Lensmannsmordene på Vågård

Lensmannsmordene på Vågård var en hendelse der to lensmenn ble myrdet på et tjenesteoppdrag. Hendelsen utspant seg i den lille grenda Vågård, et lite stykke nord av Hønefoss, den 22. august i 1926. Lensmannsmordene og Nittedalsmordet i 1920 er i ettertid blitt stående som to av de største kriminalsakene i Norge før andre verdenskrig.

Geografien rediger

Vågård eller Vågårdsgrenda var tidligere del av den tidligere kommunen Norderhov, som fra 1. januar 1964 ble sammenslått med de tidligere kommunene Tyristrand, Ådal, Hønefoss og Hole til den nye storkommunen Ringerike (Buskerud). Vågårdsgrenda, som tar navn etter den tidligere storgården Vågård (gnr. 92), som for lengst er delt i flere bruk, ligger i bygda som lokalt kalles Haugsbygd, tidligere også Vangsfjerdingen og Vangsbygd, men regnes ofte som nærmere knyttet til Ytre Ådal, som grenda grenser mot. Vågårdsgrenda grenser også mot Eggemoplatået, en enorm sammenhengende israndavsetning etter siste istid, som da og nå preges av gran- og furuskog. Hele dette området ligger altså i trianglet mellom Ådalselva (Begnas løp mellom Sperillen og Hønefoss) og Randselva, som møter Ådalselva like under den 22 meter høye Hønefossen (midt i byen).

Hendelsesforløpet rediger

Opptakten var en forbryterjakt på to ukjente skapsprengere, som fra april og utover til siste halvdel av august i 1926 hadde begått en rekke grove tyverier og skapsprengerier rundt om på Ringerike, og før den tid også andre steder på Østlandet. Om kvelden 21. august hadde de to forbryterne brutt seg inn hos landhandler Vegger Strømmen ved Søndre Røste i Ådal, der de hadde forsøkt å sprenge et pengeskap, men mislyktes i det og stjal med seg sjokolade, dynamitt og to morakniver i stedet. De skal har rømt fra stedet via Ådalselva i en stjålet robåt og senere på kvelden ha tatt seg opp fra elva og til ei hytte ved Heensbrenna i Vågårdsåsen.

Politiet ble kontaktet og lensmann John Solumsmoen fra Haug tok opp jakten på forbryterne, sammen med politibetjent Grylling, men de måte gi seg i 3-tiden om natten, etter å ha fulgt etter tyvene opp mot Vågårdsåsen. Da jakten skulle fortsette i bedre lys litt senere på morgenen måtte Grylling melde forfall, siden kona hans var gravid og skulle føde, så lensmann Oluf Aalde i Norderhov kom med i hans sted.

Solumsmoen og Aalde, som begge var ubevæpnet og kun bar politikølle, kom over forbryterne i 19-tiden om søndagskvelden. Det endte med et basketak og begge lensmennene mistet livet. Da lensmennene ikke var kommet tilbake i løpet av dagen ble det sendt ut letemannskaper i 16-tiden neste dag. Klokken 17.25 gikk det ut melding om at de var funnet i skogen, like bortenfor gården Vågård i Haug sogn. Solumsmoen var skutt i hjertet og påført to knivstikk i halsen, samt fått strupen skåret over. Han var død. Aalde var skutt to ganger gjennom høyre lunge og i pannen, men han var fortsatt i live da letemannskapene fant dem. Lege ble tilkalt, men livet sto ikke til å redde. Lensmann Aalde mistet bevisstheten i 22-tiden og døde klokken 04.50 på morgenen tirsdag 24. august. Aalde rakk imidlertid å forklare hva som hadde skjedd og å gi en beskrivelse av de to karene før han døde, men han kunne ikke gjøre rede for hva som hadde hendt med Solumsmoen. Saken var på alle avisforsider rundt om i landet, og skal ha figurert på VGs forside i ti dager i strekk. I begravelsen etter Aalde og Solumsmoen i Hønefoss kirke møtte det fram 2 000 mennesker, inkludert daværende finansminister Fredrik Ludvig Konow og justisminister Knud Øyen.

Først fire dager senere fikk politiet kjennskap til hvem den ene av de to forbryterne var, nemlig svensken Anton Emanuel Oscar Svensson^[a] (født 31. desember 1891 i Kyrkefalla i Skaraborgs län, nå Västra Götalands län, død 23. oktober 1926 ved Skolleborg), alias «Harald Fredrik Ekløv», alias «August Wilhelm Johansson» og kalt «Östa-Linas Pojk». Han ble, for første gang i norsk rettshistorie, identifisert som hovedmannen ved hjelp av fingeravtrykk.^[1] Først etter fjorten dager klarer de også å identifisere sistemann, og den 7. september slår etterforskerne fast at det er den nitten år gamle nordmannen Henning Sigurd Madsen (født 22. september 1907 i Hokksund, Buskerud). Det sto i avisen at foreldrene hans under avhøret hadde vært usedvanlig vrange og vriene.

De vevet seg straks inn i en rekke selvmotsigelser. Deres sønn Henning Sigurd har fått en meget mangelfull skolegang og har siden 14–15-årsalderen stadig gått og slengt.
Dagbladet

Parallelt med etterforskningen ble det satt i gang en storstilt leteaksjon etter morderne, som foregikk over store deler av Østlandet. De ble funnet i Skodsborg i Aremark, to måneder senere. Forut for det hadde morderne klart å ta seg uoppdaget til Sverige, der Svensson hadde en kjæreste (Gina Olsen, som han visstnok hadde barn med). Mellom 200 og 300 mann deltok i jakten på morderne, sammen med politihunder. Under jakten flyktet Anton Svensson mot Skolleborg. Der ble han omringet, men han rakk å ta livet sitt før de tok ham. Han skøyt seg selv i pannen. Madsen ga opp med det samme og var alt ført i varetekt. Han ga opp uten motstand og ble siden dømt til livsvarig fengsel for mordene og 28 andre forbrytelser forut for drapene. Madsen slapp imidlertid ut igjen mot slutten av 1930-årene, men kom i fengsel på nytt for nye straffbare forhold og satt fengslet til 1946. Da ble han rehabilitert. Han stiftet senere familie og fikk to barn. Familien bosatte seg i Hokksund, og der døde han den 7. juni 1986, under navnet Henning Sigurd Andersen.

«To mistenkelige personer» rediger

I 1933 utga journalisten og forfatteren Gunnar Larsen boka To mistenkelige personer om lensmannsmordene på Vågård. Han hadde fulgt saken som reporter for Dagbladet. Femten år senere, i 1949 startet Tancred Ibsen innspillingen av filmen med samme navn, men Madsen, som da hadde sonet ferdig dommen og var løslatt med ny identitet, gikk rettens vei for å få stoppet filmen. Han fikk medhold i byretten i Oslo i oktober 1950, men Norsk Film anket saken. Under ankebehandlingen i 1952 fikk imidlertid også Madsen medhold av Høyesterett. Filmen ble derfor stoppet. Først nærmere femti år senere ble filmen vist for første gang offentlig. Da ble det ansett at hensynet til personvernet ikke lenger tilsa at filmen ikke kunne vises. Filmen ble først vist offentlig i 1999.