Magnus Erlingssons saga
Magnus Erlingssons saga er den syttende og siste sagaen i sagasamlingen Heimskringla. Sagaen ble skrevet omkring 1230 av den islandske høvdingen, skalden og historikeren Snorre Sturlason, og handler hovedsakelig om livet og kongegjerningen til den norske kongen Magnus Erlingsson. Magnus' slektninger, halvbrødrene kong Håkon Herdebrei og tronpretendenten Sigurd Sigurdsson Markusfostre, omtales også i begynnelsen av sagaen. Magnus var norsk konge fra 1161 til 1184, mens Håkon var konge fra 1159 til 1162. Sigurd Markusfostre krevde den norske tronen fra 1162 til 1163.
Om sagaen rediger
Magnus Erlingssons saga består av 44 kapitler og omhandler perioden fra 1161 til 1177. Sagaen starter der Håkon Herdebreis saga slutter, og ender med slaget på Re i 1177. Resten av historien om Magnus' liv kan leses i Sverres saga av Karl Jonsson.
Sagaen inneholder også et par skaldekvad av skalden Torbjørn Skakkeskald.
Bakgrunn rediger
Magnus Erlingssons saga foregår i den konfliktfylte norske borgerkrigstiden, da flere fraksjoner kjempet om kongemakten. Magnus Erlingsson var sønn av den mektige lendmannen Erling Skakke og Kristin Sigurdsdatter, datter av kong Sigurd Jorsalfare. Erling var en av de fremste mennene til kong Inge Krokrygg. Håkon Herdebrei på sin side var sønn av Inges bror Sigurd Munn. Inge var først i strid med brødrene Sigurd og Øystein, og etter deres død var det Håkon som Inge prøvde å bekjempe. Inge falt imidlertid i slaget ved Ekeberg i 1161, og etter dette var Håkon Norges eneste konge - inntil videre.
Sagaens handling rediger
Magnus Erlingsson blir konge rediger
Sagaen starter med at Erling Skakke får beskjed om Inges død og planene til Håkon Herdebrei og hans menn om å ta over landsstyringen. Mennene som hadde støttet Inge (i moderne tid kalt Lendmannspartiet), hadde nå ikke lenger noen kongsemne å følge. Først ble det foreslått å ta Nikolas, sønnen til Harald Gilles datter Maria og Simon Skalp[1] til konge, og la Harald Gilles svigersønn Jon Hallkjellsson bli hærfører, men da han trakk seg, ble Nikolas Skjaldvorsson, søstersønn til kong Magnus Berrføtt, foreslått. En av høvdingene i flokken, Arne Kongsmåg, mente imidlertid at Erlings sønn Magnus var den som hadde mest rett til å være konge, og dette ble vedtatt. De mennene som før hadde støttet kong Inge, gikk nå over til å støtte Magnus Erlingsson.[2] I realiteten innebar dette at Erling fikk styringen, siden Magnus bare var fem år gammel på dette tidspunktet.
Erling Skakke allierer seg med Valdemar rediger
Etter kongevalget reiste Erling med flere menn til Danmark for å møte kong Valdemar. Valdemar var fetter av Magnus' mor Kristin, og han og Erling inngikk en avtale om at Valdemar skulle hjelpe Magnus å legge under seg Norge, mot at Valdemar fikk styringen over Viken (Oslofjordområdet).[3]
rediger
Samme vår stod det en kamp mellom Erling og Håkons menn ved Tønsberg. Her falt mange av Håkons menn, og Håkon dro til Trondheim.[4] Det følgende året fortsatte med flere kamper mellom Erling/Magnus og deres menn på den ene siden, og Håkon og hans menn på den andre. I slaget ved Sekken i 1162 falt Håkon, og Magnus var nå enekonge.[5] Problemene var likevel ikke over. Flokken som hadde støttet Håkon, blant dem Håkons fremste mann Sigurd Hallvardsson, tok nå Håkons halvbror Sigurd Sigurdsson Markusfostre til konge på Opplandene.[6] Sigurd Hallvardsson stod i spissen for Sigurd Markusfostres flokk. I 1163 stod det første slaget på Re, mellom Erling Skakke på den ene siden og Sigurd Hallvardsson på den andre. Her falt Sigurd Hallvardsson.[7] Sigurd Markusfostre og fosterfaren Markus flyktet fra Erling og mennene hans, men ble tatt igjen og henrettet i Bergen samme høst.[8]
Magnus blir kronet og salvet rediger
Etter at alle motstanderne var felt, fikk Magnus' far Erling erkebiskop Øystein Erlendsson til å salve og krone Magnus til konge av Guds nåde. Magnus var da åtte år gammel. Siden Magnus ikke var kongssønn, bare sønn av en kongsdatter, var dette en måte å styrke hans legitimitet på. Erling overtalte biskop Øystein ved å bruke eksempler på to andre europeiske konger som ikke var kongssønner, men som likevel hadde blitt kronet til konger - danske Svein Estridsson (Ulvsson) og engelske Vilhelm erobreren. Snorre lar Erling uttale at «la oss ha en kronet konge, likså godt som engelskmennene og danene».[9]
Kong Valdemar kommer til Norge rediger
Nå da Magnus var blitt norsk enekonge, minnet Valdemar Erling på avtalen mellom de to. Valdemar kom til Norge og stevnet til Haugating. Da Erling fikk vite at Valdemar hadde kommet til Viken, stevnet han sammen hæren sin for å gå mot danekongen. Dette førte ifølge Snorre til en periode med ufred mellom Norge og Danmark. Erlings kone og Magnus' mor, Kristin, reiste til Danmark og snakket med Valdemar. Det endte med at Erling måtte komme til Valdemar og be om grid. Erling ble nå Valdemars jarl, og de holdt fred med hverandre så lenge Erling levde.[10]
Referanser rediger
- ^ Haraldssønnenes saga, kap. 22
- ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 1
- ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 2
- ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 3
- ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 6-8
- ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 9
- ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 12-14
- ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 15-18
- ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 21
- ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 22-30
Litteratur rediger
- Snorre Sturlasson, Magnus Erlingssons saga, Haraldssønnes saga. I: Norges Kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark, Gyldendal, Oslo 1979