Antoine Alfred Eugène Chanzy (født 18. mars 1823 i Nouart i departementet Ardennes i Frankrike, død 5. januar 1883 i Châlons-sur-Marne) var en fransk militær, politiker og diplomat.

Antoine Chanzy
Født18. mars 1823[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Nouart[5]
Død4. jan. 1883[6][7]Rediger på Wikidata (59 år)
Châlons-en-Champagne
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, offiser, militært personell Rediger på Wikidata
Embete
  • Livslang senator
  • parlamentsmedlem i Frankrike
  • generalrådsmedlem
  • ambassadør
  • senator i Frankrikes fjerde republikk Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserStorkors av Æreslegionen
Storkorsridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Médaille militaire

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Canzys slekt hadde bakgrunn i landbruket, men hadde også militære tradisjoner fra napoleonskrigene.[trenger referanse] Han var sønn av en tidligere underoffiser i kavaleriet, onkelen forble i det militære og ble kaptein i cuirassiers.

Canzys gikk på marinens sjøkrigsskole i Brest fra 1839 med tanke på tjeneste i den franske marinen, men gikk i 1841 i stedet inn i artilleriet. Fra 1841 til 1843 gikk han på militærskolen Saint-Cyr.

Karriere

rediger

Han deltok i kampene i Algerie og i krigen i 1859 – den andre italienske frigjøringskrig – der han deltok i slaget ved Magenta og særlig utmerket sig i slaget ved Solferino.[trenger referanse] Han deltok i kampanjen i Syria 1860–1861 som oberstløytnant, og som oberst kommanderte han det 45. regiment i Roma i 1864.

I 1868 ble han brigadegeneral i Alger, og der var han med på å kjempe mot det arabiske opprør som kommanderende av subdivisjonene Bel Abbes og Tlemcen i 1868.[8]

Under den fransk-prøyssiske krig ble Chanzy kalt til Frankrike først da republikken var blitt proklamert, og utnevnt 2. november 1870 til divisjonsgeneral og sjef for 16. armékorps i Loirearméen.[8] Med dette deltok han på fremstående måte i slagene ved Coulmiers 9. november og Orléans 30. november-4. desember, samt fikk etter Orléans fall befal over 2. Loirearmé. I slaget ved Beaugency[8] forsvarte han seg med viss fremgang mot storhertugen Fredrik Frans II av Mecklenburg-Schwerin, ble i slaget ved Le Mans 7.-12. januar 1871 beseiret av prins Fredrik Karl av Preussen og tvunget til retrett.

Innvalgt i nasjonalforsamlingen talte han trass i nederlagene for krigens fortsettelse. Etter fredsslutningen i ble han i 1873 generalguvernør i Algerie og sjef for 19. armékorps.

Han var 1880-81 ambassadør i St. Petersburg og fra 1882 sjef for 6. armékorps i Châlons-sur-Marne. Han døde brått i tjeneste der, bare noen få dager etter Leon Gambetta, og ble gitt statsbegravelse.[8]

Chanzy publiserte blant annet Campagne de 1870-71. La deuxième armée de la Loire (1870).

Referanser

rediger
  1. ^ Roglo, Roglo person ID p=alfred;n=chanzy[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID chanzyalfre[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Antoine Chanzy, SNAC Ark-ID w64564xt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Léonore database, oppført som Antoine Eugène Alfred Chanzy, Léonore LH//482/32, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Notices sur les rues de Nantes, side(r) 61[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Sycomore, oppført som Antoine Chanzy, Sycomore-ID 8569, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Autorités BnF, BNF-ID 13007266r, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.

Litteratur

rediger
  • Arthur Chuquet: Le Général Chanzy (1823–1883). – Paris: Léopold Cerf, 1884
  • Jacques Melchior Villefranche: Histoire de Général Chanzy. – Paris: Bloud & Barral, 1890
  • Leonce Grandin: Chanzy dans le passé. – Paris: Tolra, 1895
  • Jules-Alphone-Ignace Rouiet: Éloge du Général Chanzy, 1886.
  • Frédéric Beauchef: 1871, Le Mans une bataille oubliée, éditions Libra Diffusio, Le Mans, 2010.
  • Commandant Léonce Grandin, Chanzy, Dans le passé, Éditions SPES, Paris, 1929, 364 p.
  • Allocution prononcée par Son Exc. Mgr l'archevêque de Reims aux funérailles du général Chanzy, le 10 janvier 1883