Gladius
Gladius (pl. gladii) var et kortsverd som ble brukt av romerske soldater i nærkamp. Opprinnelig var gladius en betegnelse på et hvilket som helst sverd, men det ble etter hvert forbeholdt det korte, tveeggede sverdet som ble brukt av det tunge infanteriet, i motsetting til falcata (en huggert) og det lange kavalerisverdet spatha. De korte stikksverdene kom opprinnelig fra Hispania, og den eldste formen ble derfor kjent som Gladius Hispaniensis.[1] Det ble etter hvert også utviklet andre gladiustyper, som i dag er gitt navn etter funnstedene Mainz, Fulham og Pompeii.[2]
Sverdet var egnet både for stikk og hogg. De lengste eksemplarene man kjenner hadde en lengde på 85 cm, hvorav blad på 68 cm. Det korte sverdet var effektivt i nærkamp, hvor lengre våpen kunne bli vanskelig å svinge. Det var spesielt viktig for romerne som kjempet i sluttede rekker å ha en sverdtype som var kort nok til at soldatene ikke hindret hverandre i å møte fiende.
Varianter rediger
Gladiusen gjennomgikk en utvikling å de mange århundrene det var i bruk, fra kombinerte hugg- og stikkvåpen til rene stikkvåpen:[3]
- Gladius hispaniensis er den første gladiusversjonen utviklet under den romerske republikk og basert på keltisk-iberiske sverd med løvformede sverdblad. Navnet betyr «gladius fra Hispania». I fasongen minner de om de tidligere bronsesverdene og tidlige jernsverdene. Det løvformede bladet hadde tyngdepunktet relativt langt ute på bladet, slik at sverdet også egnet seg til å hugge med. Hispanensis-gladiene gikk ut av bruk i det første århundret av vår tidsregning.
- Gladius Mainz og Gladius Fulham er navnene på de sverdvarianter av den romerske gladius som har blitt funnet i henholdsvis Tyskland og England. Det er henvisninger til stedsnavn og ikke de romerske navnene på sverdene. I forhold til de tidligere gladius hispaniensis var de nye sverdene kortere og bredere. De var bedre tilpasset de tette romerske formasjonene med skjold som dannet vegger. Fremfor at sverdene skulle brukes til å hugge mot fienden ble sverdene nå tilpasset en taktikk der sverdet ble brukt som stikkvåpen.
- Gladius Pompeii beskriver endeproduktet av gladiussverdets utvikling. Forskjellen mellom hispanensis og pompeii ligger i at pompeii-varianten kun var brukelig som stikkvåpen, mens de tidligere variantene også kunne brukes som huggvåpen. Pompeii-varianten hadde parallelle sider og endte i en trekantet spiss og var det ultimate stikkvåpen i det romerske arsenalet.[1] Pompeii-gladiene ble brukt av romerske legionærer frem til romerene gikk bort fra de tette formasjonene og introduserte de lengre spatha-sverdene på 300-tallet.
rediger
Ordet gladius ble brukt i litteratur så tidlig som hos Plautus (ca. 254–184 f.Kr.), i stykkene Casina og Rudens. Opphavet antas å være protogermansk *glaðo-, «glatt».
I senromersk tid omtalte Publius Flavius Vegetius Renatus[4] gladii som spathae eller semispathae, et ord som normalt brukes om et lignende sverd av keltisk opprinnelse.
Ordet gladiator («sverdmann») er avledet fra gladius. Man finner også diminutivformen gladiolus («lite sverd»). Sistnevnte form ble senere navnet på en blomst med sverdformede blader, på norsk kjent som gladiol.
Skjede, skjefte og dekor rediger
Skjeftet på gladiene var enklere enn dem man finner på senere europeiske sverdtyper. Hjaltet besto av en halvkule av tre, fulgt av et sylindrisk grep og en kuleformet bakknapp. Tangen på sverdet gikk gjennom de tre delene og var klinket bakpå baknappen. Selve grepet var ofte av bein, og var dreid eller skåret ut slik det hadde fingergrep. Resten av skjeftet hadde minimalt med dekor på de fleste sverdene, men kunne være i elfenben og med innlagt metalldekor for offiserer.
Gladii ble båret i en rem over venstre skulder, slik at det hang på høyre side av kroppen. I motsetning til senere langsverd var gladiene korte nok til at de enkelt kunne trekkes rett opp med høyre hånd. De romerske lorica segmentata-rustningene gjorde at det kunne være vanskelig å nå tvers over brystet med høyre hånd om sverdet hang på venstre side. Offiserer bar sine sverd på venstre side, som et tegn på at deres oppgave var å lede, ikke å sloss. Sverdene hadde skjeder av tre dekket med lær, kalt vaginae. De var gjerne dekorert med jern eller bronse, alt etter hva eieren hadde råd til.[5] Skjeftet kunne også være dekorert, spesielt på offiserers sverd.
Referanser rediger
- ^ a b Penrose, Jane (2008). Rome and Her Enemies: An Empire Created and Destroyed by War. Osprey Publishing. s. 121–122. ISBN 1-84603-336-5.
- ^ Cowan, R., ill av McBride, A. (2003). Roman legionary 58 BC - AD 69. Oxford: Osprey. s. 29-30. ISBN 9781841766003.
- ^ «Roman Gladius Sword». Roman Sword.net. Arkivert fra originalen 15. november 2015. Besøkt 9. desember 2015.
- ^ Vegetius De Re Militari 2.15: gladios maiores, quos spathas uocant, et alios minores, quos semispathia nominant... «Større sverd, som de kaller spathae, og andre, mindre, som de kaller semispathae»
- ^ Hunter, F. (1. mars 2010). «The Spoils of Victory. The North in the Shadow of the Roman Empire.» (PDF). Britannia. 36: 266 og 282. doi:10.3815/000000005784017017. Besøkt 9. desember 2015.