Stridsklubbe[1] er et slagvåpen brukt i oldtiden og middelalderen; om eldre forhold også betegnet som stridskølle.[2] Våpenet kunne utformes ulikt, fra en massiv klubbe med et tungt hode i enden av et håndtak for å avlevere kraftige, knusende slag. Stridsklubben består vanligvis av et sterkt, tungt tre- eller metallskaft, ofte forsterket med metall, med et hode laget av stein, bein, kobber, bronse, jern eller stål. Køller med steinhoder er trolig de eldste våpnene som er laget for kun bruk i kamp.[3]

Diverse stridsklubber. Fra venstre: Bozdogan/buzdygan (osmansk), tabar-shishpar (indisk), shishpar (indisk), shishpar (indisk), gurz (indisk), shishpar (indisk).
Danmarks kongevåpen med to villmenn som skjoldbærere, bevæpnet med klubber.

Hodet på en militær stridsklubbe kunne utformes med flenser eller knotter for bidra til større ødeleggelse av panserrustning. Lengden på en stridsklubbe kan variere betydelig. Stridsklubbene til fotsoldater var vanligvis ganske korte (seksti til nitti centimeter). Stridsklubbene til kavalerister var lengre og dermed bedre egnet for slag levert fra hesteryggen. Tohåndsklubber kunne være enda større.

Stridsklubber brukes sjelden i dag til faktisk kamp, men mange offentlige organer (for eksempel det britiske Underhuset og den amerikanske kongressen), universiteter og andre institusjoner har seremonielle stridsklubber og fortsetter å vise dem fram som symboler på autoritet.

Danmarks kongevåpen har to såkalte villmenn som skjoldbærere på hver side, og som støtter seg på hver sin stridsklubbe. Slike kraftige, hårete og nakne menn bevæpnet med klubber ble tidvis benyttet i heraldikken, for Danmarks våpenskjold stammer de tilbake til adelshuset Oldenburg eldste tid.[4]

Stridsklubber blir ofte paradert i akademiske, parlamentariske eller borgerlige ritualer og prosesjoner. Eksempelvis da den irske byen Clonmel fikk charter som fri borough i 1608 fikk borgermesteren også retten til å bære seremonielt sverd og tre betjenter med lange stridsklubber (engelsk: mace-bearer) som nå er utstilt i byens museum som byens regalier.[5]

Etymologi rediger

De nordeuropeiske landene har tilsvarende begreper, norsk: stridsklubbe eller stridskølle; svensk: stridsklubba; nederlandsk: strijdknots; og tysk: streitkolben (også schlägel).[6] Den fransk-engelske tradisjonen har andre språklige begreper. På engelsk benyttes mace i betydningen «tungt enhåndsvåpen av metall, ofte med pigget hode», avledet fra gammelfransk mace, «klubbe, septer» (moderne fransk massue), til sist avledet fra vulgærlatin *mattea, som er kilden for italiensk mazza.[7]

Historie rediger

Opprinnelse rediger

 
Herkules bevæpnet med klubbe.
 
Køllehoder av stein fra den søramerikanske mochekulturen. Larco Museum (Lima-Peru).
 
Køllehode av kalsitt, rundt 6000-5000 f.Kr., Syria

Til å begynne med besto stridsklubbe kun av en stokk som var tykkere i den ene enden, en såkalt baculus.[8][9] Ettersom en slik klubb er effektiv, har den siden svært langt tilbake i tid blitt brukt i alle bondekriger og folkelig mobilisering og til og med i skyttergravskampene under første verdenskrig.

Køller av horn er bevart fra paleolitikum (eldre steinalder). De første våpnene som ble laget med hovedformålet å bli brukt i kamp var køller med et hode av stein som dateres til kobberalderen og tidlig bronsealder. I Midtøsten ble klubber med hode laget av blant annet kalkstein og porfyr brukt rundt 3500 f.Kr. Det var teknisk vanskelig å feste steiner til treskaft på høvelig måte, noe som gjorde de tidlige krigsklubbene med steinhode til høystatusvåpen.

I Europa ble det avdekket et forseggjort utskåret seremonielt klubbehode av flint en under utgravningen av den neolittiske haugen av Knowth i Irland, datert til rundt 3300-2800 f.Kr.[10][11] I det gamle Ukraina ble klubbehoder av stein først brukt for nesten 8000 siden. De andre kjente var klubber med merkelig formede skiver montert vinkelrett på håndtaket.

Narmerpaletten, en steintavle avdekket fra oldtidens Egypt fra rundt 3 000 f.Kr. viser en konge som svinger stridsklubbe truende over hodet. Steinulen på staven var omfattende dekorert, slik som på narmerklubben[12] og skropionklubben,[13] og hadde kongens navn påskrevet. Det antyder at kongens stridsklubbe var et autoritetssymbol slik med et kongelig septer.[14]

 
Piriformet steinhode formet som et mannsansikt fra oldtidens Egypt.

Problemet med tidlige stridsklubber var at steinhodene kunne lett bli knust og det var vanskelig å feste hodet til trehåndtaket på pålitelig vis. Egypterne forsøkte å gi dem en skiveform i den førdynastiske perioden (ca. 3850–3650 f.Kr.) for å øke deres nedslag og til og med gi noen kuttskader, men dette ser ut til å ha vært en kortvarig forbedring.[15]

En avrundet pæreformet steinhode med et hullet drillet ut gjennom midten er kjent som en «piriform».[16] Denne utformingen erstattet skiveformen i Naqada II-perioden i det førdynastiske Øvre Egypt (3600–3250 f.Kr.) og ble brukt gjennom hele Naqada III-perioden (3250–3100 f.Kr.).[17]

Lignende stridshoder ble også brukt i Mesopotamia rundt 2450–1900 f.Kr. På en sumerisk leiretavle skrevet av skriveren Gar.Ama, bevart i Schøyen-samlingen[18] er tittelen «Stridsklubbens herre», oppført i år 3100 f.Kr.[19] Assyrerne brukte antagelig stridsklubber omkring 1800-tallet f.Kr. og i sine felttog; stridsklubbene var vanligvis laget av stein eller marmor og dekorert med gull eller andre metaller, men ble sjelden brukt i kamp med mindre man kjempet mot tungt pansret infanteri.

Rundt midten av det 2000-tallet f.Kr. begynte kobber å bli brukt til køllehoder, først i Mesopotamia, deretter i Syria, oldtidens Egypt og i andre kulturer i Midtøsten. Ved å benytte metall som kobber gikk ikke hodene på stridsklubbene ikke lenger så lett i stykker, og en bedre passform kunne fås til trekøllen ved å gi øyet på hodet formen av en kjegle og bruke et konisk håndtak.

Sherden, kanskje fra Sardina, en gruppe av de som egypterne kalte havfolkene, kjempet for farao Ramses II mot hettittene var bevæpnet med stridsklubber bestående av trestokker med bronsehoder. Mange bronsestatuetter fra tiden viser sherdenske krigere som bærer sverd, buer og stridsklubber.<[20][21]

Antikken rediger

 
Assyrisk soldat holder en stridsklubbe og en bue. Detalj av et basaltrelieff fra palasset til Tiglat-Pileser III i Hadatu, Syria. 744–727 f.Kr. Ancient Orient Museum, Istanbul

Persere brukte en rekke stridsklubber og stilte med et stort antall tungt pansrede og væpnede kavaleri, katafrakt. For en tungt bevæpnet persisk ryttere var en stridsklubbe like effektiv som et sverd eller stridsøks. Det persiske eposet Shâhnâme («Kongeboken») har mange referanser til tungt pansrede ryttere som står overfor hverandre og slåss med stridsklubber, økser og sverd. Den magiske, snakkende stridsklubbe Sharur («knuser av tusener») gjorde sin første opptreden i sumerisk/akkadisk mytologi under eposet om Ninurta.[22]

De indiske eposene Ramayana og Mahabharata beskriver en omfattende bruken av gada, en treklubbe, i gammel indisk krigføring som gada-yuddha, «klubbekamp».[23] Gada var også knyttet til religiøse overtoner som det foretrukne våpenet til guden Hanuman.

Antikkens romerne gjorde ikke mye bruk av stridsklubber, sannsynligvis på grunn av innflytelsen fra rustning, og på grunn av det romerske infanteriets kampstil som involverte Pilum (spyd) og Gladius (kort sverd brukt på en stikkende måte), selv om hjelpesoldater fra den romerske provinsen Syria Palestina var bevæpnet med køller og stridsklubber i kampene ved Immae og Emesa i 272 e.Kr. De viste seg å være svært effektive mot de tungt pansrede ryttere fra Det palmyrenske riket.[24]

Middelalderen rediger

 
Ludvig XI av Frankrike og hans betjenter bevæpnet med stridsklubber.

I løpet av middelalderen ga rustninger av metall som ringbrynje beskyttelse mot slag fra skarpe våpen.[25] Solide stridsklubber av metall og krigshammere slått med stor kraft viste seg å kunne påføre godt pansrede riddere skade, ettersom kraften til et slag fra en stridsklubbe er stor nok til å forårsake skade uten å trenge inn i rustningen.

Et eksempel på en stridsklubbe som er i stand til å trenge gjennom rustning er den flensede stridsklubbe. Flensene lar den bulke eller trenge gjennom tykke rustninger. Flensehoder ble ikke populært før etter klubbehoder med knotter. Selv om det er noen referanser til flensehoder (bardoukion) så tidlig som i det bysantinske riket ca. 900,[26] er det allment akseptert at flensehoder ikke ble populær i Europa før på 1100-tallet.

Hjelmknuser rediger

 
Østeuropeiske flensekubber.

I løpet av 1300-tallet brukte riddere og andre ryttere ofte kortskaftede rideklubber kalt hjelmknusere. De kan enten være glatte, besatt av knotter eller torner. En ny type hjelmknuser ble utviklet da platerustning ble stadig mer brukt. Radialt fra køllehodet ble 6 til 8 mer eller mindre skarpe kølleblad festet rett ut. Våpenets fulle lengde var mellom 40 og 65 centimeter og vekten varierte mellom 0,75 og 1,6 kilo. I Sverige ble slike klubber kalt köritsklubbor (körits betydde full rustning lik den som ble båret av ridderne).[27] Denne typen køller ble brukt helt frem til midten av 1500-tallet. Stridsklubben/hjelmknuseren ble deretter brukt som befalstegn (feltherrestav) til langt ut på 1600-tallet. I svenske dokumenter fra 1600-tallet ble våpenet også kalt putsch (pusikan);[28] ordet kommer sannsynligvis fra et østeuropeisk språk ettersom hjelmknuseren opprinnelig ble brakt inn i Europa fra Orienten. Denne typen klubber kom ganske tidlig til Sverige. Johan III pleide å bære en ungarsk jernklubbe og Karl IX eide en sølvpusikan. Sistnevnte ble brukt seremonielt som en slags stolklubbe av Gustav III og Gustav IV Adolf ved Sveriges riksdag.

Goedendag rediger

 
Fragmenter av originale goedendager bevart på Kortrijk museum

Den flamske goedendag (nederlandsk for «god dag») er en kombinasjon av kølle og spyd, som ble brukt blant annet under den nattlige massakren av den franske garnisonen i Brugge den 18. mai 1302. Den er omtrent 1½ meter lang, med en (overdimensjonert) jernbrakett. Jernfestet ble brukt som køllehode, mens spissen kunne også brukes til å stoppe hester.[29] Våpenet ble brukt med stor effekt av laugsmennene i Flanderns rike byer mot de franske ridderne i de gylne sporer-slaget (nederlandsk Guldensporenslag) nær Kortrijk i Flandern den 11. juli 1302. Resultatet var at de franske adelen og ridderne fikk store tap i hendene. De 500 sporene som ble samlet fra de franske ryttere ga slaget sitt populære navn.[30]

Spikerklubbe rediger

 
Diverse våpen. Illustrasjon fra Historia om de nordiska folken (VII:3) av Olaus Magnus, 1555.

Spikerklubben tilhører middelalderens våpenkategori av knusevåpen. Det var særlig i Tyskland det fikk navnet Morgenstern, morgenstjerne.[31] Den har et skaft av tre eller metall, og ofte er klubbhodet laget av en metallkule med pigger og vanligvis et lengre slagpunkt midt på toppen av ballen. Slaghodet kan også være laget av dreiet hardt tre med en ca. 25 cm lang syllignende støtpunkt øverst. På en jernring rundt slaghodet på største omkrets ble det festet 6 til 8 pigger og ytterligere 8 stykker jernpigger ble pakket inn i treverket. Piggkøllen ble i utgangspunktet brukt, akkurat som mange andre knusevåpen, hovedsakelig av riddere mot andre riddere da disse var beskyttet av ugjennomtrengelig metallrustning. Den ble senere brukt av både infanteri og kavaleri. Rytternes piggkøller er preget av et kortere skaft enn fotfolkets. Infanteriets lange køller med skaft opptil mer enn 2 meter ble brukt til langt inn i fortiden til forsvar av festninger, samt brukt om bord på krigsskip og ved bondemønstringer.

 
Seremoniell stridsklubbe i sølv båret i parader av marskalk i Polen (Marszałek Polski)

I Sverige var morgenstjernen eller spikerklubben symbolet på bondehærer og folkelige opprør. I løpet av 1500- og 1600-tallet fortalte allmuen historier om klubbhærer, det vil si bondehærer med spikerklubber som reiste seg mot overmakten. Virkelige eksempler er klubbekrigen i det finske innlandet på slutten av 1500-tallet[32][33] og morgenstjerneopprøret i Närke i 1653, som var et opprør mot verneplikt og tunge skatter.[34] Piggkøller ble fortsatt brukt i forbindelse med svenske Dalarnaopprøret i 1743 hvor 4 500 bønder og soldater marsjerte mot Stockholm i protest mot krig og dyrtid[35] og ble brukt som brannvaktvåpen til inn på 1800-tallet.[36][37]

Moderne historie rediger

Alle slagvåpen er brutale, og spikerklubben er intet unntak, særlig ved at den er enkel å framstille. I et norsk fengsel benyttet Rudolf Fredrik Hansen, «rovmorderen fra Jarlegaten», et sengebein som han slo ulike metallgjenstander gjennom: saks, beslag samt en mengde lange spiker. Med dette våpenet slo han ihjel en fengselsbetjent den 30. september 1927 på særlig bestialsk vis.[38]

Klubber ble benyttet under den første verdenskrig som moderne varianter av middelalderens stridsklubber. De var hjemmelagde håndvåpen for nærkamp, brukt av både de allierte og sentralmaktene. Køller ble brukt under angrep i skyttergravene om natten som en rolig og effektiv måte å drepe eller såre fiendtlige soldater på.[39][40]

Provisoriske stridsklubber ble også funnet i besittelse av noen fotballhooligans på 1980-tallet.[41]

Bilder rediger

Referanser rediger

  1. ^ «stridsklubbe», NAOB
  2. ^ «stridskølle», NAOB
  3. ^ Oppslagsord: «military technology», Encyclopædia Britannica 22 april 2011
  4. ^ «Det kongelige våben» Arkivert 7. mars 2023 hos Wayback Machine., Kongehuset.dk
  5. ^ «Tipperary County Museum hosts Clonmel's famed regalia in new permanent exhibition», Tipperary Live
  6. ^ Schlägel, m. – Abschnitt: 1 b), i: Grimm, Jacob; Grimm, Wilhelm (1899): Deutsches Wörterbuch. Bind 15: Schiefeln–Seele – (IX). S. Hirzel, Leipzig , s. 340
  7. ^ «mace (n.1)», Online Etymology Dictionary
  8. ^ «baculus», Merriam-Webster
  9. ^ Owen-Crocker, Gale R. (2005): King Harold II and the Bayeux Tapestry, Boydell Press, s. 106
  10. ^ «Knowth Flint macehead, 3300-2800 BC», Newgrange.com
  11. ^ «Flint Mace-Head», National Museum of Ireland
  12. ^ Narmer Macehead, The Ancient Egypt Site
  13. ^ «Scorpion Macehead», The Ancient Egypt Site
  14. ^ «Scorpion Macehead – Ceremonial Weapon of Ancient Egypt», Joyofmuseums.com
  15. ^ Dunn, Jimmy : «The Blunt Instrument: A Weapon of Enduring Fascination in Ancient Egypt», Touregypt.net
  16. ^ Piriform mace head, MFA Boston
  17. ^ Piriform macehead with male faces, The Met
  18. ^ «Pictorgraphic Lexical Lists from Sumer Contain the Earliest Autograph Signatures», History of Information
  19. ^ Lexical List & Oldest Autograph, The Schoyen Collection
  20. ^ Abbas, Mohamed Raafat (2017): «A Survey of the Military Role of the Sherden Warriors in the Egyptian Army during the Ramesside Period» (PDF), ENiM 10, s. 7-23.
  21. ^ Emanuel, J. P. (2012): «'Šrdn of the Sea': A Reassessment of the Sherden and their Role in Egyptian Society», i: Archaeological Institute of America Annual Meeting. Philadelphia, PA.
  22. ^ Ninurta, World History Encyclopedia
  23. ^ Gada Mace Mysticism
  24. ^ Southern, Pat (2008): Empress Zenobia: Palmyra's Rebel Queen. A&C Black. ISBN 978-1-84725-034-6; s. 139
  25. ^ DeVries, Kelly; Capponi, Niccolò (2019): Castagnaro 1387: Hawkwood's Great Victory. Bloomsbury Publishing. ISBN 978-1-4728-3357-0.
  26. ^ Heath, Ian (1979): «10th Century Byzantine Tagmatic Kataphraktoi» Arkivert 7. mars 2023 hos Wayback Machine., utdrag fra Armies of the Byzantine Empire, 886–1118, Warfare.ga
  27. ^ «Körits, Körit(t)z, se Kyrass», Svenska Akademiens ordbok
  28. ^ «Pusikan», Svenska Akademiens ordbok
  29. ^ «The Goedendag: Medieval Weaponry», Military History Matters
  30. ^ «#10 - The Battle of the Golden Spurs Set Flanders Free», Republic of Amsterdam Radio 26. august 2021
  31. ^ Newman, Paul B. (2001): Daily life in the Middle Ages, 2. utg., McFarland. ISBN 0-7864-0897-9; s. 227.
  32. ^ Klubbekriget, ved Eugen Söderström
  33. ^ Lindstedt, Urban (13. mai 2020): «Klubbekriget – det blodiga upproret när Finlands bönder fått nog», Historie.nu
  34. ^ Femton torpare blev bondearmé, Tivedenfinnar.se
  35. ^ Sennefelt, Karin (2001): Den politiska sjukan: Dalupproret 1743 och frihetstida politisk kultur, Uppsala
  36. ^ Carlquist, Gunnar, red (1937): Svensk uppslagsbok. Bd 18. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 139
  37. ^ «Dalupproret 1743», SO-rummet
  38. ^ «Slagvåpen», Justismuseet, Digital Museum
  39. ^ «WWI Trench Club», National Army Museum
  40. ^ «Trench Club», Canada and the First World War, Warmuseum.ca
  41. ^ «Mace of Evil», Daily Mirror. 27. mars 1986. s. 1.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

(en) Maces – kategori av bilder, video eller lyd på Commons