Laudanum er en opium-tinktur, det vil si et opiat oppløst i alkoholholdig drikke, noen ganger tilsatt søtstoff, og da kalt for opiumsvin.

Antatt portrett av Paracelsus.

Historie rediger

På 1500-tallet eksperimenterte den sveitsiske legen og alkymisten Paracelsus med den medisinske verdien av opium. Han slo fast at den medisinske verdien som smertestillende var av slik størrelsesorden at han kalte det laudanum etter latin laudare, «å prise», eller fra labdanum, et begrep for et planteekstrakt. Han kjente ikke til dets vanedannende egenskaper som fører til avhengighet.

1800-tallet ble laudanum brukt i mange patentmedisiner for å «lindre smerte... som sovemiddel... til å lindre irritasjon... til å kontrollere vidtgående sekreter... til å støtte systemet... [og] som et svettedrivende middel».[1] De begrensede apotekerbøker på den tid mente at opium var blant de mest virkningsfulle av tilgjengelige behandlinger, og således ble laudanum omfattende forordnet på resept for lidelser fra forkjølelse til hjernehinnebetennelse til hjertelidelser, både for voksne som for barn. Laudanum ble også benyttet ved epidemier av gulfeber.

 
Lewis Carroll fikk inspirasjon av laudanum.
 
Edgar Allan Poe gikk til grunne ved utstrakt bruk av laudanum og alkohol.

De romantiske og viktorianske perioden ble merket av en utstrakt bruk av laudanum i Europa og i USA. Opprinnelig et rusmiddel for de lavere klassene da laudanum var billigere enn en flaske brennevin ettersom de ble oppfattet som en medisin og ikke skattlagt slik alkohol ble det. Kunstnere og litterære størrelser som brukte laudanum var blant andre:

Politiske figurer som brukte laudanum var blant annet George Washington, William Wilberforce og Meriwether Lewis.

Tallrike viktorianske kvinner ble gitt laudanum som avlastning for menstruasjonskramper og vage smerter og i tillegg brukt estetisk for å oppnå den bleke hudfargen som også ble assosiert med tuberkulose. En skrøpelig blekhet var et estetisk kvinneideal på denne tiden. Sykepleiere ga også laudanum med skje til nyfødte. Den prerafaelittiske muse Elizabeth Siddal døde av en overdose laudanum, noe også mange andre benyttet for selvmord, blant annet Mary Wollstonecrafts datter Fanny Imlay.

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger