Richard Winters

Richard Davis «Dick» Winters (født 21. januar 1918 i New Holland i Pennsylvania, død 2. januar 2011 i Hershey) var en amerikansk offiser og dekorert krigsveteran. Han ledet Kompani E, i 2. bataljon, 506. Parachute Infantry Regiment, 101. 101. luftbårne divisjon, under den andre verdenskrig.

Richard Winters
Richard Winters i 1942.
Født		Richard Davis Winters 21. jan. 1918 Lancaster
Død		2. jan. 2011 (92 år) Hershey
Beskjeftigelse		Arméoffiser
Utdannet ved		Franklin & Marshall College Rutgers University
Nasjonalitet		USA
Utmerkelser		Bronze Star Medal Purple Heart Four Freedoms Award - Freedom Medal (2001) Four Freedoms Award – Freedom from Fear (2001) Distinguished Service Cross
Våpenart		United States Army
Tjenestetid		1941–1946 1951–1952
Militær grad		Major
Deltok i		Andre verdenskrig
IMDb		IMDb
Richard Winters på Commons

Richard Winters i 2004.

Winters landet med fallskjerm i Normandie i de tidlige timer av invasjonen i Normandie (D-dagen), og han kjempet i Frankrike, Belgia, Nederland, og til slutt inne i selve Tyskland. Senere under krigen, økte Winters sin kommando til hele 2. bataljon. Etter slutten på fiendtlighetene med Nazi-Tyskland, ble Winters utskrevet fra hæren og han returnerte til det sivile liv, og arbeidet en stund i New Jersey.

Før krigen

Statue av Richard Winters nær Utah Beach.

Mens han studerte ved college, jobbet Winters en rekke jobber, blant annet plenklipping, jobbet i en matbutikk og maling av elektriske tårn for å betale for undervisningen sin. I juni 1941 ble han uteksaminert med en grad i business.

Winters vervet seg i hæren den 25. august 1941. I september dette året gjennomgikk han grunnleggende opplæring ved Camp Croft i Sør-Carolina. Etterpå han oppholdt seg ved Camp Croft, mens resten av bataljonen hans ble utstasjonert til Panama.

Andre verdenskrig

I april 1942, fire måneder etter Japans angrep på Pearl Harbor, ble han valgt til å delta på befalsskolen ved Fort Benning i Georgia. Det var der han møtte sin venn Lewis Nixon, som han ville tjenestegjøre sammen med gjennom hele krigen i den 101. luftbårne divisjon. I løpet av sin befalsutdanning, søkte Winters seg inn i fallskjerm-infanteriet. Etter å ha fullført treningen returnerte han til Camp Croft.

Han ankom Camp Toccoa i midten av august 1942 og ble tildelt kommandoen for Kompani E som var en del av 2. bataljon som tjenestestegjorde under løytnant (senere kaptein) Herbert Sobel. Veldig mange av soldatene i denne enheten svært lite tidligere militær erfaring og treningen måtte derfor nødvendigvis bli veldig tøff og som en konsekvens av dette var et høyt nivå av svinn blant rekruttene. Av de 500 offiserene som hadde meldt seg frivillig, var det bare 148 som fullførte hele kurset. De menige soldatene hadde det like tøft, av 5 300 frivillige menn var det ca 1 800 som bestod.

Spenningen og konkurransen som hadde bygget seg opp mellom Winters og Sobel tilspisset seg i november og desember 1943. Winters hadde bekymringer om Sobel hadde den nødvendige evne til å lede kompaniet gjennom krigshandlinger, og mange av de menige i kompaniet var kommet til å respektere Winters for hans kompetanse, og de hadde også utviklet egne bekymringer om Sobels evner som leder.

For sin egen del, har Winters uttalt at han aldri ønsket å konkurrere mot Sobel angående kommandoen over Easy Company. Men situasjonen kom ut av kontroll da Sobel anklaget Winters for manglende gjennomføring av en ordre. Winters følte at straffen var ekstremt urettferdig, og han valgte derfor å bli stilt for krigsrett. Da Winters ble frifunnet av bataljonskommandanten, forsøkte Sobel å anklage Winters med en annen ordre, dagen etter. Mens en undersøkelsen angående denne saken ble foretatt, ble Winters flyttet ut av kompaniet og han ble overført til hovedkvarteret for kompaniet.

Kort tid etter dette valgte en del av underoffiserene å gi kommandanten for regimet, oberst Robert Sink et ultimatum: Enten skulle Sobel byttes ut, eller så skulle de levere tilbake sine striper. Sink ble ikke imponert. og flere av underoffiserene ble senere degradert og overført til andre kompanier. Likevel, skjønte han at noe måtte gjøres med situasjonen og besluttet at Sobel måtte erstattes med noen andre. Sobel ble overført ut av Kompani E og han gitt kommandoen over en nystiftet befalsutdanning. Krigsretten mot Winters ble fullstendig satt til side, og han vendte tilbake til Easy Company som troppsleder.

Under invasjonen i Normandie 6. juni 1944 hoppet Winters i fallskjerm over den franske kysten og han landet trygt i nærheten av Sainte-Mère-Église. Etter å ha mistet våpenet sitt under droppet fra flyet, var han likevel i stand til å orientere seg, samle flere fallskjermjegere, herunder medlemmer av 82. Airborne, og fortsette med enhetens tildelte oppgave i nærheten av Sainte-Marie-du-Mont.

Senere samme dag, ledet Winters et angrep mot tyske styrker som ødela et batteri av 105 mm haubitser som skjøt på amerikanske veifyllinger like ved Utah Beach. Kanonene ble forsvart av en tropp på rundt 50 tyske soldater, mens Winters hadde bare 13 menn med seg. I tillegg til å ødelegge batteriet fikk Winters også tak i et kart som viste alle tyske forsvarstillinger i Utah Beach-området.

1. juli 1944 fikk Winters varsel om at han hadde blitt forfremmet til kaptein. Dagen etter ble han presentert med medaljen Distinguished Service Cross av general Omar Bradley. Kort tid senere ble styrken til Winters trukket tilbake fra Frankrike og de returnerte til Aldbourne i England for omorganisering og få nye ordrer.

I september 1944 deltok Winters under Arnhem-operasjonen, en luftbåren operasjon i Nederland. Den 5. oktober 1944 lanserte en sterk tysk styrke et angrep på 2. bataljon sin flanke, og de truet med å få et gjennombrudd på de amerikanske linjene. Samtidig, kom en patrulje fra Easy Company i kontakt med tyske soldater og alle fire mennene fra den amerikanske patruljen ble såret. Tilbake i hovedkvarteret, rapporterte de at de hadde støtt på en stor gruppe tyskere ved et veiskille om lag 1 300 meter til øst for kompaniets kommandoplass.

Winters så alvoret i at store tyske styrker befant seg så nær dem, tok Winters med seg en tropp, og de beveget seg mot det nevnte krysset, der de observerte en tysk maskingeværstilling som skjøt i en annen retning enn den Winters og soldatene hans befant seg i. Winters fikk tak i forsterkninger. Senere ble det oppdaget at de faktisk hadde slåss mot en styrke på minst 300 tyske SS-soldater.

Den 16. desember 1944, lanserte tyskerne en motoffensiv mot de vestlige allierte i Belgia. Den 101. luftbårne ble flyttet med lastebil til Bastogne-området den 18. desember. Winters tok del i forsvaret av et område nordøst for Bastogne, nær byen Foy, under det som senere ble kjent som Ardenneroffensiven.

Winters ble anbefalt til å bli tildelt den prestisjetunge Medal of Honor for sitt lederskap og mot ved Brécourt Manor. Men fordi medaljen allerede var blitt tildelt oberstløytnant Robert G. Cole, og et kvotesystem begrenset distribusjon av denne medaljen til kun én mann per divisjon (forband), ble han istedet tildelt en Distinguished Service Cross.

Etter krigen

Etter krigen, jobbet Winters for sin nære venn og krigsveteran Kaptein Lewis Nixon ved Nixons familiebedrift, i Edison i New Jersey, der steg han i gradene, helt til han ble utnevnt til daglig leder i 1950. Den 16. mai 1948 giftet han seg med Ethel Estoppey som han fikk sønnen Tim og datteren Jill sammen med.

I juni 1951 ble han kalt tilbake til aktiv tjeneste i hæren under Koreakrigen. Han ble beordret til å delta i 11. Airborne Division ved Fort Campbell i Kentucky, men han dro til Washington, D.C. der han forsøkte å overtale general Anthony McAuliffe til ikke å la hæren sende ham til Korea. Han ble istedet overført til Fort Dix i New Jersey der han fungerte som offiser med ansvar for planlegging og opplæring. Mens han var stasjonert ved Fort Dix ble Winters desillusjonert på grunn av jobben sin da han fant han hadde liten entusiasme for trening av nye offiserer som manglet disiplin. Han valgte da å søke seg inn i U.S. Army Rangers der han besto treningen og ble en U.S. Army Ranger. Han ble beordret til Korea, men fikk tilbud om å gå av dersom han ville, noe han aksepterte.

I 1951 kjøpte han og hans kone Ethel en liten gård der Winters senere bygde et våningshus og sammen oppdro de sine to barn. I 1972 startet han en virksomheten for seg selv, der han solgte fôrprodukter til bønder over hele Pennsylvania. Like etterpå flyttet han sammen med familien til Hershey i Pennsylvania.

Winters ble omtalt i en rekke bøker og han ble i 2001 portrettert i HBOs miniserie Krigens brorskap. I 2006 gav han ut selvbiografien Beyond Band of Brothers: The War Memoirs of Major Dick Winters, forfattet sammen med Cole C. Kingseed, der han forteller om hans opplevelser under krigen. Han var fast gjesteforeleser ved United States Military Academy i West Point. Han ble endelig pensjonist i 1997.

Til tross for de mange utmerkelsene han hadde fått var Winters ydmyk om sin tjenesteperiode. Han døde den 2. januar 2011. Han hadde bedt om en privat, uanmeldt begravelsesseremoni, som ble avholdt den 8. januar 2011. Hans kone, Ethel, døde i 2012.

Litteratur

• 2005: Biggest Brother: The Life of Major Dick Winters, The Man Who Led the Band of Brothers, Larry Alexander, ISBN 9780451218391

Eksterne lenker

• (en) Richard Winters – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Richard Winters på Internet Movie Database