Nise (Phocoena phocoena), eller vanlig nise og havnenise som den også kalles, er en liten tannhval som tilhører nisefamilien og er en av tre kjente arter i slekten med vanlige niser (Phocoena).

Nise
Nomenklatur
Phocoena phocoena
Linnaeus, 1758
Populærnavn
nise,
vanlig nise,
havnenise
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenHvaler
FamilieNisefamilien
SlektPhocoena
Økologi
Habitat: havet
Utbredelse:
finnes i kystnære strøk på den nordlige halvkule

Beskrivelse

rediger
 
Nise med en dykker

Vanlig nise kan bli opptil to meter lang (det normale er 1,4-1,7 meter, avhengig av kjønn) og har en kort og kompakt, strømlinjeformet kroppsbygning med et «stumpt» nebb. Hunnene blir størst og veier opp mot 76 kg, mens hannene gjerne veier opp til ca. 61 kg. Nisen er svart på ryggen, men fargen går etter hvert over til grå langs sidene og hvit i buken. Nisen har ca. 50 tenner til sammen i over- og underkjeven.

Navnet «nise» kommer fra hnísa[1]norrønt.

Vanlig nise er fredet i Norge.

Utbredelse og habitat

rediger

Vanlig nise holder helst til i tempererte farvann i kystnære strøk, men den finnes også sørover langs vestkysten av Afrika, sør til kysten av Senegal. Den er normalt fraværende i Middelhavet, men det finnes en lokal stamme i Svartehavet. Ellers er den vanlig langs kysten på begge sider av Nord-Atlanteren. Dette inkluderer i øst Østersjøen, Skagerrak, Nordsjøen og Norskehavet, nordøstover til Kvitsjøen og deler av Barentshavet, og mot vestkysten av Island, Grønland, Canada og det nordøstre USA. Den finnes dessuten i det nordlige Stillehavet, fra Japan og et stykke nordover mot det russiske fastlandet i Øst-Sibir og de sørlige områdene av Beringstredet. Videre østover til kysten av Alaska og det nordvestlige Canada og USA.

Atferd

rediger

Vanlig nise er et flokkdyr. Den lever normalt i små flokker på inntil åtte dyr, men i sammenheng med migrering og store etegilder kan man se flokker på femti til flere hundre individer. Nisen livnærer seg hovedsakelig av fisk og blekksprut. Den er utbredt i kystnære strøk på den nordlige halvkule og forekommer ofte i norske farvann, herunder også i fjordene. De kan bli opp mot 25 år gamle.

Referanser

rediger

Eksterne lenker

rediger