Jon Hallkjellsson

norsk lendmann

Jon Hallkjellsson var en lendmann i Norge i borgerkrigstiden. Jon var gift med Margaret Haraldsdatter, datter av kong Harald Gille (norsk konge 1130-1136).

Storpolitisk aktørRediger

Jons far var Hallkjell Huk, lendmannen som fikk hentet Harald Gille til Norge rundt 1125.[1] Hallkjell sørget for at begge sønnene, Jon og broren Simon Skalp, ble gift med døtre av kong Harald. Jon ble gift med Margaret og broren Simon med Maria.[2] Jon hadde to sønner, Ragnvald og Hallkjell.[3]

Etter Haralds død i 1136 ble sønnene Sigurd, Inge og Øystein ble konger. Det oppstod i 1155 splittelse blant brødrekongene, der Sigurd og Øystein gikk sammen mot Inge for å frata ham kongeverdigheten.[4] Jon, broren Simon og faren Hallkjell støttet først Øystein og Sigurd, men etter at Sigurd ble drept senere samme år gikk både Jon og Simon over til Inge.[5] I 1157 ble kong Øystein drept av Simon.[6]

Kong Inge, som Jon støttet, fikk nå en ny konkurrent i form av nevøen Håkon Herdebrei. Håkon kom til Sunnmøre med flere skip, og Jon samlet en stor bondehær og gikk mot dem. Snorre forteller at Jon skal ha drept hver eneste mann på et av skipene.[7]

Kong Inge ble drept i 1161 og Håkon Herdebrei i 1162. Etter Inges død samlet Erling Skakke, som hadde vært en av Inges fremste menn, de stormennene som tidligere hadde støttet Inge. Hit kom også Jon. Alle mennene ble enige om at de ville fortsette å holde flokken samlet, og nå ble spørsmålet hvem de skulle ta til konge. Først ble det foreslått at de skulle ta Nikolas, sønnen til Jons bror Simon til konge, og at Jon kunne være fører for hans flokk. Jon ønsket imidlertid ikke dette, og i stedet ble Erlings mindreårige sønn Magnus Erlingsson valgt til ny konge.[8]

Da Magnus ble voksen, ble Jon en av mennene hans. Magnus kjempet da om kongedømmet med Sverre Sigurdsson. Magnus' menn, som Jon tilhørte, ble kalt heklunger.[9] I Sverres saga fortelles det at Jon og sønnene hans var blant dem som fikk grid av Sverre utenfor Mariakirken i Bergen etter kamper mellom Sverre og Magnus. Videre fortelles det at Jon ville være hos kong Sverre, men at Sverre var negativ fordi Jon to ganger tidligere hadde sverget seg tro mot Sverre, men brutt løftet og gått tilbake til Magnus. Likevel lot Sverre Jon få bli med i flokken hans, men Jon fór atter en gang tilbake til Magnus.[10]

Kong Magnus ble drept i slaget ved Fimreite i 1184, og her falt også Jons sønn Ragnvald.[11] Jons andre sønn, Hallkjell, ble senere leder for Øyskjeggene, en opprørsgruppe som kjempet mot kong Sverre.[12] Det er ingen opplysninger om når Jon kan ha dødd.

BlindheimættenRediger

Jon tilhørte den såkalte Blindheimætten, fra BorgundSunnmøre. I middelalderen sørget de mektigste ættene i landet for å gifte seg med hverandre, slik at eliten var knyttet sammen i et landsomfattende nettverk. Blindheimætten, og også Giskeætten og Rein-ætten (slekten som bodde på gården Rein i Trøndelag), stammet alle fra den angelsaksiske høvdingen Skule Kongsfostre. Skule fulgte med kong Olav Kyrre til Norge etter slaget ved Stamford bro i 1066, og gjennom faren Hallkjell var Jon blant Skules mange mektige etterkommere.[13]

ReferanserRediger

  1. ^ Moseng m.fl (2007): 126
  2. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 22
  3. ^ Sverres saga, kap. 80
  4. ^ Moseng m.fl (2007): 126
  5. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 30
  6. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 31
  7. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 4
  8. ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 1
  9. ^ Sverres saga, kap. 37
  10. ^ Sverres saga, kap. 80-81
  11. ^ Sverres saga, kap. 93
  12. ^ Blindheimætten. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 21. september 2016 fra https://snl.no/Blindheim%C3%A6tten.
  13. ^ Krag (2005): 254-255

LitteraturRediger

  • Krag, Claus, Vikingtid og rikssamling 800-1130, Aschehougs Norgeshistorie. Aschehoug, Oslo 2005
  • Moseng, Opsahl, Pettersen & Sandmo, Norsk historie 750-1537. Universitetsforlaget, Oslo 2007
  • Snorre Sturlason, Norges kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979
  • Sverres saga, oversatt av Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914

Eksterne lenkerRediger