Starkad (norrønt for «den sterke»[1]) eller Sterkodder var en nordisk sagnhelt og skald med ufattelig styrke og en temmelig subtil rettskaffenhet. Han opptrer i Gesta Danorum og i en rekke sagaer, blant annet i Gautreks saga, der han dreper sin fosterbror kong Vikar Haraldsson. Starkad skal ha bodd i Sverige og hatt danske aner.

Lorenz Frølich: Stærkodder søger Døden (1907).

Hans farfar var en jette som også het Starkad og hadde åtte armer. Han bortførte kongsdatteren Alvhild, men ble drept av Tor. Alvhild og Starkads sønnesønn er den Starkad som Saxo forteller om.[2]

Han nevnes blant de kjempene som møtte frem til Bråvallaslaget mellom svenskekongen Sigurd Ring og den danske kong Harald Hildetann,[3] og domkirken i Lund skal ha vist en av Starkads tenner frem til besøkende.[4]

I den islandske Skáldatal blir Starkad kalt de danske kongenes skald og den eldste fyrsteskalden. Saxo gjendiktet på latin et kvad som ble sagt å være av Starkad. I Gautreks saga er kvadet Vikarsbálkr tillagt ham. Sagnene om Starkad hører hjemme i vikingtiden, selv om enkelte trekk kan være eldre og blitt fortalt i alle de nordiske landene utover i middelalderen, men i ulike versjoner til ulike tider og steder. Han beskrives som overnaturlig storvokst. I Gautreks saga medvirker han til at kong Vikar ofres til Odin.[5] «Det var min sørgeligste gjerning,» sa Starkad selv, men diktet er neppe eldre enn 1200-tallet.[6]

Av gudene ble Starkad både velsignet og forbannet. Guden Tor, som hadde drept farfaren hans, bestemte at han ingen barn skulle få, mens Odin tildelte ham tre menns levetid. Tor tilføyde da at Starkad i løpet av hver av de tre levetidene skulle begå en nidingsdåd. Odin lovet ham de skarpeste våpen og de beste brynjene, mens Tor bestemte at han hverken skulle vinne land, rike eller jordegods. Odin skjenket ham rikelig med gull og bytte, mens Tor bestemte at han aldri skulle bli fornøyd, men alltid være grisk etter mer. Odin skjenket ham seier i kamp, mens Tor lovet ham mange og stygge sår. Odin ga ham evnen til å dikte kvad, men Tor tok den fra ham igjen, så han aldri kunne huske hva han selv hadde diktet. Odin sørget til sist for at han skulle sitte til bords med konger og jarler, og være venn med høvdinger. Tor bestemte til gjengjeld at vanlige mennesker ville se på ham med forakt.[7]

ReferanserRediger

  1. ^ Jonna Louis-Jensen: Starkad i Den Store Danske, Gyldendal. http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=164159
  2. ^ [1] Gyldendals leksikon om norrøn mytologi
  3. ^ http://runeberg.org/salmonsen/2/3/0853.html
  4. ^ Jens Kristian Lindhardt Boll: "Starkad og Egil Skallagrimson som odinshelte" (s. 34), Religionsvidenskabeligt tidsskrift 1986
  5. ^ https://snl.no/Starkad_den_gamle
  6. ^ https://heimskringla.no/wiki/FJ-Litteraturhist.Bd.2_-_Vikarsbálkr_m.m.
  7. ^ https://www.nb.no/nbsok/nb/67868483fb07a70a58ad1cff8ec8c677?lang=no#185