Konstantin III (vestromersk keiser)

(Omdirigert fra Konstantin III)

Se også Konstantin III, keiser i Østromerriket 641.

Konstantin III
Solidus Constantius III-RIC 1325 (obverse).jpg
Født4. århundreRediger på Wikidata
Dødaugust 411Rediger på Wikidata
RavennaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Embete
Barn Constans II, JulianRediger på Wikidata
Nasjonalitet RomerriketRediger på Wikidata

Konstantin III (latin: Flavius Claudius Constantinus; død før august/september 411) [1] var en romersk general som erklærte seg selv som keiser av Vestromerriket i romersk Britannia, og invaderte Gallia i 407, okkuperte Arles, og mens han var i Gallia lot han sin sønn Konstans II styre Britannia.[2] Keiser Honorius ble tvunget til å akseptere ham i 409, men Konstantin slet deretter av mangel på støtte og av militær tilbakegang, noe som fikk ham til abdisere i 411. Han ble deretter tatt til fange og henrettet kort tid etter.

Han opptrer som den mytiske Konstantin II av Britannia, en konge av britonene i walisiske krøniker og i Geoffrey av Monmouths pseudohistoriske og legendepregede verk Historia Regum Britanniae.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Vinteren 405-406 krysset en horde av barbarer bestående av østgotere, alanere, vandaler, og kvadere den frosne Rhinen og invaderte Gallia, hvor de romerske forsvarsverkene ble overrumplet og overvunnet.[3] Det var et hardt angrep på Vestromerriket, som det aldri klarte å komme seg over. De romerske myndighetene greide ikke å nedkjempe eller fortrenge de germanske stammene som spredte seg og etablerte seg over hele Galla, og deretter videre sørover i Hispania og til de romerske provinsene i nordlige Afrika.[4]

En medvirkende faktor var den betydelige splittelsen blant romerne selv. I tidligere tider hadde det vært mulig å holde Romerrikets grenser sikre, under forutsetning av at riket selv var forent og befolkningen lojal og villig til å gjøre de nødvendige ofrene for å stå imot invasjoner og fremmede bosettere.[4]

Til tross for at tidligere opprør fra andre generaler hadde feilet, gjorde Konstantin det samme tidlig i 407.[1] I frykt for invasjoner fra germanere og desperat etter en form for sikkerhet i en verden som begynte å falle fra hverandre, valgte de romerske soldatene i Britannia som sin leder en mann som tok navn etter en berømt keiser tidlig på 300-tallet, og som selv hadde kommet til makten via et militærkupp i Britannia.[5] Konstantin III var vanlig soldat, men med gode lederevner.[6] Etter opprøret handlet han raskt. Han krysset den engelsk kanal med alle sine tropper og gikk i land med hæren i Bononia (dagens Boulogne-sur-Mer. Hans avreise fratok provinsen Britannia sitt førstelinjeforsvar og forklarer det romerske fraværet i Britannia tidlig på 400-tallet.[7]

Konstantins to generaler Iustinianus og frankeren Nebiogastes, ledet fortroppen av hans styrker, men ble beseiret av Sarus,[8] Stilichos løytnant. Sarus fanget først Nebiogastes inne i byen Valence, deretter fikk han ham drept utenfor.[9] Konstantin sendte ytterligere en hær ledet av Edobichus og Gerontius, og Sarus ble tvunget til å trekke seg tilbake til Italia. Konstantin sikret grensen ved Rhinen og satte opp garnisoner ved de fjellovergangene som ledet fra Gallia og inn i Italia.[10] Innen mai 408 hadde han gjort Arles som sin hovedstad,[11] og utnevnte Apollinaris, bestefar av Sidonius Apollinaris, som prefekt.[12]

Anerkjent som keiserRediger

 
Konstantin III portrettert på en siliqua. Motsatt side feiret militære seirer.

Sommeren 408, mens de romerske styrkene i Italia samlet seg til et motangrep, la Konstantin sine planer. Han fryktet at slektningene til keiser Honorius i Hispania, hvor det theodosiske dynasti hadde en sterk posisjon,[13] og som var lojale overfor den svake keiseren, ville organisere et angrep fra sør samtidig mens tropper under Sarus og Stilicho angrep ham fra øst. Han besluttet å ta initiativet og angrep Hispania.[14] Han tilkalte sin eldste sønn Konstans og opphøyde ham til medkeiser,[15] og sendte ham med general Gerontius mot Hispania.[7] Fetterne av Honorius ble beseiret uten større vanskeligheter, og to av dem, Didymus og Verinianus, ble tatt til fange, mens to andre, Lagodius og Theodosiolus, greide å rømme. Lagodius flyktet til Roma mens Theodosiolus unnslapp til Konstantinopel.[4]

Konstans etterlot sin hustru og husholdning ved Zaragoza under Gerontius` omsorg og vendte tilbake til Arles for å rapportere til sin far.[16] I mellomtiden hadde hæren til keiser Honorius gjort mytteri ved Ticinum (Pavia) den 23. august, noe som fulgte i kjølvannet av at hærføreren Stilicho ble henrettet den 22. august.[4] Som et resultat av intrigene ved det keiserlige hoffet, forlot general Sarus Vestromerriket med sin hær. Det etterlot keiser Honorius i Ravenna uten noe hær av betydelig styrke, og samtidig ble han truet av en gotisk hær under ledelse av Alarik som uhindret kunne invadere nordlige Italia og herje rundt i Etruria.[17] Da Konstantins sendebud kom til Ravenna for å forhandle, gikk den skrekkslagne Honorius med på å anerkjenne Konstantin som samkeiser, og de to var felles konsuler for året 409.[18]

Marsj mot ItaliaRediger

Dette året var høydepunktet i Konstantins karriere. Men i september hadde de germanske stammene som hadde krysset Rhinen, og som hadde brukt rundt to år på å plyndre og herje seg gjennom Gallia, nådd fram til Pyreneene. De brøt gjennom Konstantins garnisoner og invaderte Hispania.[7] Mens Konstantin forberedte seg på å sende sin sønn Konstans tilbake til Hispania for å ta seg av denne krisen, kom nyheten om at general Gerontius hadde gjort opprør mot ham, og hadde opphøyd sin egen mann og slektning, Maximus, til medkeiser.[8] Til tross for Konstantins forsøk på å hindre det, kom likevel det fryktede angrepet sørfra det følgende året, nå med Gerontius i spissen, marsjerende fra Hispania sammen med germanske allierte.[19]

På omtrent samme tid herjet saksiske pirater langs kysten av Britannia, som Konstantin hadde etterlatt bortimot forsvarsløs.[20] Åpenbart urolig og opprørt over at Konstantin hadde forsømt dem i sine anstrengelser i å etablere sitt eget rike i Gallia, gjorde de romerske innbyggerne i Britannia og i Armorica opprør og forviste hans myndighetspersoner.[15]

Konstantins reaksjon på denne stadige tettere sirkelen av fiender var et siste desperat forsøk på å marsjere mot Italia med de gjenværende troppene han fortsatte hadde til rådighet.[18] Han ble motivert til denne aksjonen av oppfordringer fra en Allobichus, Honorius’ magister equitum (tilsvarer statsminister), som ville erstatte Honorius med en mer kompetent hersker. Da Konstantin fikk høre at Allobichus var blitt henrettet av Honorius som fryktet forræderi, hvilket han jo hadde god grunn til, innså Konstantin nederlaget og trakk seg tilbake til Gallia sent på våren 410.[7]

Konstantins posisjon vokste seg stadig verre og uutholdelig. Mange av hans soldater hadde rømt og derertert for å kunne dyrke jorda i Gallia, og Ataulf hadde blitt ny leder av vestgoterne etter at Alarik døde. Ataulf besluttet at Gallia var å foretrekke framfor Italia og Nord-Afrika. Samtidig hadde Honorius fått samlet en hær for å gjenerobre Gallia. Konstantins styrker som sto overfor opprøreren Gerontius ble beseiret ved Vienne hvor hans sønn Konstans ble tatt til fange og henrettet.[8] Konstantins pretoriske prefekt Decimus Rusticus, som hadde erstattet Apollinaris et år tidligere, deserterte fra Konstantin og lot seg vikle inn i et nytt opprør ledet av Jovinus. Gerontius stengte Konstantin inne i Arles, og beleiret byen.[7]

Overgivelse og henrettelseRediger

På samme tid var det en ny general som ble medkeiser av Honorius, Constantius III, som senere ble gift med Galla Placidia, søster av Honorius. Han ankom med en romersk hær ved Arles, noe som fikk Gerontius til å flykte, og Constantius III overtok beleiringen.[18] Konstantin holdt ut og håpet at Edobichus, som samlet tropper i det nordlige Gallia blant frankerne, skulle komme ham til unnsetning.[20] Da Edobichus kom ble han imidlertid raskt beseiret.[21] Konstantins siste håp forsvant da også hans tropper som voktet Rhinen deserterte for istedet å støtte Jovinus. Da han innså at Arles var tapt løp Konstantin inn i en kirke og lot seg salve som prest, i håp om at korset skulle beskytte ham. Constantius III lot seg ikke imponere, og tok ham til fange, men sparte livet hans i første omgang. Konstantin ble fraktet mot Ravenna, men underveis ble han og hans støttespillere, slik Jordanes uttrykte, «overraskende drept».[22] Konstantin ble etter sigende halshogd, enten i august eller i september 411. Hans hode ble stilt ut på stake i Ravenna den 18. september 411.[23]

Gerontius begikk senere selvmord i Hispania,[24] og Ataulf slo ned opprøret til Jovinus[25] og overtok hegemoniet i det sørlige Gallia. Romersk styre ble aldri gjenopprettet i Britannia etter Konstantins død. Som historikeren Prokopios senere forklarte det, «fra den tid og framover forble det styrt av tyranner.»[26]

I legendenRediger

Konstantin er kjent i britisk legende som en av de mytiske konger av britene, da kalt «Konstantin II» (Konstantin I var den romerske keiseren Konstantin den store som ble utnevnt til keiser av de britiske soldatene ved Eboracum). Ifølge Geoffrey av Monmouth skulle denne Konstantin ha etterfulgte Gracianus Municeps (som antagelig er bygd på den historiske Gratianus som var den de britiske soldatene hadde utnevnt til keiser før de drepte ham og utnevnte Konstantin i hans sted). Geoffrey synes å ha slått sammen den historiske Konstantin med en ikke relatert konge fra Cornwall av samme navn, Custennin Gorneu.[27] Bortsett fra likheten i navn synes ikke Geoffreys fiktive «Konstantin II» å ha noe med den historiske kongen å gjøre.[28]

Ifølge Geoffrey av Monmouths pseudohistoriske fortelling skulle britene ha bedt kongen av Bretagne om hjelp etter Gracianus' død. Kong Aldroenus sendte sin bror, Konstantine, til Britannia. Konstantine beseiret piktene og gjenopprettet fred og ro (omtrent det motsatte av det den historiske personen gjorde). Han fikk tre sønner, Konstans, Aurelius Ambrosius og Uther Pendragon. Han sendte Konstans til ett kloster og de to andre til Bretagne. Konstantine regjerte i ti år før han ble stukket ihjel av en piktisk tjener.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Jones (1992), s. 316
  2. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 111
  3. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 138
  4. ^ a b c d Gibbon, (1888), kapittel 30
  5. ^ Zosimus, 7:40:5
  6. ^ Orosius, 7:40:4
  7. ^ a b c d e Elton (1999): «Constantine III (407–411 A.D.)»
  8. ^ a b c Birley (2005), s. 460
  9. ^ Zosimus, 6:2:3
  10. ^ Birley (2005), s. 458–459
  11. ^ Birley (2005), s. 140
  12. ^ Jones (1992), s. 113
  13. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 140
  14. ^ Zosimus, 6:2:5
  15. ^ a b Birley (2005), s. 459
  16. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 141
  17. ^ Gibbon, (1888), kapittel 31
  18. ^ a b c Canduci, (2010), s. 152
  19. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 142
  20. ^ a b Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 143
  21. ^ Bury (1889): A History of the Later Roman Empire, bind 1, s. 144
  22. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 92
  23. ^ Jones (1992), s. 113
  24. ^ Jones (1992), s. 508
  25. ^ Canduci, (2010), s. 155
  26. ^ Birley, Anthony (1980): The People of Roman Britain, University of California Press, s. 160
  27. ^ Ford, David Nash: «Constantine Corneu, King of Dumnonia», Early British Kingdoms
  28. ^ Bartrum, Peter (1993): A Welsh Classical Dictionary, National Library of Wales, s. 157–158.

LitteraturRediger

Primære kilderRediger

Sekundære kilderRediger

  • Birley, Anthony (2005): The Roman Government in Britain, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-925237-4
  • Bury, J. B. (1889): A History of the Later Roman Empire from Arcadius to Irene, bind I
  • Gibbon, Edward (1888): Decline and Fall of the Roman Empire
  • Jones, Arnold Hugh Martin; Martindale, John Robert; Morris, John (1992 ): The Prosopography of the Later Roman Empire, bind 2, Cambridge University Press, ISBN 0-521-20159-4
  • Elton, Hugh (1999): «Constantine III (407–411 A.D.)», D.I.R.
  • Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
  • Stevens, C.E. (1957): «Marcus, Gratian, Constantine», Athenaeum, 35, s. 316–347
  • Thompson, E.A. (1977): «Britain, A.D. 406–410», Britannia, 8, s. 303–318.

Eksterne lenkerRediger

(en) Constantine III (usurper) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Forgjenger:
 Gracianus Municeps 
Mytiske konger av britene
(?–411)
Etterfølger:
 Aurelius Ambrosius