Smalasal
Smalasal (Hedlundia lancifolia, tidligere Sorbus lancifolia) er et løvfellende tre i asalslekta innenfor rosefamilien.
| Smalasal | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Hedlundia lancifolia Hedl. | |||
| Synonymi | |||
| Sorbus lancifolia | |||
| Populærnavn | |||
| smalasal[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Blomsterplanter | ||
| Orden | Rosales | ||
| Familie | Rosefamilien | ||
| Slekt | Hedlundia | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[3] | |||
ver 3.1  CR — Kritisk truet | |||
| Norsk rødliste: | |||
 CR —
Kritisk truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | skogkanter, kratt, berg | ||
| Utbredelse: | Norge | ||
Smalasal er et tre med aseksuell frøreproduksjon (agamospermi). Fruktene (bæreplene) spres med fugl. Det blir 2–5 m høyt. Bladene er smale, elliptiske og er som regel skåret inn mer enn halvveis til hovednerven. Det er ofte noen frie småblad nederst på bladet. Bladstilk og nedre del av bladnerven er ofte røde som hos sogneasal. Smalasal skiller seg fra sogneasal ved at beger og bladknopper er tett filthåret. Arten vokser i tørre skogkanter, i krattskog og på berg. Smalasal er endemisk for Norge og finnes bare på øya Tomma i Nesna kommune i Nordland.[4]
Arten er triploid og formerer seg ukjønnet (apomiksis). Den er antakelig oppstått ved at rogn har krysset seg med bergasal eller norsk asal. Slike hybrider har oppstått flere ganger i Norge og på De britiske øyer og gitt opphav til en rekke småarter som samles i småasal-gruppa (Sorbus subarranensis agg.).[4]
Smalasal vurderes som kritisk truet i Norsk rødliste for arter. Bare 50 eksemplarer er kjent, og Husbymarka naturreservat er opprettet for å bevare arten. Smalasal vokste tidligere også i Alstahaug kommune, men ser ut til å være borte der. Lignende planter fra Sogn regnes nå til en egen art, sogneasal.[4]
Rødlistevurdering rediger
Generasjonstida er satt til 30 år, dvs. en vurderingsperiode på 90 år. Arten vokser i brattlendt, blandet lauvskog på middels baserik grunn. Den er bare kjent fra Norge og er dermed ansvarsart. Den har tidligere vært kjent fra Alstahaug: Blomsøy (sist dokumentert 1908) og Søvikskaret på Alsten (sist dokumentert 1909, men observert ett sted i 2021 uten at det har vært mulig å ta belegg) og fra Nesna: Tomma: Langåsen i Husebymarka, typelokaliteten for arten, registrert i 1996 med ca. 50 individer og registrert med 34 individer i 2011, og Løkta (funnet 2021, 5 individer). Disse populasjonene er isolerte, og det er ingen sjanser for rekolonisering dersom de dør ut.
Utbredelsen anses derfor å være kraftig fragmentert. Tilbakegangen fra utbredelsesområde på 190 km2 og forekomstareal på 24 km2, trolig på godt under 100 år, er betydelig, særlig fordi arten har lang generasjonstid, og denne nedgangen har trolig skjedd innen én vurderingsperiode. Årsaker til den antatte tilbakegangen er uklar, men intensivering av jordbruk/skogbruk med mindre utstrekning av kantkratt synes å medvirke. Dessuten kan gjengroing ved reduksjon av beite, plukkhogst og skogplantinger (regionalt fremmed gran og muligens også sitkagran;[5] ha betydning.
Smalasal hører til en gruppe av triploide, aseksuelt frøformerte arter som har oppstått fra hybrider og som kollektivt kalles småasal-gruppa i slekta Hedlundia. Disse har trolig to kromosomsett fra arter av slekta Aria (sølvasal, pollen) og ett fra slekta Sorbus (rogn, på morsida, data fra plastid-DNA, P.H. Salvesen pers. medd., Grundt & Salvesen 2011). Til samme gruppe hører grenmarasal H. subpinnata på søndre Østlandet, småasal H. subarranensis på Sørlandet og Vestlandet, sogneasal H. sognensis i Sogn og Fjordane, og nordlandsasal H. neglecta i Bindal. Denne oppdelingen i arter er muligens ikke helt optimal.
En parallell serie av småarter med prinsipielt samme antatte opphav finnes på De britiske øyer. Salvesens undersøkelse av denne artsgruppen er ikke avsluttet. Den kan føre til endringer i hvilke arter Artsdatabanken anerkjenner, hvordan de avgrenses, og til endrete rødliste-kategorier for dem. Smalasal vurderes som kritisk truet (CR) ut fra både A-, B-, C- og D-kriteriene. Ut fra A-kriteriet vurderes den på grunn av en markert tilbakegang i utbredelsesområde og i og forekomstareal (hhv. 190 km2 og 24 km2 tidlig på 1900-tallet til bare to kjente (dokumenterte) delpopulasjoner på Tomma og Løkta i dag), dvs. en tilbakegang i forekomstareal på rett over 80% i foregående vurderingsperiode.
Ut fra B-kriteriet vurderes den på grunn av et svært begrenset utbredelsesområde og forekomstareal i kombinasjon med kraftig fragmentering og få trusselbetingete lokaliteter kombinert med pågående nedgang i alle parametre. Ut fra C- og D-kriteriene vurderes den på grunn av en liten populasjon bestående av mindre enn 50 individer, langt over 50% av nå kjente individer i én delpopulasjon, og med pågående nedgang.[2]
Referanser rediger
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 14. februar 2022. Besøkt 14. februar 2022.
- ^ a b Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av smalasal Hedlundia lancifolia for Norge»
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 27. mars 2023.
- ^ M.C. Rivers og E. Beech (2017). «Hedlundia lancifolia». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T79749215A79749219. doi:10.2305/IUCN.UK.2017-2.RLTS.T79749215A79749219.en.
- ^ a b c H.H. Grundt og P.H. Salvesen (2011). «Kjenn din Sorbus: rogn og asal i Norge» (PDF). Rapport 23/2011: Genressurssenteret ved Skog og landskap: 20–21, 25–26. ISSN 1891-7933. Arkivert fra originalen (PDF) 24. september 2015.
- ^ (Westergaard 2012)
Eksterne lenker rediger
- (en) Smalasal i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Smalasal hos Artsdatabanken
- (no) Smalasal hos Artsdatabanken
- (sv) Smalasal hos Dyntaxa
- (en) Smalasal hos The International Plant Names Index
- Sorbus lancifolia – detaljert informasjon på Wikispecies
