Tingvoll kirke

kirke i Tingvoll

Tingvoll kirke er en langkirkeTingvollNordmøre. Kirken står tett ved prestegårdstunet ved Tingvollvågen. Den er en del av Den norske kirke og er prostikirke i Indre Nordmøre prosti i Møre bispedømme. Bygningen er fredet.[1]

Tingvoll kirke
OmrådeTingvoll
PlasseringTingvollvågen
BispedømmeMøre bispedømme
Byggeårca 1180
EndringerRestaurert div 1600-tallet
KirkegårdDet er kirkegård ved kirken
Arkitektur
Perioderomansk arkitektur
ArkitektGunnar
TeknikkMur
ByggematerialeStein
Kirkerommet
Plasser420
Beliggenhet
Kart
Tingvoll kirke
62°54′43″N 8°10′55″Ø

Den er en romansk stenkirke som ble bygget rundt 1180. Byggearbeidet kan ha vært innledet rundt 1170.[2] Det nåværende interiøret stammer i hovedsak fra 1600-tallet. Det er en av de best bevarte middelalderkirkene i Norge. Bygningen er særpreget med svært høye og tykke murvegger med plass til et gangsystem. Korbuen er også uvanlig høy[3] og har preg av gotikk.[4] Kirken blir noen ganger omtalt som «Nordmørsdomen».[5]

En af vore interessanteste gamle fylkeskirker er Tingvolls kirke paa Nordmør, der fra sin lune plads i den grønklædte li yndig speiler sig i Tingvollvaagens dønninger.

Bakgrunn

rediger

I middelalderen ble det reist 10 steinkirker i Møre og Romsdal, av disse er Edøy og Tingvoll kirker på Nordmøre.[7] Tidligere omfattet Nordmøre også ytre del av Sør-Trøndelag der det ble reist fire steinkirker (Dolm, Veklem, Austrått og Rein).[3]

Det er usikkert hvorfor en så stor kirke ble bygget akkurat på Tingvoll. Navnet tyder på at det var tingsted. Ellers er det ingen spor som gir holdepunkt for at Tingvoll var et sentralt sted på Nordmøre.[8] I middelalderen var den trolig fylkeskirke for Nordmøre og ble reist på et gammelt tingsted. Det er ukjent hvem kirken var viet til.[9] Prestegårdens bygninger er fra omkring 1730.[4]

Johan Meyer antok at det først har stått en stavkirke på stedet og at steinkirken ble reist etter at stavkirken brant under borgerkrigene på 1100-tallet.[6] Kirkestedet ble omtalt i 1357 (Þingualla kirkiu) og presten i 1333 (sira Einare a Þingwelli). Den er ikke eksplisitt omtalt som fylkeskirke i middelalderen. Gerhard Schøning antok i 1773 at den var fylkeskirke. Den var hovedkirke iallfall fra 1443 og omtales som hovedkirke i 1589 med anneks på Frei og Øre. Tingvoll gård ga navn til skipreidet fra 1432. Det er usikkert om Tingvoll var prestegård i middelalderen, men fra 1520 tyder kildene på at Tingvoll var embetsgård for presten.[10]

Ved det store kirkesalget 1721–1723 var Tingvoll kirke en av de få som ikke ble solgt.[11] Ifølge Sigurd Fjær ble Tingvoll kirke i likhet med andre kirker solgt i 1723. Amtmann Erich Must kjøpte ifølge Fjær Tingvoll kirke på vegne av allmuen i Tingvoll (i alt 164 partseiere). Kommunen kjøpte kirken i 1860.[12]

Bygningen

rediger

Grunnplanet er enkelt med rektangulært skip og kvadratisk kor. Utvendig er skipet 22 meter langt og 13,5 meter bredt, mens koret er 10 ganger 10 meter utvendig.[3] Skipet innvendig er 17,6 meter langt og 9,2 meter bredt. Koret er 7,5 meter langt og 6,7 meter bredt. Skilleveggen mellom kor og skip er 1,4 meter tykk. Grunnplanet har samme dimensjoner som Veøy gamle kirke.[6]

Dønnes kirke på Helgeland er mye mindre men minner ifølge Meyer så mye om Tingvoll kirke at det kan ha vært samme byggmester. Værnes og Mære kirker har større grunnflate, men bare Trondenes kirke har høyere murvegger. Skipets vegger er 9 meter, mens korets er 7 meter høye.[13] Tingvoll kirke har en takvinkel nær 60 grader og er som kirkene i Trøndelag mer høyreiste enn middelalderkirken på Østlandet der største takvinkel er 52 grader. Det tønnehvelvede taket over koret ble trolig satt inn i senmiddelalderen.[14]

Hjørner og åpninger har kvadersteiner av tilhugget marmor slik det var vanlig på Nordvestlandet. Det er portaler i skipets vegger mot sør og nord rett over for hverandre, disse veggene har også to vinduer hver. Vestfronten har tre avlange vinduer og ett rundt vindu i toppen av gavlen. Koret har vinduer mot nord og sør, og seks vinduer mot øst i endeveggen. Det er uvanlig mange vinduer for en middelalderkirke. Trekløverbuene i vestgavlen er inspirert av Nidarosdomen. De øvrige åpningene ut har rundbuer,[3] mens korbuen er spiss som i gotikk. Sigurd Fjær antyder at korbuen er tilføyd eller endret etter at kirken var reist.[15]

Det er usikkert om glassmaleriene skriver seg fra middelalderen.[16] Taket var opprinnelig tekket med takspon[17] som er korte, rektangulære trestykker brukt omtrent som takstein.[18] I 1647 gikk det med 18 tynner tjære til "bekbræding" av taket. I 1708 fikk kirken røde takpanner (som lett blåste av) og i 1906 ble den tekket med skiferheller som ikke blåser så lett av. Takflaten er på i alt 748 m2.[17]

Takstolen var åpen slik det var vanlig. Takstolen ble trolig skiftet ut i 1708 og takrytteren er trolig fra samme tid. Meyer beskrev i 1910 et flatt loft som var tenkt skiftet ut i forbindelse med restaurering.[19] Takkonstruksjonen er komplisert med saksestoler.[4] Korbuens hvelving er spiss og er 11 meter over gulvet. Murene er oppført av bruddstein med marmorkvadre. Veggene er laget som kistemurer og mellomrommet er brukt til ganger, trapper og rom. Vestgavlen er så gjennomskåret av slik passasjer at veggen er trekkfull og på Meyers tid var den bordkledd for å holde trekken ute. Meyer antok at veggene innvendig ble pusset med kalk i middelalderen og at den hvite pussen har blitt dekorert med flerfargede bilder eller tekst.[20]

Vestfronten er mest utsatt for vær og vind, og kalkpussen ble stadig vasket bort og vestveggen ble derfor bordkledd. Det er usikkert når vestveggen ble bordkledd. I 1689 heter det at halv bordkledningen blåste ned, også vinduene mot vest var tildekket av bord på den tiden.[21]

Korbuen er uvanlig høy (11 meter). Det katolske interiøret ble skiftet ut på 1600-tallet, og kirken fikk våpenhus, sakristi («skrifthus») og prekestol.[1] Det er usikkert hvilket årstall sakristiet kom opp.[22] Våpenhuset ble satt opp foran sydportalen,[23] trolig på 1600-tallet. Våpenhuset var laget av laftet tømmer og kledd utvendig med bord, innvendig var stokkene malt med ranker og senere dekket med leirpuss. Våpenhuset og sakristiet ble gjenoppbygget etter rasering av uvær i 1689. Ved kirken var det egen kirkebod eller tiendestabbur.[22]

Murvegger og skjulte ganger

rediger

Kirken minner om en festning med 2 meter tykke murer med ganger og trapper i hulrom i de tykke veggene. Meyer mente at kirken var bygget for å kunne brukes som festning. Adgangen til hulrom i veggene var tildels gjenmurt på Meyers tid og Meyer siterte Gerhard Schønings beskrivelse av utformingen av antatte vaktposter.[24] Bygget har romanske buer over dører og vinduer, også noen kløverbuer, mens korbuen har spiss bue. Ved siden av Dønnes kirke er Tingvoll kirke den eneste kirke på landet delvis bygget som festning med gangsystem i de tykke veggene.[25] Ifølge Øystein Ekroll er det ikke grunnlag for å hevde at gangsystemet hadde militært formål.[3]

Tingvoll kirke er eneste kirke i Norden med et slikt gangsystem som også kan ha hatt liturgisk formål.[1] Gangsystemet har gjort det mulig å synge og messe fra ulike steder rundt kirkerommet, og det var mulig å bevege seg rundt hele kirken inne i veggene.[3] Blant annet var det oppgang inne i korets murvegg til et galleri på toppen av et lektorium i korbuen. Fra dette lektoriet var det mulig å gå rundt hele skipet og koret på nivå med vinduene.[26] Lektoriemuren ble revet i 1878 og åpningen i denne muren brukes nå som kirkegårdsport.[3]

Gangsystemet kan ha vært inspirert av tverrskipet i Nidarosdomen som var under oppføring omkring 1170.[2]

Interiør

rediger

Kirken er enkelt utsmykket med håndverk av høy kvalitet.[3] Etter reformasjonen ble mange dekorasjoner fjernet eller tildekket. I 1660 bekostet sogneprest Hans Tausan altertavle, den gamle ble gitt til Løken kirke i Sunndal (Løken kirke ble ødelagt av snøskred i 1685[27]). I 1682 sørget Tausan for å sette opp et galleri i renessansestil og med fremstilling av apostlene på vestre vegg. Tre av de tolv feltene kom bort da galleri på nordveggen ble satt opp i 1841.[4]

Prekestolen av nederlandsk opphav ble satt opp i 1658.[23] Prekestolen er fint håndverk i eik og datert 1632. Etter reformasjonen (på 1600-tallet) ble det lagt en flat himling som skjulte takstolene. En stoldør er datert 1613 og en lysekrone i messing er datert 1624.[28]

Et malt epitaf på nordre korveggen er datert 1647 og viser Erick Pedersen som trolig var kirkeverje. Kalk og disk av sølv som ble registrert på inventarlisten i 1646 er fortsatt i bruk. Et epitaf over presten Tausan henger på nordveggen. Flere deler av interiøret ble utbedret i siste halvdel av 1600-tallet.[28]

Den eldste kirkeklokken er fra 1702. Fjær antar kirken opprinnelig ikke hadde tårn og at klokkene hang i de runde vinduet i vestgavlen. Det er trapper i muren opp til dette runde vinduet. I 1649 fantes et klokketårn (takrytter) som var i dårlig stand og en takrytter ble montert året etter på en litt annet sted enn det forrige. Tårnet blåste i desember 1689 ned slik at klokkene falt ned på himlingen. Et improvisert tårn sto til 1708 da en ny takrytter ble satt opp, og den holdt seg til 1787 da dagens takrytter ble reist.[29]

Bygget ble restaurert på slutten av 1300-tallet eller tidlig på 1400-tallet tross nedgangstiden etter svartedauden. Kirken fikk da trehvelving i taket over koret og kalkmalerier.[8] Steinalteret i koret har relikvierom og er trolig opprinnelig.[30] Kirken fikk ovner til oppvarming i 1896.[31]

Runeteksten

rediger

På korveggen er det runer hugget inn i marmoren blant annet med teksten: «Jeg hette Gunnar og gjorde dette hus». I veggen i koret over steinalteret er det innmurt en marmorkvader (1 meter lang, 0,5 meter høy) med store og lett leselige runer. Meyer antok at «Gunnar» i teksten var kirkens byggherre og en lokal høvding snarere enn byggmesteren:[32] Innskriften er trolig fra slutten av 1100-tallet eller omkring 1200.[33][34] Audun Dybdahl har lansert hypotesen at «Gunnar» var Gunnar Grjonbak, lagmann i Frostating til 1188.[5]

 Ek biþ firi guþr's sakar yþr lærþa menn er varþveita staþ þenna ok alla þá er ráþa kunnu bæn mina minnisk sálo minnar i helgum bænom. En ek et Gunnar ok gerþi ek hus þetta. + Valete!

Jeg ber for guds skyld dere lærde menn, som forstår dette sted (som står for dette hellige sted[34] eller som forvalter dette hellige sted[35]) og alle som kan tyde min bønn: minnes min sjel i hellige bønner. Men jeg het Gunnar og jeg gjorde dette hus + Lev vel! 

Runennskrift i veggen over steinalteret[32]

De lærde mennene Gunnar henvender seg til er trolig presteskapet. Inskripsjonen viser ifølge Seim at runer var akseptert av kirken.[36] Det siste ordet (valete eller ualete) er latin noe som forekommer i en del middelalderske runetekster.[37] varþveita betyr trolig «ta vare på, forvalte». Inskripsjonen er en av de fineste i en norsk kirke og er svært kyndig og målrettet utført. Den som utførte inskripsjonen har trolig behersket latinske bokstaver og skrivemåten er tydelig påvirket av latinsk skriftkultur. Rettskrivingen (for eksempel dobbel konsonant) og orddelingen (ordene er skilt med eget tegn) er konsekvent utført, noe som ifølge Spurkland peker mot en person som var kjent med tekst i bøker.[35][38]

Restaurering

rediger

Murene står stort sett slik som det var i middelalderen.[30] Stormer i 1689 og 1699 raserte tårnet og bordkledningen på vestveggen. I 1707 ble kirkebygget beskrevet som «brøstfeldig» med nedblåst tårn, råtne takbjelker og værslitte vegger, og det ble gjennomført et stort reparasjonsarbeid i 1708.[39]

Tidlig på 1900-tallet ble det avdekket at bygget manglet grunnmur og at de tykke veggene sto rett på jorden slik at tele hadde brutt løs noen av de nederste steinene og sig har ført til noe sprekker i veggene. Det ble da støpt grunnmur under den eksisterende gråsteinsmuren.[40]

Johan Meyer undersøkte bygget i 1906 (og i 1917 sammen med arkitektstudentene) med sikte på å utarbeide plan for restaurering.[41] Kirken ble restaurert i 1928 og interiøret skriver seg fra 1928.[1]

I 2016 ble fasaden pusset opp. Riksantikvaren mente bedriften som utførte arbeidet hadde brukt vinkelsliper på en slik måte at overflaten på steinene ble endret og sporene etter de opprinnelig bygningsarbeiderne var borte.[42] Saken endte i 2017 i retten.[43]

Kirkegård

rediger

I tillegg til kirkegården ved kirken er det gravlunder ved Hanem og Torjulvågen.

Galleri

rediger

Litteratur

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d (no) «Tingvoll kirke». Kirkesøk. Den norske kirke. 
  2. ^ a b Berg, K. (2010). Gamle Aker kirke: en undersøkelse av kirkerommet som liturgisk funksjonsrom (Master's thesis, Universitetet i Oslo).
  3. ^ a b c d e f g h Ekroll, 1997, s. 273f
  4. ^ a b c d Muri, Sigurd (1971). Norske kyrkjer. Oslo: Samlaget. ISBN 8252117260. 
  5. ^ a b «Tidens Krav - Den gåtefulle kirken». www.tk.no (på norsk). 12. desember 2006. Besøkt 12. september 2017. 
  6. ^ a b c Meyer, 1910, s. 3
  7. ^ Ekroll, Øystein (1957-) (1997). Med kleber og kalk: norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget. ISBN 8252147542. 
  8. ^ a b «Kulturminneatlas Møre og Romsdal - Artikkel: Tingvoll kirke». kulturminneatlas.avinet.no. Arkivert fra originalen 12. september 2017. Besøkt 12. september 2017. 
  9. ^ Fjær, 1931, s. 8
  10. ^ Brendalsmo, J., & Eriksson, J. E. G. (2016). Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Møre og Romsdal fylke Arkivert 16. september 2017 hos Wayback Machine.. Riksantikvaren/NIKU. November 2016.
  11. ^ Bygdehistorie for Tingvoll og Straumsnes. Tingvoll: Bygdeboknemnda. 1970. 
  12. ^ Fjær, 1931, s. 33f
  13. ^ Meyer, 1910, s. 7–8
  14. ^ Snekkestad, Petter (2010): Betraktninger omkring akustisk intensjonalitet i romanske steinkirker i Norge. Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2010.
  15. ^ Fjær, 1931, s. 8-9
  16. ^ Fjær, 1931, s. 10
  17. ^ a b Fjær, 1931, s. 19
  18. ^ takspon i Store norske leksikon
  19. ^ Meyer, 1910, s. 9
  20. ^ Meyer, 1910, s. 9-10
  21. ^ Fjær, 1931, s. 20
  22. ^ a b Fjær, 1931, s. 21
  23. ^ a b Meyer, 1910, s. 12
  24. ^ Meyer, 1910, s. 4-6
  25. ^ Meyer, 1910, s. 7
  26. ^ Ekroll, 1997, s. 151
  27. ^ Seljedal, Ivar (1966). Sunndalsboka. [Sunndalsøra]: Sogelaget. 
  28. ^ a b Fjær, 1931, s. 10-14.
  29. ^ Fjær, 1931, s. 16.
  30. ^ a b Fjær, 1931, s. 3
  31. ^ Fjær, 1931, s. 52.
  32. ^ a b Meyer, 1910, s. 11
  33. ^ Bjørn M. Siem: Kirkeliv og kirker. Møre og Romsdal. Oslo: Gyldendal, 1977.
  34. ^ a b Ekroll, 1997, s. 105
  35. ^ a b Spurkland, T. (2005). Norwegian runes and runic inscriptions (No. 138). Boydell Press.
  36. ^ Seim, K. F. (2010). Evidence of Runic and Roman Script in Contact in Post-Viking Age Norway. Futhark: International Journal of Runic Studies, 1, 189-196.
  37. ^ Knirk, J. E. (1998). Runic inscriptions containing Latin in Norway. Runeninschriften als Quellen interdisziplinarer Forschung. Erganzungsbande zum Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, 15, 476-507.
  38. ^ Baur, S. E. (2011). Runic and Latin Written Culture: Co-Existence and Interaction of Two Script Cultures in the Norwegian Middle Ages (Doctoral dissertation, MA thesis, Universität Tübingen).
  39. ^ Fjær, 1931, s. 23, 30
  40. ^ Fjær, 1931, s. 6
  41. ^ Fjær, 1931, s. 52f
  42. ^ «Rettssak om skadar på 1000 år gamal kyrkje». NRK (på norsk). 4. september 2017. Besøkt 11. september 2017. 
  43. ^ «Dømt til å betale 400.000 etter oppussingen av Tingvoll kirke». NRK (på norsk). 11. september 2017. Besøkt 11. september 2017. 

Eksterne lenker

rediger