Wikipedia

Slettevandrer

art av vade-, måse- og alkefugler

Slettevandrer (Pedionomus torquatus) er en monotypisk art i slekten slettevandrere (Pedionomus), som er monotypisk og eneste slekt i slettevandrerfamilien (Pedionomidae). Arten er endemisk for det østlige innlandet i Australia og har ingen nære slektninger, men flere sære atferdstrekk. Den regnes i øyeblikket (per februar 2018) som verdens mest truede unike fugleart.[1][2]

Slettevandrer
Slettevandrer (hann)
Nomenklatur
Pedionomus torquatus
Gould, 1841
Synonymi
Pedionomus
Gould, 1841
Pedionomidae
Bonaparte, 1856
Populærnavn
slettevandrer
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
UnderordenSnipefugler
Økologi
Habitat: terrestrisk, gressland med lavtvoksen urter i lavlandet
Utbredelse: innlandet i det østlige Australia

Familien var tidligere plassert i ordenen av tranefugler (Gruiformes), men så ble det oppdaget at den sannsynligvis er søstergruppen til rypesnipefamilien (Thinocoridae), og familien ble flyttet til vade-, måse- og alkefugler (Charadriformes), der den sorterer i underordenen snipefugler (Scolopaci).[3] Dette har siden blitt bekreftet i flere studier, blant annet av De Pietri, Camens & Worthy (2015) og De Pietri et al. (2016).[4][5] Pedionomidae og Thinocoridae har en felles stamform som trolig levde for omkring 41,8 millioner år siden, under paleogen.[1]

Etymologi rediger

 
Slettevandrerhunner har en karakteristisk sort halsring med hvite spetter.
 
Slettevandrerhunnen har også en karakteristisk rustbrun brystflekk.

Det vitenskapelige navnet på familien (Pedionomidae) følger av slektsnavnet (Pedionomus) og er satt sammen av de to greske begrepene pedion (πεδιον), som betyr slette, og nomos (νομος), som betyr bolig, bosted eller beitemark. Artsnavnet (torquatus) betyr halsbånd eller halsring og refererer til hunnens karakteristiske sort og hvitspettete halsring. Slektsnavnet kan således oversettes som sletteboer,[6] noe som korresponderer godt med det norske navnet på arten, som følger av Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[7]

Beskrivelse rediger

Slettevandrer blir cirka 15–19 cm lang, og hannen veier typisk 39–78 g (vingemål 79–104 mm) og den større hunnen 57–95 g (vingemål 95–109 mm). Vingene er relativt korte og avrunda, med et vingespenn på cirka 28–36 cm, avhengig av kjønn. Arten minner om vaktler (Coturnix), men slettevandrere har et finere nebb og en lenger nakke og undre ekstremiteter. Den er dessuten generelt slankere enn vaktler.[8]

Hunnen er både noe større og mer fargerik enn hannen, noe som er uvanlig hos fugler. Fjærdrakten er kamuflasjefarget, brun på oversiden og lys beige på undersiden. Oversiden har et skjell-formet fjærlag av brune fjær med et karakteristisk mønster, mens den beige undersiden har brune halvmåneformede spetter i brystet, som får tettere og mindre spetter oppover halsen. Hunnen har en karakteristisk bred ring med sorte og hvite spetter rundt halsen og et ensfarget rødbrunt diamantformet felt i fronten, rett under den karakteristiske halsringen. Øynene har kremfarget iris, som er noe gulere hos hunner enn hos hanner. Hunnens nebb er gult og halvlangt, mens hannene har mørke innslag på overnebbet. De undre ekstremitetene er gule. Ungfuglene ligner hannene, men har mørkere brune spetter på brystet.[8]

Utbredelse og habitat rediger

 
Riverina er en bioregion som strekker seg fra Bendigo i det nordsentrale Victoria og nordover til Ivanhoe i New South Wales, Australia.

Arten er endemisk for innlandet i det østre Australia, som i det nordsentrale Victoria, det sørsentrale New South Wales, det nordøstre Sør-Australia, og det vestsentrale Queensland, men i sterkt begrensede antall og i fragmenterte populasjoner. Det totale utbredelsesområdet utgjør cirka 526 000 km².[9]

I år 2000 ble bestanden estimert til omkring 2 000 voksne individer i Victoria og New South Wales, men den har sunket betraktelig siden da.[8] BirdLife International estimerte bestanden til færre enn 1 000 voksne individer i 2015, hvorav de fleste (tre populasjoner) holder til i en liten del av bioregionen Riverina i det sørvestre New South Wales og nordsentrale Victoria. Per dags dato estimerer BirdLife totalbestanden til 250–999 voksne individer.[9] Under absolutt ideelle vilkår kan bestanden øke til 5 500–7 000 individer i enkelte år.[10]

Arten er unik og trives bare på de treløse, sparsomt bevokste gresslettene i lavlandet, der det kun vokser gress og småvokste urter, spesielt av sortene Stipa, Danthonia, Helipterum, Helichrysum, Chrysocephalum og Calocephalus, som hovedsakelig ikke blir mer enn 5–8 cm høye, ispedd noen arter som blir litt høyere (10–40 cm og vokser med et mellomrom på cirka 10–20 cm). Dette er en type landskap som er under sterkt press fra landbruket, på grunn av sin verdi som beiteland, og det karakteriseres av det røde jordsmonnet.[9]

Atferd rediger

Slettevandreren regnes primært som standfugl og er alteter, som blant annet eter insekter og edderkopper, men også frø av gress og mye annet. Kosten varierer imidlertid med sesongen. I sin sørligste utbredelse kan fuglene trekke nordover om vinteren. De er generelt regnet som dårlige flygere med en lerke-lignende flukt. Arten lever i par eller små grupper på opp mot fem fugler. Fuglene er hurtige til bens. Om de føler seg truet løper de for å gjemme seg i gresset, snarere enn å ta til vingene.[9]

Pardannelsen skjer i juli i New South Wales, men dette kan variere litt mellom populasjonene. Hunnen bygger redet av strå og gress i ei grunn grop blant vegetasjonen på bakken og fôrer det med mykere gress. Om det kommer mye sommerregn kan redet bygges inntil 30 cm over bakken. I sørøst legger hunnen første gang i perioden august–november, men også dette varierer med utbredelsen, så andre gang i januar–februar dersom sommerregnet kommer. I begge tilfeller som regel 2–5 egg. Inkubasjonen tar cirka 23 dager og blir i hovedsak gjort av hannen, men hunnen kan hjelpe til. Det er imidlertid mer vanlig at hun fortsetter eggleggingen sammen med andre hanner. Når kyllingene klekkes er de sennepsgule med mørk brune flekker. Bare hannen tar seg av avkommet, som er flygedyktige etter cirka to måneder og kjønnsmodne etter ett år.[9]

Bevaringsstatus rediger

Slettevandrer blir av IUCNs rødliste ansett som kritisk truet av utryddelse.[11] Arten er dessuten en såkalt EDGE-art og står oppført på Evolutionarily Distinct and Globally Endangered (EDGE of Existence) liste over de 100 mest unike truede fugleartene i verden, der den per februar 2018 regnes som den mest utsatte fuglearten i hele verden. Tapes denne arten, tapes også slekten og familien. Arten har en EDGE-score (evolusjonær distinktivitet og globale trusler) på 6,46, hvorav en ED-score (evolusjonær distinktivitet) på 38,95.[1] Arten er dessuten oppført på CITES liste II, som omfatter truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse.[8]

EDGE of Existence har et udelt mål, om at alle fugler på topp 100 listen (altså såkalte EDGE-arter) skal ha status som «god» i bevaringsstatus. Slettevandrer klassifiseres med status «middels» i øyeblikket (per februar 2018).[1]

Slettevandrere er svært utsatte for klimaendringer og endringer i værforholdene. Et annet problem er at områdene som utgjør det ideelle habitatet ofte brukes som beiteland og i hovedsak er i privat eie. En overvåket bestand på slettelandet i det nordlige Victoria opplevde en nedgang på hele 90 prosent mellom 2010 og 2012, da værforholdene var svært fuktige og førte til flom, overflødig gressproduksjon og store strukturelle endringer på den lokale gressletten. Bestanden holdt seg lav også gjennom 2013 og 2014, da tørke første til overbeiting fra beitedyr på det næringsrike røde jordsmonnet. Gressforholdene bedret seg mot slutten av 2014, og i 2015 økte igjen bestanden av slettevandrere i områder som var beskyttet mot overbeiting. Gresslandets strukturelle sammensetning er kritisk for å klare å bevare arten.[10]

Taksonomi rediger

Slettevandreren har ingen nære slektninger og den er eneste kjente art i Pedionomidae. De nærmeste slektningene er de fire artene i Thinocoridae, som alle er endemiske for Sør-Amerika. Artsdannelsen tok trolig til da gresslettene spredte seg i Australia, under sen miocen og pliocen. Tilstedeværelse av pedionomider under sen oligocen styrker hypotesen, om at splittelsen av Gondwana førte til dannelsen av Thinocoridae og Pedionomidae, som altså havnet på hver sin side av kloden vår.[4]

Inndeling rediger

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Baker-Gabb, Kirwan & Sharpe (2018).[8]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b c d EDGE (2018) TOP 100 EDGE BIRDS. EDGE of Existence, Zoological Society of London. Besøkt 2018-02-11
  2. ^ Jetz, W., Thomas, G.H., Joy, J.B., Redding, D.W., Hartmann, K. & Mooers, A.O. (2014) Global distribution and conservation of evolutionary distinctness in birds. Current Biology (2014) 10.1016/j.cub.2014.03.011
  3. ^ Paton, T. A.; Baker, A. J.; Groth, J. G. & Barrowclough, G. F. (2003): RAG-1 sequences resolve phylogenetic relationships within charadriiform birds. Molecular Phylogenetics and Evolution 29: 268-278. doi:10.1016/S1055-7903(03)00098-8 PMID 13678682
  4. ^ a b De Pietri, Vanesa L., Aaron B. Camens, and Trevor H. Worthy. A Plains‐wanderer (Pedionomidae) that did not wander plains: a new species from the Oligocene of South Australia. Ibis 157.1 (2015): 68-74. DOI: 10.1111/ibi.12215
  5. ^ De Pietri, Vanesa L., et al. Wading a lost southern connection: Miocene fossils from New Zealand reveal a new lineage of shorebirds (Charadriiformes) linking Gondwanan avifaunas. Journal of Systematic Palaeontology 14.7 (2016): 603-616. DOI:10.1080/14772019.2015.1087064
  6. ^ Jobling, J. A. (2017). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2017). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from www.hbw.com).
  7. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. (2008-05-22). Norske navn på verdens fugler. Norsk navnekomité for fugl (NNKF), 1990-2008. Norsk Ornitologisk Forening
  8. ^ a b c d e Baker-Gabb, D.J., Kirwan, G.M. & Sharpe, C.J. (2018). Plains-wanderer (Pedionomus torquatus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53947 on 12 February 2018).
  9. ^ a b c d e BirdLife International (2018) Species factsheet: Pedionomus torquatus. Downloaded from http://www.birdlife.org on 12/02/2018.
  10. ^ a b Baker‐Gabb, David, Mark Antos, and Geoff Brown. Recent decline of the critically endangered Plains‐wanderer (Pedionomus torquatus), and the application of a simple method for assessing its cause: major changes in grassland structure. Ecological Management & Restoration 17.3 (2016): 235-242. DOI:10.1111/emr.12221
  11. ^ BirdLife International. 2017. Pedionomus torquatus. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22693049A118253698. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T22693049A118253698.en. Downloaded on 12 February 2018.

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slettevandrer&oldid=23719089»