Elizabeth Siddal

Elizabeth Siddal (født 25. juli 1829, død 11. februar 1862) var en britisk kunstnermodell, poet og kunstner som ble malt og tegnet av flere billedkunstnere fra Det pre-rafaelittiske broderskap.

Elizabeth Siddal
Født		Elizabeth Eleanor Siddall 25. juli 1829 Holborn
Død		11. feb. 1862 (32 år) Blackfriars
Beskjeftigelse		Kunstmaler, lyriker, modell, modell, skribent
Ektefelle		Dante Gabriel Rossetti
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Gravlagt		Highgate gravlund
Elizabeth Siddal på Commons

Elizabeth Siddal, i dette selvportrettet fra 1854 så hun ikke seg selv som den lysende skjønnheten andre så.

Siddal var kanskje den mest betydningsfull av de kvinnelige modellene som poserte for pre-rafaelittene. Deres ideer om kvinnelige skjønnhet ble grunnleggende påvirket av henne, eller at hun personifisert disse idealene. Hun var Dante Gabriel Rossettis modell par excellence, bortimot alle hans tidligere malerier av kvinner er portretter av henne. Hun ble også malt av Walter Deverell, William Holman Hunt og John Everett Millais. Kvinnen i Millais' kjente maleri Ophelia (1852) var henne.

Pre-rafaelittiske modell

Dante Gabriel Rossettis Beata Beatrix (1864–70) var modellert etter Siddal, men påbegynte og gjort ferdig etter hennes død.

Siddal – navnet ble opprinnelige stavet «Siddall», det var Rossetti som valgte å fjerne den siste «l»'en – ble først oppdaget av Deverell mens hun arbeidet som i klesbutikk. Verken hun eller hennes familie hadde tidligere vist noen form for kunstneriske interesse. Hun ble ansatt som modell av Deverell og gjennom ham ble hun introduserte til de øvrige pre-rafaelittene. Som en høy, tynn kvinne på nitten år og med rødlig hår, sky og reservert, ble hun den første av de mange pre-rafaelittiske skjønnheter (stunners).

Mens Siddal poserte for Millais' Ophelia lå hun i et badekar fylt med vann for å posere for den druknede Ofelia. Millais malte daglig gjennom vinteren med Siddal som modell. Han plasserte oljelamper under badekaret for å varme opp vannet. Ved en anledning sluknet lampene og vannet ble etter hvert isende kaldt. Millais var så opptatt med malingen at han ikke merket at Siddal begynte å fryse, og hun var så dedikert som modell at hun ikke sa noe. Etter denne hendelsen ble hun svært syk med forkjølelse. Hennes far gjorde Millais ansvarlig og tvang ham å betale en erstatning. Det ble lenge tenkt at hun led av tuberkulose, men flere historikere antar nå at hun led av en tarminfeksjon.^{[trenger referanse]} Misbruk av laudanum (opium oppløst i alkohol) har også blitt nevnt som en faktor for hennes svake helse.^{[trenger referanse]}

Siddal var den viktigste inspirasjonskilde og muse for Dante Gabriel Rossetti i hans unge år som maler. Etter at han møtte henne begynte han å male henne og nesten utelukkende henne, og forhindret henne å modellere for andre. Disse tegningene og maleriene kulminerte med Beata Beatrix, malt etter Siddals død, i årene 1864–1870. Hun portretterte da den beende Beatrice, en litterær skikkelse fra Dante Alighieri.

Livet med Rossetti

kanskje det mest berømte bildet med Siddal som modell var Ophelia (1852) av John Everett Millais

Etter å ha blitt forlovet med Rossetti begynte hun å lære av ham. I kontrast til Rossettis idealiserte malerier var Siddal streng mot seg selv.^{[trenger referanse]} Det er svært avslørende i hennes selvportrett, se overfor. Rossetti malte og malte om på henne og tegnet tallrike skisser av henne. Hans avbildninger viser en kjølig skjønnhet. Hennes selvportrett viser det samme subjektet, men absolutt ikke den skjønnhet som Rossetti malte. Dette maleriet er historisk viktig ettersom det viser, gjennom hennes øyne, den skjønnheten som ble idealisert av så mange mannlige kunstnere.^{[trenger referanse]}

I 1855 begynte kunstkritikeren John Ruskin å støtte hennes karriere økonomisk. Han betalte et sjenerøs årlig stipend i bytte mot alle hennes tegninger og malerier. Siddal lagde mange skisser, men kun ett eneste maleri. Hennes skisser er streket opp i på den velkjente pre-rafaelittiske stilen og tenderte å illustrere legender fra kong Arthur og andre idealiserte middelaldertemaer. Ruskin formante Rossetti i sine brev til å gifte seg med Siddal og gi henne den tryggheten som hun trengte. I løpet av denne perioden begynte hun også å skrive poesi.

Ettersom hun bakgrunn i den nedre samfunnsklasser fryktet Rossetti å introdusere henne for sin familie. Siddal ble også offer for hard kritikk fra Rossettis søstre Christina og Maria. Vissheten om at familien ikke ville anerkjenne henne fikk Rossetti til å utsette bryllupet. Siddal synes også å ha følt, ofte med rette, at Rossetti alltid søkte å erstatte henne med en yngre muse, noe som bidro til hennes senere depressive perioder og sykdom.^{[trenger referanse]}

Dårlig helse og død

Siddal reiste til Paris og Nice i flere år på grunn av sin helse. Hun kom tilbake til England i 1860 for å gifte seg med Rossetti. I løpet av de ti foregående årene hadde han vært forlovet med henne og brutt forlovelsen i siste stund ved flere anledninger. Stress fra disse hendelsene hadde sin effekt på henne. Hun var nå meget deprimert og hennes lange sykdomstilfeller hadde gitt henne en avhengighet til laudanum.

I 1861 ble hun gravid, noe som gjorde henne lykkelig, men graviditeten endte i en dødfødt datter, noe som gikk sterkt inn på henne. Hun begikk selvmord på en overdose av laudanum kort tid etter at hun fikk vite at hun var blitt gravid for andre gang. Rossetti oppdaget henne bevisstløs og døende i sengen. Selv om likskuet slo fast at dødsfallet var et ulykkestilfelle har det blitt antydet at Rossetti fant et selvmordsbrev.^{[trenger referanse]} Oppløst i sorg og selvbebreidelser dro Rossetti til Ford Madox Brown som skal ha instruert ham til å brenne brevet ettersom den daværende rettspraksisen dømte selvmord som både ulovlig og umoralsk og ville ha brakt en skandale for familien og hindret henne fra å få en kristen begravelse.^{[trenger referanse]}

Døden var likevel ikke hennes siste hendelse. I sorgen over tapet la Rossetti en bok, på romantisk vis, de eneste kopiene av alle sine dikt i Siddals røde hår. I 1869 var Rossetti selv kronisk avhengig av narkotika og alkohol. Han var overbevist om at han holdt på å bli blind og ikke lenger kunne male. Han begynte å skrive poesi igjen, men før han kunne utgi sine nye dikt ble han besatt av sine gamle dikt som han hadde etterlatt i hustruens kiste.

Rossetti og hans beryktede agent Charles Augustus Howell søkte myndigheten om tillatelse for å kunne åpne kisten. Det ble så gjort i ly av nattemørket for å unngå offentlig nysgjerrighet og oppmerksomhet. Rossetti selv holdt seg unna, men Howell, en beryktet løgner, rapporterte tilbake til Rossetti at hennes lik var fortsatt godt bevart og hennes skjønnhet var fortsatt intakt. Hennes hår ble sagt å ha vokst etter døden slik at kisten var fylt av hennes kobberrøde hår. Manuskriptet ble dog funnet skjønt en mark hadde spist seg gjennom boken og flere av diktene var vanskelig å lese.

Rossetti utga de gamle diktene sammen med hans nyere, men de ble ikke godt mottatt av flere kritikere grunnet deres erotiske vesen, og han ble hjemsøkt av gravåpningen resten av livet.

Rossettis forhold til Siddal er også utforsket av Christina Rossetti i hennes dikt «In an Artist's Studio».

Kunstneren Siddal

Siddal var ikke uten talent, men hennes sykdom og depresjoner forhindret talentet å bli forløst til tross for oppmuntring av Ruskin og ikke minst Rossetti.^{[trenger referanse]} Sistnevnte sa om henne i 1869 at «kunst var det eneste som hun følte seriøst».^{[trenger referanse]} Hun hadde skrevet poesi siden ungdommen, ofte melankolske og med tema som dødslengsel. Ett av dem var Tidlig død (Early Death):

Oh grieve not with thy bitter tears

The life that passes fast;

The gates of heaven will open wide

And take me in at last.

Then sit down meekly at my side

And watch my young life flee;

Then solemn peace of holy death

Come quickly unto thee.

But true love, seek me in the throng

Of spirits floating past,

And I will take thee by the hands

And know thee mine at last.

Hennes dikt ble utgitt av William Michael Rossetti i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, men den første reelle samling av hennes dikt og kunstneriske verk kom først i 1978. Da ble et bind av hennes dikt og med et utvalg av hennes bilder og en kronologi utgitt av Roger C. Lewis og Mark Samuels Lasner.

Litteratur

• Lewis, Roger C. & Lasner, Mark Samuels (Eds.) (1978). Poems and Drawings of Elizabeth Siddal, Wolfville, Nova Scotia: The Wombat Press. ISBN 0-9690828-0-0.
• Daly, Gay (1989). Pre-Raphaelites in Love, New York: Ticknor & Fields. ISBN 0-89919-450-8.
• Marsh, Jan (1992). The Legend of Elizabeth Siddal, London: Quartet. ISBN 0-7043-0170-9.
• Prose, Francine (2003). «Elizabeth Siddal» i The Lives of the Muses, pp99-136, London: Aurum Press. ISBN 1-85410-944-8.
• Hawksley, Lucinda (2004). Lizzie Siddal: The Tragedy of a Pre-Raphaelite Supermodel, London: André Deutsch. ISBN 0-233-00050-X.
• Surtees, Virginia (1991). Rossetti's Portraits of Elizabeth Siddal, Aldershot: Scolar Press. ISBN 0-85967-885-7.
• Morissey, Kim (1998). Clever as Paint: The Rossettis in Love (playscript), Toronto: Playwrights Canada Press. ISBN 0-88754-552-1.

Eksterne lenker

• LizzieSiddal.com (engelsk)
• Utvalg av Elizabeth Siddals poesi (engelsk)
• Portretter av Elizabeth Siddal fra en større Rossettiutstilling (engelsk)
• Elizabeth Siddal hos ArtMagick (engelsk)