Åpne hovedmenyen
Haakon Herdebreis saga-Tittelfrise-G. Munthe

Håkon Herdebreis saga (norrønt: Sagan af Hákoni herðibreið) er den sekstende og nest siste sagaen i sagasamlingen Heimskringla. Sagaen ble skrevet omkring 1230 av den islandske høvdingen, skalden og historikeren Snorre Sturlason. Håkon Herdebreis saga handler hovedsakelig om den norske kongen Håkon Herdebrei, som var konge fra 1159 til 1162, men også om hans onkel Inge Krokrygg, som var konge fra 1136 til 1161.

Om sagaenRediger

Håkon Herdebreis saga består av 21 kapitler, og omhandler perioden fra 1157 til 1161. Sagaen starter med at flokken som hadde fulgt Håkons onkel Øystein Haraldsson tok Håkon til konge etter Øysteins død, og slutter med Inges død i slaget ved Ekeberg. Sagaen inneholder også et skaldekvad av skalden Einar Skulason, i tillegg til anekdoter om væringer. Historien om resten av Håkons liv kan leses i Magnus Erlingssons saga.

BakgrunnRediger

Både Håkon og Inge var konger i den konfliktfylte borgerkrigstiden. På denne tiden stod striden om kongedømmet mellom Inge på den ene siden og Håkon på den andre. Inge og hans menn drepte Inges brødre Sigurd (Håkons far) og den nevnte Øystein i henholdsvis 1155 og 1157. Håkon nevnes for første gang i Haraldssønnenes saga, sagaen om Inge, Sigurd og Øystein. Håkon var sønn av Sigurd og en tjenestejente fra Viken, Tora, og han vokste opp på gården der Tora arbeidet.[1] Vi får også høre at Håkon var med i flokken til onkelen Øystein etter Sigurds død.[2] Etter at både Sigurd og Øystein var døde, støttet mennene deres Håkon i kampen om kongedømmet mot Inge. Det var hovedsakelig i Trøndelag at Håkon hadde støtte. Det var også dette området hans far Sigurd hadde hatt. Onkelen og motstanderen Inge hadde mest støtte i Viken og på Vestlandet. Inge var sterkt funksjonshemmet, og det var hans lendmann Gregorius Dagsson fra Bratsberg i Skien som ledet Inges menn, sammen med Erling Skakke. Håkons fremste mann var Sigurd Hallvardsson fra Ringsaker.

Sagaens handlingRediger

 
Haakon Herdebreis saga-Sluttvignett-G. Munthe

Sagaen starter med at Håkon blir tatt til konge over flokken som hadde støttet hans far og onkel. Dette var i 1157, og Håkon var da kun ti år gammel.[3] Han blir imidlertid ikke regnet som offisiell konge før i 1159, da han ble kongehyllet av trønderneØretinget i Trondheim.[4] Tiden som fulgte var preget av spredte kamper mellom Inges og Håkons menn. Partene møttes i 1159 ved Gøta elv, hvor det ble et slag ved Hisingen.[5] I beskrivelsen av forløpet til slaget gjengir Snorre flere taler, etter sigende holdt av henholdsvis Gregorius Dagsson, Erling Skakke, kong Inge og Sigurd Hallvardsson.[6] I kapitlene 10 og 11 beskriver Snorre slaget. Det var Inge og mennene hans som kom best utav slaget. Einar Skulasson beskriver slaget slik:[7]

I elva, uten mannskap,
mangt blodstenkt skip fikk flyte.
Hæren spente buen
og skjøt på våte hjelmer,
før høvdingfølget flyktet
fra hærskip opp i landet,
Sterkt i striden Håkons
flokk av hærmenn minket

Året etter, i 1160, kom Inges fremste menn Gregorius og Erling i krangel.[8] Gregorius dro derfor alene mot Håkon og hans menn, som befant seg i Viken. Håkon og Sigurd Hallvardsson brente ned flere gårder i Ranrike (Båhuslen), blant annet gården der Gregorius' søster bodde med sin mann og sønn. Håkon og Sigurd tok denne gutten, Gregorius' nevø, til fange, og Gregorius satte etter for å få gutten tilbake. Gregorius og hans menn tok igjen Håkon og Sigurd og hæren deres ved Bäveåen. Gregorius gikk ut på den utrygge isen på elven, og satte seg fast. Da fikk en av Håkons menn drept ham med en pil i strupen.[9] Kong Inge ble forferdet da han fikk høre om Gregorius' død, og ønsket å hevne sin lendmann og venn. Inge var da i Oslo, og Håkon og mennene hans nærmet seg. I kapittel 16 til 18 forteller Snorre om slaget ved Ekeberg på isen utenfor byen 4. februar 1161. Her ble kong Inge drept. Etter slaget skal Håkon ha lagt under seg hele landet. Han og mennene hans hadde møte om landsstyringen i Hallvardskirken. Snorre forteller at Kristin, kusine av Inge og konen til Erling Skakke, betalte en mann for å spionere på Håkon.[10] De to siste kapitlene er viet til to anekdoter om en norsk og en svensk mann som dro i tjeneste hos keiser Alexios i Miklagard.[11]

ReferanserRediger

  1. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 18
  2. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 28
  3. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 1
  4. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 3
  5. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 5
  6. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 5-8
  7. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 11
  8. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 12
  9. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 13-14
  10. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 19
  11. ^ Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 20-21

LitteraturRediger

  • Snorre Sturlasson, Magnus Blindes og Harald Gilles saga, Haraldssønnenes saga. I: Norges Kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark, Gyldendal, Oslo 1979

Eksterne lenkerRediger