Åpne hovedmenyen
Orientbøk
Orientbøk
Orientbøk
Vitenskapelig(e)
navn
:
Fagus orientalis
Lipsky
Norsk(e) navn: orientbøk
Hører til: bøkeslekten,
bøkefamilien,
Fagales
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: skogdannende
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for orientbøk
     bøk (Fagus sylvatica)
     orientbøk (Fagus orientalis)
Naturalisert

Orientbøk (Fagus orientalis) er et løvfellende tre. Det tilhører bøkeslekten (Fagus) innenfor bøkefamilien (Fagaceae).

BeskrivelseRediger

Det blir som regel 30–40 meter høyt, men kan bli opptil 50 meter. Stammediameteren i brysthøyde kan bli mer en én meter. Arten ligner på den nære slektningen bøk (Fagus sylvatica) og har en glatt, grå bark med lysere farge enn hos bøk. Bladene er spredte, hele, helrandete eller svakt tannete, 7–15 cm lange og 5–9 cm brede. Hos orientbøk har bladene 8–13 bladnerver på hver side, mens bladene hos bøk har 5–8 nerver. Knoppene er lange og smale, 15–30 mm lange og 2–3 mm tykke.[1][2]

Orientbøk er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme tre. Hannblomstene er små rakler, mens hunnblomstene sitter i opprette blomsterstander. Blomstringen skjer samtidig med løvsprett, og pollineringen skjer ved hjelp av vinden. Frukten blir moden etter 5–6 måneder i oktober. Frøene er små, trekantede nøtter som er 15-20 mm lange og 7-10 mm brede ved basis. To nøtter sitter sammen i en tornete cupula.[1]

UtbredelseRediger

Dette treslaget vokser naturlig vestover til nordøstlige Hellas, sørøstlige Bulgaria og Krim. Store skoger med orientbøk finnes i Anatolia langs sørbredden av Svartehavet, i Kaukasia og i Elburzfjellene i Iran. Relikte bestander finnes sørøst i Anatolia, blant annet i Nurfjellene nær grensen mellom Tyrkia og Syria. Bøk erstatter orientbøk lenger vest, men de to artene møtes i Hellas, Bulgaria, den europeiske delen av Tyrkia og på Krim. Her vokser bøk høyere i terrenget enn orientbøk, og det finnes overgangsformer som er beskrevet som F. taurica og F. moesiaca. Orientbøk er mer variabel både genetisk og morfologisk, noe som tyder på at den er den eldste arten, og at bøk har utviklet seg fra orientbøk.[1][3][4][5]

ØkologiRediger

Orientbøk vokser i en høyde på 200–2200 moh. og forekommer både i rene bestander og sammen med andre trær, som nordmannsgran.[1] I Strandzjafjellene på grensen mellom Bulgaria og Tyrkia vokser orientbøk sammen med agnbøk, orientagnbøk, sølvlind, lind, storlind, Quercus polycarpa, spisslønn, naverlønn, alm, tarmvriasal, edelrogn og søtkirsebær. I busksjiktet vokser Rhododendron ponticum, Daphne pontica, laurbærhegg, ildtorn, kristtorn og Ruscus hypoglossum.[6]

I Georgia vokser orientbøk fra havets nivå opp til 2200 moh. Arten vokser enten i rene bestander, eller sammen med blant annet Quercus iberica, kongseik, ask, alm, spisslønn, tyrkerlønn, kaukasuslind og lind. Skogene deles i seks undergrupper etter hvilke busker som dominerer i undervegetasjonen: evigrønn Rhododendron, laurbærhegg, Ilex colchica, Vaccinium arctostaphylos, gullasalea og Viburnum orientale.[7]

I Nord-Iran vokser orientbøk i middels høyde i fjellene, 700–1500 moh. Arten vokser enten i rene bestander, eller sammen med andre hardføre treslag, som agnbøk, tarmvriasal, alm, kaukasuslind, ask, tyrkerlønn og Alnus subcordata. Bøkeskogene deles i sju undergrupper inndelt etter den vanligste planten i bunnvegetasjonen: Vaccinium arctostaphylos, Ilex spinigera, myske, Ruscus hyrcanus, hårfrytle, sanikkel og skogbingel.[8]

AnvendelseRediger

Veden er tung, hard og sterk. Den brukes først og fremst til fyring, men blir også anvendt til sponplater, møbler, parkett, props i gruver, jernbanesviller og i papirindustrien.[1] Orientbøk kjennes fra oldtidens Midtøsten og var et viktig treslag for trearbeider allerede for 5–10 000 år siden.[trenger referanse]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e G. Kandemir og Z. Kaya (2009). EUFORGEN Technical Guidelines for genetic conservation and use of oriental beech (Fagus orientalis). Roma: Bioversity International. ISBN 978-92-9043-804-5. 
  2. ^ A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 221. ISBN 82-10-01282-7. 
  3. ^ C. Vettori m.fl. (2004). «Identification of the Fagus sylvatica L. and Fagus orientalis Lipsky species and intraspecific variability» (PDF). Forest Genetics. 10 (3–4): 223–230. ISSN 1335-048X. Arkivert fra originalen (PDF) 24. februar 2017. 
  4. ^ M. Yılmaz (2009). «Is there a future for the isolated Oriental beech (Fagus orientalis Lipsky) forests in southern Turkey?» (PDF). Acta Silv. Lign. Hung. 6: 111–114. ISSN 1787-064X. 
  5. ^ T. Denk m.fl. (2002). «The evolutionary history of Fagus in western Eurasia: evidence from genes, morphology and the fossil record». Plant Syst. Evol. 232 (3): 213–236. ISSN 1615-6110. JSTOR 23644392. doi:10.1007/s006060200044. 
  6. ^ «Stranja rhododendron-oriental beech forests». EUNIS. Besøkt 23. mai 2015. 
  7. ^ G. Nakhutsrishvili (2012). «Forest Vegetation of Georgia». The Vegetation of Georgia (South Caucasus). Springer. s. 39–50. ISBN 978-3-642-29915-5. 
  8. ^ K.S. Talebi, T. Sajedi og M. Pourhashemi (2014). «Euxino-Hyrcanian Province: Caspian and Arasbaran Regions». Forests of Iran: A Treasure from the Past, a Hope for the Future. Springer. s. 28–30. ISBN 978-94-007-7371-4. doi:10.1007/978-94-007-7371-4. Arkivert fra originalen 2. februar 2017. Besøkt 8. april 2018. 

Eksterne lenkerRediger

 
Vekstform
 
Tornete cupula