Māhaprajñāpāramitōpadeśa

Māhaprajñāpāramitōpadeśa og mahāprajñāpāramitāśāstra (devanāgarī: महामहाभारतउपदेश; kinesisk: 大智度論, pinyin: Dà zhìdù lùn, Wade-Giles: Ta chih-tu lun) er to rekonstruerte titler på sanskrit som betyr henholdsvis «instruksjon til den store prajñāpāramitā» og «kommentar til den store prajñāpāramitā». Dette er rekonstruerte titler på en enorm kommentar til prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers.

Kommentar til den store prajñāpāramitāsūtraen
Forfatter(e)Kumārajīva (oversetter 402-406 e.Kr.)

Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i noen annen indoarisk språkdrakt; den er også fraværende i den tibetanske buddhistiske kanon. Den er bare bevart i en kinesisk oversettelse på 100 bokruller og 90 kapitler. Oversettelsen pågikk fra sommeren 402 e.Kr. til 1. februar 406 e.Kr. i hagen Xiāo-yáo (逍遙園) og ble foretatt av den buddhistiske munken Kumārajīva fra Kucha.

Tradisjonelt tilskrives forfatterskapet den sørindiske munken Nāgārjuna (første eller andre århundre e.Kr.). Den tolker prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers i henhold til de standpunkter som er gitt i Nāgārjunas hovedverk mūlamadhyamakakārikā – en avhandling om middelveien.

Mahāprajñāpāramitāśāstra var en sentral tekst i utformingen av alle de større retninger innenfor kinesisk buddhisme: Østasiatisk madhyamaka, Zen, Tiāntái og Huāyán zōng. Den fungerte som et slags mahāyānabuddhistisk encyclopedia. Teksten var et oppslagsverk for østlig buddhistisk tenkning, og var rik på informasjon om de ulike filosofiske systemene som var rådende i India. I så måte hadde den en lignende status i Kina som Abhisamayālaṃkāra har hatt i tibetansk buddhisme.

TittelenRediger

 
Prajñāpāramitā som personifisert gudinne. Fitchburg Art Museum, Fitchburg, Massachusetts, USA. Nordøstlige India, 12. århundre, Pālariket.

De rekonstruerte titlene på sanskrit er *mahāprajñāpāramitōpadeśa (महामहाभारतउपदेश) og *mahāprajñāpāramitāśāstra (महामहाभारतशास्त्र).[1][2][3] Betegnelsen upadeśa forekommer i to biografier om Nāgārjuna.[1][4][5] Teksten er organisert som en diskusjon i formatet spørsmål og svar; av denne grunn plasserte den sveitsisk-franske sinologen Paul Demiéville (1894–1979) den i genren upadeśa.[6]

Den kinesiske tittelen móhē bōrě bōluómì jīng shìlùn (摩訶般若波羅蜜經釋論)[7][8] er muligens den eldste tittelen, og korresponderer med sanskrit mahāprajñāpāramitôpadeśaśāstra.[1] Tittelen brukes i overskriften til forordet av den kinesiske buddhistmunken Sēngruì (僧睿, 371–438), som er gjengitt i Taishō Shinshū Daizokyō.[9] Navnet finnes også i katalogen kāiyuán shìjiào lù (開元釋教録), «katalog over buddhismen i kāiyuán-æraen», som ble samlet av Zhì Shēng (智升) i året 730 e.Kr.[10]

Den vanligste kinesiske tittelen er dà zhìdù lùn (大智度論), «avhandling om den store visdommen som har trengt hinsides».[1][7] I «samlede nedtegnelser om oversettelsen av Tripiṭaka» (chū sānzàng jìjí, 出三藏記集), som ble samlet av Sēngyòu (僧祐, 445–518) omkring år 515, brukes navneformen dàzhì shìlùn (大智釋論), «den forklarende avhandling om den store visdom».[11] Denne navneformen er også påvist i manuskripter som ble oppdaget i oasebyen Dūnhuáng på begynnelsen av 1900-tallet.[1] Andre varianter som ble brukt i Dūnhuáng er dàzhì lùn (大智論), «den store avhandling om visdom», dàzhì jīng lùn (大智度經論), «avhandling om den store sūtra av visdommens perfeksjon» og móhēyān shìlùn (摩訶衍釋論), «forklarende avhandling om mahāyāna».[1]

Fra Kina ankom eksegesen Korea, og ble en del av Tripitaka Koreana.[2] Den koreanske tittelen på hangul er 대지도론 (McCune-Reischauer: dae jido ron, revidert romanisering av koreansk: tae chido ron).[1]japansk (hepburn) er tittelen dai chido ron, skrevet ダイチドロン med katakana og だいちどろん med hiragana.[1][7]vietnamesisk er tittelen Đại tríđộ luận.[1]

OversettelsenRediger

Utdypende artikler: Kumārajīva og Sēngruì

 
Statue av Kumārajīva foran Kizilgrottene i Kucha i Kina.

Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i noen annen indoarisk språkdrakt;[3] den er også fraværende i den tibetanske buddhistiske kanon. Den er bare bevart i en kinesisk oversettelse på 100 bokruller og 90 kapitler.[7][12] Oversettelsen pågikk fra sommeren 402 e.Kr. til 1. februar 406 e.Kr. i hagen Xiāo-yáo (逍遙園) og ble foretatt av den buddhistiske munken Kumārajīva fra Kucha sammen med sin elev Sēngruì (僧睿, 371–438).[2][3][13][14]

Ifølge de primære kilder, bestod den indiske originalen av 100 000 gāthās (linjer) eller 3 200 000 sanskrit-stavelser. Kumārajīva utelot mesteparten av teksten for å få plass for den innenfor rammene av 100 bokruller. De første 34 bokruller representerer en komplett oversettelse av første kapittel, mens bokrullene 35–100 er en forkortelse av kapitlene 2-90. En komplett oversettelse ville ha bestått av minst 1000 bokruller.[15][16][17][18][19] Kumārajīvas elev Sēngruì «stoppet noen ganger med å skrive, og argumenterte for den rette oversettelse» og «sjekket hans oversettelse mot originalen hele dagen». Oversettelsen skjedde under Yao Xing (姚興, 366–416) av det senere Qin.[20]

ForfatterskapetRediger

Utdypende artikler: Nāgārjuna og madhyamaka

 
Maleri av Nāgārjuna ved Provincial Museum (四川省博物院), også kjent som Sichuan Museum, 251 Huanhua S Road, Chengdu, Sichuan, Kina. Maleriet er fra Tibet og datert i perioden 1644-1911 e.Kr.

Māhaprajñāpāramitōpadeśa er en enorm kommentar til prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers.[3] Den tolker den sistnevnte i henhold til de standpunkter som er gitt i Nāgārjunas hovedverk mūlamadhyamakakārikā – en grunnleggende avhandling om middelveien.[1]

Tradisjonelt tilskrives forfatterskapet den sørindiske munken Nāgārjuna, som skal ha levd i det første eller andre århundre e.Kr.[3] Katalogen Lìdài sānbǎo jì (歷代三寶紀), som ble skrevet av Fèi Chángfáng (費長房) i året 597 e.Kr. omtaler Nāgārjuna som forfatter.[21][22]

Māhaprajñāpāramitōpadeśa forekommer likevel ikke i listen over verker i biografien Livet til bodhisattva Nāgārjuna (龍樹菩薩傳, lóng shù púsà chuán), som også ble oversatt av Kumārajīva.[23] Teksten omtales heller ikke av de tibetanske historikerne Butön Rinchen Drup (བུ་སྟོན་རིན་ཆེན་གྲུབ་, 1290–1364) og Tāranātha (1575–1634).[24]

Det har vært en del diskusjoner om hvorvidt dette virkelig var Nāgārjunas verk.[20][25] Den første som begynte å debattere dette var den japanske sinologen Ryūshō Hikata (1892–1991).[26] Den neste var den belgiske katolske presten og indologen Étienne Paul Marie Lamotte (1903–1983). Fra 1944 til 1980 oversatte han omkring en tredjedel av teksten til fransk.[24][27][28][29][30][31]

Lamotte konkluderte med at forfatteren var en nordindisk buddhistmunk innenfor skolen sarvāstivāda, som senere konverterte til mahāyāna og madhyamaka-filosofien til Nāgārjuna.[32][33] Teksten omtaler nemlig abhidharma (skolastiske avhandlinger) og vinaya (klosterregler) som tilhørte de nordindiske retningene sarvāstivāda eller mūlasarvāstivāda.[19][34] Lamotte merket seg også indre bevis på at forfatteren var fra en region innenfor Kushriket.[32][33]

Ryūshō Hikata argumenterte for at kjernematerialet i teksten kunne tilegnes Nāgārjuna,[35] men at teksten også inkluderte mange «tilføyelser eller innsatte setninger av Kumārajīva.»[26] Den kinesiske buddhistmunken Yin Shun (印順導師, 1906–2005) argumenterte for at Nāgārjuna var den opprinnelige forfatteren,[20] men at teksten i dag også er et produkt av redigeringene til Sēngruì (僧睿, 371–438).[20]

Diskusjonen har blitt komplisert av oppdagelser av fragmenter av teksten på det qiangiske språket tangutisk. Disse oppdagelser har fått enkelte til å argumentere for at forfatteren virkelig er Nāgārjuna.[36][37]

Betydning for kinesisk buddhismeRediger

Utdypende artikler: Tiāntái og Huāyán zōng

Māhaprajñāpāramitōpadeśa var en sentral tekst i utformingen av alle de større retninger innenfor kinesisk buddhisme. For det første var den sentral innenfor østasiatisk madhyamaka, også kalt sān lùn zōng (三論宗) eller «de tre avhandlingers skole».[38]

 
Kinesisk porselensfigur fra klosteret Santo Tomás i Ávila. Figuren viser Guan Yin, som holder en prajñāpāramitāsūtra. Datert til mellom 1600- og 1700-tallet.

Madhyamaka i Kina bygde på tre grunnleggende tekster: Den første var den allerede nevnte mūlamadhyamakakārikā – «en grunnleggende avhandling om middelveien» av Nāgārjuna. Den andre var avhandling om de 12 portene, en annen tekst som tilskrives Nāgārjuna. I likhet med māhaprajñāpāramitōpadeśa finnes denne teksten på kinesisk, men ikke på tibetansk og sanskrit. Den tredje teksten var de hundre versenes avhandling av Āryadeva (200–250).[39]

Det er verd å merke seg at alle disse tre tekstene også ble oversatt av Kumārajīva. Noen ganger blir māhaprajñāpāramitōpadeśa omtalt som en fjerde tekst, og skolen blir også omtalt som «de fire avhandlingers skole» eller sìlùn zōng (四論宗).[39]

Māhaprajñāpāramitōpadeśa var også sentral i dannelsen av kinesisk Ch'an-buddhisme og japansk Zen.[38] Den synkronistiske skolen Tiāntái, som ble grunnlagt i året 575 e.Kr. under suidynastiet, hadde tre primære tekster: Lotussūtraen, mahāyāna mahāparanirvāṇasūtraen og māhaprajñāpāramitōpadeśa.[40] Også Huāyán zōng, en annen synkronistisk skole som var sentrert omkring Avataṃsakasūtraen, hadde māhaprajñāpāramitōpadeśa som sentral tekst.[38]

Māhaprajñāpāramitōpadeśa fungerte som et slags mahāyānabuddhistisk encyclopedia. Teksten var et oppslagsverk for østlig buddhistisk tenkning, og var rik på informasjon om de ulike filosofiske systemene som var rådende i India. I så måte hadde den en lignende status i Kina som Abhisamayālaṃkāra har hatt i tibetansk buddhisme.[19]

Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 versRediger

Det er bevart fire oversettelser av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers i den kinesiske buddhistiske kanon:[41][a]

En sammenligning av disse fire kinesiske oversettelsene er gitt av Tokumyo Matsumoto.[54]

Det finnes to tibetanske oversettelser:[41][55][56]

  • Śes rab kyi pha rol tu phyin pa stoṅ phrag ñi śu lṅa pa (ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་སྟོང་ཕྲག་ཉི་ཤུ་ལྔ་པ), i 76 kapitler og 78 seksjoner (bampos) i tekstsamlingen Kangyur.[57]
  • Śes rab kyi pha rol tu phyin pa stoṅ phrag ñi śu lṅa pa (ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་སྟོང་ཕྲག་ཉི་ཤུ་ལྔ་པ), i 8 kapitler og 74 seksjoner (bampos) i tekstsamlingen Tengyur. Dette er en utgave som er redigert i henhold til klassifiseringen i Abhisamayālaṃkāra.[58]

Det finnes også en rekke manuskripter på sanskrit, som vi ikke kommer inn på her.[41][59][60] Kumārajīva's oversettelse hadde tittelen móhē bānruòbōluómì jīng (摩訶般若波羅蜜經);[61] både denne og māhaprajñāpāramitōpadeśa har 90 kapitler. Den sistnevnte henger således naturlig sammen som en eksegese til kapitlene i Kumārajīvas oversettelse, og begge tekstene kan ha hengt sammen som èn sammenhengende tekst.

StrukturRediger

Teksten kan deles inn i tre deler:[61]

  • Kapitlene 1–6 (bokrull 1–40) er en forkynnelse som legges i munnen på Buddha for mennesker som har en overlegen kapasitet for åndelige bragder[61]
  • Kapitlene 7–44 (bokrull 41–65) er en forkynnelse som legges i munnen på disippelen Subhūti, og som er ment for mennesker av middels kapasitet[61]
  • Kapitlene 45–90 (bokrull 66–100) er ment for mennesker og devaer av en lav kapasitet[61]

Seksjonene i første kapittelRediger

Første kapittel består igjen av 51 seksjoner eller underkapitler i 34 bokruller. Det er en prolog (Nidāna) som begynner med den tradisjonelle trosbekjennelsen: Evaṃ mayā śrutam ekasmin samaye («Dette har jeg hørt en gang ...»). Deretter beviser den sin autensitet ved å omtale stedet hvor sūtra'en ble forkynt, hvem som forkynte den, og til hvem: «Dette har jeg hørt en gang. Bhagavat [Buddha] oppholdt seg i Rājagṛha på Gṛdrakūṭaparvata, sammen med en stor forsamling av 500 bhikṣus, bortsett fra Ānanda, med elleve utmerkede kvaliteter, sammen med 500 bhikṣuṇīs, 500 upāsakas og 500 upāsikās, og sammen med en umåtelig stor mengde med bodhisattva-mahāsattvas utstyrt med 28 kvaliteter og ledet av de 22 fremste av dem».[41]

Første seksjonRediger

Første seksjon dreier seg om de 20 årsaker til at Buddha forkynner Prajñāpāramitā.[41]

Andre og tredje seksjonRediger

De to neste seksjonene gir en forklaring av ordene «Dette har jeg hørt en gang» (Evaṃ mayā śrutam ekasmin samaye). Først gis en forklaring ord for ord (andre skesjon), og deretter gis en generell forklaring (tredje seksjon).[41]

Fjerde seksjonRediger

Denne gir en forklaring på ordet Bhagavat og andre epiteter som anvendes om Buddha. Seksjonen er også en avhandling om Buddha's allvitenhet.[41]

Femte seksjonRediger

Denne omhandler stedet for sūtraen: Boligene (vihāra) til Buddha, de hyppige oppholdene til Buddha i Rājagṛha og Śrāvastī og Buddhas forkjærlighet for Rājagṛha og Gṛdhrakūṭaparvata.[41]

Sjette seksjonRediger

Denne omhandler forsamlingen av bhikṣus og hva som menes med bhikṣu og saṃgha. De 11 kvaliteter til de bhikṣus som var nærværende omtales. Seksjonen forklarer hvorfor arhatene er tilstede, og grunnen til at Ānanda ikke er en arhat. Opprinnelsen til hans navn forklares.[41]

Syvende seksjonRediger

Denne omhandler forsamlingen av bhikṣuṇīs, upāsakas og upāsikas.[41]

Åttende seksjonRediger

Omtale av bodhisattva'en og hans rolle i forsamlingen. Definisjonen av ordet bodhisattva forklares, og det vises til skillet mellom bodhisattvaer som vender tilbake og de som ikke vender tilbake. Deretter forklares bodhisattvaer i henhold til abhidharma, og til slutt i henhold til mahāyāna.[41]

Niende seksjonRediger

Denne omtaler epitetet mahāsattva som anvendes om bodhisattvaen.[41]

Tiende seksjonRediger

Denne omhandler kvalitetene til en bodhisattva, fra nr 1 til 18.[41]

Ellevte seksjonRediger

Denne omhandler kvalitetene til en bodhisattva, fra nr 19 til 21.[41]

Tolve seksjonRediger

Denne omhandler kvalitetene til en bodhisattva, fra nr 22 til 24.[41]

Trettende seksjonRediger

Denne seksjonen omhandler kvalitetene 25–29 til en bodhisattva:[41]

  • 25: Et uendelig antall Buddha-land
  • 26: Konsentrasjon på minnet om Buddhaene
  • 27: Evnen til å invitere utallige Buddhaer
  • 28: Evnen til å ødelegge ulike feilaktige oppfatninger
  • 29: Et hundre tusen samādhis

Den omhandler også de 22 primære bodhisattvaer.[41]

Fjortende seksjonRediger

Denne seksjonen er et spill i åtte av ti akter:[41]

  • 1: Buddha går inn i Samādhirājasamādhi. Han reiser seg fra den og smiler for første gang med hele kroppen (sarvakāya). Lysstråler kommer ut fra hans fotsåler og andre deler av kroppen. Han lyser opp kosmos av 3 millioner verdener (trisāhasra mahāssāhasralokadhātu) i ti retninger; de vesener som berøres av han, blir stabilisert i bodhi.[41]
  • 2: Buddha smiler for andre gang med alle porene i huden (sarvaromakūpa); lys kommer frem som opplyser kosmos av 3 millioner verdener og universer i ti retninger; de vesener som berøres av han, blir stabilisert i bodhi.[41]
  • 3: Buddha, opplyser 3 millioner verdener og universer i ti retninger ved å bruke sine vanlige egenskaper (prakṛtiprabhā).[41]
  • 4: Buddha strekker ut sin tunge og dekker 3 millioner verdener med den; han smiler for tredje gang og lysstråler utgår fra tungen. I hver av dem kommer det til syne lotuser som sitter på bilder av Buddhaer som forkynner de seks pāramitās.[41]
  • 5: Buddha går inn i siṃhavikrīḍitasamādhi og ryster de 3 millioner verdener på seks måter. Det gis en beskrivelse av den seksfoldige rystelse av jorden. Oppmykningen av jorden gjør dets vesener lykkelige. Vesener som er kastet ut i de verste skjebner i de 3 millioner verdener blir gjenfødt blant mennesker eller guder i kāmadhātu. De vender seg mot Buddha for å hylle ham. Den samme scene gjenskapes i universet i de ti retninger. I de 3 millioner verdener blir svake, syke og krøplinger helberedet. Alle vesener fylles med broderlig velvilje; de praktiserer dydene, sølibat og erfarer stor glede og jubel i den fantastiske visdom.[41]
  • 6: Buddha manifesterer sine overnaturlige kvaliteter i de 3 millioner verdener.[41]
  • 7: Buddha viser sin ordinære kropp (prakṛtyātmabhāva) overfor beboerne i de 3 millioner verdener som kommer til ham med blomster, og kaster disse til Buddha. Blomstene danner en belvedere (kūṭāgāra) i luften, og kranser og buketter henger fra den. De 3 millioner verdener i de ti retninger antar en gylden farge, og hvert enkelt vesen har inntrykk av at Buddha snakker til ham spesielt og individuelt.[41]
  • 8: Buddha smiler for fjerde gang, og i lyset av hans smil, blir vesener fra alle de 3 millioner verdener i de ti retninger klar over hverandres eksistens.[41]

Femtende seksjonRediger

Denne seksjon omtaler niende og tiende akt:[41]

Teksten i den kinesiske buddhistiske kanonRediger

Nedenfor er vist tekstens, kapitlenes og bokrullenes plassering i henholdsvis Taishō Shinshū Daizokyō (大正新脩大藏經) og Tripiṭaka Koreana (고려 대장경). I den førstnevnte befinner den seg i bind 25 og er tekst nr 1509.[7][62] I den sistnevnte er den tekst nr 549 og befinner seg i bind 431 (作)–458 (正).[2][7] I Zhonghua Dazangjing befinner den seg i bind 25 som tekst nr 597,[16] men dette er ikke vist i tabellen nedenfor.

Kapittel Tittel
Bind
Taishō Tripiṭaka
Bind
Tripiṭaka Koreana
Bokrull
1. 初品
chū pĭn
25
431 (作)–441 (建) 1–34
Underkapittel
Tittel
Bind
Bind
Bokrull
1. 縁起義釋論
yuán qǐ yì shì lùn
25
431 (作) 1
2. 如是我聞一時釋論
rú shì wǒ wén yì shí shì lùn
3. 總説如定我聞
zǒng shuō rú dìng wǒ wén
2
4. 婆伽婆釋論
pó jiā pó shì lùn
5. 住王舍城釋論
zhù wáng shě chéng shì lùn
3
6. 摩訶比丘僧釋論
móhē bǐ qiū sēng shì lùn
7. 四衆義釋論
sì zhòng yì shì lùn
8. 菩薩釋論
púsà shì lùn
432 (作) 4
9. 摩訶薩埵釋論菩薩功徳釋論
móhē sà duǒ shì lùn púsà gōng dé shì lùn
5
10. 十喩釋論
shí yù shì lùn
11. 意無得釋論
yì wú dé shì lùn
5–6
12. 佛地願釋論
fó de yuàn shì lùn
7
13. 放光釋論
fàng guāng shì lùn
432 (作)-433 (作) 7–9
14. 十方諸菩薩來釋論
shí fāng zhū púsà lái shì lùn
433 (作) 9–10
15. 舍利弗因縁
shě lì fú yīn yuán
434 (聖) 11
16. 檀波羅蜜義
tán bōluómì yì
17. 讃檀波羅蜜義
zàntán bōluómì yì
18. 檀相義
tán xiàng yì
19. 檀波羅蜜法施義
tán bōluómì fǎ shī yì
11–12
20. 尸羅波羅蜜義
shī luó bōluómì yì
12
21. 戒相義
jiè xiàng yì
22. 讃尸羅波羅蜜義
zàn shī luó bōluómì yì
12–13
23. 屓提波羅蜜義
xì tí bōluómì yì
435 (聖) 14
24. 屓提波羅蜜法忍義
xì tí bōluómì fǎ rěn yì
15
25. 毘梨耶波羅蜜義
pí lí yē bōluómì yì
26. 毘梨耶波羅蜜義
pí lí yē bōluómì yì
27. 禪波羅蜜
chán bōluómì
15–17
28. 般若波羅蜜
bānruò bōluómì
prajñāpāramitā
436 (聖) 18
29. 般若相義
bānruò xiàng yì
30. 三十七品義
sān shí qī pǐn yì
19
31. 三三昧義
sān sān mèi yì
20
32. 四無量義
sì wú liàng yì
33. 八背捨義
bā bēi shě yì
437 (德) 21
34. 九相義
jiǔ xiàng yì
35. 八念品
bā niàn pǐn
22
36. 十想
shí xiǎng
23
37. 十一智
shí yī zhì
38. 十力
shí lì
437 (德)–438 (德) 23–25
39. 四無畏義
sì wú wèi yì
438 (德) 25
40. 十八不共法
shí bā bú gòng fǎ
26
41. 大慈大悲義
dà cí dà bēi yì
27
42. 欲住六神通
yù zhù liù shén tōng
439 (德) 28
43. 布施隨喜心過上
bù shī suí xǐ xīn guò shàng
28–29
44. 諸佛稱讃其名
zhū fó chēng zàn qí míng
29
45. 善根供養義
shàn gēn gōng yǎng yì
30
46. 諸佛稱讃其名
zhū fó chēng zàn qí míng
47. 十八空義
shí bā kòng yì
440 (建) 31
48. 四縁義
sì yuán yì
32
49. 到彼岸義
dào bǐ àn yì
33
50. 見一切佛世界義
jiàn yí qiè fó shì jiè yì
440 (建)–441 (建) 33–34
51. 信持無三毒義
xìn chí wú sān dú
441 (建) 34
2. 報應品
bào yìng pǐn
25
35
3. 習相應品
xí xiāng yìng pǐn
441 (建)–442 (建) 35–37
4. 徃生品
wǎng shēng pǐn
442 (建) 38–40
5. 歎度品
tàn dù pǐn
40
6. 舌相品
shé xiàng pǐn
7. 三假品
sān jiǎ pǐn
443 (名) 41
8. 勸學品
quàn xué pǐn
9. 集散品
jí sàn pǐn
42–43
10. 行相品
xíng xiàng pǐn
43
11. 幻人無作品
huàn rén wú zuò pǐn
43–44
12. 句義品
jù yì pǐn
44
13. 摩訶薩品
móhē sà pǐn
443 (名)–444 (名) 44–45
14. 斷見品
duàn jiàn pǐn
444 (名) 45
15. 大莊嚴品
dà zhuāng yán pǐn
16. 乘乘品
chéng chéng pǐn
46
17. 無縛無脱品
wú fù wú tuō pǐn
18. 摩訶衒品
móhē xuàn pǐn
47
19. 四念處品
sì niàn chù pǐn
445 (名) 48
20. 發趣品
fā qù pǐn
49–50
21. 出到品
chū dào pǐn
50
22. 勝出品
shèng chū pǐn
446 (立) 51
23. 含受品
hán shòu pǐn
24. 會宗品
huì zōng pǐn
52
25. 十無品
shí wú pǐn
26. 無生品
wú shēng pǐn
53
27. 天主品
tiān zhǔ pǐn
54
28. 幻人聽法品
huàn rén tīng fǎ pǐn
55
29. 散華品
sǎn huá pǐn
30. 顧視品
gù shì pǐn
447 (立) 56
31. 滅諍亂品
miè zhèng luàn pǐn
32. 寶塔校量品
bǎo tǎ xiào liáng pǐn
57
33. 述誠品
shù chéng pǐn
34. 勸受持品
quàn shòu chí pǐn
58
35. 梵志品
fàn zhì pǐn
36. 阿難譽品
Ā nán yù pǐn
37. 校量舍利品
xiào liáng shè lì pǐn
59
38. 校量法施品
xiào liáng fǎ shī pǐn
60
39. 隨喜廻向品
suí xǐ huí xiàng pǐn
448 (形) 61
40. 照明品
zhào míng pǐn
62
41. 信謗品
xìn bàng pǐn
62–63
42. 歎淨品
tàn chēng pǐn
449 (形) 64
43. 無作實相品
wú zuò shí xiàng pǐn
64–65
44. 諸波羅蜜品
zhū bōluómì pǐn
65
45. 歎信行品
tàn xìn xíng pǐn
66–67
46. 魔事品
mó shì pǐn
450 (形) 68
47. 兩不和合品
liǎng bù hé hé pǐn
68–69
48. 佛母品
fó mǔ pǐn
69–70
49. 問相品
wèn xiàng pǐn
70
50. 大事起品
dà shì qǐ pǐn
451 (端) 71
51. 辟喩品
pì yù pǐn
52. 善知識品
shàn zhī shi pǐn
53. 趣一切智品
qù yí qiè zhì pǐn
54. 大如品
dà rú pǐn
72
55. 呵毘跋致品
hē pí bá zhì pǐn
73
56. 轉不轉品
zhuàn bú zhuàn pǐn
451 (端) – 452 (端) 73–74
57. 灯柱品
dēng zhù pǐn
452 (端) 75
58. 夢中入三昧品
mèng zhōng rù sān mèi pǐn
59. 恒伽提婆品
héng jiā tí pó pǐn
60. 學空不證品
xué kòng bú zhèng pǐn
76
61. 夢中不證品
mèng zhōng bú zhèng pǐn
453 (端) 77
62. 同學品
tóng xué pǐn
63. 等學品
děng xué pǐn
64. 願樂品
yuàn lè pǐn
78
65. 稱揚品
chēng yáng pǐn
79
66. 囑累品
zhǔ lèi pǐn
67. 無盡方便品
wú jìn fāng biàn pǐn
80
68. 六度相攝品
liù dù xiàng shè pǐn
453 (端)–454 (表) 80–81
69. 大方便品
dà fāng biàn pǐn
454 (表) 82–83
70. 三惠品
sān huì pǐn
83–84
71. 道樹品
dào shù pǐn
455 (表) 85
72. 菩薩行品
púsà xíng pǐn
73. 種善根品
zhòng shàn gēn pǐn
74. 遍學品
biàn xué pǐn
86
75. 次弟學品
cì dì xué pǐn
86–87
76. 一心具萬行品
yì xīn jù wàn xíng pǐn
87
77. 六喩品
liù yù pǐn
456 (表) 88
78. 四攝品
sì shè pǐn
88–89
79. 善達品
shàn dá pǐn
89
80. 實際品
shí jì pǐn
90
81. 照明品
zhào míng pǐn
457 (正) 91
82. 佛國土品
fó guó tǔ pǐn
92–93
83. 畢定品
bì dìng pǐn
93–94
84. 四諦品
sì dì pǐn
94
85. 七喩品
qī yù pǐn
95
86. 平等品
píng děng pǐn
87. 涅槃如化品
niè pán rú huà pǐn
458 (正) 96
88. 薩陀波崙品
sà tuó bō lún pǐn
97–98
89. 曇無竭品
tán wú jié pǐn
99–100
90. 囑累品
zhǔ lèi pǐn
100

NoterRediger

Type numrering
  1. ^ Den utbredte praksis med å inndele disse tekstene etter vers, ble vanlig i Nepal, Kashmir og Tibet i det 9. århundre; den var likevel ikke tilstede i Kina.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j Muller 1993
  2. ^ a b c d Tripitaka Koreana (高麗), bind 14, tekst 549
  3. ^ a b c d e Ramanan 1966, side 13
  4. ^ T50N2047 龍樹菩薩傳, 164c18–184c18
  5. ^ T50N2058 付法藏因縁傳, 298b16–318b16
  6. ^ Demiéville 1973
  7. ^ a b c d e f T50N1509 大智度論
  8. ^ Muller 2013
  9. ^ T50N1509 大智度論 第1卷 (bokrull 1)
  10. ^ T55N2154 開元釋教錄, 513a1
  11. ^ T50N2145 出三藏記集, 55.74c1
  12. ^ H25N0597 大智度論
  13. ^ Ramanan 1966, side 16
  14. ^ T55N2154 開元釋教錄, 513a4
  15. ^ T50N1509 大智度論, 57b08-11
  16. ^ a b T50N1509 大智度論, 756c13-18
  17. ^ T50N2145 出三藏記集, 75a15-17
  18. ^ T50N2145 出三藏記集, 75b14-18
  19. ^ a b c Youngjin Lee
  20. ^ a b c d Po-kan 2004
  21. ^ Bagchi 1927, side 197
  22. ^ T49N2034 歴代三寶紀
  23. ^ T49N2047 龍樹菩薩傳
  24. ^ a b Chödrön 2001
  25. ^ Po-kan 2000
  26. ^ a b Hikata 1958
  27. ^ Lamotte 1944
  28. ^ Lamotte 1949
  29. ^ Lamotte 1970
  30. ^ Lamotte 1976
  31. ^ Lamotte 1980
  32. ^ a b Lamotte 1970, side 876-877
  33. ^ a b Lamotte 1973
  34. ^ Ray 1999
  35. ^ Zürcher 2006, side 410
  36. ^ Arakawa 2003
  37. ^ Takeda 2000
  38. ^ a b c Kantor 2014
  39. ^ a b Liu 1994
  40. ^ Emmanuel 2015
  41. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ Chödrön 2001, Introduction to first volume
  42. ^ T08N0222 光讃經
  43. ^ T08N0222 光讃經
  44. ^ H07N0004 放光般若經
  45. ^ T08N0221 放光般若經
  46. ^ T08N0221 放光般若經
  47. ^ H07N0002 放光般若經
  48. ^ T08N0223 摩訶般若波羅蜜經
  49. ^ T08N0223 摩訶般若波羅蜜經
  50. ^ H07N0003 摩訶般若波羅蜜經
  51. ^ T08N0220 大般若波羅蜜多經, bokrull 470-478
  52. ^ T08N0220 [2] 大般若波羅蜜多經
  53. ^ WitternH01 大般若波羅蜜多經
  54. ^ Matsumoto 1932
  55. ^ Lalou 1929
  56. ^ Cordier 1915
  57. ^ Stanley 2005
  58. ^ Stanley 2005
  59. ^ Stcherbatsky 1929
  60. ^ Dutt 1934
  61. ^ a b c d e Muller 1997
  62. ^ T50N1509 大智度論

KilderRediger

BøkerRediger

  • Arakawa, Shintarō 荒川慎太郎 (2003). Tangut Fragments preserved in the University of Tokyo: The Tangut Version of the Mahāprajñāpāramitôpadeśa 東京大学所蔵西夏文断片について : 西夏語訳『大智度論』断片. Kyoto University Linguistic Research 22 : side 379–387. 
  • Bagchi, Prabodh Chandra (1927). Le Canon bouddhique en Chine - Les Traducteurs et les traductions (Tome I). Librairie Orientaliste Paul Geuthner, 1927. ASIN B003D87KM2. 
  • Chou, Po-kan (2000). The Translation of the Dazhidulun: Buddhist Evolution in China in the Early Fifth Century. Univesity of Chicago, 2000. 
  • Chou, Po-kan (2004). The Problem of the Authorship of the Mahāprajñāpāramitopadeśa: A Re-examination. BIBLID1012-8514(2004)34 p.281-327 2004.10.19收稿,2004.12.21通過刊登. 
  • Cordier, Palmyr (1915). Catalogue du Fonds Tibétain de la Bibliothèque Nationale. Paris, 1915, tomb III. s. 276. 
  • Demiéville, Paul (1973). «Sur Étienne Lamotte, Le traité de la grande vertu de sagesse de Nāgârjuna, tome II». Choix d'études bouddhiques (1929–1970). Leiden: E. J. Brill, side 470–490. 
  • Dutt, Nalinaksha (1934). The Pañcaviṃśatisāhasrikā-Prajñāpāramitā, ed. with critical notes and introduction. Calcutta Oriental Series, no. 28, London, 1934. 
  • Emmanuel, Steven M. (2015). A Companion to Buddhist Philosophy. John Wiley & Sons, 23. november 2015. s. 116. ISBN 9781119144663. ISBN 1119144663. 
  • Hikata, Ryusho (1958). Suvikrāntavikrāmi-Paripṛcchā Prajñāpāramitā-Sūtra: Ed. with an Introductory Essay. Fukuoka: Kyushu University, 1958. 
  • Kantor, Hans-Rudolf (2014). «Philosophical Aspects of Sixth-Century Chinese Buddhist Debates on “Mind and Consciousness"». I Chen-kuo Lin; Michael Radich. A Distant Mirror Articulating Indic Ideas in Sixth and Seventh Century Chinese Buddhism (PDF). Hamburg Buddhist Studies, Hamburg University Press 2014. s. 337–395. ISBN 978-3-943423-19-8. 
  • Lalou, Marcelle (1929). La version tibétaine des Prajñapāramitā. Journal asiatique, July-Sept., 1929. s. 87–102. 
  • Lamotte, Étienne Paul Marie (1944). Le traité de la grande vertu de sagesse de Nāgārjuna (Mahāprajñāpāramitāśāstra), Vol. 1, Chap. I-XV. Bibliothèque du Muséon, 18. Louvain, University of Lovain, Institut orientaliste, 1944. 
  • Lamotte, Étienne Paul Marie (1949). Le traité de la grande vertu de sagesse de Nāgārjuna (Mahāprajñāpāramitāśāstra), Vol. 2, Chap. XVI-XXX. Bibliothèque du Muséon, 18. Louvain, University of Lovain, Institut orientaliste, 20. januar 1949. 
  • Lamotte, Étienne Paul Marie (1970). Le traité de la grande vertu de sagesse de Nāgārjuna (Mahāprajñāpāramitāśāstra), Vol. 3. Publications de l'Institut orientaliste de Louvain 2, Louvain, Institute orientaliste, 17. mai 1970. 
  • Lamotte, Étienne Paul Marie (1976). Le traité de la grande vertu de sagesse de Nāgārjuna (Mahāprajñāpāramitāśāstra), Vol. 4, Chap. XLII (suite)-XLVIII. Publications de l'Institut orientaliste de Louvain 12, Louvain, Institute orientaliste, 1976. 
  • Lamotte, Étienne Paul Marie (1980). Le traité de la grande vertu de sagesse de Nāgārjuna (Mahāprajñāpāramitāśāstra), vol. 5, Chap. XLIX-LII, et chap. XX. Publications de l'Institut orientaliste de Louvain 12, Louvain, Institute orientaliste, 1980. ISBN 978-90-429-2334-8. 
  • Lamotte, Étienne Paul Marie (1973). Der Verfasser des Upadeśa und seine Quellen. Göttingen: Vandenhoeck and Ruprecht, 1973. 
  • Lee, Youngjin. Traditional Commentaries on the Larger Prajñāpāramitā. 
  • Liu, Ming-Wood (1994). Madhyamaka thought in China. E.J. Brill, 1994. s. 27. ISBN 9004099840. 
  • Matsumoto, Tokumyo (1932). Die Prajñāpāramitā-Literatur (Bonner orientalische Studien, Heft 1). Stuttgart, 1932. s. 38–41. 
  • Ramanan, Krishniah Venkata, Dr. (1966). Nāgārjuna's Philosophy as presented in Mahā-prajñāpāramitā-śāstra. Charles E. Tuttle Company of Rutland, Vermont and Tokyo, 1966; 2. opplag 1975, 3. opplag 1978, 4. opplag 1987, 5. opplag 1993, 6. opplag 1998, 7. opplag 2002. ISBN 81-208-0214-4. 
  • Saigusa, Mitsuyoshi (1969). Studien zum Mahaprajnaparamita (upadesa) sastra: Inaugural-Dissertation. Hokuseido Press, 1969. 
  • Stcherbatsky, Th.; Obermiller, E. (1929). Abhisamayālaṃkāra-Prajñāpāramitā-Upadeśa-Śāstra, the work of bodhisattva Maitreya. Fasc. I: Introduction, Sanskrit Text and Tibetan Translation. Biblioteca Buddhica, no. XXIII, Leningrad, 1929. 
  • Takeda, Kohgaku 武田浩学 (2000). The Authorship of the Mahāprajñāpāramitāśāstra 『大智度論』の著者はやはり龍樹ではなかったのか: その独自の般舟三昧理解から羅什著者說の不成立を論ずる. Journal of the International College for Advanced Buddhist Studies 3 : side 211–244. 
  • Zürcher, Erik (2006). The Buddhist Conquest of China. Sinica Leidensia (Book 11), Brill, 3. utgave, 31. desember 2006. ISBN 978-9004156043. 9004156046. 

NettstederRediger