Sjøkyr

pattedyrorden

Sjøkyr (Sirenia), som også kalles sjøkuer og sirener, er en monofyletisk gruppe med afrodyr (Afrotheria) som består av akvatiske planteetende pattedyr.[2] Sjøkyr lever i varme, kystnære havstrøk rundt Atlanterhavet, Det indiske hav og Stillehavet, samt elvesystemer i Amazonasbekkenet i Sør-Amerika. Gruppa med sjøkyr består av fire nålevende arter, fordelt med én art i dugongfamilien (Dugongidae) og tre arter i manatfamilien (Trichechidae). Fossile funn støtter imidlertid en lang rekke av tidligere undergrupper og arter. Hannen kalles okse, hunnen ku, og avkommet kalv.

Sjøkyr
Sjøkyr
Vitenskapelig(e)
navn
:
Sirenia
Illiger, 1811
Norsk(e) navn: sjøkyr,[1]
sjøkuer,
sirener
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Gruppe: Tethytheria
Antall arter: 4 nålevende
Habitat: akvatisk
Utbredelse: ekvatoriale og subekvatoriale kystnære, grunne havområder, samt vassdragene i Amazonasbekkenet
Delgrupper:

EtymologiRediger

 
Amerikamanater tilhører gruppen Trichechus og har avrunda halefinner.
(T. manatus)
 
Dugongen tilhører gruppen Dugong og har en halefinne som likner hvalenes.
(D. dugon)

Sirenia (av gr.) betyr sirene og er et begrep som stammer fra gresk mytologi. I våre dager har begrepet også blitt et synonym for uttrykket havfrue. Sirener ble først omtalt i Odysseen, som vesener som prøvde å lokke til seg sjøfolk med sang. I gresk kunst ble de først avbildet som fugler med menneskehode, senere som fugler med kvinnelig torso og hode. Mot slutten av oldtiden endrer de imidlertid skikkelse og blir til kvinner med en fiskelignede underkropp, og det er nok disse skapningene som har dannet opphavet til det vitenskapelige navnet på gruppen med akvatiske pattedyr.

Både Columbus og den franske presten, botanikeren og oppdageren Père Labat (1663–1738) skildret havfruer, riktignok ikke like vakre som legendene hevder, som levde i sjøen og hadde menneskelige trekk, som armer og bryst. Det disse oppdagerne så kan ha vært manater og dugonger, men det mangler bevis for denne teorien.

TaksonomiRediger

Forskning publisert 25. august 2022 antyder at pan-sirener oppsto i Nord-Afrika mot slutten av paleocen og at evolusjonære stemarter oppsto under eocen hovedsakelig ved Tethyshavet. I sen eocen migrerte det linjer til Nord-Europas breddegrader, et område som ble en kilderegionen for en sentral transatlantisk spredning mot Karibien og det nordlige tilstøtende vestlige Atlanterhavet.[2] Denne hendelsen førte til den fylogenetiske og biogeografiske grunnleggelsen av kron-sirener med splittelsen av DugongidaeTrichechidae som skjedde på grensen av eocen-oligocen (cirka 33,9 millioner år siden), tidsmessig sammenfallende med utbruddet av fallende globale havnivåer og temperaturer.[2] DugonginaeHydrodamalinae splittet lag nær Florida for cirka 21,2 millioner år siden, mens slekten Dugong splittet fra alle andre Dugonginae for omring 12,2 millioner år siden. Også denne splittelsen skjedde nær Florida.[2]

BiologiRediger

 
Sjøkyr er de eneste planteeterne som full ut er tilpasset et akvatisk liv.
Dugong dugon

Sjøkyr har sylindriske, store og avlange kropper som smalner i begge ender. Bakbeina er omdannet til en horisontal halefinne som skaper framdrift i vann. Hos manter likner denne halefinnen ei godt avrundet padleåre, mens den hos dugonger likner hvalenes halefinne. Frambeina er omdannet til sveiver som kan brukes som padle- og manøvrere når dyra svømmer. Dugonger bruker også sveivene til å «gå på bunnen» med når de beiter på sjøgras, noe som gjerne etterlater et karakteristisk mønster i bunnslammet.

Dyra har tykk hud og mye kroppsfett, og ei brystvorte under hver av sveivene (som hos elefantene). Hos manater har sveivene negler ytterst, men disse mangler helt hos dugonger. De er farget i grånyanser og kan minne om store steiner når de ligger på havbunnen. Skallen er sterkt modifisert for å kunne puste i vannflaten, og tennene reduserte.

Sjøkyr avviker fra hovedregelen om at pattedyr har syv nakkevirvler, ved kun å ha seks (det eneste andre unntaket er dovendyr, med fem til syv virvler hos tofingrede dovendyr og åtte til ni virvler hos trefingrede dovendyr[3]).

Sjøkyr kan bli nærmere 4 meter lange og veie nærmere 1,5 metriske tonn, men det er svært uvanlig. Av de nålevende artene blir amerikamanaten klart størst og måler normalt cirka 323 cm, mens veken gjerne ligger rundt 576 kg.[2] Deretter følger senegalmanaten, som typisk måler omkring 266 cm og gjerne veier cirka 353 kg.[2] Så følger dugongen, som gjerne måler cirka 249 cm og veier rundt 291 kg.[2] Minst er amazonmanaten, som typisk måler cirka 226 cm og gjerne veier rundt 236 kg.[2] Nå utdødde arter kunne imidlertid bli betydelig større. For eksempel kunne stellersjøku (Hydrodamalis gigas), som ble jaktet til utryddelse ved Kommandørøyene i år 1768,[4] kunne bli opp mot 10 meter lang og veie opp mot 11 metriske tonn.[2]

Sjøkyr finnes i både salt- og ferskvann og beiter på gress og alger langs bunnen. Man tror at manater må ha tilgang på ferskvann for å skille ut salt de får i seg når de beiter i sjøvann, men at dugongen har utviklet en mulighet til å skille ut saltet i nyrene.

Dyra er neddykket det meste av tida, men må opp til overflata for puste omtrent hvert femtende minutt. De flyter da rett opp, trekker inn luft, og synker ned igjen. Tung benbygning uten beinmarg gjør at disse dyra kan holda seg nær bunnen uten plagsom oppdrift.

UtbredelseRediger

EvolusjonRediger

Man tror at sjøkyr utviklet seg fra en større gruppe med hovdyrlignende pattedyr (Tethytheria) som oppsto for om lag 65–54 millioner år siden. Gruppens nærmeste nålevende slektninger er elefanter og klippegrevlinger. Selv om morfologiske bevis fortsatt støtter at Paenungulata er relatert til den polyfyletiske gruppen Ungulata (hovdyr), så peker molekylære beviser sterkt mot at denne gruppen er en del av Afrotheria (afrodyr).

AnetavleRediger

Inndelingen følger Tabuce, Asher & Lehmann (2008).[5]

Afrotheria
Afroinsectiphilia
Tubulidentata

Orycteropodidae 


Afroinsectivora
Macroscelidea

Macroscelididae 


Afrosoricida

Chrysochloridae 


Tenrecomorpha

Potamogalidae 



Tenrecidae 






Paenungulata
Hyracoidea

Procaviidae 


Tethytheria
Proboscidea

Elephantidae 


Sirenia

Dugongidae 



Trichechidae 







InndelingRediger

Inndelingen følger Heritage & Seiffert (2022).[2] Sjøkyr deles inn i to familier, manatfamilien og dugongfamilien. Den største forskjellen mellom de to familiene er skalleformen, som er mer avrundet hos manatene, og halen, som deler seg i to hos dugongene, men ikke hos manatene. Manatene er også noe mer strømlinjeformet enn de runde dugongene. Til gruppen sjøkyr regnes også de to utdødde familiene Protosirenidae og Prorastomidae.

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 2. august 2020. Besøkt 2. august 2020. 
  2. ^ a b c d e f g h i j Heritage, Steven & Seiffert, Erik. (2022). Total evidence time-scaled phylogenetic and biogeographic models for the evolution of sea cows (Sirenia, Afrotheria). PeerJ. 10(6). http://dx.doi.org/10.7717/peerj.13886
  3. ^ Sticking their necks out for evolution: Why sloths and manatees have unusually long (or short) necks. ScienceDaily. Besøkt 24. oktober 2020.
  4. ^ Eldredge, Neal (2002). Life on Earth: An Encyclopedia of Biodiversity, Ecology and Evolution. ABC-CLIO. p. 532. ISBN 1-57607-286-X.
  5. ^ Tabuce, Rodolphe; Asher, Robert J.; Lehmann, Thomas (2008). Afrotherian mammals: a review of current data (PDF). Mammalia. 72 (1): 2–14. doi: https://doi.org/10.1515/MAMM.2008.004 S2CID 46133294.

Eksterne lenkerRediger