Stonehenge

Stonehenge er et forhistorisk monument i Amesbury rundt 13 km nordvest for Salisbury i Wiltshire i England. Det består av en sirkelformet megalittisk steinsetting, omgitt av en ringgrav og en sirkelformet jordvoll. Steinsettingen ble sannsynligvis reist mellom 2500 f.Kr. og 2000-tallet f.Kr., det vil si i bronsealderen, mens vollen og graven er fra rundt 3100 f.Kr., altså yngre steinalder. Stonehenge regnes som et av verdens mest kjente byggverk.

Stonehenge
Land		Storbritannia
Grunnlagt		30. århundre f.Kr. (Julian)
Opphørt		1400 f.Kr. (Julian)
Nettside		www.english-heritage.org.uk/stonehenge
Stonehenge 51°10′44″N 1°49′34″V
Stonehenge på Commons

Stonehenge.

Navnet Stonehenge kommer fra det gammel-engelske ordet Stanhengist som betyr «de hengende stenene».

Selve monumentet eies og forvaltes av English Heritage, mens nærområdet eies av National Trust for Places of Historic Interest or Natural Beauty. Stonehenge, Avebury og deres omgivelser ble i 1986 satt på UNESCOs verdensarvsliste.

I juli 2010 fant arkeologer en ny henge ved Stonehenge.

Utseende

Stonehenge.

Stonehenge består av veldige reiste steiner i to store sirkler. Den ytre sirkelen er 30 meter i diameter og består av omtrent 5 meter høye steiner. På disse hviler en rad lange, horisontale steiner.

Den indre kretsen er åpen mot nordøst og består av fem par høye steiner. Hvert par har vært forent gjennom en horisontal stein og har dannet en såkalt trilitt. Det midterste paret var høyest. Det hadde, foruten den ovenpåliggende steinen, en høyde på 6,5 meter. Materialet som er brukt for den indre sirkelen er en blåaktig sten som ikke finnes i trakten, men har vært hentet langveisfra. Mellom de to sirklene av store steiner og innenfor den indre har det eksistert sirkler av mye mindre steiner.

I midten ligger en 4,6 meter lang flat stein, det såkalte «alteret». Gjennom åpningen går en vei hvor det er reist en stein et stykke utenfor graven. For noe mer enn 3500 år siden, omkring 1700 f.Kr., kunne man på morgenen på årets lengste dag, fra den sentrale «altersteinen», se solen til venstre for denne reiste steinen. Dette støtter teorien om at tempelet ble oppført rundt denne tiden. Ettersom jordens akse har forandret seg er det nå ikke lengre mulig å observere dette fenomenet. Uansett samles selv i våre dager mange mennesker på sletten ved monumentet rundt sommersolverv.

Monumentets utvikling

Kart over Stonehenge

Stonehenge-komplekset ble bygget ut i flere faser i en periode på tilsammen 2000 år. Det finnes også tegn på virksomhet i området både før og like etter denne perioden. Arkeologer har blant annet funnet rester av tre store mesolitiske groper i nærheten, under det som nå er parkeringsplass. Disse er datert til omkring 8000 f.Kr., men de har ingen kjent direkte sammenheng med det senere monumentet. En gravplass for en halshugget saksisk mann har blitt utgravd på plassen og er datert til 600 e.Kr.

Dateringen og forståelsen av de ulike fasene ved Stonehenge er ingen enkel sak; de kompliseres av dårlig bevarte utgravningsprotokoller, dårlige bevaringsforhold og få moderne forskningsdata.

Fase 1: «Aubrey-hullene» og «Hælsteinen» (ca. 3100–3000 f.Kr.)

Det første monumentet besto av en sirkulær voll og et dike (7 og 8). Dette måler omkring 115 meter i diameter, med en stor åpning i nordøst og en mindre i sør (14). Byggerne plasserte bein av rådyr og okse i bunnen av diket. De var betydelig eldre enn hornhakkene som ble benyttet for å grave diket og hadde blitt tatt vel hånd om i en lang periode før de ble begravet. Den første fasen er datert til omkring 3100 f.Kr. Innenfor den ytre kanten av den lukkede området ble det gravd en sirkel med 56 hull (13), kjent som Aubrey-hullene etter John Aubrey, en 1600-talls antikvar som var den som først skal ha oppdaget dem. Det kan ha vært trepåler i hullene, men det finnes ikke noen faste bevis for dette. En mindre ytre voll bak diket kan også dateres til denne perioden (9).

Fase 2: «Den doble blåsteinssirkelen» (ca. 3000–2800 f.Kr.)

Bevisene for den andre fasen er ikke lenger synlige. De dukker opp som spor av et antall stolpehull som er datert til en periode da en viss type av trestrukturer ble bygd, omkring år 3000 f.Kr. Videre fantes det stolper plassert ved åpningen i nordøst og langs en linje fra den søndre åpningen og inn mot midten. Vollen ble redusert med hensikt i høyde og diket ble fylt igjen. Minst 25 av Aubrey-hullene inneholdt branngraver. Disse ble lagt ned to hundreår etter at monumentet ble oppført.

Hva enn hullene har vært brukt til opprinnelig, har de i fase 2 altså blitt benyttet til begravelser. Ytterligere 30 branngraver var plassert i diket og på andre steder innenfor monumentet, de fleste i den østre halvdelen. Stonehenge er dermed den første gravplassen av denne typen på De britiske øyer. Fragmenter av ubrent menneskelig bein har også blitt funnet i dikets fyllmasse.

Fase 3: «Sarsen»-sirkelen (ca. 2600–1600 f.Kr.)

Delfase I (ca. 2600 f.Kr.)

Arkeologiske utgravninger indikerer at det omkring 2600 f. Kr. ble gravd to konsentriske halvmåneformede grupper av hull (hull Q og R) i midten. Igjen finnes det lite men temmelig sikre dateringsbevis fra denne fasen. Hullene inneholdt 80 stående blåstener (de blå på plankartet) hentet fra Preseli Hills, 250 km unna i dagens Pembrokeshire i Wales. Stenene, som veide omkring fire tonn hver, besto i hovedsak av flekkete doleritt, men inneholdt også noe ryolitt samt vulkansk og kalkaktig aske. Steinen som er kjent som altersteinen (1), en seks tonn tung gigant av grønn glimmerholdig sandstein som er dobbelt så høy som blåsteinene, er også fra Wales og kan ha stått der som en ensom kjempemonolitt.

Den nordøstre åpningen ble utvidet med resultatet at den stemte nøyaktig overens med datidens retning av midtsommersolens oppgang og midtvinterens solnedgang. Denne fasen i monumentets historie er imidlertid ufullstendig. Blåsteinene ble flyttet, og Q og R-hullene ble fylt igjen. Allikevel overgår monumentet det i Avebury mot slutten av denne fasen. Amesbury Archer, som ble funnet i 2002, fem km sør for Stonehenge, kan også ha sett monumentet i denne tilstanden.

Hælsteinen (The Heelstone) (5) kan også ha blitt flyttet til utsiden av den nordøstre inngangen i denne perioden. Det kan imidlertid ikke fastslås med sikkerhet når dette skjedde og det kan ha hendt når som helst i fase 3. Opprinnelig hang en annen stein sammen med hælsteinen. To eller tre store portalsteiner ble reist rett innenfor åpningen i nordøst. Av disse gjenstår kun den nesten fem meter høye slaktersteinen (Slaughter Stone) (4). Andre kjennetegn som er løst datert til fase 3, inkluderer de fire stasjonssteinene (6), hvorav to stod på toppen av hver sin jordhaug. Haugene er tolket som gravhauger til tross for at de ikke har inneholdt menneskerester (2 og 3). Avenyen (The Avenue) (10), et parallelt par av diker og voller som leder mot elven Avon tre km unna ble også anlagt. Dikene ble senere gravd rundt stasjonssteinene og hælsteinen, noe som reduserte denne til en stor ensom monolitt.

Delfase II (ca. 2440-2100 f. Kr.)

Neste store fase av aktiviteter skjedde ved slutten av det tredje årtusen f.Kr. Hele 74 gigantiske Sarsen-steiner (grå på kartet) ble hentet fra et steinbrudd omkring 30 km nord for stedet, ved Marlborough Downs. 30 steiner med 29 overliggere dannet en sirkel som var 30 meter i diameter. Hver og en veier omkring 25 tonn og er tydelig bearbeidet for effektens skyld. De stående steinblokkene er noe videre mot toppen slik at perspektivet nedenifra gjør at de ser rette ut når de reiser seg opp fra grunnen. Overliggerne er lett bøyde for å oppnå det sirkulære utseendet.

Innenfor sirkelen stod fem store trilitter av sandstein (kalt Sarsen). Disse var arrangert i form av en hestesko. Disse store steinene, ti stående og fem overliggere, veide opp mot 50 tonn hver. Bilder av en dolk og 14 økseskaft er blitt ristet inn på en av Sarsen-steinene (stein 53). Flere øksekaftristninger er blitt observert på den ytre delen av steinene (steiner 3, 4 og 5). De er vanskelige å datere, men formen indikerer at de ligner sene bronsealdervåpen.

Delfase III (ca. 2280-1930 f.Kr.)

Senere i bronsealderen synes blåsteinene å ha blitt gjenreist for første gang, selv om de nøyaktige detaljene fra denne perioden er uklare.

Delfase IV (ca. 2280-1930 f.Kr.)

Denne delfasen innebar større omarrangeringer av blåsteinene som var plassert i sirkel mellom de to settingene av sarsensteiner og i en oval i midten. En del arkeologer anser at noen av blåsteinene i denne perioden var deler av en annen gruppe hentet fra Wales. Altersteinen kan ha blitt flyttet inn i ovalen. Selv om dette virker som den mest imponerende fasen, var dette dårligere gjennomført sammenlignet med de tidligere. Den nylig gjenreiste blåsteinen var ikke godt nok forankret og begynte å falle overende.

Delfase V (ca. 2270-1930 f.Kr.)

I denne fasen ble deler av den nordre seksjonen av blåsteinene flyttet, og man laget en hesteskoformet setting som kalles «Blåsteins-hesteskoen» (Bluestone Horseshoe). Denne gjenspeilet formen av de allerede oppstilte sentrale sarsentrilittene. Denne delen av fasen er samtidig med det berømte Seahenge i Norfolk.

Delfase VI (fram til ca. 1600 f.Kr.)

Ytterligere to ringer av hull ble gravd rett utenfor stensirkelen. Disse kalles Y og Z (11 og 12). Hver og en av disse ringene besto av 30 hull. De ble aldri fylt med stein, og siltet igjen i løpet av de påfølgende århundrene. I jordmassen i hullene ble det gjort funn fra jernalderen og romertiden.

De monumentale byggene ved Stonehenge mistet sannsynligvis sin betydning omkring 1600 f.Kr.

Soloppgang ved sommersolverv 2005

Utgravninger ved Stonehenge

Den første dokumenterte utgravningen ved Stonehenge ble gjennomført av William Cunnington og Richard Colt Hoare. I 1798 undersøkte Cunnington en grop ved en trilitt som hadde falt overende. I 1810 gravde begge ved den liggende «Slakterstenen» og kom da fram til at den en gang hadde stått oppreist. De kan også ha undersøkt et av Aubrey-hullene ved siden av. I 1839 gravde en kaptein Beamish omkring altarsteinen og noe senere ga familien Antrobus, som på den tiden eide Stonehenge, Charles Darwin tillatelse til å foreta en liten utgravning for å bevise sine teorier om markers egenskap til å begrave antikke bygninger.

Rundt nyttårsaften år 1900 falt ytterligere en trilitt, og Edmund Antrobus tok initiativet for å rette den opp. Samtidig støpte han den opp med betong. Etter kraftig kritikk og et brev til avisen The Times, skrevet av William Flinders Petrie, gikk Antrobus med på å rette opp steinene under arkeologisk oppsyn slik at en ordentlig dokumentasjon kunne gjøres av området. Antrobus fikk gruveingeniøren William Gowland til å gjøre jobben. Til tross for at han manglet arkeologisk erfaring gjorde han en av de beste og mest detaljerte utgravningsdokumentasjonene som noensinne er utført ved monumentet. Gowland etablerte teorien om at hakker av dyrehorn hadde blitt brukt for å grave hullene, og at steinene hadde blitt bearbeidet for å passe på plassen.

Den største utgravningen ved Stonehenge ble utført av William Hawley og hans assistent Robert Newall etter at området hadde blitt statlig. Deres arbeide ble påbegynt i 1919, støttet av «Office of Works» (Arbeidsdepartementet) og fortsatte frem til 1926. Begge menne gravde ut store deler av kjennetegnene ved Stonehenge og var de første til å fastslå at det var et sted som ble utbygd i flere faser.

I 1950 betalte Society of Antiquaries Richard Atkinson, Stuart Piggott og Marcus Stone for å gjennomføre ytterligere utgravninger. De oppdaget flere branngraver og utviklet faseinndelningen som den dag idag dominerer mye av det som skrives om Stonehenge.

I 1979 og 1980 ledet Mike Pitts to mindre undersøkelser som en del av en arkeologisk overvåkning ved «Hælsteinen». Her ble det funnet bevis for at det en gang hadde stått ennå en stein i området. Senere utgravninger er utført i området i forbindelse med legging av elektriske kabler, avløpsrør og en gangbane igjennom området.

Stonehenge på 1900-tallet og fram til våre dager

På begynnelsen av 1900-tallet lutet mange av blåsteinene, sannsynligvis på grunn av det økende antallet nysgjerrige besøkende som undersøkte dem på 1800-tallet. Dessuten falt to av trilittene i moderne tid. Tre steg for å bevare Stonehenge ble gjennomført. Man rettet på instabile og falne steiner og plasserte dem, ved hjelp av informasjon fra gamle tegninger, i sine opprinnelige posisjoner. Dette innebærer at Stonehenge ikke er fullt så tidløs som en del turistbrosjyrer vil ha det til.

Stonehenge er fortsatt en samlingsplass for pilegrimer, neo-druider og nyhedninger. Mellom 1972 og 1984 ble det årlig holdt en åpen festival, uformelt arrangert av den Politantriske sirkelen. I 1984 ble festivalen forbudt av den britiske regjeringen. Som et resultat oppsto da en voldsom konfrontasjon mellom politi og new age turister, en hendelse som senere ble kalt slaget om bønnefeltet. I nærmere 15 års tid etter dette hadde disse gruppene ingen tilgang til Stonehenge for religiøse hensikter. Idag er Stonehenge tilgjengelig for dem fire ganger per år.

De siste 20 år har monumentet blitt påvirket av veiene A303 mellom Amesbury og Winterbourne Stoke, og vei A344 som ligger i nærheten. Ulike prosjekt for å flytte veien eller bygge en tunnel under monumentet har blitt foreslått, men disse har ofte blitt motarbeidet da de enten er for dyre eller ødelegger nærmiljøet for mye. I begynnelsen av 2003 offentliggjorde Transportdepartementet i Storbritannia sine planer for å forbedre A303, blant annet med en tunnel under Stonehenge. Disse planene er fortsatt kontroversielle og regjeringen har ennå ikke fattet et vedtak.

I 2006 åpner Verdensarvsentret. Den nåværende situasjonen for besøkende har ofte blitt kritisert. Public Accounts Committee i det britiske underhuset uttalte i 1993 at de så Stonehenge som en skam for nasjonen. På tross av dette så har planene for det nye sentret vekket sterk motstand, spesielt fra grunneiere og beboende i nærområdet. Organisasjonen English Heritage har foreslått en ny besøksfasilitet 3 km fra steinene inntil en vei i tettstedet Amesbury. Besøkende skulle kjøres derfra til og fra punkter nær monumentet. De skulle siden nærme seg selve steinmonumentet til fots den siste kilometeren. Lokale beboere i Amesbury har klaget på at dette skulle flytta trafikken fra Stonehenge rett inn i deres eget tettsted. Det var tenkt at den nye strekningen av veien A303 skulle være klar i 2008, den er imidlertid utsatt og en mindre forbedring av veien vurderes i stedet.

Teorier om Stonehenge

Tidlige forklaringer

Mange tidlige historikere var påvirket av overnaturlige folklore i sine forklaringer. I 1615 argumenterte Inigo Jones for at det hele var et romersk tempel tilegnet Cnelus, en hedensk gud, og bygget etter toskansk mønster. Senere kommentatorer mente at det var oppført av vikingene. Faktum er at helt frem til sent på 1800-tallet ble plassen ansett å være koblet til saksere og andre, senere tids folkegrupper.

Det første akademiske forsøket på å undersøke og forstå monumentet ble gjort omkring år 1740 av William Stukeley. Han anså feilaktig at Stonehenge var koblet til druidene. Han målet opp og tegnet monumentet, noe som tillot en bedre analyse av dets form og karakter. Med dette arbeidet kunne han demonstrere den astronomiske og kalendariske betydningen for steinenes plassering.

Rundt 1800 kunne John Lubbock fastslå at plassen var fra bronsealderen, basert på bronsegjenstander som ble funnet i gravrøyser i nærheten.

Stonehenge som en del av et rituelt landskap

Mange arkeologer hevder at Stonehenge var et forsøk på å gjenskape i stein de vanligere trestrukturene som fantes på Salisburysletten på denne tiden. Moderne antropologiske teorier har blitt fremsatt av Mike Parker Pearson og den madagaskiske arkeologen Ramilisonina om at strukturer i tre hang sammen med det levende og steiner med de døde forfedrene. De har argumentert for at Stonehenge var slutten på en lang, ritualisert begravelsesprosesjon, som begynte i øst ved soloppgang i Woodhenge og Durrington Walls, flyttet seg ned til Avon og som siden gikk langs «Avenyen» opp til Stonehenge i vest ved solnedgang. Reisen fra tre til stein via vann var en symbolsk reise fra livet til døden.

Det finnes ingen tilfredsstillende bevis for teorien om at Stonehenges astronomiske linjeretning var noe annet enn symbolsk og den rådende forklaringen favoriserer en rituell rolle for monumentet som tar i betraktning de tallrike gravplassene og plasseringen i et videre landskap av hellige plasser.

Arkeologisk astronomi ved Stonehenge

Monumentet er rettet mot nordøst og mange har foreslått at byggerne la stor betydning i solens gang på himmelen. Det er uansett usannsynlig at retningen er gjort av monumentet er tilfeldig.

En stor debatt ble utløst i 1963 da boken Stonehenge Decoded ble publisert. Den britiskfødte astronomen Gerald Hawkins som skrev verket, hevdet i denne at han hadde sett et stort antall markeringslinjer, og la fram teorien at Stonehenge kunne ha blitt brukt for å forutse sol- og måneformørkelser. Hawkins bok ble gitt stor publisitet, mest av på grunn av at han hadde brukt en datamaskin for å komme fram til sine teorier. Arkeologer var skeptiske til hans forklaringer. Dette spesielt på bakgrunn av de ytterligere bidrag som fremkom i debatten, blant annet fra astronomen C. A. Newham, Fred Hoyle, den berømte Cambridge-kosmologen, og fra Alexander Thom, en pensjonert sivilingeniør som hadde studert steinsirklene i mere enn 20 år. Disse teorier har møtt kritikk de seneste tiårene blant annet fra Richard Atkinson og andre som har hevdet at «steinalderkalkulatoren» er en upraktisk forklaringsmodell.

Idag er man enige om at noen av de astronomiske teoriene, men ikke alle, var overdrevet. Likevel, da solen stiger i ulike geografiske retninger, må man for å komme rett i linje med den, ha nøye regnet ut Stonehenges breddegrad til 51°11'. Denne retningslinjen må derfor ha vært fundamental når man oppførte den siste av Stonehenges byggefaser. Den nyligoppdagede naboen av «The Heel Stone» (hælsteinen) har ytterligere forsterket forklaringen at det skulle være en markering for midtsommersolens oppgang, og steinen skulle da ha vært den ene siden av en «solkorridor» brukt for å ramme inn sollyset. Soldyrking var sannsynligvis en vanlig foreteelse blant neolittiske folkeslag, framfor alt for å få en god høst.

Som et resultat har arkeoastronomer kommet fram til at Stonehenge representerer et «antikt observatorium», til tross for at bruken er omdiskutert.

Teknikken og utformingen av Stonehenge

Med utgangspunkt i at blåsteinene ble hentet fra Wales for hånd, og ikke ble transportert av isbreer som arkeologen Aubrey Burl hevder, har et antall ulike transportmetoder med kun tre og rep blitt utprøvd. Man har imidlertid ikke forsøkt å flytte steiner ved hjelp av okser eller kyr. I 2001 gjennomførte man en øvelse i eksperimentell arkeologi. Et forsøk på å transportere en stor stein langs en land- og sjørute ble gjennomført fra Wales til Stonehenge. Frivillige tvang steinen på en slede av tre, og dro sleden over land. Når den senere ble flyttet over til en kopi av en forhistorisk båt, sank steinen i Bristolkanalen.

En teori er at man lagde stående rammer av tre som senere ble brukt for å hale opp steinene. De høyeste steinene kan ha blitt reist opp stegvis på plattformer av tre, og med hjelp av disse har de enten glidd på plass eller blitt trykket opp på ramper. Steinene viser et folk som har vært dyktige i trearbeide, og de kan også ha hatt kunnskap om å oppføre monumentet gjennom slike metoder.

Alexander Thom mener at monumentet er bygget etter en megalittisk lengdenhet. Han har studert et antall fornminner og har regnet ut en såkalt megalittisk yard på ca. 0,829 meter, noe mindre enn en vanlig britisk yard.

De inngraverte våpnene på Sarsen-steinene er unike i megalittisk kunst på De britiske øyer, der mer abstrakte figurer ble favorisert. På samme måte er hesteskoarrangementet av steiner uvanlig i en kultur som vanligvis arrangerte steiner i sirkler. Øksemotivet er vanlig for folket i Bretagne på denne tiden. Mot denne bakgrunn har det blitt foreslått at minst to faser i Stonehenge ble bygget under påvirkning fra kontinentet. Denne slutningen kan delvis kunne forklare monumentets utformning, men i sin helhet er Stonehenge fortsatt uvanlig i sammenheng med andre forhistoriske kulturer.

Man har gjort forsøk på å beregne hvor stort arbeid som krevdes for å bygge de ulike fasene. Den totale innsatsen som krevdes er beregnet til flere millioner timers arbeide. Stonehenge fase 1 behøvde sannsynligvis omkring 11 000 timers arbeide, fase 2 omkring 360 000 og de ulike delene av fase 3 har tatt inntil 1,75 millioner timers arbeide. Med den tidens primitive verktøy antas arbeidet med steinene å ha krevd omkring 20 millioner timer arbeid. Naturligvis må viljen til å produsere et sådant monument ha vært sterk og en sterk sosial organisasjon har sannsynligvis vært nødvendig for å bygge og opprettholde Stonehenge.

Forskning publisert i 2020 tyder på at 50 av 52 store steiner som utgjør hoveddelen av monumentet ble hentet i West Woods utenfor Marlborough, omkring 25 kilometer fra monumentet.

Altersteinen

Forskning publisert i 2024 tyder på at den såkalte altersteinen skriver seg fra Orkenøyene, over 700 km fra Stonehenge. Altersteinen er av sandstein og forskerne påviste at den kjemiske sammensetningen var identisk med stein nord i Skottland/Orknøyene. Altersteinen er fem meter lang og veier seks tonn. På grunn av størrelse og avstand ble altersteinen trolig fraktet med båt. Det er uklart hvorfor steinen ble fraktet så langt og den store avstanden tyder på steinaldersamfunnet hadde sosiale forbindelser over lange avstander.

Myter og legender

Hælsteinen var en gang kjent som Friar's Heel. Et sagn, som ikke kan dateres til tidligere enn 1600-tallet, forteller at bakgrunnen til steinens opprinnelige navn var dette:

Djevelen kjøpte steinene fra en kvinne på Irland, pakket dem inn, og tok dem til Salisburysletten. En av steinene falt i Avon, de andra ble båret til sletten. Djevelen ropte så ut, «Aldri noensinne skal noen få vite hvordan disse steinene kom hit». En munk (engelsk: friar) svarte så: «Det er det du tror!,» hvorpå Djevelen kastet en av steinene mot ham. Denne traff munken på hælen. Steinen traff deretter bakken, og der ligger den, den dag i dag.

Noen hevder at Friar's Heel er en omskrivning av «Freias He-ol» eller «Freias Sol», den nordiske mytologiens Freia og det kymriske ordet for «vei» og «soldag».

Stonehenge settes også i forbindelse med legenden om Kong Arthur. Ifølge Geoffrey av Monmouth besluttet Merlin at monumentet skulle flyttes fra Irland, der det hadde blitt oppført på Mount Killaraus av kjemper som tok steinen fra Afrika. Etter at det hadde blitt gjenoppført nær Amesbury, forteller Geoffrey videre hvordan først Ambrosius Aurelianus, seinere Uther Pendragon, og tilslutt Konstantin III, ble begravd innenfor ringen av stein. På mange plasser i hans Historia Regum Britanniae blander Geoffrey britiske legender og sin egen fantasi. Det er interessant at han kobler sammen Ambrosius Aurelianus med dette forhistoriske monumentet, ettersom det finnes anledning til å koble Ambrosius med navnet på det nærliggende Amesbury.

Litteratur

• Robin Heath. Stonehenge. Svenska förlaget, 2002 ISBN 91-7738-614-0
• Christopher Chippindale. Stonehenge Complete. 1983 og senere utgaver. ISBN 0-500-28467-9
• Colin Nutt. The Stonehenge Story. English Heritage, 2004. ISBN 1-85074-893-4
• Alecia Frances: «Stonegenge-koden knekket» Aftenposten historiemagasin, Nr. 3. 2016

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Stonehenge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Stonehenge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• English Heritages guide til Stonehenge
• Stonehenge Organisation
• World Heritage Centre - Stonehenge, Avebury and Associated Sites
• Stonehenge
• Stonehenge by Dr. Christopher L. C. E. Witcombe Arkivert 6. januar 2006 hos Wayback Machine.