Wikipedia

Nordsjøen

randhav og del av Atlanterhavet
(Omdirigert fra «Nordsjø»)
For filmen, se Nordsjøen (film)

Nordsjøen er den delen av Atlanterhavet som ligger mellom Norge og Danmark i øst, De britiske øyer i vest, og Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike i sør. I nord danner 61. breddesirkel grense mot Norskehavet, i øst linja Lindesnes – Hanstholm mot Skagerrak, i sør linja Calais – Dover mot Den engelske kanal. I nordvest går grensa mot Atlanterhavet fra nordspissen av Skottland over Orknøyene og Shetland.[2] Nordsjøens areal er 0,57 millioner km², og vannmassenes volum er 0,67 millioner km³.[trenger referanse]

Nordsjøen
Land
7 oppføringer
Norge
Danmark
Tyskland
Nederland
Belgia
Frankrike
Storbritannia
TypeRandhav
Areal 574 980 km²[1]
Lengde 1 000 km[1]
Bredde 640 km[1]
Dybde660 m (maks)[1]
95 m (snitt)[1]
Volum54 000 km³ 
Salinitet34–35 ‰ 
TilløpStørste elver: Elben, Weser, Ems, Rhinen/Waal, Maas, Themsen, Forth, Tyne
InnløpSkagerrak
UtløpDen engelske kanal, Atlanterhavet
ØyerDe frisiske øyer, Helgoland
Del avNord-Atlanteren
Kart
Nordsjøen
56°N 3°Ø
Nordsjøen på Commons

Blant store elver som munner ut i Nordsjøen er Elben ved Cuxhaven, Weser ved Bremerhaven, Ems ved Emden, Rhinen og Maas ved Rotterdam, Schelde ved Vlissingen, Themsen og Humber ved Hull.

Det finnes store mengder olje og naturgass under havbunnen, og et lag av kull under disse. Dessuten brukes Nordsjøen til flere GigaWatt offshore-vindparker langs kysterne.

Navnet Nordsjøen rediger

Det kan ha vært friserne som har gitt Nordsjøen sitt navn, fordi havområdet ligger nord for Friesland.[trenger referanse]

Dybdeforhold rediger

Nordsjøen er et grunt sokkelhav og randhav, med en gjennomsnittlig dybde på 94 m. Den sørlige delen er sjelden dypere enn 50 m, mens den nordlige kan ha dyp på nærmere 300 meter. Et unntak er Norskerenna, som er en vid og dyp forsenkning som løper rundt kysten av Sør-Norge. Her er det målt dyp på over 700 m.

Ved slutten av den siste istiden var deler av Nordsjøen fast land og til dels fritt for innlandsis. Av geologer blir disse landområdene kalt «Nordsjøfastlandet», og arkeologene har også brukt navnet «Doggerland». Da iskalotten smeltet videre, sank dette landet i havet mens fastlandet i dagens Norge begynte å stige ettersom isen ikke lenger presset grunnen ned.

Nordsjøen har mange og velkjente fiskebanker;

  • Doggerbank er en stor banke i den sørlige delen, med dyp ikke over 40 m,
  • Lille og store fiskerbank vest av Nord-Jylland, med dyp på 50-60 m,
  • Lingbanken sørvest av Stavanger, med dyp på 70-90 m,
  • Fladengrunn mellom Skottland og Rogaland, med dyp på 150 m, og
  • Vikingbanken vest av Bergen.

Geologi rediger

Se også: Nordsjøens geologi

Nordsjøen ble dannet ved oppsprekking av superkontinentet Pangea fra slutten av jordens oldtid. Mest jordskjelv og vulkansk aktivitet var det i jordens middeltid (mesozoikum. Det daværende landområdet sank da inn, og det ble dannet en nordlig og en sørlig havbukt med et vulkansk høydeområde i sentrale deler av Nordsjøen.

Ved slutten av juratiden (150 mill. år siden) var det forbindelse mellom de to havarmene og det ble avsatt mørk leire ved begrenset oksygentilførsel. Leiren er både kildebergart og takbergart for de underliggende olje- og gassforekomstene. Ved strekking av jordskorpen mellom Norge og Storbritannia ble Nordsjøbassenget større og det utviklet blokkforkastninger som i dag avgrenser olje- og gassfeltene.

Vannmasser og temperaturforhold rediger

Nordsjøens vannmasser består av brakkvann fra Østersjøen og salt vann fra Atlanterhavsstrømmen i ulike blandingsforhold. Saltholdig, midtatlantisk vann strømmer inn i Norskerenna den korteste veien nord for Skottland, og nedover norskekysten mot Skagerrak i ca. 150 meters dybde og lavere. Overflatevannet langs kysten av Norge er derimot brakt eller saltfattig. Det skyldes innsig av overflatevann fra tre saltfattige kilder: de store elvene i Sverige og Norge, brakt vann fra Østersjøen, og Jyllandsstrømmen som bringer nordover saltfattig vann påvirket av de store nordtyske elvene.

Gjennom Øresund og Bæltene strømmer overskuddsvann fra Østersjøen ut i Kattegat og Skagerrak, anslått til 30 000 m³/s. Dette vannet har en saltholdighet på bare 8 promille. Denne stømmen får tilførsel av ferskvann fra elver i Vest-Sverige og Sør-Norge, og fortsetter som en brakk kyststrøm langs kysten av Agder. Motsatt av overflatestrømmen gjennom Øresund går en noe saltere bunnstrøm (16 promille) inn i Østersjøen, anslått til 15 000 m³/s. På denne måten opprettholdes saltbalansen i Østersjøen.

Atlanterhavsvannet som kommer inn i Nordsjøen gjennom Den engelske kanal og nord om Skottland har en saltholdighet på over 35 promille. Vannet i Nordsjøen vil ha en saltholdighet mellom atlanterhavsvannets og kyststrømmens, vanligvis mellom 34 og 35 promille, i blant ned mot 30 promille.

Hovedstrømmen av atlanterhavsvann går sørover langs østkysten av Skottland og England. En del av denne stømmen (Dooleystrømmen) krysser Nordsjøen mellom 58° og 59°N, mens en annen del møter atlanterhavsvann fra Den engelske kanal lengst sør i Nordsjøen, går inn i Tyskebukta og nordover langs vestkysten av Jylland, for så å møte den norske kyststrømmen.

En annen strøm (Eggastrømmen) kommer fra Norskehavet og går sørover langs vestskråningen av Norskerenna. Alt i alt utgjøres strømningsmønsteret i Nordsjøen av to strømvirvler mot urviseren, som igjen er nesten inneslutta av ferskere kyststrømmer.

I tillegg til de vinddrevne stømmene har tidevannet stor betydning for sirkulasjonen i Nordsjøens vannmasser. Tidevannsforskjellene er minst i Kattegat, Skagerrak og langs norskekysten – under 0,5 m. Forskjellen øker mot vest og sør, og kommer enkelte steder langs den engelske østkysten og ved Dover opp i 6 m. Tidevannsforskjellen er for øvrig over 10 m ved de engelske Kanaløyene.

Ved Lista hydrografiske stasjon måler Havforskningsinstituttet annenhver uke temperatur og salinitet i ulike dybdelag. Overflatetemperaturen er typisk ca. 3°C om vinteren og 15°C om sommeren.[3] Saltholdigheten veksler i overflaten mellom 31 og 34 promille. I atlantiske lag under 150 meter er temperaturen lavest i juni med 5,8°C, og høyest i januar med 7,0 - 7,8°C, mens saltholdigheten er om lag 35 hele året.

Ved stasjonen er det i overflaten målt -1,77°C i februar 1985, og 21,5°C i august 1982.

Målte temperaturer og saltinnhold ved 1 meter dybde og 150 meter de siste årene fordeler seg slik:[4]

Lista (Farsund) 1935 1940 1945 1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010
Januar
Temp i °C 1 meter .. .. 2,8 6,0 .. 4,9 5,5 2,7 7,1 2,2 4,5 6,5 6,1 7,2 7,2 3,2
Temp i °C 150 meter .. .. 7,7 8,3 .. 8,3 7,1 6,2 8,1 7,1 8,7 9,1 8,5 7,9 7,9 9,2
Salinitet 1 meter .. .. 31,9 33,3 .. 29,8 31,6 31,7 33,1 30,1 38,7 33,0 32,6 32,7 33,9 29,6
Salinitet 150 meter .. .. 35,0 34,8 .. 34,7 34,1 34,9 34,6 34,9 34,7 35,0 34,7 34,8 34,7 35,0
Juli
Temp i °C 1 meter .. .. 14,1 16,8 .. 14,8 11,9 14,9 11,5 18,1 13,9 13,9 10,1 14,7 15,3 14,8
Temp i °C 150 meter .. .. 6,5 7,5 .. 7,0 6,4 5,9 6,5 5,7 5,4 7,9 6,5 7,1 6,2 6,5
Salinitet 1 meter .. .. 29,7 29,8 .. 29,7 32,2 29,1 32,3 25,3 30,7 30,7 33,2 29,5 27,1 30,4
Salinitet 150 meter .. .. 35,0 35,1 .. 34,9 34,8 34,8 35,1 34,7 34,8 35,1 34,9 35,0 35,1 35,1

Det er også en tilsvarende målestasjon vest av Utsira – Ytre Utsira hydrografiske stasjon. Den ligger midt i den sørgående, atlantiske havstrømmen som renner inn fra nord om Skottland, og har det salteste vannet ved noen norsk målestasjon. Overflatetemperaturen er typisk ca. 5-6°C om vinteren og 6-8°C om sommeren og tidlig høst. I lag omkring bunnen på 250 meter er temperaturen i august om lag 6°C, og i januar drøye 7°C.

Målte temperaturer og saltinnhold ved 1 meter dybde og 150 meter de siste årene fordeler seg slik:[5]

Ytre Utsira 1935 1940 1945 1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010
Januar
Temp i °C 1 meter 5,2 5,8 7,3 7,4 6,9 3,7 4,7
Temp i °C 150 meter 7,5 8,5 8,6 8,4 8,7 7,9 8,6
Salinitet 1 meter 33,2 32,1 33,6 33,9 33,7 31,4 28,9
Salinitet 150 meter 34,9 35,0 35,1 34,8 35,0 34,9 35,1
Juli
Temp i °C 1 meter 16,4 14,0 14,0 14,5 10,9 17,4 14,3
Temp i °C 150 meter 5,6 6,2 7,7 6,5 7,0 7,6 6,9
Salinitet 1 meter 28,1 31,9 29,9 32,6 33,4 27,8 32,2
Salinitet 150 meter 34,7 35,0 35,0 34,7 35,0 35,2 35,1

Det måles også temperaturer og saltholdighet ved Arendal og i Sognesjøen.

Biologi rediger

Lavere flora og fauna rediger

Nordsjøen er generelt et meget produktivt område på grunn av den effektive omrøringa av vannmasser som bringer næringsrikt bunnvann opp i lyset. Primærproduksjonen foregår i de øvre vannlaga, ned til 20-30 m i atlantisk vann. Bestanden av planteplankton er størst under våroppblomstringen, med topp i april. Høstoppblomstringen har en topp i september – oktober, men er av mindre omfang.

Tettheten av dyreplankton når vanligvis en topp like etter våroppblomstringen, og holder seg relativt høy gjennom sommeren for så å avta utover høsten.

Bunnfaunaen varierer geografisk, og har sammenheng med sedimentenes sammensetning. Også dyp, temperaturvariasjon og strømforhold virker inn på artssammensetningen, bl.a. fordi de fleste bunnlevende artene har larver som transporteres med vannmassene. Bunnfaunaen er viktig som føde for fisk som torsk, hyse og flyndre, i tillegg til å ha betydning i omsetningen av sedimentert organisk materiale.

Sjøfugl rediger

Bestandene av sjøfugl varierer geografisk. De fleste sjøfugler oppholder seg ved kystene både i hekketida og om vinteren, men en del arter – som havsule, havhest, krykkje og alkefugler kan ha tilhold på det åpne havet i lange perioder. Under svømmetrekket kan det være et betydelig antall alkefugler i åpent hav i Nordsjøen og på bankene.

Sjøpattedyr rediger

Det blir fra tid til annen registrert finnhval, seihval, blåhval, vågehval, kvitnos, grindhval og kvithval i nordre del av Nordsjøen. Nise og springer er relativt vanlig.

Fiskerier rediger

 
Sildestim
Fiske i Nordsjøen. Tonn.
Land 1950 1960 1970 1980 1990 1996 2002
Danmark 96.494 284.527 528.127 1.806.191 1.328.251 1.284.365 1.249.656
Norge 296.337 323.381 480.819 498.777 617.741 618.669 691.062
Storbritannia 308.895 343.002 410.775 389.417 343.205 355.385 295.367
Tyskland 233.481 305.776 284.685 90.217 108.990 63.647 69.836
Nederland 64.438 92.119 121.524 213.365 256.597 140.765 146.835
Sovjetunionen 89.269 352.857 429.182 7.181 1 0 0
Frankrike 79.751 149.769 202.948 100.861 64.860 35.262 55.379
Sverige 43.680 71.899 124.790 86.465 116.695 72.863 131.991
Færøyene 38.630 17.111 63.725 71.540 23.292 27.572 0
Island 0 50.065 21.111 523 0 8 4.668
Belgia 28.036 30.094 26.547 32.065 26.889 18.880 14.657
Totalt 1.286.230 2.120.137 2.807.950 3.306.127 2.893.422 2.643.719 2.687.299

Tallene stammer fra FAO, sitert etter University of British Columbia. Skagerrak og Kattegat er inkludert.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c d North Sea Encyclopedia.com
  2. ^ Sælen, Odd Henrik (21. oktober 2015). «Nordsjøen». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 2. desember 2018. 
  3. ^ Fast hydrografisk stasjon Lista Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. - Havforskningsinstituttet. Besøkt 14. november 2010.
  4. ^ Måleverdier Lista Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. - Havforskningsinstituttets datatjeneste, meny til venstre.
  5. ^ Måleverdier Ytre Utsira Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. - Havforskningsinstituttets datatjeneste, meny til venstre. 1955-dataene i tabellen er tatt opp i 1954., mens 2010-dataene er tatt opp i 2009.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nordsjøen&oldid=24347259»