Taggblåhegg (Amelanchier alnifolia) er en løvfellende busk i rosefamilien som naturlig vokser i vestlige og sentrale Nord-Amerika.

Taggblåhegg
Nomenklatur
Amelanchier alnifolia
(Nutt.) Nutt.
Populærnavn
taggblåhegg[1]
(matsøtmispel, bærsøtmispel, heggmispel)
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klasseblomsterplanter
OrdenRoseordenen
Familierosefamilien
Slektblåheggslekta
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

SE — Svært høy risiko 2023

Økologi
Habitat: vannkanter, fjellsider
Utbredelse:

Den blir mellom 1 og 12 m høy og kan ha fra 1 til 50 stammer. Den sprer seg med rotskudd og danner tette kratt. Bladene er ovale, tannede, 24–47 mm lange og 17–35 mm brede. Under blomstringen er bladene mer eller mindre hårete, men ut på sommeren er de glatte eller sparsomt håret. Artsepitetet alnifolia viser til bladene ligner litt på oreblader.[3]

Blomstene sitter 6–11 sammen i en klase. De har fem hvite kronblad som er 9,5–14 mm lange og 3,3–5,5 mm brede. Det er 15–21 pollenbærere og 4–5 grifler. Frukten er en kjernefrukt, som er svart eller purpur og 8–15 mm i diameter. Taggblåhegg vokser langs kanten av elver og vann, i steinete fjellsider, kratt, skog og fuktige vegkanter.[3]

Det er tre varieteter av arten[3]

Taggblåhegg er mye plantet i hager og veganlegg på grunn av blomstringen og vakker høstfarge. Fruktene blir av og til spist, og i Nord-Amerika kalles de saskatoon berries, et navn fra cree. Arten er svært nøysom og hardfør. I Norge kan den plantes til herdighetssone 8, altså i hele landet.[4][5]

Fruktene er ettertraktet av fugler, noe som gjør at arten kan spre seg raskt og langt. I Europa finnes taggblåhegg forvillet i Tyskland, Norge, Russland og Sverige. Når den etablerer seg i naturen, kan den fortrenge stedegne busker, skape busksjikt der de ikke finnes naturlig og forstyrre balansen mellom busker med frukt og fruktetende fugler.[6]

I Fremmedartslista er den vurdert til svært høy risko på grunn av stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt.[2]

Galleri

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 14. april 2023. Besøkt 14. april 2023. 
  2. ^ a b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for taggblåhegg Amelanchier alnifolia som SE (LO i 2018) for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 14. september 2023. 
  3. ^ a b c «Amelanchier alnifolia». Flora of North America. Besøkt 1. september 2017. 
  4. ^ E. Hansen (2000). Prydbusker og trær for norske hager (3 utg.). Landbruksforlaget. s. 80–81. ISBN 82-529-2436-0. 
  5. ^ I. Palmstierna (1999). Trær & busker i hagen. Oversatt av N.P. Thuesen, foto B.K. Johanson. Orion. s. 105. ISBN 82-458-0370-7. 
  6. ^ A. Kurtto (2009). «Amelanchier alnifolia». Rosaceae (pro parte majore). – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 1. september 2017. 

Eksterne lenker

rediger