroamerikanske bøker på toppen av bestselgerlistene. Blant de første som gjorde det var Røtter (Roots, 1976) av Alex Haley. Boken, som var roman bygd over Harleys egen familiehistorie, begynte med at Haleys stamfar Kunta Kinte ble kidnappet i Gambia og fulgte hans liv som slave i USA. Boken gjorde stort inntrykk, vant en Pulitzerpris og ble filmatisert til en TV-serie som ble vist i mange land, også Norge. Haley skrev også ferdig selvbiografien til den svarte militante politikeren Malcolm X, på grunnlag av hans etterlatte papirer, etter at han hadde blitt myrdet i 1965 i Harlem.

Andre betydelige forfattere i nyere år er Gayl Jones, Rasheed Clark, Ishmael Reed, Jamaica Kincaid, Randall Kenan, og John Edgar Wideman. Afroamerikanske poeter har også fått bredere anerkjennelse. Maya Angelou hadde æren med å framføre et dikt ved Bill Clintons offisielle innvielse som president, Rita Dove vant en Pulitzerpris og fungerte som USA hoffdikter fra 1993 til 1995, og Cyrus Cassells' Soul Make a Path through Shouting ble nominert for en Pulitzerpris i 1994. Cassells er mottaker for William Carlos Williams' ærespris. Natasha Trethewey vant Pulitzerpris for poesi med sin bok Native Guard. Mindre kjente poeter som blant annet Thylias Moss har også blitt priset for deres nyskapende diktning. Svarte dramatikere som Ntozake Shange, som skrev For Colored Girls Who Have Considered Suicide When the Rainbow Is Enuf; Ed Bullins; Suzan-Lori Parks; og den fruktbare August Wilson som har fått to Pulitzerpriser for sine skuespill. Edward P. Jones fikk prisen for 2004 for romanen The Known World, en fortelling om en svart slaveeier i førkrigstidens sørstatene.

Unge afroamerikanske romanforfattere er blant andre David Anthony Durham, Tayari Jones, Kalisha Buckhanon, Mat Johnson, ZZ Packer og Colson Whitehead, for å nevne noen få. Afroamerikanske forfattere har også spredt seg bredt i den litterære verden, blant annet Chester Himes, som på 1950- og 1960-tallet skrev populære krimbøker om «Coffin» Ed Johnson og «Gravedigger» Jones, to politidetektiver i New York. Himes brola vegen for senere krimromaner av Walter Mosley og Hugh Holton. Afroamerikansk litteratur er også representert av sjangrene science fiction, fantastisk litteratur og grøssere av Samuel R. Delany, Octavia E. Butler, Steven Barnes, Tananarive Due, Robert Fleming, Brandon Massey, Charles R. Saunders, John Ridley, John M. Faucette, Sheree Thomas og Nalo Hopkinson for å nevne noen av de mer kjente forfatterne. Oppmerksomheten til fjernsynspersonligheten Oprah Winfrey har via hennes bokklubb gitt svarte forfattere et bredere publikum.

Teori og diskusjon

Afroamerikansk litteratur oppsto fra afroamerikaneres erfaring i USA, særlig med hensyn til historisk rasisme og diskriminering. Denne særskilte litteraturen eksisterer både innenfor som utenfor den bredere amerikanske litteraturen. I dag er afroamerikansk litteratur akseptert i USA på lik linje med en rekke andre uttrykksformer, men det flere meninger og syn på dens betydning og tradisjoner. Men ved å vektlegge en andel av amerikansk litteratur som særskilt og til dels tilsynelatende uavhengig tradisjon oppstår faren for at amerikansk litteratur balkaniseres. Det vil si at litteraturen fragmenteres i stadig mindre biter, i form av stadig mindre minoritetstradisjoner og de ulike delene av kulturen generelt blir gjort mindre ved at den blir sammenlignet med det nest beste framfor det beste fra det store hele. På samme vis som svarte amerikanere ønsker å bli henvist til som amerikanere, ikke som sorte, er det en del afroamerikanske forfattere som ønsker å bli vurdert for sine litterære kvaliteter, ikke utelukkende sin hudfarge. Det motsatte synet er at afroamerikansk litteratur og amerikansk litteratur er to adskilte sider av samme sak som ikke kan skilles fra hverandre og er deler av en felles mosaikk.

Imøtegåelse av dominerende litterære kultur

Gjennom hele den amerikanske historien har afroamerikanere blitt diskriminert og utsatt for rasistiske holdninger. Denne negative erfaringen drev en del svarte forfattere, i det minste i de første årene av afroamerikansk litteratur, å vise seg like gode som hvite europeiske og amerikanske forfattere. Henry Louis Gates, Jr, (født 1950), en profilert akademisk litteraturforsker og kritiker, mener at «det er rimelig å beskrive underteksten til sort litteraturs historie som denne trangen å gjendrive påstanden om at siden sorte ikke har noen skriftlige tradisjoner var de bærere av en underlegen tradisjon.»

Ved å imøtegå påstandene fra den dominerende kulturen viste de afroamerikanske forfatterne ikke bare deres egen verdi, de forsøkte også å velte de litterære tradisjoner og maktstrukturen i det amerikanske samfunnet. Forskere har uttrykt dette synet ved å hevde at skriving har tradisjonelt vært «noe definert av den dominerende kulturen som en hvit, mannlig aktivitet.» Det betydde at i det amerikanske samfunnet har litterær godkjennelse tradisjonelt vært tett knyttet til maktdynamikken som blant annet besto av onder som rasediskriminering. Ved å låne fra og innlemme folkeminner fra de muntlige tradisjoner av afrikansk diaspora, har afroamerikansk litteratur brutt «bindeleddet av mystikk mellom den litterære makt og den patriarkalske makt.» I denne oppfatningen ble afroamerikansk litteratur til et redskap i kampen for svart politisk og kulturell frigjøring, slik det har blitt hevdet tidligere, særlig av W. E. B. Du Bois.

Eksistens både innenfor som utenfor

I henhold til professor Joanne Gabbin ved James Madison University eksisterer afroamerikansk både innenfor som utenfor amerikansk litteratur: «På et vis har afroamerikansk litteratur blitt rykket til et annet nivå, utenfor amerikansk litteratur, dog er det en integrert del.»

Dette synet på afroamerikansk litteratur er basert på erfaringen til svarte mennesker i USA. Selv om afroamerikanere lenge har krevd en amerikansk identitet har de under det meste av amerikansk historie ikke blitt akseptert som fullverdige borgere og ble aktivt diskriminert mot. Resultatet er at de var en del av USA og samtidig på utsiden av det. Det samme er blitt fremmet for afroamerikansk litteratur. Mens den eksisterer helt og holdent innenfor rammeverket til den større amerikanske kulturen, eksisterer den også som sin egen eksistens. Som et resultat har nye fortellerstiler og unike stemmer blitt skapt innenfor den relative isolasjon. Den generelle nytten er at når isolasjonen brytes drar den bredere kulturen nytte av nyvinningene fra den smalere kulturen. Dette mønsteret har viset seg med mange aspekter av afroamerikansk kultur i løpet av det siste århundret med jazz og hiphop som kun to eksempler på kunstenriske uttrykk som først ble utviklet i isolasjon innenfor det svarte samfunnet før det nådde et større publikum og deretter revitaliserte amerikansk kultur som helhet.

Balkanisering av amerikansk litteratur

En mer negativ vurdering argumenterer for at afroamerikansk litteratur eksisterer som del av en balkanisering av litteraturen i de siste tiårene eller som en forlengelse av den generelle kulturkrigen innenfor litteraturens verden. I henhold til dette er litteraturen delt i bestemte og adskilte grupperinger på grunn av framveksten av politiske identiteter i USA og andre deler av verden. Når politikken tar avgjørelser for litteraturen betyr det at implisitt at eksempelvis kun kvinner kan skrive om kvinner, og kun svarte kan skrive om svarte for svarte.

Argumentet mot denne gruppebaserte tilnærmingen av litteraturen er at det begrenser litteraturen til å kunne undersøke det samlete menneskelige forhold, foruten at det bedømmer etniske forfattere hovedsakelig på grunnlag av deres etnisitet framfor deres litterære kvalifikasjoner. På den annen side kan litterær utforskningen av gruppe- eller etnisk dynamikk via litteratur gi økt forståelse av menneskelige forhold da særskilte grupper eller etnisitet ellers blir ignorert eller oversett av den generelle amerikanske litteraturen. Det er dog enighet om at amerikansk litteratur bryter ikke sammen til tross for profilering av særskilte tradisjoner som afroamerikansk litteratur. Isteden er amerikansk litteratur ganske enkelt en refleksjon av det økende mangfold i USA og at dette mangfoldet i dag er mer gjennomgående enn noen gang tidligere.

Afroamerikansk kritikk

Afroamerikansk litteratur har i årenes løp også blitt diskutert i det svarte samfunnet av dets utøvere: det har blitt rettet kritikk for at svart litteratur ikke portretterer svarte mennesker i et positivt lys og at litteratur bør gjøre det.

W. E. B. Du Bois skrev i NAACPs The Crisis om dette emnet i 1921: «Vi ønsker at alt som er sagt om oss ved å fortelle det beste og det høyeste og edleste i oss. Vi insisterer at vår kunst og vår propaganda må bli ett.» I 1926 la han til at «All kunst er propaganda og må alltid være det, til tross for sutringen fra puristene.» Du Bois og redaktørene av The Crisis hevdet jevnlig at litteraturen var et redskap i kampen for afroamerikansk frigjøring.

Du Bois’ tro på kunstens propagandaverdi kom fram da han i 1928 hadde et sammenstøt med forfatteren Claude McKay over hans bestselgerroman Home to Harlem som hadde utkommet samme år. Du Bois mente at romanens frilynte seksuelle beskrivelser og skildringer av nattlivet i Harlem appellerte kun de til «lidderlige behovene» til hvite lesere og utgivere som ønsket å portrettere svarte som «promiskuøse». Han skrev at romanen «for det meste gjør meg kvalm, og etter de skitnere delene av dens smuss følte jeg bestemt at jeg måtte ta et bad.» Andre fremmet tilsvarende kritikk mot Wallace Thurmans roman The Blacker the Berry i 1929. Ved å adressere fordommene mellom lysebrune og mørkebrune svarte, gjorde mange afroamerikanere rasende på romanen ved at de mislikte at deres «skittentøy» ble hengt ut offentlig.

Oppfatningen om at afroamerikansk litteratur burde være representativt i den fulle sannheten om liv og folk i alle dets aspekter artikulerte Langston Hughes i essayet «Den sorte kunstner og det rasemessige fjell» («The Negro Artist and the Racial Mountain», 1926): Svarte kunstnere som hadde til hensikt å uttrykke seg fritt måtte så gjøre uten å bry seg om hva verken det svarte eller det hvite publikumet måtte tenke. Nyere kritikere har anklaget Alice Walker for urettferdig å angripe og stigmatisere svarte menn i hennes roman Purpurfargen (1982) som utelukkende voldelige, alkoholiserte overgripere.

I sin oppdaterte innledning av 1995 av romanen Oxherding Tale, kritiserte Charles R. Johnson den nevnte romanen til Walker for dens negative portrett av afroamerikanske men: «Jeg overlater det til leseren å avgjøre om boken presser hardere mot konvensjonens grenser, og slår seg tillitsfullt til i det rom hvor fiksjon og filosofi møtes.» Alice Walker kom med sitt omstendelige svar i essaysamlingen The Same River Twice: Honoring the Difficult: A Meditation on Life, Spirit, Art and the Making of the Film, The Color Purple, Ten Years Later (1996) hvor et forsvar er at både romanen, som filmen av samme navn, ikke først og fremst handler om rase, men om «den menneskelige ånds prøvelser».

Som med all litteratur, særlig politisk litteratur, har det vært fremmet krav om at den skal tjene en bestemt hensikt, men det synes som om levende afroamerikansk litteratur, ved at den både har en lang historie og en kvalitativ bredde, har vist at det ikke lenger er mulig.

Se også

• Svart Messias
• Svart nasjonalisme

Litteratur

• Andrews, W., Foster, F., & Harris, T. (red.) (1997): The Oxford Companion to African American Literature. Oxford.
• Brodhead, R. (April 1994): «An Anatomy of Multiculturalism». Yale Alumni Magazine. Utdrag her.
• Davis, M., Graham, M., & Pineault-Burke, S. (red.) (1998): Teaching African American Literature: Theory and Practice. Routledge.
• Gates, H. (2003): The Trials of Phillis Wheatley: America's First Black Poet and Her Encounters With the Founding Fathers, Basic Civitas Books
• Gilyard, K., & Wardi, A. (2004): African American Literature. Penguin.
• Groden, M., & Krieswirth, M. (red.): «African-American Theory and Criticism» Arkivert 15. mai 2005 hos Wayback Machine., fra Johns Hopkins Guide to Literary Theory and Criticism.
• Grossman, J.: «Historical Research and Narrative of Chicago and the Great Migration».
• Hamilton, K. (6. november 2003): «Writers' Retreat: Despite the proliferation of Black authors and titles in today's marketplace, many look to literary journals to carry on the torch for the written word» Arkivert 3. mai 2008 hos Wayback Machine.. Black Issues in Higher Education.
• Jay, G. (1997): American Literature and the Culture Wars. Cornell University Press. Utdrag her
• Lowney, J. (2000): «Haiti and Black Transnationalism: Remapping the Migrant Geography of Home to Harlem» Arkivert 4. april 2010 hos Wayback Machine. i: African American Review.
• McKay, N., and Gates, H. (red.) (2004): The Norton Anthology of African American Literature, 2. utg. W. W. Norton & Company.
• Mitchem, S. (2003): «No Longer Nailed to the Floor» Arkivert 12. februar 2009 hos Wayback Machine.. Cross Currents.
• Nishikawa, K. (2005): «African American Critical Theory» i: The Greenwood Encyclopedia of Multiethnic American Literature. Red. Emmanuel S. Nelson. 5 vols. Westport, CT: Greenwood Press.ss. 36-41.
• Nishikawa, K. (2005): «Crime and Mystery Fiction» i: The Greenwood Encyclopedia of African American Literature. Ed. Hans Ostrom and J. David Macey, Jr. 5 vols. Westport, CT: Greenwood Press.ss. 360-367.
• Roach, R. (18. september 1997): «Powerful pages: Unprecedented Public Impact of W.W. Norton and Co's Norton Anthology of African American Literature». Black Issues in Higher Education.
• Scott, D. (2004): «Harlem shadows: Re-evaluating Wallace Thurman's The Blacker the Berry». MELUS.