USAs historie (1980–1988)
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
.svg) |
| Periode |
Forandrende demografi og fremveksten av solbeltet rediger
Det mest utbredt diskuterte demografiske fenomenet i 1970-årene var oppkomsten av «solbeltet». Dette var sørvest og sørøst i landet, og særlig Florida og California. Spesielt kan man merke at California gikk forbi New York som landets mest folkerike stat i 1964). I 1980 hadde befolkningen i solbeltet passert de industrielle regionene i nordøst og midtvesten i antall. Disse siste opplevde ikke bare en relativ, men i noen tilfeller en absolutt tilbakegang i antall mennesker.
Oppkomsten av solbeltet fortsatte en trend i vekst av drabantbyer siden 1950-årene. Dette var på grunn av befolkningsens stadig økende mobilitet, noe som kom av at bilen ble stadig mer vanlig. I tillegg skapte veksten i service-sektoren på bekostning av industri og foredling demografiske endringer til «grenselandet» fra de mer industrialiserte statene i nordøst og midtvesten.
Oppkomsten av solbeltet har skapt en endring i landets politiske klima som har styrket konservatisme. Solbeltet har alltid vært mer konservativt enn mange andre regioner i landet, og eksplosjonsmentaliteten i denne voksende regionen støtte sterkt sammen med bekymringene til det såkalte rustbeltet, en region nedtrykket av et nedadgående økonomisk grunnlag, høy befolkningstetthet og store, fattige minoritetsgrupper. Nordøst og midtvesten har hatt sterkere til sosiale programmer og mye mer regulert vekst enn de vidåpne, sprikende områdene i sør og vest. Valgtrender i regionene reflekterer denne forskjellen; nordøst og midtvesten har i økende grad stemt på demokratiske kandidater i føderale, statlige og lokale valg mens sør og vest er nå den solide basen for Det republikanske partiet.
California har dukket opp igjen som en lyspunkt for Det demokratiske partiet sent i 1990-årene, som et tilbakeslag mot det mange oppfattet som republikanernes politikk mot innvandring og holdning mot kvotering av minoriteter. Ikke-spanskeættede hvite er nå en minoritet i landets mest befolkede stat.
Ettersom flere og flere industrier flyttet sine fabrikker og hovedkvarter fra de indre byene og urbane sentrene til drabantbyene, med mindre skatt og løsere regulering, så mange en forminskning av deres økonomiske grunnlag da lokale områder mistet inntektene fra foretakene som hadde dratt. I landets største byområder økte arbeidsledigheten, og kravene om sosiale ytelser gikk opp mens skattegrunnlaget gikk ned. New York City klarte såvidt å unngå konkurs i 1975.
De budsjettmessige problemene til landets største byområder skjedde i den bredere sammenhengen av demografiske endringer i landet siden slutten av den andre verdenskrig,en som tvang store områder til å takle mindre skattegrunnlag. Imens kjempet konservative mot det de så som mislykkede liberale sosiale programmer, et underliggende tema i presidentvalget i 1980 og valgene i 1994, da republikanerne erobret Det hvite hus etter 40 år med demokratisk kontroll.
Dermed måtte de liberale lederne fra 60-årene, karakterisert av epoken til Great Society og borgerretts-bevegelsen, vike for konservative urbane politikere i 70-årene over hele landet, som borgermesteren i New York, Ed Koch, en konservativ demokrat.
Siden 1980-årene har mange gamle bysentre gjort et slags comeback i en bølge av konvertering til middelklasseområder. Sentrumsområder begynte å tiltrekke seg investeringer igjen, noe som hjalp en rik, øvre middelklasse til å vende tilbake, særlig i New York i senere år. Mens dette har øket kommersiell vekst og forbedret skattegrunnlaget i urbane områder, har eiendomsprisene blitt drevet opp og fordrevet fattige innbyggere. Prosessen av konverteringen av områdene og lagdelingen mellom rike og fattige har vært sammenbundet etter nedgangen av den liberale velferdsstaten i 60-årene. At det ble vanskeligere å finne rimelige boliger i 80-årene bidro dermed til en av de mest utbredt diskuterte demografiske fenomenene far midten av perioden: hjemløshet.
Til tross for fremskrittene etter borgerretts-bevegelsen på 60-tallet, har den afroamerikanske arbeiderklassen i byene blitt mer marginalisert fra hovedstrømmen i det amerikanske samfunnet enn deres motparter to tiår tidligere, på grunn av de demografiske trendene med drabantbyer og konvertering av byområdene til middelklassestrøk. Butikker og forretninger har forlatt de indre byene mens nedgangen av sosiale tjenester og effektive godkjente kvoteringsordninger i de siste to tiårene hadde redusert utsiktene for fremskritt.
«Reagan-revolusjonen» rediger
Angrepet på amerikansk/sovjetisk détente rediger
1970-årene påførte den amerikanske selvtilliten som karakteriserte 50-årene og de tidlige 60-årene alvorlige slag. Vietnamkrigen og Watergate-krisen knuste tilliten til presidentskapet. Internasjonale frustrasjoner, inkludert fallet til Sør-Vietnam i 1975, gisselkrisen i Iran i 1979, den sovjetiske invasjonen i Afghanistan, veksten av internasjonal terrorisme og akselerasjonen av våpenkappløpet økte frykten for landets evne til å kontrollere internasjonale forhold. Energikrisen, arbeidsledighet og inflasjon, kalt stagflasjon, stilte fundamentale spørsmål om fremtiden til amerikansk velstand.
Carters «selvtillitskrise-tale» lanserte begrepet «amerikansk usikkerhet». Sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet var ikke dette ubegrunnet. Under lederskapet til Leonid Bresjnev (1964–1982) forbedret Sovjetunionen levestandarden blant annet ved å doble urbane lønninger og produksjonen av forbruks- og hvitevarer. Sovjetisk industriell produksjon økte med 75%, og Sovjetunionen ble verdens største produsent av olje og stål.
Selv i utlandet virket det som om begivenhetene hadde snudd til fordel for Sovjet. Mens USA var preget av nedgangstider og Vietnam-hengemyra, gjorde pro-sovjetiske regjeringer store fremskritt, særlig i den tredje verden. USA klarte ikke å hindre nordvietnamesiske styrker fra å ta Saigon, noe som resulterte i foreningen av et uavhengig Vietnam under en kommunistisk regjering. Andre kommunistiske bevegelser, flere støttet av Moskva, spredde seg raskt i hele Afrika, Sørøst-Asia og Latin-Amerika. Sovjetunionen virket trofaste mot Bresjnev-doktrinen og sendte tropper til Afghanistan. Den afghanske invasjonen i 1979 markerte første gang at Sovjet sendte tropper utenfor Warszawapakten, den østlige motparten til NATO.
I reaksjon til alle disse oppfatningene av amerikansk nedgang internasjonalt og innenrikspolitisk, gjorde en gruppe av akademikere, journalister og innflytelsesrike politikere opprør mot Det demokratiske partiets venstredreining i forsvarssaker i 70-årene. Disse ble kalt «nykonservative» eller «neokonservative» siden mange av dem fremdeles var demokrater. Disse snakket ustoppelig om Amerikas geopolitiske nedgang og la skylden på liberale demokrater, særlig etter nominasjonen av George McGovern i 1972. Mange grupperte seg rundt senator Henry M. Jackson, en demokrat, men de satte seg senere på linje med Ronald Reagan og republikanerne, som lovet å konfrontere pro-sovjetisk kommunistisk ekspansjon.
Generelt var de anti-kommunister og støttet tanken om at myndighetene skulle sørge bare for et minimun av sosiale velferdstjenester. Deres hovedmål var den gamle politikken til oppbygning av kommunisme (fremfor «opprulling»). På kort sikt var målet Détente med Sovjetunionen, med sitt mål om fred gjennom forhandlinger, diplomati og våpenkontroll.
Ledet av Norman Podhoretz angrep neokonservatistene utenrikspolitikkens ortodoksi i den kalde krigen som «avspennig», en allusjon til Neville Chamberlains forhandlinger i München. De regnet innrømmelser til relativt svake fiender av USA som «avspenning» eller «ondt» angrep détente, de satte seg i mot at Sovjetunionen skulle få status som foretrukket handelspartner og støttet ensidig amerikansk intervensjon i den tredje verden som et middel til å styrker amerikansk innflytelse over internasjonale saker. Før valget av Reagan forsøkte de neokonservative, som vokste i innflytelse, å roe antikrigsfølelsene som ble skapt av det amerikanske nederlaget i Vietnam og de massive tapene i Sørøst-Asia som krigen påførte.
I 1970-årene kritiserte Jeane Kirkpatrick, en prominent politisk forsker og senere amerikansk ambassadør i FN under Ronald Reagan, stadig høyere Det demokratiske partiet. Kirkpatrick ble konvertert til idéene til den nye konservatismen av tidligere liberale demokratiske akademikere.
Ronald Reagan og valget i 1980 rediger
I tillegg til at konservative strømninger fikk mer vind i seilene blant folk, ble president Carters muligheter for gjenvalg i presidentvalget i 1980 svekket av en direkte utfordring av den liberale senatoren Edward Kennedy fra Massachusetts. Kennedy-navnet hadde en særlig magi i USA og Edward Kennedy delte noe av den «mystikk» som knyttet seg til Kennedy-klanen og hadde i det et fortrinn fremfor peanøttbonden Carter fra Georgia. Men dette ble mer enn oppveiet av de kontroverser som knyttet seg til Massachusetts-senatoren. Særlig viktig var en bilulykke i 1969 ved Chappaquiddick-øyen i Massachusetts som kostet en ung kvinne livet. Carter vant lett nominasjonen ved demokratenes konvensjon. Partiet renominerte også norsk-amerikaneren Walter Mondale som visepresident.
Mot bakteppet av økonomisk stagflasjon og det man fornemmet som amerikansk svakhet mot Sovjet i utlandet, fikk Ronald Reagan, tidligere guvernør i California, republikanernes nominasjon i 1980. Han nominerte så sin hovedutfordrer George H.W. Bush til visepresidentskandidat. Under valgkampen engasjerte Reagan den erfarne diplomaten Jeane Kirkpatrick som sin utenrikspolitiske rådgiver, noe som var med på å blottlegge det mange mente var Carters sårbarhet som utenrikspolitiker.
Reagan lovet å gjøre slutt på vaklingen i etter-Vietnam-tidens amerikanske utenrikspolitikk og en gjenoppretting av landets militære styrke. Han lovet også å gjøre slutt på «stor-styresmakten» og å gjenopprette økonomisk helse gjennom forsyningsøkonomi. Men alle disse målene var ikke gjennomførbare gjennom en sammenhengende økonomisk politikk.
Forsyningsøkonomene ledet angrepet på velferdsstaten som var bygd opp under New Deal og Great Society. De la vekt på at svakhetene ved amerikansk økonomi hovedsakelig var pga. for stor skattlegging, som «delte ut» penger vekk fra private investorer og dermed begrenset økonomisk vekst. Løsningen var, argumenterte de, å kutte skattene over hele linjen, særlig i den øvre inntektsgruppen for å oppmuntre private investeringer. De hadde også som mål å kutte styresmaktens utgifter på velferd og sosiale tjenester som var rettet mot de fattige sektorene i samfunnet, som ble bygd opp under Vietnam-krigen.
Offentligheten, særlig i middelklassen i solbelteregionen, var enig med Reagans forslag og stemte for ham i 1980. Kritikere svarte med at Reagans angrep på føderale hjelpeprogrammer var laget for å appellere til middelklassen antagelig uten tanke for problemene som fattige familier og minoriteter stod ovenfor. De pekte også på at internasjonale økonomiske faktorer i problemene i 70-årene, som sammenbruddet av Bretton Woods internasjonale pengesystem og olje-sjokket i 1973, lå utenfor presidenters kontroll.
Presidentvalget i 1980 var et viktig vendepunkt i amerikansk politikk. Det innvarslet den nye velgermakten til folk i drabantbyene og solbeltet. Videre var det et vannskille i tenkningen rundt styresmaktens programmer mot fattigdom og affirmative action. Valget representerte også en vending mot en mer haukeaktig utenlandspolitikk.
Reagans valgkamp fikk en ytterligere utfordring ved at representanten John B. Anderson fra Illinois, en moderat republikaner, stilte til valg som uavhengig. Men det som ble hovedsakene i kampanjen ble økonomien, den nasjonale sikkerhet og gisselkrisen i Iran. Carter syntes ikke å kunne kontrollere inflasjon og hadde ikke klart å få fri de amerikanske gislene i Teheran.
Reagan vant en brakseier og republikanerne fikk også kontroll over senatet for første gang på 25 år. Reagan fikk 50,7% av de totale stemmene, mens Carter fikk 41%. Dette gav Reagan 489 stemmer i valgmannsforsamlingen mot Carters 49. John Anderson vant ingen stemmer i valgmannsforsamlingen, skjønt han fikk over 5,7 millioner stemmer totalt. Andersons 6,6% var nokså imponerende av en tredjekandidat i USA og demonstrerte at en betydelig del av velgerne ikke godtok Reagans sterkt konservative agenda, samtidig som de var skuffet over Carter.
Reagan-regjeringen rediger
Reagans vinkling til presidentskapet var en slags fjerning fra hans forgjengere. Han delegerte en stor del av arbeidet til sine underordnede, lot dem ta seg av det meste av regjeringens dag-til-dag-drift. Som utøvende fremmet Reagan brede temaer og skapte en sterk personlig tilknytning til velgerne.
Reagonomi og det føderale budsjettet i 1980 rediger
Se også Reaganomi
Ronald Reagan lovet en økonomisk fornyelse som ville berøre alle sektorer av befolkningen. Han foreslo å oppnå dette målet ved å kutte skatter og redusere størrelsen og bredden av føderale programmer. Kritikere av hans plan mente at skattekuttene ville redusere inntektene og føre til store føderale underskudd som igjen ville føre til høyere renter og på den måten begrense økonomiske fordeler. Reagan og hans tilhengere, som trakk på teoriene til forsyningsøkonomien, hevdet at skattekuttene ville øke inntektene gjennom økonomisk vekst, og dermed lot den føderal styresmakten balansere sine budsjetter for første gang siden 1969.
Reagans økonomiske lov fra 1981, derimot, var en blanding av rivaliserende programmer for å tilfredsstille alle sine konservative konstitusjonelle (monetarister, kalde krigere, middelklassens vaklende velgere og de rike). Monetaristene ble pasifisert gjennom tett kontroll av pengeforsyningene, de kalde krigerne, særlig neokonservative som Kirkpatrick, vant store økninger i forsvarsbudsjettet, velstående skattebetalere vant solide treårs skattelettelser på både individuell (marginale rater kom til slutt ned til 50% fra 70%) og korporasjonsskatt, og middelklassen så at dens pensjoner og rettigheter ikke ble rørt. Reagan erklærte utgiftskutt for sosialtrygdens budsjett, som stod for nesten halvparten av styresmaktens utgifter, utenfor målene på grunn av frykt for velgerflukt, men regjeringen var hardt presset i å forklare hvordan hans program av solide skattekutt og store forsvarsutgifter ikke ville øke underskuddet.
Budsjettdirektør David Stockman skyndte seg å få Reagans program gjennom Kongressen innen regjeringens tidsgrense på førti dager. Stockman hadde ingen tvil i at utgiftskutt var nødvendig, og skar av utgifter langs hele linjen (med unntak av forsvarsutgiftene) med $40 milliarder, og da tallene ikke gikk opp, sverget han til den «magiske asterisken» som betydde «fremtidige besparelser som skal identifiseres». Budsjettkuttene gikk gjennom Kongressen relativt enkelt.
Trange tider i 1982 rediger
Tidlig i 1982 hadde Reagans økonomiske program problemer. Landet gikk inn i den alvorligste nedgangstiden siden den store depresjonen. I det korte løpet var effekten av Reaganomi et stort underskudd i budsjettet. Styresmakten lånte, sammen med sammentrekningen av pengeforsyningene, og resulterte i skyhøye renter (for en kort tid rundt 20%) og en alvorlig nedgangstid med 10% arbeidsledighet i 1982. Noen regioner i «rustbeltet» (det industrielle midtvesten og nordøst) sank ned i nesten depresjonstilstander. Bare inflasjonen var umiddelbart kurert av Reagans budsjettprogram.
Selv om Reagan ville vinne gjenvalget i et historisk brakvalg i presidentvalget i 1984, sank hans tillit i meningsmålinger i de verste månedene av den økonomiske nedgangen i 1982. Demokratene vant valgene midt i perioden og gjenvant sitt tapte terring i den tidliger valgsyklusen. Kritikere på den tiden anklaget ofte Reagan for å styre over budsjettene og den økonomiske krisen i blinde, samtidig som han var fornøyde med å fortelle historier om hans filmdager, oppførsel, lydbiter og slagord. I 1982 skrev f.eks tidligere budsjettdirektør, «jeg visste Reagans revolusjon var umulig, den var en metafor uten forankring i politisk og økonomisk virkelighet.»
Men den økonomiske nedgangen strakte seg langt tilbake i 70-årene, lenge før Reagans økonomiske program. Videre fungerte den amerikanske økonomien under Reagan langt bedre enn Margaret Thatchers Storbritannia som hadde vært bestemt i sin utførelse av et monetaristisk regime (en tett pengepolitikk og en stram budsjettpolitikk, som resulterte i deflasjon midt i depresjonen).
Økonomien kommer på skinnene igjen rediger
I motsetning til Thatcher kombinerte Reagan det stramme pengeregimet til Federal Reserve med en ekspansiv budsjettspolitikk. Etter nedgangenstiden i 1982 var den høye pengebruken til styresmaktene en av faktorene som førte til sterk vekst (4,2% i året i perioden 1982–1988). Med den samtidige reduksjonen i skatteratene drev den også opp underskuddet betydelig.
En annen faktor i stigningen fra den verste perioden i 1982-82, var det radikale fallet i olje-prisen, som endte inflasjonens press på spiralstigende drivstoff. Kollapsen til OPEC-kartellet lot regjeringen endre sin tette pengepolitikk, til bekymring for konservative monetaristiske økonomer, som begynte å presse på for en reduksjon i renten og en ekspansjon av pengeforsyningene, og effektivt la bekymringen for inflasjon (som nå virket under kontroll) under bekymringen for arbeidsledighet og synkende investeringer.
I midten av 1983 var arbeidsledigheten falt fra 11% i 1982 til 8,2%. BNP-veksten var 3,3%, den høyeste siden midten av 1970-tallet. Inflasjonen var under 5%. Men BNP-veksten skjulte økende ujevnheter i fordelingen av inntektene, fattigdom vokste og reallønnen sank for de lavtlønnede.
Underskuddsforbruk, dollaren og handel rediger
Etter den økonomiske oppturen som begynte i 1983, var den årlige effekten av Reaganomi et stort budsjettunderskudd ettersom utgiftene fortsatte å overgå inntektene pga. skattekutt og økte forsvarsutgifter. Militære budsjett steg mens skatteinntektene, til tross for å ha økt sammenlignet med de stagnerte sene 70-årene og tidlige 80-årene, klarte ikke å ta igjen de stigende utgiftene.
I hans første periode fortsatte Reagan å kreve økninger til forsvarsbudsjett med opp til 10% i året. Kongress-komtéer etterforsket i mellomtiden påstander om at $1000 milliarder av amerikanske militære utgifter i Reagans første periode gav overraskende lite, noe som pekte på feilstyring i Pentagon. I 1980-årene kom feks. nesten 50 av de største amerikanske forsvarskontraktørene under etterforskning for å ha tatt for mye og andre kriminelt vanstyre.
Skattekuttene i 1981, de største i amerikansk historie, eroderte også inntektsgrunnlaget for den føderale styresmakten i det korte løp. Den massive økningen i militære utgifter (rundt $1600 milliarder over fem år) overgikk langt kuttene i sosiale utgifter, til tross for en avrivende effekt av slike kutt som var styrt mot noen av de fattigste delene av samfunnet. MOt slutten av 1985 hadde finansieringen av innenriksprogrammer blitt kuttet nesten så langt som kongressen kunne tolerere.
I denne konteksten steg underskuddet fra $60 milliarder i 1980 til dens topp på $220 milliarder i 1986 (godt over 5% av BNP). Over denne perioden doblet den nasjonale gjelden seg fra $749 milliarder til $1746 milliarder.
Mens underskuddutgifter hadde verdi som økonomisk stimulans og hjalp til med å gjenopprette økonomien i årene under Reagan etter 1982, etterlot dimensjonen av budsjettets underskudd i 80-årene høye renter og en dollar som hadde for høy verdi, som førte til at investeringer og eksport led og konsekvensen var et amerikansk handelsunderskudd.
Siden amerikanske sparerenter var veldig lave (rundt en tredjedel av Japans), var underskuddet for det meste dekket av lån fra utlandet, og snudde USA i løpet av få år fra å være verdens største kreditornasjon til verdens største låntaker. Ikke bare var dette ødeleggende for Amerikas status, det var også en gjennomført endring i etterkrigstidens finansielle system som hadde stolt på eksporten av amerikansk kapital.
Underskuddene holdet rente, selv om de var lavere enn det 20%-nivået tidligere i regjeringens periode på grunn av en endring i regjeringens tette pengepolitikk, høye og truet med å bli enda høyere. Regjeringen var derfor tvunget til å låne så mye penger for å betaler regningene at den drev opp låneprisen. Selv om forsyningssidene lovet økte investeringer som et resultat av topprenten og korporasjonskutt i skatt, led vekst og investeringer nå i konteksten av høye renter.
Kanskje enda mer alarmerende var det at Reagan-periodens underskudd holdt dollaren på for høy verdi. Med så stor etterspørsel etter dollar (hovedsakelig pga. regjeringens lån), oppnådde den en alarmerende styrke sammenlignet med andre betydelige valutaer. Ettersom dollaren svulmet i verdi, ble amerikansk eksport i økende grad utkonkurrert, der Japan hovedsakelig trakk fordelen. Den høye verdien til dollaren gjorde det vanskelig for utlendinger å kjøpe amerikanske varer og oppmuntret amerikanerne til å importere, noe som skjedde for en høy pris for eksportsektoren.
Den amerikanske handelsbalansen ble stadig verre, handelsunderskuddet vokste fra 20 milliarder til over 100 milliarder dollar. Amerikansk industrier som produserte biler og stål, stod ovenfor fornyet konkurranse fra utlandet og innenfor det amerikanske markedet.
De enorme underskuddene var hovedsakelig etterlevninger fra Lyndon B. Johnsons forpliktelse til både «våpen og smør» (Vietnamkrigen og Great Society) og veksten av voksende konkurranse fra andre G7-nasjoner etter deres gjenoppbygging etter krigen, men det var Reagan-regjeringen som valgte å la dette underskuddet utvikle seg.
Mens Reagan var president var påstander om et utøvende «maktvakum» og en lav presidentoppmerksomhet antagelig ikke helt korrekte i sin natur. Noen budsjett-konservative og demokrater kritiserte Reagan for omfanget av underskuddsbruk og fokuserte ofte på den manglende oversikten i forsvarsutgiftene. I januar 1985 sa den prominente spaltisten William Safire, i en henvisning til George H.W. Bush sine anklager om at Reagan forsvarte «voodoo-økonomi» i nominasjonsprosessen i 1980, i The New York Times Magazine at «Reaganomi gir voodoo et dårlig navn» og at «USA har mistet kontroll over sine finansielle markeder til utlendinger».
Reagan og verden rediger
Intervenering og diplomatiske forbindelser i Latin-Amerika, Midtøsten, Afrika og Sørøst-Asia rediger
Med Ronald Reagans løfte om å gjenopprette nasjonens militære styrke, så 1980-årene en massiv økning i militære utgifter, rundt $1600 milliarder over fem år. Et nytt våpenkappløp ville utvikle seg ettersom forholdene supermaktene imellom sank til et bunnivå en ikke hadde sett siden 1960-årene.
Reagan-regjeringen foretrakk en haukeaktig tilnærming til den kalde krigen, særlig i den tredje verden. I etterspillet etter Vietnam var amerikanerne mer skeptiske til å ta de økonomiske belastninger ved store militære forpliktelser. Regjeringen forsøkte å overvinne dette ved å støtte den relativt billige strategien med raske operasjoner med spesialstyrker eller «lavintensitets-konflikter» fremfor bakkekriger i stor skala som Vietnam og Korea.
Den arabisk-israelske konflikten var en annen drivkraft for militære operasjoner. Israel invaderte Libanon for å ødelegge PLO. Men i etterkant av Sabra og Shatila-massakrene i 1982, som fremprovoserte en politisk krise og internasjonal vanære for israelerne, gikk amerikanske styrker inn i Beirut for å bevege Israel til å trekke seg ut. Tidligere støttet regjeringen den israelske invasjonen av Libanon. Man ville både opprettholde støtten til Israel, og samtidig begrense innflytelsen til Israels prosovjetiske fiende Syria i Libanon. Men den amerikanske intenvensjonen i den mangesidige libanesiske borgerkrigen hadde katastofale konsekvenser. 23. oktober 1983 drepte bombingen av marineforlegningen ved Beirut 241 amerikanske soldater. Kort tid etterpå trakk USA sine resterende 1600 soldater ut av landet.
To dager etter angrepet på forlegningen i Beirut, Invaderte de Grenada. Den 19. oktober hadde den lille øystaten blitt utsatt for et statskupp av visestatsminister Bernard Coard, en marxist-leninist som ønsket å styrke landets eksisterende bånd med Cuba, Sovjetunionen og andre kommunistiske stater. Reagan-regjeringens foranledning for invasjonen var beskyttelsen av 500 amerikanske og vestlige medisinstudenter. Suksessen i operasjonen styrket den amerikanske moralen etter den ødeleggende selvmordsbombingen i Beirut, og trakk medias oppmerksomhet bort fra den hendelsen. Grenada tjente som en modell for senere «lavintensitets-konflikter».
USA angrep senere Libya på lignende måte, etter at man fant ut at dets leder, oberst Muammar al-Gaddafi, hadde forbindelser til bombingen av et tysk diskotek i Berlin som ofte var besøkt av mange amerikanere. Angrepet i Berlin kostet tre personer livet, to av dem var fra det amerikanske militæret.
Reagan-regjeringen forsynte også tungt militærstyrte regjeringer i El Salvador og Honduras og i mindre grad Guatemala, som ble styrt av den høyreorienterte militære autokraten general Efrain Rios Montt fra 1982 til 1983, med midler og våpen. Den omgjorde Jimmy Carters offisielle fordømmelse av den argentinske juntaen for brudd på menneskerettighetene og lot CIA samarbeide med argentinsk etterretning i å finansiere de nicaraguanske Contras-styrkene. Sentral-Amerika var regjeringens hovedbekymring, særlig El Salvador og Nicaragua. I Nicaragua hadde sandinistenes revolusjon styrtet den amerikansk-støttede Somoza-familien. De to landene hadde historisk sett vært dominert av multinasjonale selskaper og mektige landeiende oligarker mens mesteparten av befolkningen forble i fattigdom. Resultatet var at hovedsakelig marxistiske revolusjonære ledere hadde fått økende støtte fra bøndene i begge nasjoner.
I 1982 organiserte og finansierte CIA, med hjelp fra argentinsk etterretning, høyreorienterte paramilitære i Nicaragua, kjent som Contras. Avdekkingen av den hemmelige finansieringen av denne operasjonen førte til avsløringene i Iran-Contras-skandalen. I 1985 autoriserte Reagan salg av våpen til Iran i et mislykket forsøk på å frigjøre amerikanske gisler i Libanon. Han hevdet senere at han ikke kjente til at underordnede ulovlig styrte midlene til Contras, en sak som marinesoldaten oberstløytnant Oliver North, en rådgiver til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John M. Poindexter, tok mye av skylden for.
I Afrika, sør for Sahara, forsøkte Reagan-regjeringen, med hjelp fra Sør-Afrika, også å fjerne de betydelige kubanske og sovjetisk-støttede marxist-leninistiske FRELIMO og MPLA-dikataturene i henholdsvis Mosambik og Angola, under landenes borgerkriger. Regjeringen intervenerte til fordel for grupper som RENAMO i Mosambik og UNITA i Angola, og gav begge gruppene hemmelig militær og humanitær bistand.
I Afghanistan oppgraderte Reagan kraftig den militære og humanitære hjelpen til mujahedin-krigerne mot den sovjetisk-støttede regjeringen, og gav dem Stinger luftvernsraketter. Amerikanskallierte Saudi-Arabia og Pakistan gav også opprørerne betydelig støtte. Generalsekretær Mikhail Gorbatsjov reduserte og avsluttet til slutt sitt lands forpliktelser overfor Afghanistan etter at de sovjetiske tropper var blitt trukket inn i en seig geriljakrig.
Reagan uttrykte motstand mot det vietnamesisk-installerte kommunistregimet til Heng Samrin (og senere Hun Sen) i Kambodsja, som hadde styrtet det destruktive Røde Khmer-regimet etter at Vietnam invaderte landet. Regjeringen godkjente militær og humanitær bistand til den republikanske KPNLF og rojalistiske Funcinpec-opprørere. Reagan-regjeringen støttet også fortsatt FN-anerkjennelse av koalisjonsregjeringen i demokratiet Kambodsja (en tredelt opprørsallianse bestående av KPNLF, Fucinpec og Røde Khmer) fremfor den vietnamesisk-støttede Folkerepublikken Kambodsja-regimet. Reagan fortsatte også amerikansk støtte for filippinske Ferdinand Marcos, en iherdig anti-kommunist. I en presidentdebatt sponset av ligaen av kvinnelige velgere forklarte han sin regjerings støtte av Marcos ved å si at «jeg vet der er ting i Filippinene som ikke ser bra ut for oss hva gjelder demokratiske rettigheter, men hva er alternativet? De står overfor en kommunistisk bevegelse»[1]. Med det mente han de aktive kommunist-geriljaer som opererte i Filippinene på den tiden. USA hadde også betydelige strategiske militære interesser i Filippinene, og visste at Marcos' regjering ikke ville rokke ved avtalene om amerikanske baser i landet. Marcos ble til slutt fjernet i februar 1986 av den hovedsakelig fredelige People Power-bevegelsen, ledet av Corazón Aquino.
Slutten på den kalde krigen rediger
Reagan-regjeringen førte en hard linje mot Sovjetunionen. Tidlig i sin første periode angrep presidenten supermakten som «ondskapens imperium». Mens det var Jimmy Carter som offisielt endte détente-politikken etter den sovjetiske intervensjonen i Afghanistan, nådde øst-vest-spenningen nye høyder på begynnelsen av 80-årene som en ikke hadde sett siden Cubakrisen. Det strategiske forsvarsinitiativet (SDI) ble født ut av det forverrede amerikansk-sovjetiske forholdet i Reagan-perioden. Populært kalt «Star Wars» på den tiden (inspirert av storfilmen av samme navn), var SDI et forskningsprosjekt på flere milliarder dollar for et rakettforsvarssystem.
Sovjeterne hadde opplevd viktige gjennomslag på den internasjonale arena før Reagan ble president i 1981, som gjenforeningen av deres sosialistiske allierte, Vietnam, i 1976 og en rekke med sosialistiske revolusjoner i Sørøst-Asia, Latin-Amerika og Afrika. Men landets styrkede bånd til en rekke land i den tredje verden i 1960- og 1970-årene tildekket dets underlegenhet i forhold til USA. Den sovjetiske økonomien led av alvorlige strukturelle problemer. Reformer uteble mellom 1964, og 1982 og forsyningsmangel av konsumentvarer var i ferd med å kvele økonomien og svekket sovjetkommunismens internasjonale troverdighet og tiltrekningskraft.
Øst-vest-spenningene ble raskt mildere etter at Mikhail Gorbatsjov overtok som leder. Etter tre eldre sovjetiske ledere bortgang på rad og rekke siden 1982, valgte politbyrået Gorbatsjov som leder av det sovjetiske kommunistpartiet i 1985, noe som markerte overgangen til en ny generasjon ledere. Under Gorbatsjov konsoliderte relativt unge reformorienterte teknokrater makten, og gav et nytt driv i politisk og økonomisk liberalisering og drivkraften for å fremme varmere relasjoner og handel med Vesten.
Gorbatsjov var fokusert på perestroika men slet med å heve produksjonen av konsumentvarer som ville vært umulig med tanke på de to byrdene av den kalde krigens våpenkappløp på den ene siden og de store summene av utenlandsk og militær bistand, som de sosialistiske allierte hadde blitt vant til og forventet, på den andre. Under Gorbatsjov begynte sovjetiske politikkleggere i økende grad å akseptere Reagan-regjeringens advarsler om at USA ville gjøre våpenkappløpet til en stor byrde for dem. Resultatet i Sovjetunionen var en ankomst av innrømmelser til USA og økonomisk restrukturering (perestroika) og demokratisering (glasnost) innenrikspolitisk, som til slutt gjorde det umulig for Gorbatsjov å beholde sentral kontroll. Reagens hauker har senere hevdet at presset fra de økte amerikanske forsvarsutgiftene var en faktor i fremdriften for reformer.