Åpne hovedmenyen

Sigurd Hallvardsson

Sigurd Hallvardsson
Død1163

Sigurd Hallvardsson (død 1163), også kalt Sigurd fra Rør eller Sigurd jarl, var en storbonde fra Rør på Ringsaker i Hedmark. Han er kjent som hærfører for ulike kongsemner i borgerkrigstiden i Norge. På Sigurds tid stod kampen om den norske tronen mellom lendmannspartiet, ledet av Gregorius Dagsson og Erling Skakke, og flokken Sigurd var en av lederne for. Lendmannspartiet støttet Inge Krokryggs, og etter hans død Erling Skakkes sønn Magnus Erlingssons, kongedømmer. Sigurds flokk støttet først Inges halvbror Øystein Haraldsson, deretter Øysteins nevøer, halvbrødrene Håkon Herdebrei og Sigurd Markusfostre. Sigurd Hallvardsson ble drept av Erling Skakkes menn i det første slaget på Re i 1163.

Om Sigurd HallvardssonRediger

Kildene til Sigurds liv er Håkon Herdebreis saga og Magnus Erlingssons saga i Snorres Heimskringla, samt Fagerskinna. Det finnes også opplysninger om ham i Orknøyingenes saga og hos den danske historieskriveren Saxos Gesta Danorum. Sigurd var sønn av en mann som ifølge Snorre og Fagerskinna het Hallvard, og ifølge Orknøyingenes saga het Håvard. Moren til Sigurd er ukjent. Det har vært foreslått at Sigurd kan ha vært sønn av Håvard Gunnarsson, en mann som var inngiftet i den Orknøyske jarleætten, men denne koblingen er usikker.[1]

Snorre skriver at Sigurd var en klok og talefør mann, men ikke særlig modig.[2]

Hærfører for Håkon HerdebreiRediger

Etter kong Øystein Haraldssons død i 1157, tok flokken som hadde fulgt ham, Håkon Herdebrei, da ti år gammel, til konge. Sigurd Hallvardsson var en av lederne for denne flokken.[3] Det ble flere spredte kamper mellom Håkon Herdebreis parti og Inge Krokryggs parti. Sistnevnte var egentlig militært overlegen, men krangel mellom Inges hærførere Gregorius Dagsson og Erling Skakke i 1160, gjorde at Håkons parti slapp unna et slag.[4] Sigurd og Håkon flyktet til Ranrike, men Inges menn kom etter og forsøkte å brenne ned gården de bodde på. Håkon og Sigurd kom seg unna, men brente selv ned en gård og hogg ned flere mann, og tok med seg Gregorius' fem år gamle nevø som gissel.[5] Da Gregorius hørte dette, satte han etter Håkon og Sigurd og mennene deres, men ble drept.[6] I 1161 ble Håkon Herdebrei kongehyllet i Trondheim, og her gav han Sigurd jarlsnavn. Samme år ble det rustet til kamp mellom Håkons menn og lendmannspartiet med Erling Skakke og sønnen Magnus i Tønsberg, men Sigurd var ikke med, og dermed flyktet resten av flokken hans med kongen. Snorre gjengir et kvad av Torbjørn Skakkeskald om denne hendelsen:[7]

Ånund sa han ville
ikke prøve slaget
før Sigurd jarl kom med
fra sør med huskarflokken

Fort fór gjæve menn
til Magnus opp i stretet,
men haukene til Håkon
hardt skyndte seg unna

I 1162 falt Håkon i slaget ved Sekken. Svært mange av mennene hans falt. Sigurd var en av de få som greide å flykte.[8]

Hærfører for Sigurd MarkusfostreRediger

Etter Håkons død tok opplendingene, etter råd fra Sigurd Hallvardsson, Sigurd Markusfostre til konge.[9] Sigurd Markusfostre var en halvbror av Håkon Herdebrei; de var begge utenomekteskapelige sønner av kong Sigurd Munn. Lendmannspartiet hadde året før tatt Magnus Erlingsson, Erling Skakkes sønn, til konge etter Inges død.[10] Sigurd Hallvardsson ble nå leder for partiet til et nytt kongsemne. Flokken hans hadde mest støtte på Opplandene. Vinteren 1163 fór Sigurd og mennene hans rundt i Viken for å skaffe seg støtte. Sigurd slo seg ned i Tønsberg, hvor han tenkte å bli over vinteren. Han hadde mange menn, men lite penger, og måtte skaffe seg husvære, mat og andre nødvendigheter ved tvang og etterhvert ren vold. Dermed ble Sigurd upopulær i Viken.[11] I februar sendte Sigurd beskjed til Erling Skakke om at han ville gå mot ham, og Erling begynte å samle en hær. Sigurd oppholdt seg da på Re i Vestfold. Ifølge Snorre bodde Sigurd på gården Ramnes,[12] mens forfatteren av Fagerskinna hevder gården het Dyndugstad.[13] Likeledes hevder Snorre at Sigurd hadde 500 mann, mens forfatteren av Fagerskinna påstår 600. Striden som fulgte er kjent som det første slaget på Re. Her falt Sigurd og 40 (Snorre[14]) eller 60 (Fagerskinna[15]) mann.


ReferanserRediger

  1. ^ Brathetland, Bente Opheim. (2009, 13. februar). Sigurd Hallvardsson På Røyr. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 18. oktober 2016 fra https://nbl.snl.no/Sigurd_Hallvardsson_P%C3%A5_R%C3%B8yr.
  2. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 13
  3. ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 1
  4. ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 12
  5. ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 13
  6. ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 14
  7. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 3
  8. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 7-8
  9. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap 9
  10. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap 8
  11. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 9, 11
  12. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 12
  13. ^ Fagerskinna, kap. 104
  14. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 14
  15. ^ Fagerskinna, kap. 106

LitteraturRediger

  • Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill. Saga Bok, Stavanger 2008
  • Snorre Sturlasson, Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1979

Eksterne lenkerRediger