Kristin Sigurdsdatter

Norsk kongsdatter og aristokrat

Kristin Sigurdsdatter (født ca. 1125, død 1178 [1]) var en norsk kongsdatter. Hun var ektefødt datter av Sigurd Jorsalfare og Malmfrid Mstislavsdatter, gift med Erling Skakke og mor til Magnus Erlingsson (norsk konge 1161-1184).

Familiebakgrunn og barndomRediger

Kristins far Sigurd giftet seg med Malmfrid tidligst i 1116.[2] Malmfrid var datter av den russiske storfyrsten Mstislav I av Kiev og svenske Kristina, datter av den svenske kongen Inge Stenkilsson. Malmfrids søster Ingeborg ble på sin side gift med den danske hertugen Knut Lavard.[3]

Kristin var Sigurds og Malmfrids eneste barn sammen. Sigurd hadde imidlertid også sønnen Magnus, senere kjent som kong Magnus Blinde (norsk konge 1130-1139), med frillen Borghild Olavsdatter.[4] Sigurd døde i 1130, i Kristins barndom, og to år senere ble Malmfrid gift på nytt med danske kong Erik Emune.[2] Det er derfor mulig at Kristin vokste opp i Danmark hos moren og stefaren.[1]

Ekteskap og barnRediger

I 1150-årene var Kristin i alle fall tilbake i Norge. Ifølge Snorre fikk hun en sønn, Harald, med fetteren Sigurd Munn.[5] Sigurd døde i 1155, så sønnen må ha vært født innen kort tid etter dette.

Kristin ble gift med lendmannen Erling Skakke fra Etne i Sunnhordaland i begynnelsen av 1150-årene. Siden Kristins far var død, var det fetteren Inge Haraldsson (yngre bror av Sigurd Munn) som rådde for giftermålet.[6] Inge var på denne tiden norsk konge, og Erling var blant hans fremste menn. Med Erling fikk Kristin sønnen Magnus Erlingsson (født 1156) og datteren Ragnhild.

Aktør i borgerkrigeneRediger

Kristin levde i borgerkrigstiden, en periode der flere ulike personer kjempet om den norske tronen. Kristins bror Magnus ble drept i slaget ved Holmengrå i 1139 av mennene til fetteren Inge. Kong Inge kjempet først mot brødrene Sigurd og Øystein Haraldsson, og senere mot nevøen Håkon Herdebrei. Kristin ble ved flere anledninger trukket inn i stridighetene. Da Øystein brente ned Bratsberg, gården til Inges lendmann Gregorius Dagsson, flyktet Gregorius hjem til Kristin og Erling. Kristin var alene hjemme, men skal ha gitt Gregorius en god mottakelse, og overlatt ham et av skipene til ektemannen. Da Gregorius kort tid etter møtte Erling i Bergen, mente han at Kristin hadde handlet klokt.[7]

I 1161 felte Håkon Herdebreis menn Inge under slaget ved Ekeberg utenfor Oslo. Snorre forteller at Kristin før slaget var Oslo og snakket med Inge. Han skal ha sagt at «Om vi får seier, noe jeg tror, da vil du være velberget; men om jeg faller, vil sikkert ikke vennene mine få lov til å stelle om mitt lik; da skal du be om å få stelle om det. Slik kan du best lønne meg for det at jeg har vært god mot deg.»[8] Inge ble drept, og Kristin holdt løftet sitt.[9]

Sønnen Magnus ble konge av Norge da han var fem år gammel, etter Inges død.[10] Kristin Sigurdsdatter ble dermed en viktig dynastisk person.[1] Siden Magnus bare var et barn, ble det faren Erling som ble den reelle riksstyreren på sønnenes vegne. Magnus' kongedømme ble imidlertid truet fra flere kanter. Magnus var ikke kongssønn, «bare» sønn av en kongsdatter, og normen var at kun sønner av en konge selv kunne bli konger. Magnus ble kronet i 1163, som første norske konge, og med dette ble en ny tronfølgerlov innført: kun ektefødte sønner kunne bli konger. Tidligere hadde det vært vanlig og uproblematisk at også sønner født utenfor ekteskap kunne bli konger. Den nye tronfølgerloven ble altså et sterkt vern for Magnus' kongedømme, men Erling sørget for å drepe alle eventuelle konkurrenter av sønnen for å være på den sikre siden.[11] Først den nevnte Håkon Herdebrei, som Erling sørget for å felle i slaget ved Sekken i 1162, deretter Sigurd Markusfostre, også en sønn av Sigurd Munn. Erling fikk drept denne utfordreren også.

Kristin hadde også ifølge Snorre sønnen Harald med Sigurd Munn. Det har vært påpekt at det er tvilsomt at det var Kristin som var mor til Harald, siden hun og Sigurd var søskenbarn. Det er ifølge historiker Jón Viðar Sigurðsson imidlertid god grunn til å tro at de faktisk hadde det. Det var ikke uvanlig at aristokratiet fikk barn med nær slekt, spesielt ikke før kirken fikk innført sine regler om giftermål med slektninger.[12] Dersom Kristin faktisk hadde denne sønnen, hadde han, som sønn av en tidligere konge, egentlig større rett til å bli konge enn hva sønnen med Erling, Magnus, hadde. Dette var nok også Erling svært klar over. Snorre forteller at Erling tok stesønnen til fange og drepte ham.[13] Hvorvidt Kristin visste at ektemannen planla å drepe sønnen hennes, vites ikke. Det er mye som tyder på at forholdet mellom ektefellene ikke var det varmeste, og dersom det stemmer at Kristin var Haralds mor, bidro det nok uten tvil til å gjøre forholdet til Erling vanskelig.[1]

Kristin ble imidlertid en viktig støtte for sønnen Magnus' kongedømme. Den danske kongen Valdemar ønsket også bli konge i Viken (landet rundt Oslofjorden), et område de danske kongene hadde gjort krav på fra og til helt siden 800-tallet. Valdemar var Kristins fetter (mødrene deres var søstre), og Kristin ble sendt til Danmark for å forhandle med ham. For Erling var en allianse med Valdemar avgjørende, og det ble avtalt at Valdemar skulle støtte Magnus' kongedømme dersom han fikk styringen over Viken. Erling ble Valdemars jarl. Det ble senere konflikt mellom Erling og Valdemar, og Kristin måtte trolig mekle. Det ble forlik mellom partene i 1170.[14]

Ifølge Snorre forlot Kristin på et ukjent tidspunkt Norge og reiste til Miklagard (Konstantinopel) med en mann ved navn Grim Rusle. De skal også ha hatt noen barn sammen.[15] Dette må ha skjedd etter forliket med Valdemar i 1170, og på den tiden må Kristin ha vært rundt 45 år, noe som har fått forskere til å sette spørsmålstegn ved denne historien. Det kan imidlertid ikke utelukkes. Islandske annaler oppgir at Kristin døde i 1178, men det oppgis ikke hvor.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Kristin Sigurdsdatter av Knut Helle i Norsk biografisk leksikon
  2. ^ a b Krag, Claus. (2009, 13. februar). Malmfrid. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 7. oktober 2016 fra https://nbl.snl.no/Malmfrid.
  3. ^ Snorre: Magnussønnenes saga, kap. 20
  4. ^ Snorre: Magnussønnenes saga, kap.19
  5. ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 35
  6. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 17. «Med hans [Inges] samtykke fikk Erling Kristin, datter til kong Sigurd og dronning Malmfrid.»
  7. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 29
  8. ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 15
  9. ^ Snorre, Håkon Herdebreis saga, kap. 18
  10. ^ Snorre: Magnus Erlingssons saga, kap. 1
  11. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 119
  12. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 120
  13. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 35
  14. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 120
  15. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 30

LitteraturRediger

  • Jon Vidar Sigurdsson, Norsk historie 800-1300. Det norske samlaget, Oslo 1999

Eksterne lenkerRediger