Åpne hovedmenyen
Tittelfrise til Magnussønnenes saga.

Magnussønnenes saga (norrønt Saga Sigurðar jórsalafara, Eysteins ok Ólafs) er den trettende sagaen i sagasamlingen Heimskringla, skrevet av den islandske skalden og høvdingen Snorre Sturlason rundt 1230. Sagaen handler om de tre brødrekongene Øystein Magnusson, Sigurd Magnusson og Olav Magnusson, alle sønner av kong Magnus Berrføtt. De tre brødrene ble konger da faren Magnus døde i 1103.

Om sagaenRediger

Magnussønnenes saga består av 33 kapitler, og handler om de tre kongenes liv fra faren Magnus' død i 1103 til Sigurds, den av brødrene som levde lengst, død i 1130. En stor del av sagaen handler om Sigurds tre år lange reise til blant annet Jorsal (Jerusalem) og Miklagard (Istanbul). På slutten av sagaen får vi også høre om Harald Gille, enda en påstått sønn av Magnus, og om Magnus Sigurdsson, senere kong Magnus Blinde, Sigurds sønn.

Snorre gjengir flere skaldekvad, diktet av skaldene Torarin Stuttfell, Einar Skulesson og Halldor Skvaldre.

InnholdRediger

Sagaen starter med at de tre brødrene ble tatt til konger. Øystein og Sigurd var da henholdsvis 15 og 13 år gamle, mens Olav bare var fire. Øystein fikk den nordre delen av landet og Sigurd den søndre, mens begge styrte lillebroren Olavs del sammen. Da brødrene var blitt konger, ble de oppsøkt av noen bereiste menn, blant andre Skofte Ogmundsson. Nå ville flere menn ut og reise til Miklagard, hvor de hadde hørt at de kunne tjene gode penger som soldater. Disse mennene bad om at Øystein eller Sigurd skulle lede reisen. Det ble bestemt at Sigurd skulle reise, mens Øystein skulle være igjen og styre landet.[1]

Sigurds reiseRediger
 
Kong Sigurd og Kong Baldvine rir fra Jorsalaborg til Jordan. G. Munthe

I 1108 reiste Sigurd og mennene hans ut med hele 60 skip. Sigurd var da 18 år gammel. De reiste først til England og overvintret der.[2] Deretter reiste de til Valland (Vest-Frankrike) og Spania. Her kjempet Sigurd og mennene hans flere slag, mot «hedenske menn», det vil si muslimer.[3] Snorre beskriver også noen dramatiske kamper mot «blåmenn» (svarte menn) på Formentera og Ibiza. Han gjengir dette kvadet av Halldor og Torarin:[4]

Stevnede så
den stridslystne
freds-øder
til Forminterra.
Der Blåmenns hær,
før bane de fikk,
måtte egger
og ild tåle.

Du lod, hærkonge, barkene
(Bragningens verk vidkjendt
blitt er imot Serker)
sige ned for berget.
Men opp imot muren,
mandige krigerfyrste!
mod folkefylte hule
med følget ditt du søkte.

Gramen lot drengene
drage to
blåsorte båder
til berget opp,
så at i rep
de senkedes ned,
fulde av hærmenn,
for hulens dør.

 
Kong Sigurd og hans menn rir inn i Miklagard - G. Munthe

Sigurd var også i gjestebud hos kong Roger av Sikiløy (Sicilia) før han var fremme i Jorsal i 1110, hvor han møtte Jorsal-kongen Baldvine. Av Baldvine fikk Sigurd en flis av det hellige kors mot at Sigurd hjalp ham å vinne den hedenske borgen Sidon. Snorre gjengir et kvad av Halldor:[5]

Den hedenske borg vant du
med velde, men bort du gav den;
gavmilde ulve-metter,
altid du seiret i kampen.

Året etter ankom Sigurd og mennene hans Miklagard og keiser Kirjalax (Alexios I Komnenos ) hvor de fikk en storslagen mottakelse. Keiseren spurte Sigurd om han ønsket å motta en gave med seks skippund gull, eller om han ville være med på den typen leik (spill) de gjorde i Miklagard. Sigurd valgte leiken, som skal ha kostet enda mer enn gullet, og det «gikk best for kongen i alle leiker».[6]

Sigurd og Øystein som samkongerRediger
 
Kong Øystein bygger - G. Munthe

Sigurd reiste hjem samme år. Broren Øystein hadde vært opptatt av å bygge landet mens Sigurd var på reise. Øystein skal ha vunnet Jemtland og bygget flere kirker.[7] I 1115 døde Olav av sykdom, bare 17 år gammel.[8] Snorre forteller også en historie om Borghild Olavsdatter, en vakker kvinne fra bygden Åmord, dagens Borge i Østfold. Snorre fremstiller det som om brødrene Sigurd og Øystein var rivaler om Borghilds gunst, men det ble Sigurd som vant, og han tok Borghild til frille. Sammen fikk de sønnen Magnus, som senere ble kong Magnus Blinde.[9] Sigurds kone var derimot Malmfrid, datter av den russiske storfyrsten Mstislav I av Kiev.[10] Øystein var gift med Ingebjørg Guttormsdatter, som han hadde datteren Maria med.[11] Maria ble senere mor til opprørskongen Olav Ugjæva.

Snorre fremstiller Øystein og Sigurd som svært ulike. Øystein skal ha vært glad og snakkesalig, mens Sigurd var fåmælt og lite vennlig. Snorre beskriver en episode der de to brødrene kranglet om hvem som var flinkest og hvem som hadde gjort mest for landet. Stemningen mellom dem skal ha vært dårlig, men de holdt fred med hverandre så lenge de levde.[12] Trolig oppholdt de seg mest i hver sine landsdeler; Øystein i Trøndelag og Sigurd på Opplandene og i Viken. I 1123 døde Øystein på Hustad i Romsdalen, og Sigurd ble enekonge.[13] Han ble imidlertid utsatt for en trussel mot kongedømmet sitt et par år senere, da Harald Gille kom fra Irland og påstod han var Sigurds bror. Snorre lar Sigurd ha en drøm som skal varsle Haralds ankomst. Harald var villig til å ta jernbyrd for å bevise farsætten sin. Han bestod prøven, og Sigurd anerkjente ham som sin bror, men fikk Harald til å love at han ikke skulle kreve kongsnavn så lenge Sigurd og sønnen Magnus levde.[14] Magnus likte dette dårlig.

I de siste kapitlene lister Snorre opp Sigurds mange bragder. Han skal ha bygget opp byen Konghelle, og reist en korskirke der kalt Kastellekirken. Her oppbevarte Sigurd flisen av det hellige kors og en altertavle han hadde fått fra Hellas. Sigurd døde i Oslo i 1130, og ble begravet i Hallvardskirken. Etter hans død ble sønnen Magnus tatt til konge. Sigurds regjeringstid får godt omdømme av Snorre, idet han avslutter sagaen med å si at «hans tid var god for landsfolket, det var da både gode år og fred»[15]

ReferanserRediger

  1. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 1
  2. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 3
  3. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 4-5
  4. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 6-7
  5. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 10-11
  6. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 12
  7. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 15
  8. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 18
  9. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 19
  10. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 20
  11. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 16
  12. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 21
  13. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 23
  14. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 25-26
  15. ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 32-33

LitteraturRediger

  • Snorre Sturlasson, Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1979

Eksterne lenkerRediger