Wikipedia

Klippegrevlingfamilien

orden av pattedyr
(Omdirigert fra «Klippegrevlinger»)

Klippegrevlingfamilien (Procaviidae) er eneste familie i ordenen klippegrevlinger (Hyracoidea). Gruppen består av tre slekter med tilsammen seks nålevende arter. Klippegrevlinger er kun naturlig utbredt i Afrika, med ett unntak. Kappklippegrevlingen har nemlig et utbredelsesområde som også strekker seg videre nordover til både Den arabiske halvøy og Midtøsten.

Klippegrevlingfamilien
Kappklippegrevling (Procavia capensis)
Nomenklatur
Procaviidae
Thomas, 1892
Synonymi
Hyracoidea
Huxley, 1869
Populærnavn
klippegrevlingfamilien,
klippegrevlinger,
hyrax
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
GruppePaenungulata
Økologi
Antall arter: 6
Habitat: terrestrisk, klipper eller trær
Utbredelse:
Inndelt i

Taksonomi

rediger
 
Østtreklippegrevling
D. validus

Klippegrevlinger oppstår i fossile beviser som dateres mer enn 40 millioner år tilbake i tid. I mange millioner år var disse dyra faktisk de eneste planteeterne i Afrika. Det fantes opprinnelig mange flere arter, hvorav de største veide omtrent det samme som små hester, mens de minste var så små som mus. Under miocen fikk imidlertid klippegrevlingene sterk konkurranse fra den nyoppståtte gruppen med antiloper og andre effektive beitedyr. Disse nyoppståtte beitedyra presset etter hvert klippegrevlingene vekk fra de beste beiteområdene i inn i mer marginale nisjer. Allikevel forble ordenen utbredt, mangfoldig og vellykket helt fram til mot slutten av pliocen (for omkring 2 millioner år siden). Etterkommerne til klippegrevlingene utviklet seg på forskjellige måter. Noen av kjempene ble mindre og ga opphav til mer moderne arter av klippegrevlinger, mens andre ser ut til å ha tatt til vannet (kanskje på lignende vis som det moderne flodsvinet i Sør-Amerika), der de med tiden ga opphav til elefantfamilien, og kanskje også sjøkyr.

Tidligere regnet man inntil elleve nålevende arter til klippegrevlingfamilien, men antallet har vært sterkt omdiskutert og ble redusert til kun fire arter i 2013. Mange tidligere mer eller mindre anerkjente arter blir i dag derfor regnet som underarter, men også antallet underarter (som er enormt om man legger til grunn alle som har blitt beskrevet) er sterkt omdiskutert. Siden 2013 har det imidlertid kommet til beviser for to arter til, om enn fortsatt ikke akseptert av alle. Dette gjelder østtreklippegrevling (Dendrohyrax validus) og det nyeste tilskuddet på stammen, D. interfluvialis som ikke er navngitt på norsk enda og først ble beskrevet i 2022.[1] Sistnevnte opptrer eksklusivt mellom Niger og Volta i Vest-Afrika og er spesielt særegen.[1] Utover det klare særpreget til D. interfluvialis, avslørte studien også andre markante forskjeller blant guineo-kongolske populasjoner av klippegrevlinger som ikke i tilstrekkelig grad reflekteres i gjeldende klassifikasjoner.[1] Studien fremhever derfor behovet for å revidere taksonomien i slekten Dendrohyrax, i lys av moderne systematikk og nåværende forståelse av distribusjonen.[1]

Biologi

rediger
 
Sørtreklippegrevling
D. arboreus
 
Kappklippegrevlingen er sålegjenger og har karakteristiske tråputer.
P. capensis

Klippegrevlinger er sålegjengere og forholdsvis små, Artene måler normalt rundt 50–60 cm i lengde og veier typisk omkring 3,5–5,5 kg. Klippegrevlinger minner litt om store gnagere (Rodentia), men de er mye nærmere beslektet med elefanter (Elephantidae) og sjøkyr (Sirenia). Allikevel er ikke disse dyra særlig nært beslektet, men de har altså felles stamforeldre som levde på kloden vår for noen millioner år siden.[2]

Alle artene er planteetere, men mens kappklippegrevlingen spiser mest gras, eter de andre artene mest blader fra trær, busker og blomsterplanter. Når klippegrevlingene beiter, benytter de hovedsakelig jekslene, en lite effektiv metode sammenlignet med hva vi finner hos mer moderne hovdyr og gnagere. Metabolismen er lav, så de klarer seg med forholdsvis lite næring. Fremre del av kjeven har tenner som minner om kraftige huggtenner, og som i øvre kjevehalvdel vokser hele livet. Disse antas å være rudimentære støttenner. Øynenes blinkhinne er modifisert til å fungere som «solbriller», så de kan holde utkikk etter rovfugler selv i sterkt solskinn. Man har lenge antatt at Dendrohyrax var mest nattaktive,[3] men nyere studier viser at de nok heller må regnes som døgnaktive og at dagaktiviteten kanskje til og med er større enn den nattlige. Studien av den nye arten D. interfluvialis viser at disse dyra i løpet av 22 videosekvenser var dagaktiv i 13 av dem.[1]

Hodet, ørene, bena og halen er korte og kompakte. De har hover på den første og tredje tåen av bakbena. På grunn av spesielt myke «puter» under føttene, som sammen med muskler og svettekjertler fungerer som sugekopper, er de glimrende klatrere. Alle klippegrevlinger har fire-tåede forføtter og tre-tåede bakføtter med avrundede hovlignende negler, og gummiaktige såler som hjelper den å klatre i trær og klipper.[4] Kapp- og flekklippegrevlingen holder mest til på steinete grunn, typisk på flattoppede fjellknauser på den afrikanske savannen. Sånne knauser kalles gjerne «kopjer».[5]

Dagens arter er siste rest av en gruppe dyr som en gang utviste langt større variasjon i henhold til både form og størrelse. Det fantes kjemper så store som neshorn og langbente arter tilpasset løping. Nåtidens arter har mer eller mindre trukket seg tilbake til leveområder hvor det er liten konkurranse om ressursene som klippegrevlingene er avhengige av.

Inndeling

rediger

Inndelingen følger i hovedsak IUCN Red List of Threatened Species, version 2022-1,[6] men med tillegg av én nyoppdaget art, i henhold til Oates et al. (2022).[1]

Treliste

Systematikk

rediger

Inndelingen følger Tabuce, Asher & Lehmann (2008).[14]

Afrotheria
Afroinsectiphilia  
Tubulidentata

Orycteropodidae 


Afroinsectivora  
Macroscelidea

Macroscelididae 


Afrosoricida

Chrysochloridae 


Tenrecomorpha  

Potamogalidae 



Tenrecidae 






Paenungulata
Hyracoidea  

Procaviidae 


Tethytheria  
Proboscidea  

Elephantidae 


Sirenia

Dugongidae 



Trichechidae 







Klippegrevlinger i Bibelen

rediger

Ifølge loven om rene og urene dyr i Bibelens tredje mosebok, kapittel 11, vers 1-40 må ikke klippegrevlinger spises:[15] «Herren talte til Moses og Aron og sa til dem: (...) 4 Av drøvtyggere og klovdyr er det bare disse dere ikke må spise: (...) 5 og klippegrevlingen, for den tygger drøv, men har ikke klover; den skal dere holde for uren; (...) 40 Den som spiser av dyret, skal vaske sine klær, og han er uren til kvelden.»

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e f g Oates, John F.; Woodman, Neal; Gaubert, Philippe; Sargis, Eric J.; Wiafe, Edward D.; Lecompte, Emilie; Dowsett-Lemaire, Françoise; Dowsett, Robert J.; Gonedelé Bi, Sery; Ikemeh, Rachel A.; Djagoun, Chabi A. M. S.; Tomsett, Louise; Bearder, Simon K. (2022). "A new species of tree hyrax (Procaviidae: Dendrohyrax) from West Africa and the significance of the Niger–Volta interfluvium in mammalian biogeography". Zoological Journal of the Linnean Society. 194 (2): 527–552. doi:10.1093/zoolinnean/zlab029.
  2. ^ A.T Pardini, P.C.M O'Brien, B Fu, R.K Bonde, F.F.B Elder, M.A Ferguson-Smith, F Yang, and T.J Robinson. (2007-05-22). Chromosome painting among Proboscidea, Hyracoidea and Sirenia: support for Paenungulata (Afrotheria, Mammalia) but not Tethytheria. Proc R Soc B 2007 274: 1333-1340. doi: http://dx.doi.org/10.1098/rspb.2007.0088
  3. ^ Bloomer P. 2013. Genus Dendrohyrax – Tree hyraxes. In: Kingdon J, Happold D, Hoffmann M, Butynski T, Happold M, Kalina J, eds. Mammals of Africa (Volume 1): introductory chapters and Afrotheria. London: Bloomsbury, 152.
  4. ^ Estes, Richard D. (1999). The Safari Companion. Chelsea Green Publishing Company. ISBN 1-890132-44-6. 
  5. ^ Frafjord, Karl: «Klippegrevlinger» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 31. august 2022 fra https://snl.no/klippegrevlinger
  6. ^ IUCN 2022. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2022-1. https://www.iucnredlist.org ISSN 2307-8235
  7. ^ Butynski, T., Hoeck, H. & de Jong, Y.A. 2015. Dendrohyrax arboreus. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T6409A21282806. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-2.RLTS.T6409A21282806.en. Accessed on 01 September 2022.
  8. ^ Roberts, D.; Topp-Jorgensen, E.; Moyer, D. (2013). «Dendrohyrax validus, Eastern Tree Hyrax». I Kingdon, J.; Happold, D.; Hoffmann, M.; Butynski, T.; Happold, M.; Kalina, J. Mammals of Africa, Volum 1: Introductory Chapters and Adfrotheria. A&C Black. s. 158–161. ISBN 978-1-4081-8996-2. 
  9. ^ Hoeck, H., Rovero, F., Cordeiro, N., Butynski, T., Perkin, A. & Jones, T. 2015. Dendrohyrax validus. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T136599A21288090. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-2.RLTS.T136599A21288090.en. Lest 1. september 2022.
  10. ^ Bearder, S. K., Oates, J. F., Dowsett-Lemaire, F., & Dowsett, R. (2015). Evidence of an undescribed form of tree hyrax in the forests of western Nigeria and the Dahomey Gap. Afrotherian Conservation, 11, 2-5.
  11. ^ Butynski, T., Dowsett-Lemaire, F. & Hoeck, H. 2015. Dendrohyrax dorsalis. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T6410A21282601. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-2.RLTS.T6410A21282601.en. Accessed on 01 September 2022.
  12. ^ Butynski, T., Hoeck, H. & de Jong, Y.A. 2015. Heterohyrax brucei. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T9997A21283287. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-2.RLTS.T9997A21283287.en. Accessed on 01 September 2022.
  13. ^ Butynski, T., Hoeck, H., Koren, L. & de Jong, Y.A. 2015. Procavia capensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T41766A21285876. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-2.RLTS.T41766A21285876.en. Accessed on 01 September 2022.
  14. ^ Tabuce, Rodolphe; Asher, Robert J.; Lehmann, Thomas (2008). Afrotherian mammals: a review of current data Arkivert 24. februar 2021 hos Wayback Machine. (PDF). Mammalia. 72 (1): 2–14. doi: https://doi.org/10.1515/MAMM.2008.004 S2CID 46133294.
  15. ^ Det gamle testamentet. 3 Mos 11, 1–40. Bibelen

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Klippegrevlingfamilien&oldid=24377519»