Paul Déroulède
Paul Déroulède (født 2. september 1846 i Paris, død 30. januar 1914 i Montboron ved Nice) var en fransk politiker og forfatter, en av grunnleggerne av Ligue des Patriotes (Patriotligaen).
| Paul Déroulède | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. sep. 1846[1][2][3][4] Paris (Frankrike)[5][6][7] | ||
| Død | 30. jan. 1914[1][2][3][4] (67 år) Nice (Frankrike)[6][7] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, lyriker, skribent, dramatiker, deputert (1889–1901) | ||
| Utdannet ved | Lycée Condorcet Lycée Louis-le-Grand Lycée Hoche Faculté de droit de Paris | ||
| Far | Joseph Déroulède | ||
| Søsken | André Déroulède | ||
| Barn | Paul Langély | ||
| Parti | Ligue des Patriotes | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | cimetière de La Celle-Saint-Cloud | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen Montyon Prizes (1873) Jean Reynaud Prize (1894) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Paul Déroulède debuterte som forfatter og dramatiker allerede i ung alder, først i magasinet Revue nationale, under pseudonymet «Jean Rebel». Han forfattet så for eksempel i 1869 en-akteren Juan Strenner for Théâtre Français.[8]
Han deltok som frivillig i den fransk-prøyssiske krig som menig, bøe såret og tatt til fange under slaget ved Sedan. Han ble sendt til Breslau man klarte å flykte. Han tjenestegjorde så med generalene Antoine Chanzy og Charles Denis Bourbaki, deltok i sistnevntes katastrofale retrett til Sveits, og kjempet mot Pariskommunen. Etter å ha blitt forfremmet til løytnant ble han tvunget av en ulykke til å trekke seg fra hæren.[9][10]
Han nektet å godta Frankfurtfreden og viet sitt liv og sitt forfatterskap til revansjetanken. I 1872 offentliggjorde Déroulède Chants du soldat og i 1875 Nouveaux chants du soldat, og senere en del dramaer hvori han appellerer til fedrelandsfølelsene. Blant dem var et drama på vers kalt L'Hetman (1877), som fikk en grad av suksess. For 1878-utstillingen skrev han hymnen Vive la France som ble tonesatt av Charles Gounod. I 1880 kom et annet versedrame, La Moabite, dom var blitt antatt av Théâtre Français, men som ble sensurert av religiøse grunner.[11][12]
I 1882 innstiftet han Ligue des patriotes, hvis ordførende han ble i 1885, og foretok i 1886 en reise i Russland. Etter sin hjemkomst sluttet han seg til kretsen rundt Georges Boulanger og deltok i propagandaen for denne og bidro til hans forskytning mot høyre.
I 1889 ble han deputert, og gjenstod som en av boulangismens siste kjemper og inngrep lidenskapelig men omdømmesløst i Panamaskandalen, blant annet ved å rette anklager mot blant andre Georges Clemenceau. Paul Déroulède var motstander av kolonialisme, for han mente den avledet oppmerksomheten fra mer prsserende utenrikspolitiske anliggender i Europa, særlig om den tyske kontroll av Alsace og Lorraine. Som han sa; «Jeg har mistet to søstre, og dere tilbyr meg tyve tjenere». Da hans politiske oppfatninger ikke lengre fikk noe større gjennomslag, nedla han sitt mandat i 1892.
I 1898 ble han gjenvalgt. Han deltok med heftighet i Dreyfus-saken, på den anti-dreyfusardiske side. Han hevdet at spørsmålet om Dreyfus' skyld kan være tvilsom, men så ikke den om Frankrikes.
I samband med Félix Faures begravelse i 1899 forsøkte han å bevege general Gaudérique Roget å med to regimenter marsjere mot Élyséepalasset og foreta et statskupp for innføringen av en plebiscitær republikk. Kuppet mislyktes, og for general og hans trykket ignorerte ham, så avviste ham. Déroulède forlangte da å bli arresteert for forræderi. Under rettssaken erklærte Déroulède at dersom han ble løslatt, ville han fortsette sin opprørske virksomhet.[13]
Déroulède beskyldte senere rojalistene for at kuppet slo feil.
Seinedomstolen frikjente Déroulède, men noen måneder senere ble han arrestert på nytt og ble stilt som patriotligaens leder for riksrett og ble anklaget for komplott mot statens sikkerhet. Déroulède ble dømt til ti års landsforvisning. Han tilbragte sin tid i eksil i San Sebastián i Spania.
Etter å ha blitt benådet i 1905, nektet han å ta i mot benådelsen personlig før parlamentet samme år hadde utropt et alment amnesti. Déroulèdes gjenkomst ble hilset med stormende jubel av hans tilhengere, som i ham så et symbol for de franske patriotenes lidelser.
Sine siste år viet han helt til patriotligaen. Déroulède også en glødende nasjonalistisk poet.
Hans begravelsesprosesjon i januar 1914 tiltrakk seg den største folkemengde byen hadde sett siden Victor Hugos død.[14]
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 5. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 14685[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id deroulede-paul, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 19. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Дерулед Поль, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Paul Déroulède». French National Assembly.
- ^ Florent-Matter, Eugène (1909). Paul Déroulède. E. Sansot & cie. s. 18.
- ^ «Paul Déroulède». French National Assembly.
- ^ Florent-Matter, Eugène (1909). Paul Déroulède. E. Sansot & cie. s. 22.
- ^ «Paul Déroulède». French National Assembly.
- ^ Robert Tombs (1996). «New Politics and Old, 1890–1911». France 1814–1914. London: Longman. s. 464. ISBN 0-582-49314-5.
- ^ Joly, Déroulède 363–367
Litteratur rediger
- Bertrand Joly: Déroulède. L'inventeur du nationalisme français. Perrin, Paris 1998, ISBN 2-262-01331-4.
- Bertrand Joly (utg.): Dictionnaire biographique et géographique du nationalisme français (1880-1900). Boulangisme, Ligue des Patriotes, Mouvements antidreyfusards, comités antisémites (= Dictionnaires & références, Bd. 2). Champion, Paris 1998, ISBN 2-85203-786-6.
- Svensk uppslagsbok. Malmö 1931.
Eksterne lenker rediger
- Déroulède, Paul i Nordisk familjebok (2. utgave, 1907)