En avhandling om middelveien

Laquote.svgUten ende, uten begynnelse, ikke avgrenset, ikke evig, verken identisk eller varierende av form, ikke kommer den, ikke går den.

Slik er den gjensidig betingede tilblivelse som bringer alle tankekonstruksjoner til en lykkelig hvile. Slik har vi lært det av Den fullkomment våkne som jeg hedrer som den beste av lærereRaquote.svg

Prologen, i Kåre A. Lies gjendiktning

En grunnleggende avhandling om middelveien (devanāgarī: मूलमध्यमककारिक, sanskrit: mūlamadhyamakakārikā, tibetansk: དབུ་མ་རྩ་བའི་ཚིག་ལེའུར་བྱས་པ་ཤེས་རབ་, wylie: dbu ma rtsa ba'i tshig le'ur byas pa shes rab) er en religiøs tekst fra mahayanabuddhismen, og en av de viktigste tekstene til den indiske filosofen Nagarjuna (ca. 150-250).

Teksten belærer om at middelveien, i motsetning til ekstrem askese eller overdreven vellevnet, var veien til visdom.[1] Nagarjuna argumenterer for middelveien i alle henseende; for å løsrive seg fra fastlåste meninger, og for å erkjenne altets tomhet og menneskets frihet.

Utdrag fra teksten er oversatt til norsk av Kåre A. Lie i antologien Lotussutraen, og andre skrifter fra mahayanabuddhismen (2003) i serien Verdens Hellige Skrifter.

ReferanserRediger

  1. ^ Artikkelen bygger på Jens Braarvigs innledning til teksten i Lotussutraen, og andre skrifter fra mahayanabuddhismen