Simon Skalp

Simon Skalp, eller Simon Hallkjellsson, død 1161, var en lendmann i Norge i borgerkrigstiden. Han tilhørte Blindheimsætten og var gift med Maria, datter av kong Harald Gille, norsk konge 1130-1136. Simon er mest kjent for drapet på sin svoger, kong Øystein Haraldsson, norsk konge 1142-1157.

Simon Skalp og mennene hans innhenter kong Øystein Haraldsson. Tegning av Wilhelm Wetlesen fra Haraldssønnenes saga i Heimskringla, utgitt 1899.

Storpolitisk aktørRediger

Simons far var Hallkjell Huk, lendmannen som fikk hentet Harald Gille fra Irland til Norge rundt 1125.[1] Dette ble begynnelsen på borgerkrigstiden i Norge, en periode der ulike kongssønner og politiske grupperinger kjempet om den norske tronen. Hallkjell sørget for at begge sønnene, Simon og broren Jon Hallkjellsson, ble gift med døtre av kong Harald. Simon ble gift med Maria, og broren Jon med Margaret. Med Maria hadde Simon sønnen Nikolas.[2]

Etter Haralds død i 1136 ble hans sønner Sigurd, Inge og Øystein konger. Det oppstod i 1155 splittelse blant brødrekongene, der Sigurd og Øystein gikk sammen mot Inge for å frata ham kongeverdigheten.[3] Simon, broren Jon og faren Hallkjell støttet først Øystein og Sigurd, men etter at Sigurd ble drept av Inges menn senere samme år gikk både Simon og Jon over til Inge.[4]

Kongelig drapsmannRediger

Etter drapet på Sigurd stod kampen om det norske kongedømmet mellom Inge og broren Øystein. Øystein var i Viken med sine menn, og Inge kom sjøveien. Da Øysteins menn så Inges flåte, rømte de fleste av dem. Inge og mennene hans gikk for å lete etter Øystein, og Simon fant ham i Ranrike, nå Bohuslän i Sverige. Snorre forteller at Øystein bad Simon om å la ham få gå, siden han og Simon hadde hatt et godt forhold tidligere. Simon godtok ikke på det, men lot kongen få høre Fader vår først. Deretter drepte Simon Øystein med to øksehogg i korsform mellom skuldrene. Snorre forteller imidlertid at kong Inge skal ha bedt om at brorens liv ble spart, men at Simon ikke respekterte ønsket.[5]

Det fortelles at etter kongens død, kom blodet hans opp av jorden, og det spratt opp to kilder der. Av dette vannet skal mange menn ha blitt helbredet, forteller Snorre. Kongen ble dessuten erklært for hellig.[6] Kildene og sagnet om den hellige kongen eksisterte helt opp til moderne tid. De to kildene kalles Korskällan og Skårkällan. Den siste finnes fortsatt, sydvest for Foss kirke i Munkedal, der Øystein også ble begravet.[7]

Snorre forteller også at Simon og flere av Øysteins uvenner skal ha helt en suppe kokt på hundekjøtt over graven til Øystein, angivelig for å vanære den døde. Dette fikk Simon et dårlig ettermæle for. Snorre siterer et kvad om Simon diktet av kong Øysteins skald, Einar Skulason:[8]

 Han som til mord seg har vennet

og med mye ondskap sveik kongen, han vil seint få sin frelse,

Simon Skalp, for slik udåd.
 

Simon fortsatte å tjene kong Inge resten av sitt liv. Vinteren 1161 deltok Simon i slaget ved Ekeberg utenfor Oslo, mellom kong Inge og nevøen Håkon Herdebrei. Håkon vant slaget, og både Inge og Simon ble drept.[9]

Etter Inges død ble Simons sønn, Nikolas, foreslått som norsk konge.[10] Erling Skakke, en annen av Inges tidligere lendmenn, ville imidlertid se sin egen sønn, Magnus Erlingsson som konge, og fikk Nikolas drept.[11]

BlindheimættenRediger

Simon tilhørte den såkalte Blindheimætten, fra BorgundSunnmøre.[12] I middelalderen sørget de mektigste ættene i landet for å gifte seg med hverandre, slik at eliten var knyttet sammen i et landsomfattende nettverk. Blindheimætten, og også Giskeætten og Rein-ætten (slekten som bodde på gården Rein i Trøndelag), stammet alle fra den angelsaksiske høvdingen Skule Kongsfostre. Skule fulgte med kong Olav Kyrre til Norge etter slaget ved Stamford bro i 1066, og gjennom faren Hallkjell var Simon blant Skules mange mektige etterkommere.[13]

ReferanserRediger

  1. ^ Moseng m.fl (2007): 126
  2. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 22
  3. ^ Moseng m.fl (2007): 126
  4. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 30
  5. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 31-32
  6. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 32
  7. ^ Foss kyrka. Hentet 22.09.16. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. september 2016. Besøkt 22. september 2016. 
  8. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 32
  9. ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 17-18
  10. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 1
  11. ^ Simon Skalp. (2009, 30. oktober). I Store norske leksikon. Hentet 22. september 2016 fra https://snl.no/Simon_Skalp.
  12. ^ Blindheimætten. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 21. september 2016 fra https://snl.no/Blindheim%C3%A6tten.
  13. ^ Krag (2005): 254-255

LitteraturRediger

  • Krag, Claus, Vikingtid og rikssamling 800-1130, Aschehougs Norgeshistorie. Aschehoug, Oslo 2005
  • Moseng, Opsahl, Pettersen & Sandmo, Norsk historie 750-1537. Universitetsforlaget, Oslo 2007
  • Snorre Sturlason, Norges kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979
  • Sverres saga, oversatt av Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914

Eksterne lenkerRediger